Benedicte Meyer Kroneberg - Hvis noen ser meg nå

I går skjedde noe som ikke har skjedd meg på evigheter: Jeg satt meg ned for å lese ei bok, og reiste meg ikke opp igjen før hele boka var utlest.

Noe av grunnen er selvsagt at gårsdagen var første dag av juleferien. Etter en hektisk høst med 40 studiepoeng og nesten full jobb, hadde jeg i går endelig tid og ro på meg til faktisk å sitte stille i de timene det tok å lese ut ei hel bok. Resten av grunnen er selve boka. For all tid og ro i verden får meg ikke til å sitte stille gjennom ei hel bok om teksten ikke engasjerer meg.

Det er vanskelig å skrive om ei bok jeg liker, alt jeg kommer opp med er bunkevis med tomme adjektiver som jeg ikke kan bruke til noe. Når noe stemmer, flytter jeg inn i teksten og glemmer det jeg kan om teknikk eller virkemidler. Det jeg sitter igjen med etter endt lesing er en følelse. En følelse som er vanskelig å konkretisere nok til å kunne beskrive den, og enda vanskeligere å forklare hvordan oppstod.

Hvis noen ser meg nå er fortellingen om tvillingene Mona og Vanja, fortalt fra sistnevntes synsvinkel. Boka er tredelt, og i hver del møter vi tvillingene i ulike faser i livet. Først på ungdomsskolen, deretter i studietiden i Trondheim og til slutt etter at i hvert fall Vanja tar første skritt ut i arbeidslivet etter endte studier. Det er ikke en spesielt handlingsdrevet roman. Vi følger jentene gjennom gjenkjennelige, hverdagslige situasjoner og gjennom disse skissene aner vi konturene av to hele liv. Spenningen ligger i relasjonene, i hvordan tvillingene posisjonerer seg i forhold til hverandre og i hvordan maktbalansen mellom den endrer seg i løpet av boka.

Boka minner meg om to andre bøker jeg har lest i år, Furuset av Linn Strømsborg og Parissyndromet av Heidi Furre. Fellesnevneren er at alle tre handler om unge jenter i startfasen av voksenlivet som prøver å finne sin plass i verden. Jeg likte disse to andre bøkene også, men ingen av dem grep meg på samme måte som det Hvis noen ser meg nå gjorde. Jeg tenker at å se disse bøkene opp mot hverandre kan hjelpe meg konkretisere akkurat hva det er som gjør at Hvis noen ser meg nå treffer en nerve der de to andre ikke gjør det.

En ting jeg liker i alle tre bøkene er språket. Alle de tre forfatterne skriver på en måte som tiltaler meg, det er enkelt og konkret og de får sagt mye med få ord. Språket er noe som må være på plass for at jeg skal like ei bok, jeg har lett for å henge meg opp i formuleringer og irritere meg, noe som drar meg ut av teksten. Ingen av disse tre bøkene har den ekstra språklige dimensjonen som får meg til å ville sitere side opp og side ned av treffende formuleringer (som for eksempel Hertha Müller har), men de har et språk som setter meg i stemning og som lar meg flyte uhindret gjennom side etter side.

Det er med andre ord et annet sted enn i det språklige jeg må finne forskjellen i hva som treffer og hva som ikke gjør det. Og da kommer jeg forbi de tomme adjektivene, og finner i stedet ordene kompleksitet og tyngde. Furuset og Parissyndromet er tematisk ganske like. I den første flytter ei ung jente hjem til foreldrene på Furuset etter at masteroppgaven er levert, mens i den sistnevnte flytter ei ung jente ett år til Paris etter at et forhold tar slutt. Felles for begge er en hovedperson som føler hun burde være voksen, men ikke helt vet hvordan hun skal være det, som flyter rundt i en hverdag uten å ta skikkelig tak i den og som lever livet som i en pause mens hun venter på noe annet. Det er gjenkjennelig og fint skildret, jeg leser meg selv inn i situasjonene som beskrives, men bøkene gir meg ikke så mye mer utover det.

Hvis noen ser meg nå er også en oppvekstskildring, men her gir forfatteren meg noe mer å bryne meg på. For det første handler boka om et tvillingpar, noe som gir teksten en ekstra dimensjon. Utenfra er de så like at de ofte ses på som én person, men plutselig er de ikke så like likevel. Den ene tvillingen speiles hele tiden i den andre, og man får et speilbilde som ikke viser en selv men i stedet en annen mulighet. Å vokse opp og finne seg selv er vanskelig nok. Når du hele veien går ved siden av en kopi av deg selv som gjør andre valg og viser andre muligheter, blir det enda vanskeligere å definere seg selv. Det blir en kamp om plassen og en kamp om definisjonsmakten, og dette er med på å gjøre denne boka mer kompleks enn de to andre jeg har nevnt over.

For det andre behandler Hvis noen ser meg nå en tyngre problematikk. I Furuset og Parissyndromet har hovedpersonene problemer, men det dreier seg først og fremst om en form for likegyldighet eller apati. Begge disse jentene fungerer fint i samfunnet selv om de er usikre på seg selv. De henger med venner, fester, møter gutter og jobber. Jeg greier ikke helt ta problemene deres seriøst. Det rører seg hele tiden på overflaten, og jeg møter teksten med samme likegyldighet som disse jentene føler i forhold til hverdagen.
I Hvis noen ser meg nå har jeg derimot ikke denne motforestillingen. Vanja har problemer med spiseforstyrrelser, Mona sliter etterhvert med seriøs depresjon, og dette er probemer jeg tror på og som berører meg når jeg leser. Meyer Kroneberg utsetter karakterene sine for mer, og med det drar hun meg inn i teksten på en helt annen måte. Jeg leser om noe som kjennes viktig og virkelig for karakterene, og dermed blir det også det for meg. Effekten blir at jeg i denne boka blir en empatisk leser som går ved siden av karakterene og føler med dem, de har fått nok kjøtt på beina til at jeg oppfatter dem som personer, mens jeg i de to andre bøkene overser hovedpersonene og leser meg selv inn i deres rolle.

Boka har jeg lånt av Silje, og jeg anbefaler både selve boka og Siljes innlegg om den.

Anonym nisse observert nær Drammen!

I dag har jeg fått pakke fra min hemmelige nisse. Eller, pakkER, for her var det mange. Veldig spennende, men her er det ingen snik-kikking før julaften!

Til min hemmelige nisse

Jeg har meldt meg på Hemmelig nisse på bloggen til Lattermild, og skal derfor svare på noen spørsmål som skal gjøre det litt enklere for den som er min nisse å vite hva jeg ønsker meg. Jeg er litt sent ute med dette innlegget, og beklager overfor den som venter på meg, men ble satt ut av spill denne uka av en blindtarmbetennelse og mitt aller første sykehusopphold. Men nå er alt 'back on track', så her kommer svarene:

* Hvilke(n) sjanger(e) leser du helst?

Jeg leser mye forskjellig, men de siste årene har jeg lest mest fantasy og science fiction. Men leser det meste av romaner, er glad i noveller og også fagprosa, særlig innen språk eller historie.

* Har du en favorittforfatter? Og har du/har du lest alt av ham/henne (altså: Er det noe poeng i å sende deg en bok av den forfatteren eller ikke)?

Tror jeg har favorittbøker mer enn jeg har favorittforfattere. Har noen favoritter innen fantasy, og der har jeg alt. Og er mange forfattere jeg er glad i og kjøper mye av: Doris Lessing, Trude Marstein, Thomas Espedal, Ola Wikander, for eksempel. Her tror jeg det er vanskelig å finne frem til de bøkene jeg ikke har. Har de siste månedene begynt å lese Margaret Atwood, det er en forfatter jeg vil bli mer kjent med. Alt jeg har av henne har jeg lest/kjøpt i år, så der kan man se hva jeg har ut fra oversiktene her på bloggen. Hertha Müller er også en jeg vil lese mer av, de to bøkene jeg har lest er registrert under leste bøker. 

* Leser du på andre språk enn norsk? Hvilke?

Ja, leser på engelsk, svensk og dansk. Og jober mot å kunne lese bøker også på fransk.

* Hører du på lydbøker? I hvilket format, i så fall?

Nei. 

* Samler du på bøker av noen spesifikk forfatter eller av en spesiell type eller med et spesielt tema?

Jeg har såvidt begynt å samle på science fiction bøkene i Lanterne-serien. Alt jeg har, har jeg kjøpt i år, så det er registrert (se neste punkt).

* Har du noen lister over hva du har lest og/eller hva du eier, i så fall hvor?

Ja. Jeg har en liste over hva jeg har lest siden jeg begynte å blogge.

Jeg har en liste over alle bøker jeg har kjøpt eller fått i 2013.

Og jeg har en liste over bøker som står uleste i bokhylla.

* Hva er du ute etter når du leser? (Ut)dannelse, eventyr, romantikk, hjernetrim, nye erfaringer eller noe helt annet?

Vanskelig spørsmål. Kan jeg si ja takk, alt sammen? Jeg leser for å finne de gode historiene og karakterene som biter seg fast. Jeg leser for å utfordre språket mitt og for å lære nye ting. Virkelighetsflukt OG utdannelse, begge deler er like viktig.

* Finnes det noen sjanger eller forfattere du IKKE vil lese?

Jeg leser ikke krim, og veldig sjelden bøker med rosa omslag, litt fleipete sagt. 

* Hva har du lest (eller påbegynt) og tenkt «Aldri mer!» om?

Haruki Murakami har fått to sjanser og får ikke flere. Andreas Bull-Hansen. Paolo Coelho.

* Finnes det noen forfatter eller sjanger du har tenkt å lese, men som du ikke har kommet deg til ennå?

Mange! Problemet var å komme på hvem akkurat nå. Coetze er i hvert fall én av dem.

* Er det noen bøker du leter etter og som du skulle bli særlig glad for å få?

Nei, ikke som jeg kan komme på.


Også over til spørsmålene som ikke er bokrelaterte:


* Har du noen hobbyer utenom lesing?

Skriving, det er jo litt i samme gate. Og er ivrig fotballsupporter med Strømsgodset som favorittlag.

* Samler du på noe?

Notatbøker, aller helst ulinjerte. Ser aldri ut som jeg kan få nok av dem.

* Hva er favorittfargen din?

En kjapp titt i klesskapet ville gitt svaret svart. Men også glad i rødt.

* Har du noen favoritt-tv-serier eller favorittfilm?

Ok, her kommer min indre geek frem i lyset. 

Firefly. Doctor Who. Red Dwarf. Monty Python. 

* Foretrekker du te eller kaffe? Eventuelt hva slags?

Drikker ikke kaffe. Ikke veldig mye te heller, for å være ærlig, men de gangene jeg gjør det er det svart te med en eller annen fruktsmak.

* Hva slags snop liker du best?

Sjokolade! Heller melkesjokolade enn fancy og luksuriøst, jeg er enkel i smaken. Men svak for nougatfyll, det må innrømmes. 

Og bortsett fra sjokolade, er det salt lakris som gjelder i smågodtavdelingen.

* Hva er din marerittjulegave?

Har veldig sjelden mareritt om gaver jeg. Det måtte være om noen ga meg et fallskjermhopp eller noe sånt, den personen kunne forvente seg fullt trommesett og tuba i julegave til sine unge håpefulle. 

Smykker og sminke er litt bortkasta fordi jeg bruker det så lite, og ting med søte katter på vil ta plass i gaveskuffen og bli gitt videre til noen som liker katter bedre enn meg. Men ikke akkurat nie jeg mister nattesøvnen over.

* Hva er din drømmejulegave?

Årets viktigste julegave pleier komme fra 'fotballnissen' i form av et sesongkort på Marienlyst stadion. Om alle andre gaver under treet var bøker eller sjokolade, hadde jeg oppsummert det som en god fangst. Ellers liker jeg 'all things geek' og ting som ser britiske ut. (Stua er dekorert med union jacks og røde London-busser). Og morsomme kontor-dingser. 

* Er du allergisk mot noe, eller er du for eksempel veganer

Nei, ingen allergier og er ikke veganer.

Sånn, det var alle spørsmålene besvart. Dette blir spennende! 

Nå gleder jeg meg til å komme meg opp av sofaen og ut av huset for å fylle pakken til den jeg er hemmelig nisse for. Gøy, gøy, gøy!

Metablogging: Navlebeskuelse i 10 punkter

Det er den tiden på året igjen. Tiden da man studerer sin egen navle og blogger om det. Her er mitt bidrag, med andre bokbloggere som hovedmålgruppe. Linker til innlegg som danner bakgrunnen for dette, kommer til slutt.

Først:
Noen latterlige åpenbare grunnpremisser jeg likevel føler behov for  å understreke

1. Ingen kan nekte deg å blogge om bøker
Når debattene rundt bokblogging dukker opp, kan man innimellom få inntrykk av at det som diskuteres er hvorvidt bokbloggene, eller visse typer av bokblogger, har livets rett.

Dette er et latterlig utgangspunkt for diskusjonen. Ytringsfriheten tilsier at hvem som helst kan starte en blogg om hva som helst. Så lenge skribenten holder seg innenfor det norsk lov tillater, kan ingen nekte vedkommende å skrive det han/hun gjør. Man kan mene hva man vil om det som skrives, bloggen vil like fullt ha livets rett.

2. Om den såkalt seriøse kritikken drukner blant bokbloggerne, er ikke det bokbloggernes ansvar å gjøre noe med.
For å fortsette druknings-metaforen: Skal du bevege deg ut i vann og er redd for å drukne, nytter det ikke å be vannet flytte på seg. Den eneste jeg har hørt lykkes med den taktikken er Moses, og jeg anbefaler ikke strategien til andre. Skal du ut i vannet, bruk en båt, lær deg å svømme, bruk redningsvest eller finn på noe annet.

Med andre ord: om den profesjonelle kritikken drukner, må de selv ta utfordringen og gjøre seg synlige. Den litterære samtalen har alt å vinne på at de gjør det.

3. Blogg er et medium, ikke en sjanger
Jeg dømmer ikke litteraturkritikk i Vagant ut fra anmeldelser i VG fordi begge er publisert på papir.
På samme måte er det store forskjeller på anmeldelser i norske bokblogger per i dag.

Og kanskje enda viktigere: Man kan godt mene at kvaliteten per i dag er for dårlig. Men å gå fra det til kategorisk å avfeie bloggen som medium, er argumentasjon på linje med den som gjør mor lille til en sten.

4. Hovedgrunnen til at bokbloggerne er en trussel mot den profesjonelle kritikken, er at de gjør jobben gratis. 
Det er samme case som aviser sliter med. Hvordan få folk til å bruke penger på avisa, når nyhetene ligger gratis på nett? Om den litterære samtalen skulle flytte seg til hovedsakelig å foregå på blogg, ville det fjerne inntektsgrunnlaget for profesjonelle kritikere.

5. Skal du kritisere noe, bør du gjøre hjemmeleksa di først
Litt for mye av kritikken som møter bokblogging, er direkte feil. Ingen bokbloggere skriver om sakprosa. Alle anmeldelser er positive. Bokbloggere er kjøpt og betalt av forlag. Bokbloggere skriver bare om bestselgere. Om kritikerne av bokbloggene hadde orientert seg litt mer i landskapet før de uttalte seg, ville debatten blitt langt mer interessant.

Deretter:
Noen viktige punkter jeg tar med meg videre, og da særlig fra samtalen som foregikk på Litteraturhuset 1.november i år

6) Det som gjør en kritiker profesjonell, er å ha en redaktør
Skillet mellom profesjonell og amatør er et skille som stadig trekkes frem i snakk om bokblogging.
Men hva som gjør noen profesjonell, har blitt diskutert opp, ned og i mente internt i bokbloggermiljøet.
Er det et spørsmål om utdannelse? Om å få betalt? Om kvalitet? Om innstilling?
Derfor stilte jeg spørsmålet til panelet på Litteraturhuset, og de var ganske enstemmige i at redaktøren er det som utgjør forskjellen.

Det er et argument jeg kjøper helt umiddelbart. Klaus Rothstein trakk parallellen til forskjellen mellom bøker publisert på etablerte forlag kontra selvpubliserte bøker, en parallell som er så åpenbar at det irriterer meg at noen måtte si det høyt for at jeg skulle se den. Jeg tror helhjertet på at enhver tekst kan forbedres av et blikk fra utsiden.

Dessuten er det et krav som gjør det fullt mulig for en blogger å drive med profesjonell litteraturkritikk.
Alt du trenger er en redaktør.

7) I dagens samfunn er en kritikers kanskje viktigste jobb selve utvelgelsen
Dette var noe Knut Hoem sa på Litteraturhuset. Det gis ut enorme mengder med bøker hvert år. Allerede ved å velge ut hvilke av dem man gir oppmerksomhet, har man tatt et viktig valg.

Igjen noe som er selvsagt, men som det var fint å høre sagt høyt. Som blogger har jeg innimellom kjent det som et press å skulle skrive om alt jeg leser. Jeg rekker ikke lese så mange bøker hver måned. For at det skal dukke opp bokanmeldelser på jevnlig basis, tenker jeg at jeg må skrive om alle.
Men så fant jeg ut at det bare var tull. Mange bøker leser jeg med et skuldertrekk, og disse har jeg heller ikke lyst til å skrive om. Jeg bestemte meg for å bare skrive om bøkene som gjorde at jeg fikk lyst til å skrive om dem. Jeg tror engasjementet gjør at jeg skriver bedre tekster. Men jeg har mye å gå på når det gjelder å være bevisst på valgene jeg tar når jeg bestemmer meg for hvilke bøker jeg har lyst til å skrive om.

8) Terningkast fjerner nyansene i anmeldelsene
Boyd Tonkin sa om terningkast at de fjerner nivåene i en anmeldelse. Ei bok kan for eksempel ha fantastisk plot men håpløst språk, mens terningkastet vil gjelde for boka som helhet.
Nå har jeg aldri brukt terningkast på bloggen, og har heller aldri hatt planer om å begynne med det, men det er likevel fint å ta med seg argumenter fra andre som er enige med meg.

Til slutt:
En form for konklusjon. Eller kanskje heller, tankene jeg gjør meg om blokblogging etter å ha tygd på det jeg har lest og hørt de siste ukene

9) ...men inni er vi -slett ikke- like!
Det er åpenbart at det er store sprik i ambisjonsnivået til norske bokbloggere. Mange ser på det de driver med som en koselig hobby, og det bør de også få lov til å gjøre.
Samtidig begynner det å utkrystallisere seg en gruppe bloggere med et helt annet ambisjonsnivå.

Dette understreker bare det vi allerede vet: Bokbloggere er ikke en ensartet gruppe, og å snakke om dem som det, er en helt grunnleggende misoppfatning.

En misoppfatning jeg opplever at også bokbloggerne selv lider av til tider. For selv om det stadig gjentas som et mantra at bloggene er veldig forskjellige, er det likevel en eller annen likhetstanke som ligger og ulmer. Kanskje er det egentlig bare janteloven som lusker i bakgrunnen, eller en redsel for konflikt i et miljø som har vært det høfligste og mest velvillige jeg noen gang har møtt på internett.
Men faktum er: Det begynner nå å bli så mange av oss, at det er helt naturlig at det oppstår undergrupperinger. Og hovedskillet går mellom hobbybloggerne og dem som ønsker å bli tatt seriøst.
Noe som bringer meg til mitt siste punkt:

10) Hvis du vil bli tatt seriøst, må du være seriøs
Jeg opplever det som at en del bokbloggere har begynt å posisjonere seg i forhold til den profesjonelle litteraturkritikken. En utvikling jeg synes det er veldig spennende å følge fra innbytterbenken.

I samtalen på Litteraturhuset, som jeg har referert til flere ganger nå, snakket flere av paneldeltakerne om bloggene som et sted mer etablerte medier kunne finne og plukke opp talenter. Dette kom etter mitt spørsmål om hva som gjør en kritiker profesjonell, og akkurat denne delen av svaret provoserte meg kraftig. Dette er en ovenfra-og-ned reaksjon der disse etablerte kritikerne klapper meg på hodet og sier at om jeg bare blir flink nok, kan jeg få henge med dem. Det ser ikke ut til å falle dem inn at jeg, eller andre bokbloggere, kan ha en helt annen ambisjon enn å bli plukket opp av ei avis eller et tidsskrift.

Slik jeg ser det, er bloggenes fremste styrke at de er noe annet enn de allerede etablerte kanalene.
Jeg mener helt bestemt at bokbloggene, slik de ser ut i dag, står for et viktig bidrag til en offentlig litterær samtale i Norge. De står for en lavterskel inngangsport til samtalen for nye lesere og de omtaler mange bøker som får lite oppmerksomhet i mer tradisjonelle media. Den litterære samtalen er avhengig av lesere, og jeg tror mange bokblogger er med på å inspirere til leseglede for mange.

Men jeg tror at bokblogging har et mye større potensial enn dette. Og nettopp derfor synes jeg den posisjoneringen som jeg aner tendensen til er spennende. Bloggere som vil bli tatt seriøst, men fremdeles være bloggere, dette heier jeg på! Men hvordan bli tatt seriøst?

Jeg tror at den viktigste jobben gjøres på egen blogg.

For det første må man ha et reflektert forhold til det man driver med, være bevisst valgene man tar og være åpen om dette, samt eventuelle bindinger, på bloggen.

For det andre må man skrive gode innlegg. Og kanskje andre typer innlegg enn det jeg leser på de fleste bokblogger i dag. Det handler om å tørre mer. Om ikke å bare skrive anmeldelser av enkeltbøker, men om å se etter sammenhenger. Skrive om noe man opplever som en tendens. Lese ei bok både i originalspråk og i norsk oversettelse og kommentere forskjellene. Skrive om enkeltbøker på en måte som ikke munner ut i konklusjonen anbefales/anbefales ikke. For eksempel.
Det viktigste, tror jeg, er å utfordre seg selv i stedet for alltid å gjøre som man pleier. Ta en risiko og bli en bedre skribent.

For det tredje burde norske bokbloggere bli flinkere til å diskutere andre ting enn bokblogging. Hvis man skal insistere på at det foregår viktig samtale om litteratur på bloggene, må man diskutere noe annet enn seg selv hele tiden. (Ja, jeg ser ironien i å skrive dette i et innlegg der det er nettopp det jeg gjør.)
Bloggerne burde være flinkere til å gå i dialog med hverandre, kanskje samarbeide mer enn det som gjøres i dag, og man burde definitivt utfordre hverandre mer.

For det fjerde må man gjøre seg synlig.
Dette er noe jeg opplever som lite populært kanskje spesielt hos den samme gruppen av bloggere som ønsker å bli tatt mer seriøst. Publikumsfrieri er liksom ikke forenelig med det å skulle være seriøs. Man snakker om kvalitet i stedet for kvantitet av lesere osv, men dette nekter jeg å gå med på.
Gang på gang har bokbloggere internt klaget på at kritikerne ikke vet hva de snakker om, at de ikke leser bokblogger og derfor ikke kjenner mangfoldet.

Neivel, men da vrir jeg det jeg sa i punkt to rundt og sier: Det er ikke kritikernes ansvar å finne fram til unntakene. Hvis du vil bli sett, er det ditt ansvar å bli så synlig at de ikke kan unngå å se deg!
Det gir deg kanskje en flau smak i munnen å skulle selge deg selv på den måten, men det er det eneste som funker. Se på bloggeren Susanne Kaluza. Hun begynte med å skrive en mammablogg på fritiden, men jobbet helt bevisst med å selge seg selv og skaffe lesere med alle triks i boka: Kommentere på andres blogger, konkurranser og giveaways, aktiv bruk av sosiale media etc. Det tok tid å bygge seg opp, men nå er hun der hun ønsket å være: Hun kan sette premisser for den offentlige debatten. Du kommer ikke dit uten å gjøre grunnjobben først.

