Ann Leckie - Ancillary Justice

Tittel: Ancillary Justice

Sjanger: Science fiction - roman

Forlag: Orbit

Utgitt: 2013

Sidetall: 386

Kilde: Julegave

Språk: Engelsk

Ancillary Justice er boka det enda irriterer meg at jeg ikke husket navnet på under quizen på forrige bokbloggertreff. Boka har vunnet flere prestisjetunge science fiction/fantasy priser, og jeg har vanskelig for å fatte at dette faktisk er Ann Leckies romandebut.

Jeg synes konseptet i Ancillary Justice er smått genialt, særlig fra et fortellerteknisk ståsted. Hele boka er fortalt i førsteperson, men det er hvem denne personen er som gjør hele forskjellen. Spørsmålet er om person i det hele tatt er rett ord. Hovedkarakteren er nemlig et (rom)skip. I det galaktiske imperiet Radchaai er skipene utstyrt med kunstig intelligens og har tanker, følelser og til en viss grad personlighet. Ikke nok med det. Imperiet har også mengder av såkalte ancillaries. Dette er soldater styrt av den samme kunstige intelligensen som skipet, men plassert i menneskelige kropper som alle deler de samme tankene og sanseinntrykkene. Resultatet er en førstepersonsforteller som nesten er allvitende. Hun kan observere seg selv utenfra, se hendelser fra et utall ulike vinkler samtidig og også overvåke andres reaksjoner til alt som skjer i detalj.

Dette er i hvert fall tilfellet i deler av boka. Handlingen foregår nemlig på to tidsplan med nesten 20 års mellomrom, der nåtidsutgaven av hovedpersonen er begrenset til å eksistere i én menneskelig kropp. Gjennom fortidskapitlene nøstes det gradvis opp hvordan det har blitt slik, og hvordan dette er grunnlaget for hva hun forsøker å oppnå.

Jeg må innrømme at dette var forvirrende lesning i starten. Det tar alltid litt tid å lære en ny verden å kjenne, men det ble verre av å følge tankerekkene til en som er mange steder samtidig og gjerne også fører mange samtaler på en gang. Setninger som dette tar tid å venne seg til: When I walked the edge of the water I could see myself standing in the plaza. En annen ting som var forvirrende er at hovedpersonen ikke greier å skille menn fra kvinner. På morsmålet radchaai er det ingen grammatisk markering av kjønnene, og likestillingen har gått så langt at kjønnsskillet er opphevet. Når hovedpersonen befinner seg på planeter der dette skillet eksisterer, har hun store problemer med hvilke pronomen hun skal bruke, gjør stadig feil og kan ikke forstå hvilke kriterier som gjør at beboerne der helt intuitivt kan plassere mennesker de aldri tidligere har møtt i rett kategori. Dette blir forvirrende fordi hun i den løpende fortellingen konsekvent bruker pronomenene she/her, men gjennom dialogene kommer det frem at flere av karakterene egentlig er mannlige. For en som er vant til å se verden delt opp etter kjønn, føles det fremmed å være inne i hodet på en som ikke gjør det.

Forvirring til side, når jeg først begynte å henge med i svingene, var jeg solgt. Historien er spennende, og Leckie har kontroll på detaljene, noe som gjør hennes verden troverdig. Hovedpersonen, Breq, er menneskelig nok til at jeg sympatiserer med henne, men fremmed nok til at jeg kan tro på at hun ikke er menneskelig. Og det morsomste av alt, på tross av at hun tidvis er allvitende, oppdager jeg etterhvert at det likevel er ting hun ikke forstår, at jeg som leser vet mer enn henne. Hun er dessuten omgitt av bikarakterer som er interessante i seg selv (om enn ikke overdrevent nyanserte).

Og deiligst av alt: Å lese science fiction er å lese bøker som ikke er redd for å jobbe med de virkelig store etiske dilemmaene og som tar tankeeksperimenter helt ut. Etter flere måneder med ganske ensidig fokus på norsk samtidsrealisme, kjentes akkurat det helt perfekt nå. Jeg vil faktisk driste meg til å oppfordre noen av dere som ikke leser science fiction til vanlig til å ta et skritt ut av komfortsonen og gi denne boka en sjanse, om ikke annet for å lese en synsvinkel du aldri vil møte i realismens verden. Selv med mange fremmede elementer, er dette i all hovedsak en veldig menneskelig fortelling om en som vil skape sin egen rettferdighet. At hovedpersonen som vil oppnå dette altså er et to tusen år gammelt romskip som nå er redusert til å eksistere i én enkelt menneskelig kropp, er bare en bonus.

Denne boka er den første i det som skal være en løst sammenhengende trilogi, og jeg er fornøyd med at jeg også fikk bok to, Ancillary Sword, til jul så jeg kan fortsette der jeg slapp. Men om man skulle ønske det, er denne første boka avrundet nok til at det fint går an å slutte her også.

Aina Basso - Finne ly & Birger Emanuelsen - Fra jorden roper blodet

Tittel: Fra jorden roper blodet    /    Finne ly

Sjanger: Begge er romaner

Forlag: Tiden    /    Samlaget

Utgitt: Begge 2014

Sidetall: 222 s.    /    252 s.

Kilde: Begge er anmeldereksemplarer

Språk: Bokmål    /    Nynorsk

Når jeg leser flere bøker parallelt, er det alltid ulike typer bøker for at jeg ikke skal blande dem underveis. Med bøkene jeg leser etter hverandre er det annerledes, der tar jeg ikke samme hensyn. Resultatet blir ofte at jeg setter ting i sammenheng som egentlig ikke hører sammen. Nå sist et persisk teppe som ble omtalt i Kristine Næss sin Bare et menneske som tilsynelatende dukket opp igjen i Brit Bildøens Sju dagar i august. Selvsagt er det ikke snakk om det samme teppet, men det krevde tankevirksomhet å komme til den konklusjonen.

Litt på samme måte har jeg hatt det med to andre norske romaner jeg har lest i høst, nemlig Aina Bassos Finne ly og Fra jorden roper blodet av Birger Emanuelsen. Jo lenger avstand i tid fra jeg faktisk leste dem, jo tettere knyttet sammen blir bøkene i mitt minne, til tross for at jeg ikke leste dem rett etter hverandre. Det har gjort meg nysgjerrig på hva denne koblingen kommer av, for i utgangspunktet opplevde jeg ikke bøkene som spesielt like.

Finne ly er en historisk roman fra 1849 som forteller historien om Hanna, ei ung jente av reisende slekt som blir tjenestejente hos en enkemann med to sønner. Boka veksler mellom Hannas synsvinkel og synsvinkelen til Johannes, den yngste av sønnene. Fra jorden roper blodet handler om Tallak, en eldre mann som på jakt skadeskyter en reinsdyrbukk og i jakten på den selv faller om. Boka veklser mellom nåtidsplanet der Tallak får hjelp av en jeger til å finne igjen reinsdyrbukken og tilbakeblikk til Tallaks barndom og oppvekst på gården sammen med faren etter at moren har forlatt dem.

Jeg tror én av tingene som får meg til å lese bøkene i sammenheng, er konsentrasjonen. I begge bøkene foregår handlingen på et isolert sted og med et svært begrenset persongalleri, det er nesten som å lese to lange noveller heller enn romaner. Miljøene er tette, og mye av spenningen i tekstene oppstår i små forskyvninger i relasjonene mellom mennesker som lever tett på hverandre uten mulighet til å komme fra. Gjennom tilbakeblikk utvides horisontene noe, men ankeret i hver bok er disse lukkede plassene der menneskene stanger mot hverandre igjen og igjen. Begge forfatterne er språklig sterke og vare for detaljer, slik du må være for å få tekster av denne typen til å leve, Basso kanskje hakket mer poetisk enn Emanuelsen i skrivemåten.

Et fellestrekk som henger sammen med dette, er nærheten til naturen. I Bassos bok er det skogen, hos Emanuelsen gården og høyfjellet, men i begge bøkene opplevde jeg en intens tilstedeværelse som det slett ikke er alle naturskildringer som greier å vekke i meg. Kanskje er det det dempede tonefallet som gjør det, hvordan trærne og fjelllet og vannet sømløst flettes inn i setningene uten at det virker påtatt, uten at jeg føler de vil meg noe, de bare er der fordi de hører hjemme der, fordi menneskene og trærne og fjellet og vannet danner et puslespill som vises best når alle bitene er på plass.

Tematisk strekker jeg ikke strikken langt ved å si at begge bøkene handler om søken etter egen identitet, men det kan sies om altfor mange andre romaner til å telle som et fellestrekk. Kanskje er det heller nettopp her de skiller lag og opptrer som to separate enheter også hos meg. Hanna dras mellom sin bakgrunn som reisende og det å skulle være bofast på én plass, mellom den hun er oppdratt til å være og den hun forsøker å tvinge seg selv til å være av nødvendighet. Gjennom så klart og tydelig å stå frem som et helt menneske, opplever jeg også Hanna som et politisk budskap i en tid da hennes folk fremstår totalt umenneskeliggjort i den offentlige samtalen. Jeg opplever likevel ikke denne delen av tematikken som påtrengende, mer som en naturlig konsekvens av å ha lest en historie som berørte meg. Tallaks kamp er ulik på de to tidsplanene. I tilbakeblikkene møter vi ham i oppveksten der han gradivis frigjør seg fra farens grep, hvordan han nærmer seg andre personer og et annet liv enn det faren har bygd for dem. I nåtidsfortellingen handler det om en aldrende mann i kamp med seg selv og valgene han og andre har gjort som har ledet ham til den han er i dag i stedet for personene han kunne ha vært om livet hadde utspilt seg annerledes.

Relasjonene er viktige i begge tekstene, men også her skiller de lag. Jeg opplever noe utpreget maskulint når jeg leser Emanuelsens bok, det handler i stor grad om hvordan menn forholder seg til hverandre på en måte som mer enn én gang fikk meg til å tenke på Per Pettersons Ut og stjæle hester da jeg leste. I Bassos bok er hovedpersonen en kvinne, noe som gjør stor forskjell i hvilke spenninger forfatteren har å spille på. Der Emanuelsen skildrer forholdet mellom far og sønn og mellom to ukjente menn som gradivis nærmer seg hverandre, skriver Basso om hvordan en kvinne gjør inntog i nettopp et slikt lukket maskulint miljø og hvordan det totalt forandrer balansen mellom de tre som har grodd inn i faste roller. 

Kanskje kan trådene likevel samles til slutt i å si at begge bøkene i bunn og grunn handler om familieforhold. I Tallaks tilfelle de helt nære familiekonstellasjonene, mens det for Hanna er snakk om et mer utvidet familiebegrep. Hva betyr familien i en ens liv, hva betyr det å ha dem nære mot å ikke ha det, hva fører familier sammen eller driver dem fra hverandre, hvor avgjørende er familien din for den du er eller den du kan være? Begge bøkene jobber blant annet med alle disse spørsmålene, og jeg synes både Basso og Emanuelsen får mye ut av dem. Begge bøkene anbefales i hvert fall varmt fra denne leseren.

Listemani

Å starte bokblogg har vist seg å være perfekt for en person med sans for lister. Her har jeg funnet et sted å føre lister over hva jeg leser, hva jeg kjøper og hva jeg har kjøpt men ikke lest. Så ble det lister over hva jeg har planer om å lese i året som kommer, månedelige lister over hva jeg faktisk har lest, lister over gaver til jul eller bursdag for ikke å snakke om ønskelister i forkant.

Det jeg imidlertid ikke har vært så flink til det siste året, er å faktisk skrive om bøker. I går oppdaterte jeg alle listene mine for at de skulle være klar for 2015. Det vil si at store deler av "Anskaffet 2014" ble flyttet over til "Ulest i bokhylla" og at "Leste bøker" fikk et nytt årstall og tellingen begynte på nytt fra en. Det var da det slo meg: Av de 77 bøkene jeg leste i 2014, skrev jeg bare om 13. Det er nødt til å være den dårligste prosentandelen siden jeg begynte å blogge om bøker. Houston, do we have a problem?

