torsdag 22. september 2011

Joe Abercrombie - The Heroes

Denne omtalen viser seg å være mye vanskeligere å skrive enn jeg først hadde trodd. To versjoner er allerede forkastet, de druknet i sine egne forbehold. Nå prøver jeg på nytt.

Faktum er: Jeg likte denne boka. Jeg har kost meg mens jeg har lest den, jeg har sittet på toget med et tåpelig flir om munnen og helst ville kjøre langt forbi stoppestedet mitt. Det sitter bare veldig langt inne å innrømme det, for Heroes er nemlig så langt fra koselig som det er mulig å komme, og det kjennes problematisk å skrive at jeg likte det jeg leste.

Litt bakgrunn: Joe Abercrombie skriver «mørk» fantasy. Jeg leste First Law trilogien og etterfølgeren Best Served Cold i fjor, og ble helfrelst. Jeg elsket den svarte humoren, jeg elsket at det ikke er kampen mellom «det gode» og «det onde» men snarere en kamp mellom like mange egeninteresser som det er karakterer i bøkene. Heroes er en ny fortelling fra samme univers, men den skiller seg likevel ut. Der de andre bøkene er mer episke fortellinger som strekker seg over en lengre tidsperiode, konsentrerer Heroes seg om ett slag og går over bare tre dager. Vanligvis er slagscenen i fantasybøker der jeg raskt hopper over i skumlesemodus mens jeg venter på at fortellingen skal begynne igjen, derfor var jeg ganske skeptisk til Heroes i utgangspunktet.

Samtidig, mens jeg var i starten av denne boka, leste jeg Knirks omtale av den avsluttende boka i First law trilogien. Hun er negativ. Slagscenen er for lang, det er mørkt helt til «the bitter end», ikke et lysstreif i sikte, humoren forsvant og ikke èn av karakterene har utviklet seg i løpet av serien. Først er jeg fullstendig irrasjonell og tar det personlig, det er så lett å gjøre det når noen er negative til noe du selv synes er fantastisk.

Men så begynte jeg å tenke over innvendingene hennes, og er kanskje ikke så uenig likevel. Jeg hang heller ikke med gjennom hele slagscenen, der var det skumlesemodus hele veien. Personene har ikke forandret seg, det er sant, det har bare gradvis blitt avslørt mer om dem i løpet av serien, men jeg er usikker på om jeg synes det er negativt. Kall meg gjerne en pessimist, men jeg tror ikke på at mennesker forandrer seg så mye hele tida, selv om det kanskje ikke hadde gjort noe om én av dem gjorde det. Og lysstreif? Jeg hadde neppe likt boka mindre om det gikk bra for ihvertfall én av karakterene, men jeg kan ikke si jeg savnet det heller.

Jeg hadde dermed med meg en god del skepsis i bagasjen mens jeg leste Heroes, på tross av at den er skrevet av en forfatter jeg selv har genierklært. Likevel kom jeg ut på den andre siden overbevist på nytt. For første gang har jeg lest hver setning i slagscenene for sin egen del, ikke som en transportetappe for å komme til noe annet. Jeg har lest om blod og gørr, innvoller som tyter ut, kroppsdeler som flagrer rundt, hjernemasse som flyter, og det har ikke gitt meg lyst til å bla forbi til et punkt der det hele er over. Ikke fordi det ikke er groteskt, for det er det selvsagt, men fordi det hørte hjemme der, det måtte være der.

Slaget står mellom den enorme invasjonshæren til «the Union» og «the North», og Abercrombie lar oss bli kjent med en rekke personer på begge sider. Det at vi får synsvinkelen til både offiserer og fotsoldater, heltene og feigingene, veteranene og de ferskeste rekruttene, profitørene og regelrytterne gir er sammensatt inntrykk av det som foregår, og er det som gjør at det ikke blir ensformig og kjedelig å lese ei hel bok om ett eneste slag. Noen av hovedpersonene fra de andre bøkene dukker opp i biroller, bikarakterer fra de andre bøkene får større plass her, og jeg liker følelsen av å stadig vekk vite mer enn den personen jeg akkurat nå befinner meg inne i hodet til. (Men man kan fint lese denne boka uten å ha lest de andre først også.)