For det femte, om kravet for å bli tatt seriøst er å ha en redaktør, skaff deg en redaktør.
Samarbeid med andre eller betal noen for å gjøre jobben for deg. Det er kanskje et drastisk skritt å begynne å bruke penger på bloggen sin, men kan være verdt det. Det kommer an på ambisjonsnivå.

Dette er selvsagt ikke en komplett liste, men det er noen punkter der jeg mener bloggere som ønsker oppnå mer, kan utfordre seg selv. Selv regner jeg meg ikke med i denne gruppen, jeg har det for tiden fint som hobbyblogger uten større ambisjoner enn det.

Men jeg står på sidelinjen og heier på dem som tar kampen. Jeg tror nemlig det bare er sunt om de tradisjonelle kanalene for kritikk får konkurranse utenfra.
Jeg drister meg for eksempel til å mene at en bokblogg har mulighet til å være langt mer uavhengig enn et litteraturmagasin som eies av et norsk forlag, hvis bøker det omtaler på jevnlig basis.

Linker:
Lattermilds oppsummering av debatten "All makt til bokbloggerne?" på biblioteket i Trondheim.
Reading Randis og Adresseavisas oppsummering av samme debatt
Moshonistas innlegg om "Avis, blogg eller bokessay" på Litteraturhuset 1. november
Bokelskerinnens farvel til terningkast etter samme debatt
"Trenger vi kritikere, når det finnes så mange bokbloggere?" Kommentar i Dagbladet 04.11.13

Margaret Atwood - The Handmaid's Tale

The Handmaid's Tale er ei bok jeg har hørt og lest mye om før jeg endelig kom så langt som til å lese den selv. Det gjør noe med brillene jeg leser den gjennom, så jeg vil begynne der.

For det første har jeg lest at Atwood skriver godt, og skjønt at hun er en forfatter jeg burde lese. Til nå er det eneste jeg har lest av henne In other worlds, boka der hun skriver om sitt forhold til science fiction som leser, forfatter og litteraturkritiker. Den likte jeg veldig godt, og den overbeviste meg ytterligere om at jeg måtte lese mer Atwood.

For det andre har jeg lest spesifikt om denne boka at den er veldig god, ofte akkompagnert av setningen "jeg leser vanligvis ikke science fiction, men denne boka var bra."
En formulering som ofte irriterer meg, fordi den avskriver en hel sjanger uten å gi den en sjanse. Om du har lest ei bok innen sjangeren, og du likte den, hva er da grunnlaget ditt for å si at du ikke liker sjangeren den er en del av? Selvsagt finnes det både gode og dårlige bøker også innenfor science fiction, det er ikke sjangeren i seg selv som avgjør litterær kvalitet.

For det tredje har jeg i mer intern sjangersammenheng lest om Atwood som en "vanlig litterær" forfatter som unntaksvis skriver science fiction bøker, og at det sjelden fører noe godt med seg. Her har jeg sett The Handmaid's Tale omtalt som eksempel på dårlig science-fiction fra en forfatter som egentlig ikke hører til i sjangeren. En holdning som i grunnen irriterer meg enda mer enn den "næmmen, ei SF-bok som er bra?" nevnt over.

Okei, her var den eneste måten å finne ut hvem jeg skulle være enig med å lese boka selv.

Mer spesifikt enn science fiction er The Handmaid's Tale en dystopi. Ikke overraskende med tanke på at dystopier og utopier var emnet for doktorgraden i litteratur Atwood jobbet med, men aldri fullførte fordi det skjønnlitterære forfatterskapet tok overhånd.

Å lese en god dystopi er skremmende. Når en forfatter greier å ta tendenser i tida de lever i, forstørre dem og la dem vokse ut til en fremtidsvisjon der de får fritt spillerom, er i mine øyne mye skumlere enn seriemordere med motorsag og plastmaske. Slik for eksempel George Orwell gjorde med overvåknigssamfunnet i 1984 eller Aldous Huxley med teknologi og forbrukersamfunn i Brave New World. Du ser at samfunnene de beskriver er ekstreme utgaver og tankeeksperimenter, men det er likevel skremmende fordi du kjenner igjen tendensene de bygger på, og tenker at "det kan være dit vi er på vei". Og det er spesielt skremmende fordi de er skrevet henholdsvis i  1949 og 1932, men tendensene de spiller på er fremdeles gjenkjennbare når du leser bøkene i dag.

