Et sitat fra et intervju med Gunnar Wærness i siste nummer av Vagant. Sitatet har lite å gjøre med intervjuet forøvrig, jeg bare likte ideen i det. Ikke nødvendigvis av samfunnsnyttige grunner, men fordi jeg selv, om jeg kunne lukke øynene og være helt egoistisk, godt kunne tenke meg å tilbringe noen år på denne måten:
Reis til du ikke kjenner deg igjen. Reis til du blir redd. Bo der til du ikke er redd lenger, til du kan snakke med folk. Kom deg hjem før du forsvinner. Skriv en bok om noe du ikke kan noe om, deretter en om noe du kan ut og inn. Lær deg et språk som ikke er fransk, tysk eller engelsk. Skriv hver dag, selv når du ikke har lyst, selv når du er tom for ideer. Eller motsatt: Slutt å tenke på skrift som en åndelig geskjeft, og se heller forfattervirksomhet som et sosio-økonomisk prosjekt. Gå gjennom et flerårig skrivekunststudium. Førsteåret kan være som det er. Andreåret vies til oversettelse og filologi med mulighet for fordypning i lingvistikk. Tredje året er redaksjonsarbeid, journalistikk, webdesign, søknadsskriving, lobbyvirksomhet, konfliktløsning og korrupsjonsbegrensende øvelser. Fjerdeåret er retorikk, filosofi, religion, undervisning, formidling og pedagogikk. På femteåret oversetter man en hel bok og fordyper seg i en tradisjon og en biografi som er ukjent for norsk offentlighet. Den norske forfatterskolen er med i et nettverk av andre forfatterskoler, slik at man obligatorisk tilbringer to år ute i bushen. På kveldene gjør man yoga, lager vegetarisk mat på rundgang og lærer å spille et instrument, eller å beherske en annen kunstart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar