Doris Lessing - Under my skin

Tittel: Under my skin - My Autobiography Vol. 1
Sjanger: Biografi
Forlag: Harper Perennial
Utgitt: 1994
Sidetall: 419 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Jeg pleier å nevne Doris Lessing som en av mine favorittforfattere, men faktum er at jeg egentlig ikke har lest veldig mange av bøkene hennes, jeg tror dette blir min femte. Men hun har skrevet en av mine absolutte favorittbøker noensinne, 'The Golden Notebook' og for den alene fortjener hun favorittplassen.

Dette er det første bindet i hennes selvbiografi, og tar for seg årene fra fødselen i 1919 til hun flytter til London i 1949. Lessing blir født i Persia der faren jobber i bankvesenet, men familien forlater landet når hun er barn. De tilbringer et halv år i England før de emigrerer til daværende Sør-Rhodesia, det som nå er Zimbabwe, og starter et liv som nybyggere i bushen. Gjennom boka følger vi Lessing gjennom oppveksten på gården, skolegangen, hennes vei inn i både arbeidslivet og det politiske livet, to ekteskap og like mange skilsmisser og tre barnefødsler. Selve skrivingen hører vi foreløpig ikke så mye om, annet enn at hendelser og personer stadig omtales med kommentaren "dette inspirerte ... i bok ..." og vi hører at hun skriver på det som skal bli hennes debutbok, 'The Grass is Singing.'

Lessing er en svært analytisk forfatter, noe også denne selvbiografien bærer preg av, og det er ingen stor overgang fra å lese romanene hennes til å lese skildringer av virkelige hendelser. Hun forteller om personer, steder og hendelser, men tar ingenting for gitt. Hun kommenterer utfordringrene som møter enhver biograf, og kanskje spesielt den som skal skrive om seg selv. Hvor mye husker man og hvor mye er rekonstruert ut fra hva andre har fortalt en? Hvordan kan to mennesker huske samme hendelse på totalt ulike måter? Hvordan husker du ting forskjellig avhengig av hvor i livet du er når du tenker på det? Er det i det hele tatt mulig å forstå en tid man ikke selv har gjennomlevd?

Vi hører mye om Lessings oppvåkning som politisk menneske. Hun var medlem av det kortvarige sør-rhodesiske kommunistiske partiet, og var en tidlig forkjemper for de svartes rettigheter i det som da var en britisk koloni. Et lite populært, og ganske marginalt standpunkt på det tidspunktet hun bodde der. Hun unnskylder seg på ingen måte for standpunktene hun hadde, i stedet analyserer hun samtiden hun var en del av og prøver forklare hvordan dette var en helt naturlig ting å bli en del av basert på hva som var de reelle alternativene. Hun beskriver gruppen hun selv var en del av som en ganske uskydlig utgave, først og fremst fordi de var en minioritet i et samfunn styrt av andre verdier, men at om omstendighetene hadde vært annerledes, hadde ikke veien vært lang heller for dem til hvordan kommunismen så ut i land som fik den som sitt styresett.

We should be careful of the company we keep - and the language we use. Regimes, whole countries, have been taken over by language spreading like a virus from minds whose substance is hatred and envy. When armies are teaching soldiers to kill, the instructors are careful to put hateful epithets into their mouths: easy to kill a degenerate gook or a black monkey. When torturers teach apprentices their trade, they learn from an ugly lexicon. When revolutionary groups plan coups, their oppopnents are moral defectives. When they burned witches, it was to the accompaniment of a litany of calumny. (s. 276)

Men Lessing beskriver også sin vei ut av kommunismen, og hvordan dette gjorde henne til en sviker i manges øyne.

Hun skriver også mye om forholdet til sin biologiske famile i denne første delen av biografien, jeg mistenker at de kommer til å spille en mye mindre rolle i volum 2. Hun hadde et anstrengt forhold til moren som hun oppfattet som veldig kontrollerende, men bet aggresjonen i seg heller enn å ta opp kampen. Hun hadde et nærere forhold til faren, men han ble tidlig veldig syk og sykdommen forandret ham. Hun har også en eldre bror som hun hadde et nært forhold til som barn, men som hun beskriver som svært forskjellig fra seg selv og etterhvert som de ble voksne beskriver hun ham som en mann uten kontakt med følelsene sine.