The Handmaid's Tale er nok et eksempel på en dystopi som holder tidens tann. Den er utgitt i 1985, men den har i hvert fall ikke blitt mindre aktuell siden den gang. Det er akkurat litt for enkelt å se for seg muligheten til at erkekonservative kristne får kontroll over USA, til å se for seg et samfunn der abort og homoseksualitet er straffbart med dødsstraff, der kvinner omgjort til eiendeler er løsningen på voldtektsproblematikken. Det er også hakket for enkelt å se for seg den økologiske krisen som anes i bakgrunnen av boka som har gjort sterilitet til et stort samfunnsproblem.

The handmaids er Gilead-republikken sitt svar på sterilitetsproblemet. Fruktbare unge kvinner indoktrineres i en form for nonne-orden der deres eneste oppgave er å føde barn. De utstasjoneres hos overklassefamilier, og regnes mest av alt som livmoren til fruen i huset. Når syklusen tilslier det, skal tjenerinnen (basert på den norske tittelen av boka, går jeg ut fra at det er det de kalles på norsk) ha samleie med mannen, mens fruen i huset ligger bak henne og holder henne i hendene. Utover dette har hun svært lite plikter, og den eneste muligheten hun har til å forlate huset, er den daglige turen i matbutikken. The Handmaid's Tale er beretningen fra en av disse, Offred, som er stasjonert hos en av dem med virkelig høy rang i Gilead-regimet.

Jeg kan gå med på at denne boka ikke er et typisk eksempel for sjangeren, først og fremst fordi den ikke er spesielt handlingsdrevet. Men å gå fra det til å si at den er dårlig, er et skritt jeg definitivt ikke er villig til å være med på. Snarere ser jeg det som et tegn på kvalitet å kunne utfordre et velbrukt format og tøye det i kantene slik at det passer til ditt eget prosjekt.

Hva mener jeg med at boka ikke er handlingsdrevet?
Det er selvsagt ytre handling i boka, men jeg opplever ikke at det er den som driver teksten videre, slik det kanskje er mest vanlig i science fiction generelt. Det som skjer er mest av alt noe som skjer med hovedpersonen, noe hun selv har liten påvirkningskraft over. Situasjonen hun befinner seg i gir henne ikke mange valgmuligheter, annet enn det største valget av dem alle: hun kan velge å leve eller hun kan velge å dø. Boka gir flere eksempler på tjenerinner som velger det siste, mens Offred er sta og velger å leve.

Men om det ikke er den ytre handlingen, er det beviselig likevel noe som driver teksten videre, jeg hadde nemlig store problemer med å legge den fra meg mens jeg leste. Min første tanke var at det var eksposisjonen, det at jeg gradvis får vite mer, både om verdenen Offred befinner seg i og om hennes forhistorie. Jeg tenkte at Atwood har gitt blaffen i handling og i stedet skrevet en hel roman som egentlig bare skildrer settingen, og gitt seg der en mer tradisjonell fortelling er klar til å begynne.

Men jeg var ikke fornøyd med den forklaringen. Så begynte jeg å tenke på narratologien jeg har lært på skolen. Et klassisk hendelsesforløp forutsetter en protagonist som har et prosjekt eller et mål. På vei mot dette målet tar hun valg som påvirker muligheten til å komme dit, og hun vil møte andre karakterer som fungerer som hjelpere eller motstandere. Så, spurte jeg meg selv, hva er egentlig Offreds prosjekt, hva er det hun vil? Å overleve, var mitt første svar, men jeg var ikke fornøyd med det heller. For hvorfor vil hun overleve?

Og da ble det plutselig latterlig åpenbart: Offred vil se igjen dattera og ektemannen hun ble skilt fra da de forsøkte å rømme til Canada. Alt hun gjør er med dette målet for øye.
Og da ser jeg henne ikke lenger som en person som alt skjer med, som en person som ikke får muligheten til å ta valg. Offred tar valg hele tiden. Hun velger å være underdanig og følge reglene fremfor å opponere, slik bestevenninnen Moira gjør, for å overleve. Hun velger å gjøre det beste ut av situasjonen, å ta mulighetene som byr seg på tross av ulempene som følger med. Hun velger å spille gjennom gamle minner på den mentale hjemmekinoen dag etter dag for ikke å glemme. Hun velger å gå til veggen for å se på mennene som er hengt der for å opprettholde håpet om at han ikke er en av dem. Hun velger hver dag å leve fremfor å ta livet av seg fordi hun fremdeles har noe å tape. Og hun velger å fortelle sin historie for å bevare sin egen menneskelighet. Boka er med andre ord full av handling, men det er en indre handling heller enn en ytre. Og det er kanskje akkurat der Atwood "avslører" at hun har sitt daglige virke utenfor sjangerlitteraturen.