Tja… Hovedårsaken til at jeg ikke har skrevet mer, er at jeg har hatt mer enn nok å gjøre med kombinasjonen av fulltidsjobb ved siden av fulltidsstudier. Sånn sett er jeg egentlig greit fornøyd med å ha greid å skrive om litt over ei bok i måneden i snitt. Jeg hadde langt større ambisjoner for høsten, og trodde jeg skulle skrive om alle de norske 2014-bøkene jeg leste, men sånn ble det ikke. Jeg har lest mange, men skrivetiden gikk med til kvalifiseringsoppgaver og mappeeksamen. Jeg trøster meg med at jeg har et godt grunnlag for nominering til bokbloggerprisen (og A på eksamen*skrytemodus*), og tenker at manglende innlegg bare gjør min stemme mindre forutsigbar. Og det er fremdeles ikke for seint å skrive om noen av bøkene, tekst er som kjent ikke ferskvare.

Jeg har heller ikke et uttalt mål om å skrive om alle bøker jeg leser. Egentlig vil jeg bare skrive om bøker som engasjerer meg i den ene eller andre retningen, selv om manglende innlegg ikke alltid betyr manglende engasjement. Og målet for året er heller å skrive bedre innlegg om bøker enn flere av dem. Bruke litt lenger tid på tekstene enn jeg pleier, la dem modne. Ikke i et krampeaktig forsøk på å tekkes kritikere som likevel aldri vil finne veien til denne uopplyste kroken av internett, men fordi jeg liker hvordan langsom skriving utvikler tankeprosessen underveis. Jeg har satt pris på det når jeg har skrevet akademiske tekster i 2014, i år har jeg lyst til å utfordre meg selv til å oppleve det samme i en annen type tekst.

Og noen ganger er bloggen fin når man bare vil øse ut av seg monologer ingen i ens offline liv gidder å høre på. Som i dag.

Men alle ordene til tross, jeg narrer egentlig ingen. For meg er den aller vitkigste delen av bloggen listene. De har vært oppdaterte uansett hvor opptatt jeg har vært av andre ting.
Så får det heller være at det sannsynligvis er den delen som er minst interessant for alle andre enn meg.

Leseåret 2014

2014 er forbi, og det er på tide med den obligatoriske oppsummeringen av leseåret. På tross av et til tider svært hektisk år, har jeg faktisk lest flere bøker enn jeg har gjort noe år siden jeg startet å blogge i 2009. Det er faktisk litt overraskende.


Høsten har vært sterkt preget av fokus på norske bøker med tanke på neste års bokbloggerpris, og jeg rakk faktisk å bikke 20 leste titler innen året var omme. Det er jeg fornøyd med. Jeg synes også jeg har lest veldig mange gode bøker i år, både norske og utenlandske, så jeg kjenner på at nominasjonen faktisk kan bli en utfordring. 
Jeg pleier å kåre årets favoritt, eller i hvert fall topp tre. På tross av at jeg har lest mange norske bøker jeg har likt godt i høst, tror jeg likevel at ingen av dem får være med i årets trio. Jeg er også litt usikker på den interne rangeringen her, så tror jeg nøyer meg med å si at årets topp tre, i ikke rangert rekkefølge, er Hilary Mantels to bøker om Oliver Cromwell, nemlig  Bring up the bodies og Wolf Hall, samt Lena Anderssons Egenmäktigt förfaranda. 

Da gjenstår bare tallenes klare tale:
I 2014 har jeg lest totalt 77 bøker
Dette gjør at jeg kun nådde tre av lesemålene jeg hadde satt meg for 2014:

• 6/15 av bøkene på 1001 lista

• 11/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)

• 4/5 novellesamlinger

• 11/8 fagbøker som ikke er pensumbøker

• 20/15 norske bøker utgitt i 2014

• 1/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)

• 5/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction

• 1/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)

• 0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)

• 0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)

… av disse er 33 skrevet av kvinnelige og 42 av mannlige forfattere, de resterende to er antologier
… 35 var på norsk, 39 på engelsk, 2 på svensk og 1 på fransk
… 53 er skjønnlitterære, 1 grafisk roman, 23 faglitterære
… 17 er science fiction/fantasy
… 50 har jeg kjøpt selv, 13 var anmeldereksemplarer, 2 har jeg både fått anmeldereksemplar av og kjøpt, 6 lånt og 6 gaver

De to nederste målene ble oppgitt allerede i mars, da tanken var å ha lest dette før Norcon. Å lese 4 bøker på fransk ble nedprioritert da jeg valgte bort franskemner for å gjøre høstsemesteret levelig. 1001-bøker og off the shelf tapte stand etter at norske 2014-bøker havnet ubestridt på toppen av leselista etter bokbloggertreffet i september. At jeg endte på 4/5 novellesamlinger må ses på som slurv, mens 5/10 norskskrevet fantasy/SF er manglende fokus. 

