onsdag 30. mars 2016

Mary Shelley - Frankenstein

Tittel: Frankenstein
Sjanger: Roman
Forlag: Den norske bokklubben
Utgitt: 1818, min utgave 2004
Sidetall: 247 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Bokmål, oversatt fra engelsk av Arne Moen Nesheim

I mars er temaet for Lines 1001-lesesirkel påskerelatert:  
en bok som virker skummel eller spennende.
Siden krim ikke er helt min kopp te, verken i påsken eller resten av året, valgte jeg meg i stedet Frankenstein. Så skulle i det minste det skumle være på plass.

Det skulle man i hvert fall tro.
Jeg må innrømme at jeg synes Frankenstein var mer irriterende enn skummel. Delvis tror jeg dette skyldes at jeg leste boka i norsk oversettelse. Ikke nødvendigvis fordi oversettelsen var dårlig, det er nemlig ikke inntrykket jeg sitter igjen med. Men språket er på samme tid overdrevent formelt, ekstremt blomstrende og gjennomgående melodramatisk. En kombinasjon jeg hadde store problemer med å svelge i norsk språkdrakt, men som jeg muligens hadde funnet sjarmerende om jeg leste boka på engelsk. Som det er nå, hørte jeg hele veien teksten lest for mitt indre øre av en karikert filmavis-stemme, noe som gjorde det vanskelig å ta den seriøst.
En liten smakebit:
Intet menneske kan ha levd en lykkeligere barndom enn jeg gjorde. Mine foreldre var fylt av selve godhetens og omtankens innerste vesen. Vi følte at de ikke var tyranner som regjerte over våre skjebner ut fra deres egne tilfeldige innfall, men at de var formidlere og skapere av de mange herligheter vi fikk oppleve. Når jeg kom i kontakt med andre familier, fornemmet jeg helt tydelig hvor lykkelig min egen lodd måtte være, og takknemligheten over dette gjorde min sønnekjærlighet enda sterkere. (s. 40)
Ikke bare gode og omsorgsfulle foreldre her i gården, nei. Her er de fyllt av godhetens og omtankens innerste vesen, intet mindre.

Historien i denne boka bør være kjent for de fleste: Den unge vitenskapsmannen Victor Frankenstein syr sammen kroppsdeler til et kunstig menneske og gir det liv. Skapningen blir et monster som Frankenstein selv ikke vil ha noe med å gjøre, og monsteret gjør det derfor til sin livsoppgave å forårsake mest mulig ulykke for sin skaper.

Det er sagt og skrevet mye om Frankenstein, om referanser til Prometheus-myten (originalen hadde undertittelen 'The Modern Prometheus') og om tematikken, men det har jeg ikke tenkt å gjøre her.
I stedet vil jeg tilbake til irritasjonen jeg nevnte innledningsvis, og herfra og ut garanterer jeg ikke en spoilerfri omtale.

For selv i engelsk språkdrakt ville jeg ikke kommet utenom irritasjonen- det mest irriterende av alt er nemlig Frankenstein selv. På tross av å være et naturvitenskaplig geni, er han stokk dum og handler helt uten å tenke over konsekvensene av det han gjør. Han stopper for eksempel aldri opp og spør seg selv om det å sy sammen kroppsdeler fra ulike kilder og gi dem liv er en god ide, det handler bare om utfordringen med å få det til. I det øyeblikket eksperimentet er vellyket blir han livredd vesenet han har skapt og løper på dør fordi det er stygt. Alle stygge vesener må som kjent være et monster, han tar seg aldri tid til å sjekke om det faktisk stemmer. Han må dessuten tydeligvis ha jobbet med sitt groteske håndarbeid i blinde siden han ikke oppdager at skapningen er stygg før den reiser seg fra bordet i labratoriet. Surprise surprise: lik-puslespillet ville gjort det dårlig som undertøysmodell for Björn Borg, hvem kunne gjettet det?

Dagen etter returnerer Frankenstein og oppdager at monsteret er borte, og trekker et lettelsens sukk - før han legger seg ned og blir febersyk i noen måneder. For øvrig hans reaksjon hver gang noe går ham i mot, en skikkelig tøffing med andre ord. Så går det to år uten at Frankenstein hverken forsøker å finne ut hvor skaperverket sitt ble av eller forteller noen om dets eksistens. "Hjelp jeg slapp et monster ut i verden, men så lenge jeg ikke ser det eller forteller det til noen går det sikkert bra."
Nei, det gjør faktisk ikke det - selv om det egentlig går langt bedre enn det Frankenstein selv burde ha vett til å frykte.

Etter å ha blitt kastet ut i livet og måttet finne ut av alt på egenhånd er nemlig Frankensteins monster blitt hevngjerrig og går etter Frankensteins familie. Nå må vel Frankenstein fortelle noen om det han har skapt, så han kan få hjelp til å fange og ufarliggjøre monsteret, eller i det aller minste forberede familien på den faren de befinner seg i? Men nei, Frankenstein holder på hemmeligheten og familien forsvinner én etter én. Det kunne ha vært en tragedie - det er ment å være en tragedie - men siden jeg synes Frankenstein er en idiot, synes jeg bare han får som fortjent. Familiemedlemmene som forsvinner er uansett bare pappfigurer og ikke noen jeg kan sørge over.