Jeg synes denne boka var veldig god, og ble minnet på hvorfor jeg likte Lessing så godt i utgangspunktet. Hun er en svært intellektuell forfatter, og tekstene hennes er fulle av refleksjoner som får tankene mine til å spinne av gårde på egenhånd. Hun diskuterer ikke bare sitt eget liv, men også samtidien hun har vært en del av. Som for eksempel her:

Which brings me back to: why do we ecpect so much? Why are we so bitterly surprised when we - our country - the world - lurches into yet another muddle or catastrophe? Who promised us better? When were we promised better? Why is it that so many people in our time have felt the emotions of betrayed children? (s. 312)

Jeg er inspirert til å lese flere av Lessing-bøkene jeg har i hyllene, det har etter hvert blitt ganske mange av dem. Kanskje det til og med skal få bli et av lesemålene mine for neste år?

Denne boken er for øvrig lest i forbindelse med Moshinistas biografilesesirkel der månedens tema er forfattere.

Bokhylledilemma

Vi skal flytte i november. Det er såpass lenge til at det er for tidlig å begynne med seriøs pakking, så i stedet har jeg begynt å rydde.

Foreløpig har jeg vært gjennom klesskapet og DVD-hylla som begge ble betydelig slanket etter innsatsen. Og det argumenteres heftig fra alle kanter (bortsett fra min) om at neste punkt burde være bokhylla.

Jeg har faktisk allerede sortert ut en full banankasse med bøker helt uten at det gjør vondt noe sted. Det er siste rest av krimbøkene som ryker, pluss en del bøker jeg med 100% sikkerhet kan si at jeg aldri kommer til å lese. Noe er kokebøker jeg aldri har åpnet, hobbybøker, innredningsbøker og rester fra et biblioteksalg der jeg ikke vet helt hva jeg tenkte på. Det må innrømmes at noen av dem også er dubletter. (Nei, jeg har ikke alltid oversikt over hva jeg allerede har når jeg kjøper nye bøker.)

Men så begynner det å bli vanskelig...
Jeg hadde en periode etter at jeg var ferdig på forfatterstudiet der jeg kjøpte en masse av det jeg kaller "flinkisbøker". Altså bøker jeg kjøpte fordi jeg følte jeg burde ha lest dem mer enn at jeg hadde lyst til å lese dem.

I praksis vil dette si at jeg kjøpte ganske mange klassikere. Men jeg har kjøpt dem på et tidspunkt der jeg hadde lite penger, og de aller fleste er kjøpt på Fretex eller bibliotekutsalg, og er ikke akkurat pene utgaver. Det er dessuten mye engelskspråklige klassikere i norsk oversettelse, noe som er en stor del av grunnen til at jeg ikke har lest dem enda. Jeg har ikke lyst til å lese Jane Austen, Hemingway eller John Steinbeck på norsk, så hvorfor er hyllene mine fulle av det? Hvor råflott er det å kaste ut alle engelskspråklige klassikere i oversettelse og begynne på nytt med pene utgaver?

Jeg har også en god del norske bøker jeg vet jeg aldri kommer til å lese igjen. Men det sitter langt inne og kaste dem ut likevel. Og kaster jeg ut for mye, blir jo hyllene bare tomme. Når jeg nå strengt tatt for mer plass til bøker, er det jo bare dumt å ha færre, eller?

Sånn bortsett fra når de faktisk skal bæres fra et bosted til det neste da. Akkurat da hadde det vært helt ok og ikke ha flere bøker enn det var plass til i en ryggsekk.

Så, bokfolk, hva tenker dere? Hvilke prinsipper råder i dine boksamlinger? Beholder du alt eller bare det du vil lese på nytt?

Månedsoppsummering juli

Jeg er inne i en god leseperiode, og jeg har lyst til å lese omtrent alle bøker jeg hører om.
Ulempen er at jeg blir litt småstressa av alt jeg vil lese som jeg ikke rekker, men fordelen er at jeg tross alt leser mer enn jeg har gjort på lenge.