Hva venter i leseåret 2015?

Det er nyttårsaften, dagen for å sette seg store mål for året som kommer. Den følgende lista er et nødvendig underlag for å få delta på tvangslesekafe i 2015, og er herved å anse som juridisk bindene nyttårsforsett.

I 2015 skal jeg lese:
… 20 norske bøker utgitt i 2015
… 15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
… 8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
… 6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
… 6 andre faglitterære bøker
… 5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
… 5 novellesamlinger
… 1 bok på fransk
… faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

Jeg har likt årets leseliste godt, og det er derfor minimale endringer foran 2015. Det er bare to ting som er nye, nemlig biografiene og magasinene. Alt annet er bare flikking på antall.

Dette er mål som faktisk er helt oppnåelige. Om jeg summerer alle tallene er det snakk om totalt 66 bøker, noe som er færre enn jeg ender på i år, men dobbeltkryss er fullt mulig i ulike kombinasjoner.

Utover det har jeg bare planer om å kose meg med bøkene i 2015, og nyte at det er ikke lenger er noe jeg må lese, valget er igjen fullt og helt mitt eget!

Julefangsten

Jeg kunne skrevet om hvordan stemning og familiehygge er det viktigste i jula, vært negativ til kommersialisering og forbrukerhysteri, men da kan jeg like gjerne stille meg opp på torget med ordet "hykler" stemplet i panna.

Faktum er: Jeg elsker pakker.

Jeg elsker å gi dem og jeg elsker å få dem.
Karakteristisk nok var ikke førjulsspørsmålet fra samboeren hva ønsker du deg til jul, men i stedet hvor mange pakker ønsker du deg til jul. Og det er ikke bare meg i familien som har det sånn, noe som fører til at det på julaften ser sånn ut når seks voksne feirer jul:

Nå skal jeg legge til at det er mindre strenge krav til innholdet i alle pakkene enn til antallet. Men det er ikke til å stikke under en stol at jeg er ekstra glad i harde, firkantede pakker. En stund fikk jeg nesten aldri bøker i gave. Dere kjenner argumentene: Det er umulig å vite hva du har fra før/hva du har lest. Du fikk bok i fjor, det er kjedelig å kjøpe det samme igjen. Og så videre. Men etter hvert har jeg greid overbevise flere og flere om at en bok og en annen bok er to vidt forskjellige ting, og de siste årene har derfor julenissen hatt mye godt lesestoff med i sekken til frøken Bakken.

Nytt av året var at jeg opererte med spesialtilpassede ønskelister basert på den som spurtes handlemønster. Brodern, som handler masse på nett, fikk liste med engelske titler som ikke er så lette å finne i norske bokhandler. Min svenske svigermor fikk liste med svenske bøker. Svigerinne fikk liste med bøker jeg så på da vi var ute på førjulshandletur, og resterende familie fikk liste på engelske pocketbøker jeg har sett i hyllene på Ark og Eldorado. Dessuten fikk mamma og pappa et spesialønske med link til hvor det kunne bestilles på nett. Resultatet ble at jeg faktisk fikk 11 bøker til jul, eller egentlig 15 siden en av dem er en samleboks med fem bøker i en. Og ingen av dem var like! I tillegg fikk jeg et gavekort på Eldorado som nok ikke blir gammelt i min lommebok.

Dette er fangsten fra julaften:

• Islendingesagaene - fembindsverk der samtlige islendingesagaer for første gang er oversatt til norsk, utgitt i høst
• Lena Andersson - Utan personligt ansvar
• Karin Tidbeck - Amatka
• Hugh Howey - Wool
• David Nicholls - Us
• Lena Dunham - Not that kind of girl
• Ann Leckie - Ancillary justice
• Ann Leckie - Ancillary sword
• John Williams - Stoner
• Joss Whedon, Brett Matthews go Will Conrad - Serenity - Those left behind (grafisk roman)

I tillegg fikk jeg to bøker til første juledag som ikke er med på bildet:

• Bergsveinn Birgisson - Den svarte vikingen
• The complete tales and poems of Edgar Allan Poe i Barnes & Nobles nydelige sorte og røde utgave

Her er det bare å sette seg godt til rette å begrave nesa i ei bok. Jeg gleder meg veldig til å lese alle sammen! Hvilke bøker har dere fått til jul?