Men når alt kommer til alt, tror jeg det er én ting som gjør at jeg godtar alt det groteske Abercrombie utsetter meg for i side etter side: Det er hvor meningsløst det hele virker. Det er ingenting heroisk over dette. Det er gjørme, kjedsomhet, udugelighet og arroganse. Mye avgjøres av tilfeldigheter og ingen får det de fortjener. Abercrombie glorifiserer på ingen måte krigen, han får snarere hele ideen krig til å virke absurd, og det er et budskap jeg kan være med på. Når slaget er over, og de gjenlevende går hver til sitt, hvor lite er da forandret, hva var poenget med å kjempe så desperat for hver meter land?

Og hva med Knirks innvendinger mot Last Argument of Kings? Det er nok ikke mange flere lysglimt på slutten her. Det er noen som får det som de vil, men kanskje ikke den man helst håper på. Har personene utviklet seg? Det er ihvertfall én karakter her som gjennomgår reell forandring (men jeg vil ikke si hvem). Flere andre ser ut til å gjøre det samme, men innen boka er slutt er de tilbake på samme spor igjen.

Konklusjonen får være som følger: Jeg kommer til å svømme rundt i gørra sammen med Abercrombies karakterer neste gang jeg får muligheten også.

4 kommentarer:

  1. Ha ha! Flott! Dette var morsomt å lese. At min omtale har fått deg til å tenke og ikke minst at du står støtt! Jeg må jo også si at jeg genierklærte de to første bøkene, så jeg har ikke gitt opp mannen. Jeg synes du har mange gode argumenter, ikke minst at Abercrombie ikke skriver heroisk, at det er meningsløst for krig er jo på en måte meningsløst. Så jeg mener heller ikke at Abercrombie er spekulativ. På ingen måte. Men for meg ble det litt vel mørkt - det er en subjektiv greie egentlig - at mannen kan skrive er det ingen tvil om. :o)

    SvarSlett
  2. Det er egentlig morsomt hvordan man reagerer hvis noe man anbefaler ikke blir godt mottatt. Enten med en enda sterkere trang til å overbevise motparten om at man har rett, eller ved en plutselig tvil på seg selv. "Er det noe jeg ikke har skjønt her?"

    For du har jo helt rett: Personlig smak er en subjektiv ting, og det er det jo ingenting i veien med.

    SvarSlett
  3. Høres litt....interessant ut. Jeg har lenge savna fantasy som ikke har denne vanlige splittinga i ondt og godt. Har skrivi på noe sånt sjøl også. Men er ikke han Abercrombie litt for konsekvent, liksom? Når jeg sjøl skriver voldsskildringer, legger jeg vekt på å ikke prøve å kamuflere det som antikrigspropaganda. Det må ha en funksjon, f.eks. å vise hva som driver hovedpersonen videre i ei karriere som hærfører eller liknende. Hvilken funksjon har voldsskildringene til Abercrombie?

    SvarSlett
  4. Jeg synes absolutt voldsskildringene har en funksjon i karaktertegningen til Abercrombie, ihvertfall i denne boka. Det at jeg kaller det antikrigspropaganda handler mer om helheten. Når du etter et tredagers slag ser hvor lite som er forandret, er det lett å spørre seg om meningen med det hele.

    Karakterenes holdning til volden, sier mye om dem. Du har fyren som unngår vold for enhver pris. Du har fyren som tror han er klar, men ikke er det. Du har fyren som har vært med på det så mange ganger før at han helst vil slippe unna. Du har fyren som er en taper i alt annet, men på slagmarken er uslåelig. Du har politikeren som står i bakgrunnen og trekker i tråder og holder seg langt unna faresonen. Du har fyren som er opptatt av ære og av å gjøre "det rette". For noen av dem forandrer holdningen til volden seg i løpet av boka, det er der den største utviklingen skjer. Så igjen, ja, jeg synes volden har en funksjon.

    Jeg synes med andre ord ikke Abercrombie er for konsekvent i synet på vold, han viser fram mange sider av den. Men han er rimelig konsekvent i at alt som kan gå til helvete, gjør det på et eller annet tidspunkt. Og det er akkurat det pessimisten i meg elsker.

    SvarSlett