Mary Shelley skriver følgende om hva hun ønsket å oppnå i forordet til en nyutgivelse av boka i 1831:
En historie som kunne tale til vår naturs iboende angst for det mystiske, og vekke sitrende skrekk og gru - som ville få leseren til å kvie seg for å se seg tilbake, som ville få hjertet til å banke fortere og blodet til å fryse i årene. 
For meg var det ingen skrekk involvert i å lese Frankenstein, blodet forble ved sin vanlige temperatur og det eneste som fikk hjerte til å banke fortere var sinnet rettet mot bokas tafatte hovedperson. I stedet fant jeg ganske tidlig ut at min sympati lå hos "monsteret" - og når du heier på den som egentlig skal skremme deg, blir opplevelsen en helt annet enn det som opprinnelig var meningen.

7 kommentarer:

  1. Det siste du reagerte på er nettopp det som gjør at jeg liker boken så godt. Dette er ikke en svart/hvitt historie om et monster og den stakkars mannen monsteret er ute etter.

    Frankenstein er besatt av ett mål og klarer ikke å se potensielle konsekvenser av det han ønsker å oppnå. Jeg synes det er ganske realistisk. Det at han er smart nok til å skape liv betyr ikke at han er reflektert nok til å ta innover seg de etiske problemstillingene som oppstår som resultat av det han gjør. Spesielt ikke når han kun har ett fokus. Mennesker har veldig lett for å ignorere ting som kan komme i veien for våre drømmer, til å glemme negative aspekter ved det vi gjør.

    Frankenstein er ikke en sympatisk karakter, og jeg klarer ikke helt å se for meg at det var meningen. Litt av poenget med boken er å vise at Frankenstein skapte monsteret, ikke ved å gi det liv, men ved å nekte det trygghet og kjærlighet (som alle mennesker trenger). Ved å behandle monsteret som et monster. Han var ikke det til å begynne med. Jeg tenker ikke på boken som en grøsser men en roman som tar for seg en del etiske og sosialpsykologiske problemstillinger. Hvis man forventer en grøsser blir man gjerne skuffet.

    Når det gjelder språket så har jeg kun lest en engelsk utgave, men jeg liker at det er litt gammeldags og overdådig. Synes det passer. Men jeg kan forstå at det kan irritere..

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er egentlig enig i det meste av det du skriver. Det hadde vært en langt mindre interessant bok om det var en svart/hvitt fortelling der monsteret er monster, vitenskapsmannen god og jakten heseblesende og med sympatien på rett plass. Jeg ser også poenget med at Frankenstein skapte et monster ved hvordan han oppførte seg, ikke ved selve handlingen å gi skapningen liv.

      Jeg kunne skrevet en helt annen omtale av denne boka. Det er veldig mye man kan si om tematikken: Om boka som advarsel mot blind tro på vitenskap og fremskritt. Om å skape problemer ved å tro at de er der - altså skape et monster ved å tro han er et monster. Om å være seg ansvaret verdig når man setter liv til verden. 'Frankenstein' er ei interessant bok, ei bok jeg skjønner hvorfor er på 1001-lista, og ei bok som setter i gang viktige tankerekker.

      Men det betyr heldigvis ikke at jeg må like den. Det skjer noen ganger at jeg misliker ei boks hovedperson så kraftig at jeg ikke greier like boka. Dette er et kremeksempel på det. Selv om jeg ser at Frankensteins handlinger kan være troverdige, og også at de er helt nødvendige for bokas plott, greier jeg ikke slutte å irritere meg. Derfor valgte jeg å skrive om min leseopplevelse mer enn om boka.

      Og jeg er faktisk ganske sikker på at jeg ville syntes språket var sjarmerende om jeg leste på engelsk. Men jeg får kløe av overdreven bruk av de store ordene på norsk. 'Skjebne', 'kjærlighet', 'innerste vesen'. Det er en av grunnene til at jeg har slitt med fantasy på norsk også, det er rett og slett for mange store ord.

      Slett
  2. Jeg likte denne boka, men jeg hørte den på lydbok. Det er noe med det veldig gammelmodige språket som også er så sjarmerende, selv om jeg må venne meg til det..Og så var oppleseren så sørgmodig (Per Frisch) og bare det var morsomt i seg selv, synes jeg. Synes også å huske at jeg fikk sympati for monsteret, han var jo så ensom, en jaget sjel.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror ikke dette er boka som skal overvinne meg til lydbokfronten. Men ja, det er vanskelig ikke å få sympati med monsteret. Og sympatien forsvinner ikke selv når han begynner å ta livet av folk med kaldt blod.

      Slett
  3. Jeg har hatt Frankenstein liggende på Kindle ganske lenge, under kategorien "dårlig samvittighet". Jeg er litt mindre lysten på å lese den nå, men har den i alle fall på engelsk, og med dine innvendinger i bakhodet slipper jeg å bli overrasket over irritasjonsmomentene. Siden jeg leste ferdig Oryx and Crake i går kan det forresten godt hende at jeg er mer interessert i etisk blinde vitenskapsmenn enn ellers, selv om jeg regner med at Atwood går Shelley en høy gang.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nå som du har lest Bienes Historie, eller i hvert fall deler av den, og møtt på ett stykk sutrete vitenskapsmann kan det kanskje være på tide å besøke en til her? Eller kanskje ikke. Jeg ville anbefale å la være.

      Slett