Maria Kjos Fonn - Dette har jeg aldri fortalt til noen

Sjanger: Noveller
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2014
Sidetall: 144 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Språk: Bokmål

Første gang jeg møtte en av tekstene til Maria, fikk jeg prestasjonsangst. 

Vi var invitert av en felles bekjent til det aller første møtet i en ny skrivegruppe. Jeg hadde levert noe halvferdig ræl som ikke en gang jeg visste hvor skulle. Maria leverte novellen Seierskyss som med små endringer er den siste av de sju novellene som nå utgjør debutboka hennes. Jeg kan med hånda på hjertet si at på alle skrivekurs eller skrivegrupper jeg har deltatt i, har jeg aldri opplevd at en tekst har slått beina under meg på den måten. Jeg var fan før jeg hadde møtt henne, og jeg er fan nå.

Det jeg prøver å si med denne inledningen, er selvsagt at jeg er inhabil. Jeg og Maria var i samme skrivegruppe i ca. ett år, og av novellene i denne samlinga er det bare to jeg ikke har sett i tidligere utkast. Jeg burde sikkert ikke skrevet om den, men jeg gjør det likevel. Fordi jeg egentlig ikke kjenner Maria annet enn gjennom tekstene hennes, fordi skrivegruppa ikke lenger eksisterer, men mest av alt fordi jeg synes boka er for god til å la være.

Dette har jeg aldri fortalt til noen består som sagt av sju noveller, og dette er tekster med skikkelig trøkk. (Så mye at den ø'en faktisk er helt nødvendig, om du lurte.) Hovedpersonene har det til felles at de både er de tøffeste og de mest sårbare menneskene jeg har lest om på veldig lenge. De er outsidere det i starten er lett å få sympati for, de har på hvert sitt vis havnet utenfor, de er underdogs jeg kjenner for å heie på.

Men det er bare måten jeg blir lurt inn i teksten på. Karakterene i disse novellene er outsidere av en grunn. De har ingen sperrer, de krysser grenser det for de aller fleste er utenkelig i det hele tatt å nærme seg. Om de står alene fordi dette er deres sanne natur, eller om de har blitt sånn av å bli tvunget til å være alene skal jeg la være usagt. Faktum er at veien fra sympati til avsky er overraskende kort, og det gjør tidvis vondt å lese. Dette er hovedpersoner som er vant til å slåss for sin plass i verden, som har det som sin default modus og ikke overveier andre muligheter. De forteller selv sine historier, bråkjekke og in your face, men ser neppe selv den sårbarheten de åpenbarer samtidig. Likevel er det i de fleste tilfellene vanskelig å ta dem i forsvar, fordi handlingene de utfører får så store konsekvenser for andre mennesker.

Dette er en tematisk svært mørk debut, og derfor er det kanskje ikke så rart den appellerer til meg som foretrekker det mørke fremfor sukkerspinn og regnbuer i bokform. Samtidig er det viktig å få med at boka faktisk tidvis er veldig morsom! Det som alltid har imponert meg mest med Maria er hennes formuleringsevne, kjappe setninger, troverdig språkdrakt og gode one-linere som jeg flirer godt av.
Her burde jeg selvsagt hatt et flott sitat for å demonstrere, men siden jeg har lånt bort boka mi, blir det litt vanskelig.

Sarkasme og galgenhumor går rett hjem hos meg, selv om det kanskje innimellom blir litt for mye av det gode. Jeg synes heller ikke alle novellene er like vellykede. Til slutten, så videre fremstår for meg som den svakeste i samlingen. Den handler om en kreftsyk mann som går til en prostituert, og er en tekst jeg ikke helt får tak på. Ellers er mine favoritter de to som rammer inn samlingen, Edel og nevnte Seierskyss, men det er flere som har gitt meg bilder i hodet jeg ikke kommer til å bli kvitt på lenge, lenge.