På vei ut fra biblioteket, ett minutt på stengetid, tok jeg et raskt overblikk over hylla jeg gikk forbi og så denne boka. Tittelen var nok til at jeg bråstoppet, snudde og gikk tilbake til låneautomaten. Det så ut til å være midt i smørøyet av det jeg er opptatt av akkurat nå. Hvorfor fantasy, er spørsmålet, og jeg var på biblioteket for å levere svaret til en litteraturteoretiker og hente svaret fra en forfatter. Med denne boka fikk jeg nerdens synsvinkel med på kjøpet.
Ikke for at jeg trenger ei bok for å finne den. Å lese Fantasy freaks and gaming geeks føltes kjapt som å komme hjem. Jeg tror den bekreftelsen var hovedgrunnen både til at jeg lånte boka, og til at jeg begynte å lese den med en gang. Da jeg var ung og dum, ville jeg ikke for noe i verden innrømme at jeg var en geek. Det er lenge siden jeg er kommet over den villfarelsen. I dag kan jeg fint si at jeg geeky, men paradokset er at mine nærmeste venner alle er fra den tida jeg ikke ville innrømme det, så ingen av dem er det. Det finnes en hel masse ting jeg er opptatt av som jeg ikke kan diskutere med dem fordi de ikke kjenner referansene. Og det er der fascinasjonen for bøker som dette ligger.
Ethan Gilsdorf tilbragte ungdomstida på 70- og 80-tallet med å spille Dungeons and Dragons (D&D). Da han begynte på High School, ville han bytte ut nerdeimaget, og kuttet alle bånd. Nå er han passert 40, og er på en quest for å finne tilbake til nerdekulturen. Han spiller D&D igjen, han drar på LARP (live action roleplaying), spiller World of Warcraft, besøker Dragon*Con og reiser til og med til New Zealand for å se stedene der Lord of the Rings filmene ble spilt inn. I bunnen en skepsis, dette er noe han har vokst fra, men samtidig en respekt for den genuine interessen hos folkene han møter. Målet: Å finne ut om det bare er virkelighetsflukt som lokker med disse fiktive universene folk bruker tida si på, eller om det er noe mer.
Jeg kan kjenne igjen følelsen. Det å ville distansere seg og si: sånn er ikke jeg. Som å se TV-serien Big Bang Theory og konkludere med at sammenlignet med dem, er jeg ikke geeky i det hele tatt. Men den holdningen fungerte ikke med denne boka fordi jeg tok alle referansene. Når Gilsdorf spiller på Ringens Herre sitater, vet jeg akkurat hva han mener. Når han siterer Monty Python, kan jeg sitatene ordrett uten å lese dem. Når han skriver om stedene han besøker i World of Warcraft universet, vet jeg akkurat hvordan det ser ut der. Det er som følelsen jeg hadde da jeg var i København og møtte ei gruppe mennesker fra mitt WoW guild for første gang: Jeg hadde ikke møtt dem før, men det kjentes umiddelbart som om vi hadde vært venner bestandig fordi vi delte de samme referansene. Bare det å være på fest der flere enn meg kunne sitere hele Monty Python sketcher ordrett, og gjorde det… Det er ingen tvil om at det er blant nerdene jeg finner «mine» mennesker. Hadde jeg innsett det tidligere, hadde jeg sannsynligvis også spilt vært en av dem som spilte D&D og deltok på live rollespill.
Så mye ny innsikt vil jeg ikke påstå at denne boka ga meg. Innimellom er den flåsete, og jeg hadde i grunnen fått nok ei god stund før jeg kom til siste side. Men det var deilig å lese om nerdekulturen fra en som ville den vel og så etter de positive effektene. Og det er alltid deilig å kjenne seg smart ved å ta mer eller mindre obskure referanser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar