søndag 24. februar 2013

Irène Nèmirovsky - Storm i juni

Dette er ei bok av typen jeg ikke ville skrevet om hadde det ikke vært for Lines lesesirkel. Det er godt mulig jeg ville lest den uansett, jeg har tross alt hatt så lyst til det at jeg på et tidspunkt har kjøpt den, men uten lesesirkelen hadde det vært en tittel jeg hadde forbigått i stillhet.

Betyr det at jeg ikke liker den?
Nja, den tar ikke plass blant favorittbøkene for å si det sånn, men jeg har heller ingen problemer med å se litterære kvaliteter mens jeg leser. Når jeg sier jeg ikke ville skrevet om den, er det fordi jeg i løpet av boka ikke møter noe som motiverer meg nok i den ene eller andre retningen til å skrive om det. Jeg stiller meg rett og slett ganske likegyldig til teksten. Men i dag er det lesesirkelen som fungerer som motivator, dermed blir det en form for omtale likevel.

Boka var ment å være en historie i fem deler kalt Suite Francaise, men Nèmirovsky rakk bare fullføre de første to før hun ble myrdet av nazistene. Den første delen, Storm i juni, er en samling historier om en rekke ulike mennesker som flykter fra Paris når tyskerne kommer. Del to, Dolce, forteller om et lokalsamfunn gjennom de tre månedene et tysk kompani er stasjonert der.

Den første delen var seig å komme gjennom. Det var så mange personer å forholde seg til, og konsentrasjonsevnen strakk ikke til i oppgaven med å skille dem fra hverandre. Dermed ble det mye blaing fram og tilbake mens jeg mumlet "hvem er du igjen". Perspektivet kjennes som det befinner seg et sted høyt, høyt oppe. Man ser alle menneskene som myldrene maur langs en sti, det zoomes inn på tilfeldige steder og vi får høre historiene derfra, men jeg føler aldri jeg kommer nær nok til at historiene tar meg. Det hjelper ikke at menneskene som skildres stort sett fremstår som griske og usympatiske, jeg bryr meg egentlig ikke om hvordan det går med dem. (Jeg er langt mer kynisk når det gjelder romankarakterer enn virkelige mennesker. Om forfatteren ikke har gitt meg noen som helst grunn til å heie på dem, synes jeg alt negativt som skjer dem bare er til pass for dem.)

Bare unntaksvis greier teksten sparke meg i magen, gi meg følelsen av desperasjonen og absurditeten som ligger i denne marsjen. Ironisk nok er det i de fleste tilfellene naturskildringene som gir denne effekten: Kontrasten mellom de dramatisk hendelsene og naturen som viser seg fra sin mest sommerlige side. Naturskildringene tvinger tankene over på late sommerdager, summende humler, grønt gress og solslapp kropp, mens det som faktisk skjer er noe helt annet.

Den andre delen har en mer klassisk romanform, og var også mye lettere å lese. Her kommer man tettere på, det er færre mennesker å holde styr på og karakterene blir menneskeliggjorte, de får både postitive og negative sider. Nèmirovsky skildrer hvordan en landsby forholder seg til tyskerne som blir stasjonert der. Først med hat og skepsis, men gradvis begynner landsbyboerne å se tyskerne også som enkeltmennesker, ikke bare fiender. Det er denne dualiteten i blikket landsbyboerne har på tyskerne som skaper spennningen i teksten. Særlig vist gjennom Lucile Angellier som bor sammen med sin svigermor mens mannen er i en tysk fangeleir, men som i teksten forelsker seg i tyskeren som blir boende hos dem i disse tre månedene. Hennes historie er sterk, ikke minst fordi hun stadig har dette blikket på mannen hun forelsker seg i: han er en mann hun beundrer og en fiende hun bør hate.