Fasiten for juli forteller at jeg har lest ti bøker, hvorav én er en tegneseriebok.
Tatt i betraktning at jeg overhodet ikke har hatt ferie i juli, sier jeg meg veldig godt fornøyd med det.

Lista er som følger:

• Heidi Sævareid - Slipp Hold
• Joe Abercrombie - Half a War
• Mark Weid og Alex Ross - Kingdom Come 
• Harper Lee - Go Set a Watchman 
• Ingvild Rishøi - Vinternoveller 
• Doris Lessing - Under My Skin: My Autobiography Vol. 1 
• Andy Weir - The Martian 
• Ray Bradbury - Fahrenheit 451 
• Kate Atkinson - Life after Life 
• Robin Hobb - Assasin's Apprentice (Farseer trilogy #1)

En tegneseriebok, en biografi, fire science fiction og fantasy romaner, tre realistiske romaner og en novellesamling. Åtte lest på engelsk, to på norsk. En av bøkene var en gjenlesning (Vinternoveller).

Jeg var så kry i juni fordi jeg faktisk hadde skrevet fire bokomtaler, i juli har det bare blitt én helt på tampen. Men omtale om Lessing-biografien kommer 15. august i forbindelse med Moshonistas biografisirkel, og det er mulig jeg kommer til å skrive om noen av de andre også.

Månedens favoritt var Life after Life, en bok som minte om filmen Sliding Doors fordi den utforsker hvordan enkle valg kan sende livet ditt i to helt ulike retninger. Vi følger Ursula fra fødsel til mange ulike versjoner av hennes død. Hver gang hun dør, begynner teksten på nytt fra et punkt i livet hennes og et valg som tas på en annen måte sender henne i en annen retning. Hoveddelen av boka finner sted på ulike steder under andre verdenskrig, og jeg likte mulighetene boka ga til å vise tilfeldighetene i hvor du står i krigen. Jeg likte imidlertid virkelig ikke de siste 30 sidene, så det ødela litt av helhetsinntrykket. En knapp nummer to var Lessings selvbiografi, som jeg altså skal skrive eget innlegg om senere, og jeg likte også veldig godt den norske ungdomsromanen Slipp Hold, som Julie har skrevet om her.

Månedens skuffelse var todelt. For det første Go Set a Watchman som ikke var i nærheten av å leve opp til To Kill a Mockingbird. Mesteparten av tida satt jeg med det jeg på engelsk ville kalt en 'disgusted twitch' i overleppa - det er rett og slett ikke hyggelig å sitte å lese karakterer som lirer av seg den ene leksa mer rasistisk enn den andre. Det ble rett og slett helt umulig å like denne boka.

Den andre skuffelsen var faktisk Joe Abercrombie. Jeg jublet under hele den første halvdelen av boka og syntes avslutningsboka var trilogiens beste, helt til Abercrombie tok et valg for hvordan konflikten skulle løses som jeg bare virkelig ikke kan fordra når jeg leser fantasy. Jeg skal ikke si hva det er fordi spoiler, men for meg ødela det boka. Men, nå er denne YA trilogien ferdig, og jeg håper han beveger seg tilbake til universet fra voksenbøkene og kommer med flere bøker derfra.

Så var det oppsummering av målene. Slipp Hold var den tredje norske 2015 boka jeg har lest i år, og den første jeg har lest som sorterer under åpen klasse. Hobb sto i bokhylla mi da året begynte, så hun gir kryss for det og Vinternoveller gir årets første novellekryss, selv om jeg også leste den i fjor. I tillegg blir det bio-kryss for Lessing. Litteraturmagasinene har jeg totalt mistet oversikten over hvor mange jeg har fått, men jeg har i hvert fall ikke lest noen denne måneden...

• 3/20 norske bøker utgitt i 2015
• 14/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 4/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 5/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 5/6 andre faglitterære bøker
• 0/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 1/5 novellesamlinger
• 0/1 bok på fransk
• ?/? faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

I august er planen å lese i hvert fall to nyinnkjøpte novellesamlinger, noe som burde hjelpe på det målet. Jeg har også tre norske 2015 bøker fra biblioteket liggende i hylla som jeg burde komme gjennom i starten av måneden før de må leveres. Det ser faktisk skremmende oppnåelig ut å kunne greie lesemålene for 2015, om jeg bare fokuserer litt og setter inn støtet på norskskrevet fantasy.

