Kyrre Andreassen - For øvrig mener jeg at karthago bør ødelegges

Tittel: For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges
Sjanger: Roman
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sidetall: 358 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Bokmål

Denne boka traff meg, hardt og uventa.

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, annet enn at boka var Brageprisnominert og at jeg var fascinert av tittelen. Etter at eBokBib kom inn i mitt liv, er ikke terskelen høyere enn som så. Men det tok ikke mange sidene før jeg visste at jeg måtte ut og handle; dette var ei bok jeg ville eie.

I boka møter vi Krister Larsen. Drammenser, elektriker med flere prolapser i ryggen som via NAV-systemet i stedet har fått jobb som lærer på norskopplæringa for utlendinger. Og Krister er litt av en type. I nesten 360 sider lekser han opp om livet sitt, om hva han mener om menneskene han deler det med, om jobben, om kollegaene og om samfunnet som helhet. Hele boka er én lang monolog, og vi har ikke annet valg enn å være med på Kristers mange tankerekker og digresjoner. Ikke at jeg hadde noe som helst i mot å være med på den reisen.

Språket er muntlig med lange setninger, gjentakelser og stadige innskudd. Det er suggerende, jeg satt meg ned og trodde jeg skulle lese noen få sider og hadde plutselig lest 50. Krister er en av gutta på gølvet, noe som er tydelig både i hvordan han snakker og i hvilket syn han har på verden. Men samtidig er han en belest fyr, og det preger både ordvalg og hva han snakker om.

Alle har sine indre demoner. Men er det gøy at en person er arbeidsufør? Det er ikke gøy å miste levebrødet. Hva skal man ellers kalle det? Når man ikke kan fortsette med yrket sitt, men må gå på NAV, slåss med byråkratiet, bli stua bort på en tilfeldig arbeidsplass. Det er ikke gøy. Tenk på flagellantene. Apropos ingenting. Flagellantene i antikken. Da Marianne og jeg var i Roma, det var på et av museene, eller var det i en av katedralene, i hvert fall så vi malerier av flagellantene, evnukkprestene som piska seg sjøl. Og noen ganger ...det hadde vært mer fristende å stille seg opp inne garasjen og piske seg sjøl med et belte eller lignende, hele hersens hageslangen, mer fristende det enn å gå på jobb (s. 64)

Vi er som sagt prisgitt Kristers syn på verden, men han er ingen pålitelig forteller. Han kan raljere i side etter side om tilsynelatende tilfeldige detaljer eller avsporinger, mens de dramatiske situasjonene blir avspist med et par setninger. Fra starten av fremstår han som reflektert og skarp, det er lett å få sympati for hans situasjon som arbeidsufør og i kamp med systemet. Han fremstiller seg selv som misforstått, og andres reaksjoner virker overdrevne på bakgrunn av dette. Han er morsom, jeg ler med han av det absurde i et samfunn som nedvurderer det fysiske arbeidet og all status ligger i jobber der man flytter papirer.

I stedet for å jobbe sitter folk og diskuterer åssen de skal jobbe og hva de skal kalle jobbinga. I praksis, det vil si ikke-praksis, er det det som er politikk. (s.277)

Men som sagt, han er ikke pålitelig, og gradvis trer også et annet bilde av Krister frem som ikke er like sympatisk. Noe ser man gjennom andres reaksjoner på ham, og noe fordi han har snakket seg varm og begynner å komme med innrømmelser. Det blir gradvis mørkere, og det blir tydelig at Krister sliter med både det ene og det andre uten å ville innrømme det for seg selv. Det er mesterlig gjort å skrive frem en Krister, å få med nyansene på denne måten når man skriver så bastant fra innsiden av karakteren som det Kyrre Andreassen har gjort her.

Til slutt: Jeg kan ikke skrive om denne boka uten å bli personlig. Det er nemlig ikke til å komme utenom at en stor del av min fascinasjon for denne teksten handler om hjemsted. Jeg innser at dette må være den første boka jeg har lest der handlingen er lagt til Drammen og omegn. Alle steder som nevnes skaper krystallklare bilder i hodet mitt, jeg kjenner dem så godt. Når han snakker om en telefonkiosk i Åslyveien, vet jeg akkurat hvor den stod, det er bare noen hundre meter fra barndomshjemmet mitt. Når han snakker om leiligheten han bodde i på St. Hansberget og utsikten derfra, er det fem minutters gange fra der jeg bor nå og utsikten ser jeg hver dag fra stua. Jeg kjenner språket han snakker i, og jeg kjenner typen. Det var noe med å lese denne boka som var å komme hjem på en måte jeg ikke kan huske å ha opplevd med noen annen bok før. Det ble nært på en ny måte.

Konklusjonen er selvsagt at dette var ei bok jeg likte veldig godt. Lokalpatriotismen skal få sin del av æren, men boka hadde jeg likt uavhengig av hvor handlingen var lagt. Som selverklært språknerd er det en fryd å lese noen som leker seg på den måten Andreassen gjør, og nettopp gjennom språket har han gitt Krister Larsen en stemme det er verdt å lytte til. Det er fryktelig mange akademikere i norske samtidsbøker - kanskje trenger vi flere omskolerte elektrikere som kan fortelle oss hvor skapet skal stå?