Likevel ble det som gjorde mest inntrykk på meg mens jeg leste boka det filteret jeg leste den gjennom.
I dette tilfellet kjennes historien om tekstens vei til utgivelse sterkere enn selve teksten.
Det farget hvordan jeg leste. Ikke egentlig fordi jeg stadig tenkte på at forfatteren døde i et gasskammer i Auschwitz, men fordi jeg visste hun ikke overlevde krigen. Det er skrevet enorme mengder av romaner med handlingen lagt til andre verdenskrig, men tanken om at denne ble skrevet under krigen, av en person som ikke fikk vite resultatet, gir den et ekstra lag av autensitet. Usikkerheten karakterene føler, spekuleringen i hvor lenge det vil vare, i hvem som vil seire - alt dette er skrevet av en som ikke visste svaret, ingen ting er lagt til i etterpåklokskapens lys.
For meg ble dette bokas viktigste kvalitet.

9 kommentarer:

  1. Godt skrevet om boken! Virker som vi har omtrent samme opplevelse av boken :)

    SvarSlett
  2. Vi er så enige om boken at det føles som om du har skrevet mitt innlegg. Jeg er ca halvveis i innlegget mitt, så da kan jeg jo bare sitere deg hvis jeg blir stående fast på resten.

    I løpet av mine tre år som blogger er dette den boken jeg har lest som jeg har hatt minst å si om, og minst behov for å si noe om. Alt som er spennende ved den handler om konteksten, og forholdet mellom innhold og kontekst - som du sier avslutningsvis. Akkurat der tenker vi forresten så likt at jeg skal prøve å unngå å endre på utkastet mitt sånn at du får se det selv.

    Jeg fikk bare såvidt begynt på Dolce i går, men synes den virker lettere og mindre tung enn første del. Der slet jeg med at jeg aldri klarte å engasjere meg i karakterene, og at det lå en slags kald likegyldighet i alt Némirovsky beskriver som smittet over på meg. Hun skriver veldig godt og det er kvalitet i det hun gjør, men jeg klarer bare ikke å bli revet med. Jeg krysser fingrene for at det blir lettere i Dolce, det virker sånn foreløpig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har ikke kikka på fasiten, jeg lover! ;)

      Og ja, Dolce var absolutt lettere, ikke minst fordi man fulgte de samme personene lenge nok til å få et forhold til dem. Jeg synes fremdeles det er følelsesmessig distansert, jeg står på utsiden, kikker inn men ble aldri virkelig grepet.

      Slett
  3. Interessant.
    For meg er konteksten, som jeg først i helga begynner å kjenne fullt ut, så sterk at jeg nå ikke er sikker på om jeg vil lese boka. Den uoppklarte usikkerheten og utfallet vi vet men ikke hun... og hvis det i tillegg er vanskelig å engasjere seg i første del, blir det jo enda sterkere og vanskeligere å legge bort. Angrer på at jeg ikke leste den når jeg skulle, for for hvert sirkelinnlegg blir sjansen for at jeg leser denne mindre. Kanskje jeg heller bør finne meg en biografi og heller satse på de kortere bøkene.

    SvarSlett
    Svar
    1. Vet du, jeg tror jeg også heller ville satset på en biografi enn denne. Om jeg ikke var frøken pliktoppfyllende som ikke greier legge fra meg selv slike selvpålagte forpliktelser som en lesesirkel.

      Tror du er inne på noe. Hvis selve teksten hadde vært sterkere, ville bakgrunnshistorien vært nettopp det: bakgrunn. Men når boka er såpass mye tammere enn virkeligheten, drukner den litt i sin egen historie. Har aldri opplevd akkurat det med ei bok før.

      Slett
  4. Jeg er veldig mye enig her.:) Bra innlegg!

    SvarSlett
  5. Dette opplevde vi ganske likt! Morsomt å lese omtalen din. Jeg slet også med å la meg engasjere i første del, og ble sådan litt overrasket over hvor mye lettere det var i Dolce-delen. Dette er nok fort ei bok jeg kanskje ikke ville tatt meg bryet med å lese ferdig om det ikke var for lesesirkelen, men jeg er glad jeg gjorde det.

    SvarSlett
  6. God omtale! Jeg opplevde også at jeg mislikte de fleste karakterene i den første delen, men jeg tror det var et bevisst valg fra Nemirovsky sin side - krig og kriser gjør nødvendigvis ikke folk godere.

    SvarSlett