Ingvild H. Rishøi - Vinternoveller

Tittel: Vinternoveller
Sjanger: Novellesamling
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2014
Sidetall: 129 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Bokmål

Ingvild Rishøis noveller river meg i fillebiter. Det tar tid å sette meg sammen igjen nok til å kunne samle tankene og skrive om dem.

Jeg leste Vinternoveller da den kom ut i februar i fjor med den nervøsiteten som bare hører til opplevelsen av å lese en av dine absolutte favoritter. Forventningen var skyhøy, fallhøyden stor og jeg fikk akutt høydeskrekk av å holde boka i hendene.
Men jeg falt ikke.

Nå har jeg lest boka på nytt, og merker at jeg først og fremst møter novellene med nesegrus beundring. Kanskje ikke det beste utgangspunktet for en kritisk tekst, men det er et godt sted å være som leser. Rishøis måte å bygge opp novellene på, spiller på alle strengene i meg. Korte, presise setninger veksler med passasjer der setningene er eviglange kommafester når noe virkelig står på spill for karakterene. Det er en rytme i det som gjør leseopplevelsen ekstra intens. Jeg leser med hele kroppen, reagerer fysisk på ordene og det selv om språket er helt nøkternt og uten de voldsomme bildene.

Men mest av alt er det karakterene som gjør jobben.
Rishøi gir stemme til samfunnets outsidere. De har alt å tape, og de er klar over det. De er vant til å tape, de balanserer på en grense der det å gi opp hele tiden er en mulighet, men de har foreløpig for mye kamp i seg til å la være. Og nettopp i kampen ligger deres stemme. De har problemer med å snakke med andre, men de snakker hele tiden med seg selv. Gang på gang forsøker de å snakke seg selv vekk fra fortvilelsen, en rasende indre monolog for å holde seg i gang. Verden har ikke så mye annet å by på enn motgang, og mye av den er selvforskyldt, noe de også er klar over. Men de har fremdeles noe som betyr noe, noen de skal bety noe for.

I Vinternoveller er fellesnevneren familie. Vi møter den unge alenemoren som ikke har råd til to bussbilletter hjem fra barnehagen, faren som akkurat har kommet ut fra fengsel og skal møte sønnen for første gang og storesøsteren med altfor mye ansvar som er i ferd med å miste småsøskene.
Og tårene mine renner...

Det er mørkt i Rishøis noveller, men det er likevel ikke beksvart.
Også håpet ligger i kampen. Karakterene har ikke gitt opp, og så lenge de fortsatt kjemper har de enda ikke tapt. I Vinternoveller lar Rishøi faktisk karakterene få beholde håpet. De får alle et lite innslag av hjelp utenfra, en liten pust i bakken fra motgangen så kreftene holder til å møte dagen i hvert fall en gang til.

Det er ikke akkurat noen som rir i sakte film inn i solnedgangen, men jeg tar det jeg kan få.

Ja takk, nå med en gang

Altså…

Alle lesere opplever variasjoner i leselysten. Det er lite som er så frustrerende som å sitte og stirre på smekkfulle bokhyller og ikke ha lyst til å lese noen av bøkene som står der. Det er ikke der jeg er akkurat nå.

Jeg har lyst til å lese alle sammen.
Helst nå med en gang.
I tillegg har jeg lyst til å lese alle bøker jeg leser om på andres blogger. Og alle jeg ser omtalt på booktube.

Det er en farlig modus å være i. Eller, la meg omformulere: Det er en dyr modus å være i. Et forsøk i å kjøpe lunsj endte i besøk i bokhandelen. Å skru på datamaskinen sender meg sporenstreks til Bookdepository, og plutselig ligger det bokpakker i postkassa flere dager i uka enn det ikke gjør det.
Og jeg vil altså lese alle sammen med en gang.
Noe som er litt vanskelig når du bestiller åtte om gangen.

