Valérie Rouzeau - Sorgensoveralt

Tittel: Sorgensoveralt
Sjanger: Lyrikk
Forlag: Solum
Utgitt: 2016, originalen 1999
Sidetall: 89 s.
Kilde: eBokBib - og siden kjøpt selv
Språk: Bokmål, oversatt fra fransk av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Akkurat når jeg nesten hadde slått meg til ro med at min evne til å bli kraftig følelsmessig berørt av bøker hadde forlatt meg, leste jeg denne - og den reiv hjertet mitt i fillebiter. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive om denne boka. Litt fordi det er lyrikk, en sjanger jeg prøver å jobbe meg inn i og derfor foreløpig ikke har den største erfaringen med. Litt fordi alt handler om følelser, og hvordan kan jeg si noe sakelig om det?

Faktum er at jeg lastet ned boka på impuls fra eBokBib en kveld jeg satt med iPaden i fanget og samboeren hadde sovnet i sofaen ved siden av meg. Jeg leste første linje mange ganger før jeg greide stokke ordene til noe som ga mening, ble nysgjerrig og fortsatte. En halvtime senere hadde jeg lest hele og satt med tårene trillende nedover kinnet. Og ikke sånne snille og forsiktige tårer som kommer når du er rørt, her var det snakk om skikkelig usexy hulking og snørring.

Så hva fremkalte denne reaksjonen? Sorgensoveralt er en diktsamling som handler om forfatterens bunnløse fortvilelse over farens død. Og det er som om fortvilelsen har festet seg i språket. Ordene stokker seg, de kommer ut som ufullstendige setninger eller de klistrer seg sammen til nye ord. Som tittelen. Er det "sorgens overalt" eller "sorgen sover alt" som har slått seg sammen, eller er det kanskje noe helt annet? Kanskje er det heller begge, der det er en bevegelse fra den altoppslukende sorgen i starten som over tid vil gå over til noe som ligger der latent men kan trigges av en hendelse og dermed vekkes til live.

Mange steder, som i åpningssetningen mangler tegnsettingen, og du må selv finne ut hvor pausene skal være:

Du for døden mamma i telefonen må se deg
pappa ikke overleve natta. (s.5)

Det stykker opp lesingen og tvinger meg til å ta pauser. Samtidig gir det teksten en egen intensitet. Hun har ikke tid til å ta pauser, hun har ikke tid til å uttale alle ordene, og innimellom leser jeg de påtvungne pausene som hikst hun ikke kan slippe unna.

Sorg og fortvilelse er store følelser, og det kan lett falle ut i klisjéer når du skal skildre dem. Rouzeau unngår dette ved å strippe det helt ned. Hun skildrer ikke følelsene, hun skildrer tingene som er igjen og handlingene som nå mangler. Gjennom ordene hun velger i skildringen av disse, får hun likevel frem følelsen av savn, og for meg gjorde det teksten mye sterkere. Som her, hvor hun skildrer farens lenestol.

Tom og våket over av hunden din.
Armene to ganger fåfengt strukket ut hvor
du ikke lenger tørker kinnene.
Står i hjørnet sitt og blir enda mørkere når
vi kommer inn. (s.33)

En annen ting som preger diktene er et tidvis barnslig språk med innslag av rim, regler og barnesanger.

Ville si hei til deg tømme ut sanda fra skoene
mine i evighet være din Jon Blund men du har
lukket øynene for hardt igjen. (s.79)

Det er som om forfatteren gjør seg liten igjen ovenfor faren, inntar barnets posisjon og nekter å være voksen. Det er som om hun instinktivt søker beskyttelse, å kunne krype sammen i pappas fang, men denne gangen må hun greie seg uten. Hun erindrer ting fra barndommen, husker opplevelser de har hatt sammen og det er en overhengende følelse av "aldri mer" som henger over disse minnene. Noe som i og for seg er en falsk nostalgi, hun ville ikke kunnet ha barnets posisjon selv om faren var i live, men som forsterkes av at han nå er borte. Faren er hele tiden til stede som en fysisk tilstedeværelse, som seg selv i tilbakeblikkene og som en nedgravd kropp eller en grav i nåtiden.

Helt til slutt må jeg si noe om oversettelsen. Jeg er usikker på hvor originalen slutter og gjendiktningen begynner. Det eneste jeg vet er at tittelen er veldig annerledes på norsk enn på fransk der den heter "Pas revoir" som betyr "ikke se igjen". Flere av referansene er norske, og ordene som glir i hverandre kjennes også som veldig norske konstruksjoner. Men egentlig bryr jeg meg ikke om hvor likt det er originalen - det som betyr noe er at Skomsvold har gitt boken en norsk språkdrakt som fungerer fullstendig på egne ben. Ikke én gang stoppet jeg opp ved noe og tenkte at dette var en formulering som føltes kunstig på norsk, og for meg er det noe av det beste jeg kan si om en oversettelse.

Dette syntes jeg rett og slett var en fantastisk vakker bok, og jeg er veldig glad for endelig å ha funnet ei bok som rørte meg på denne måten igjen. Så må jeg bare innrømme at det var overraskende selv for meg at det var fransk lyrikk som måtte til for å komme dit.