The Handmaid's Tale er ei bok jeg kunne skrevet veldig mye mer om, men jeg har allerede brukt mer tid enn jeg egentlig hadde til dette i dag. Boka er lest som den del av Lines lesesirkel, og du kan finne flere omtaler av den i samleinnlegget hennes. Forhåpentligvis vil andre bloggere skrive om alt det jeg aldri kom så langt som til å nevne denne gangen.

Selv er jeg forøvrig allerede i gang med neste Atwood bok, nemlig Oryx and Crake.

Elisabeths brev til Internett

Kjære Internett,

Jeg vet du har mer enn nok å gjøre, og at du ikke sitter hvileløst og venter på livstegn fra meg, men jeg vil likevel beklage at jeg ikke har skrevet til deg på lenge. Det er bare så mye som skjer, dagene forsvinner som politikerløfter etter valget, og plutselig er det nesten november.

Denne høsten har vært intens, og det kommer bare til å bli verre i ukene fremover. Jeg har ikke lov til å klage, jeg har valgt det helt selv. Men om jeg også neste gang jeg er inne på studentweb for å melde meg opp til emner skulle finne på å ta 40 studiepoeng på et semester, er det fint om du sender meg et aldri så lite datavirus som gir blåskjerm og bråstopp før jeg får lagret. Og da særlig dersom flere av emnene har både forelesninger og seminarer med obligatorisk oppmøte. Jeg har en tendens til å bli litt ivrig og tro at jeg kan få til alt, men utopien om å ta en dobbel bachelorgrad på 2,5 år ved siden av full jobb er det kanskje på tide å gi slipp på nå. (Se, der snek det seg inn et 'kanskje' igjen. Som sagt, en aldri så liten blåskjerm så fort jeg nærmer meg studentweb tror jeg er det som må til...)

Jeg pleier å skrive til deg om bøker, men akkurat nå har jeg ikke overskudd til å gjøre annet enn å lese dem. Jeg mistenker at det fortsetter sånn til eksamensperioden er ferdig 16.desember. Det er selvsagt litt synd, for helt siden bokbloggertreffet for en måned siden, har jeg egentlig vært kjempemotivert til å skrive. Jeg har faktisk lest opptil flere bøker også, det ser nesten ut til at pugging av franske verb pirrer leselysten. Akkurat nå holder jeg på med Heidi Furres Parissyndromet, og identifiserer meg selvsagt med hovedpersonen som pugger franske verb og spiser croissenter i Paris, på tross av at jeg sitter i Hyggen og tygger fiskepinner. Forrige uke identifiserte jeg meg imidlertid med skandalisert TV-kjendis som rømte til der-som-ingen-kunne-tru-nokon-kunne-bu for å bli gartner for sær mann (Fugletribunalet), for ikke å snakke om at jeg uka før det igjen identifiserte meg med den menneskelige utgaven av ei avlshoppe (Handmaidens Tale), så jeg tror egentlig bare at hjernen min har et desperat behov for å være noen annen enn meg akkurat nå.

For å nevne noe litt hyggeligere, unnet jeg meg faktisk ei hel ukes ferie og dro til Roma med kjæresten forrige uke. Hadde aldri vært der før, så tok hele turistrunden, spiste pizza til lunsj og pasta til middag eller omvendt, og gelato til både mellommåltid og dessert. (Vurderer å starte opp med kun-karbo-dietten, må være et marked for den også?) Høydepunktet på turen for historienerden, var den gamle havnebyen Ostia som lå en halvtime med tog utenfor Roma. Vi gikk hele dagen gjennom ruinene av det som en gang var en travel havneby, og jeg storkoste meg. Anbefales. Hadde planer om å ta en dagstur til Pompeii også, men det får bli en annen gang, trøtte bein orket ikke mer på det tidspunktet. Dessuten var de franske verbene med til Italia også.

Nei, nå er det på tide å ta med seg ei bok til sengs og lese litt før rullgardina går ned for i kveld. Vil bare påpeke at selv om jeg ikke er så flink til å svare deg om dagen, er jeg dertil flinkere til å lese det du skriver til meg. Så ikke bekymre deg for det.

Au revoir!

Elisabeth

Samlesning åttende bok

I morgen er datoen satt for blogging om samlesningens åttende bok: Enhjørningen gresser i skumringen av Thore Hansen.

Jeg skulle ønske jeg for min egen del kunne skrive at boka var ferdiglest og omtalen klar for publisering, men det ville vært ren løgn. Jeg har ment å dra på biblioteket for å låne denne, men har rett og slett ikke hatt tid. Så for meg havner denne per nå havne på bøker-jeg-skulle-ha-lest-men-som-jeg-må-ta-igjen-en-annen-gang lista.

Om noen andre har lest og blogget om den, legg igjen en link i dette innlegget, så linker jeg til deg.

Her er noen som allerede har skrevet om boka:
Kippermoen bibliotek
Barnebokkritikk
Dagbladet