I dette humøret er det komplett umulig å bestemme seg, så jeg multitasker.
Jeg gikk inn i denne helga med fire påbegynte bøker. Så satte jeg ned foten:
Ikke lov å begynne på nye bøker før alle fire er ferdiglest.

Så kom Joe Abercrombies nyeste i posten.
Om du leser denne bloggen, er sannsynligheten stor for at du vet hvordan jeg reagerer på en ny Abercrombie bok. (Bare sånn i tilfelle du ikke vet, det kan oppsummeres i ikke-ordet 'squeeeeeeeeee')
Men litt selvdisiplin må man ha, så denne helga har jeg fullført fire bøker og er klar.

Ubesluttsomheten er utsatt en dag eller to.

Samtale i heimen

Jeg: Det er en viss fare for at jeg var en uanstendig pike i går.
Han: Javel?
Jeg: Du skjønner jeg var inne på en sånn nettside du vet...
Han: Jaha?
Jeg: Den heter bookdepository.com. Og det er mye mulig det besøket fører til at det kommer noen bøker i postkassa fremover.
Han: *sukker* Jeg skjønner ikke hvorfor du bruker penger på nye bøker når du har så mange du ikke har lest enda.
Jeg: Men disse er helt nye, jeg har forhåndsbestilt dem så jeg får dem med en gang de kommer ut.
Han: Hvorfor venter du ikke til de kommer i pocket?
Jeg: Jeg kan ikke vente så lenge. Dessuten har jeg de andre i serien i hardback. Den nyeste må jo matche.
Han: *rister på hodet og går*

Noen som kjenner seg igjen?

Altså, det er mine penger og jeg bruker dem som jeg vil, men jeg ser jo at han har et poeng. Jeg kjøper langt flere bøker enn jeg rekker å lese. Og når jeg kjøper nye, fortrenges forrige runde jeg kjøpte fordi de nyeste virker mest spennende akkurat nå.

Fordi jeg er fryktelig glad i lister, har jeg også alle tallene.
Første halvår av 2015 har jeg totalt lest 46 bøker. Jeg har anskaffet 75, godt hjulpet av bokshopping-bonanza både i Paris og i Dublin. Av bøkene jeg har kjøpt i år har jeg foreløpig lest 23.
Det er vanskelig å argumentere for at dette er handlemønsteret til et fornuftig menneske som helt på ordentlig tror hun skal få lest alt hun kjøper. 

Om noen nå tror at dette er innledningen til at jeg skal annonsere innkjøsstopp, er det helt feil.
Jeg vet det ikke funker likevel. Men å se tallene svart på hvitt kan kanskje få meg til å begrense meg,
i hvert fall litt?

Ikke fordi det er noe galt i å kjøpe bøker, men fordi han har rett i én ting:
Jeg har fryktelig mye godt lesestoff i bokhyllene allerede som jeg burde lese.

Månedsoppsumering juni

Juni har vært en svært produktiv lesemåned, igjen godt hjulpet av min nyvakte interesse for tegneserier*. Jeg har lest seks bøker og åtte tegneserier, for ordens skyld skilt fra hverandre her:

Bøker:

• Morten Øen - Tellemarck
• Marit Kaldhol - Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz
• Thomas Hylland Eriksen - Fredrik Barth - En intellektuell biografi
• Benedicte Meyer Kroneberg - I beste mening 
• Kjell Westö - Gå ikke alene ut i natten
• Emily St.John Mandel - Station Eleven

Det jeg er mest fornøyd med denne måneden er to ting:
For det første at jeg faktisk har skrevet anmeldelse av fire bøker, jeg kan ikke huske sist det skjedde i min bloggkarriere. For det andre at jeg omsider kan slette den stygge nullen på målsettingen om å lese norske bøker utgitt i 2015.

Innholdsmessig har det vært mindre å skryte av denne måneden. Jeg virkelig elsket Station Eleven som jeg startet måneden med, men derfra gikk kurven bratt nedover. Gå ikke alene ut i natten brukte jeg en evighet på å komme gjennom, ikke bare fordi den var på over 600 sider. Det er en oppvekstroman fra Helsingfors i to deler. I den første delen gi fortelleren oss historien om tre unge mennesker som starter et band sammen, men livet skjer og sender dem i ulike retninger. I den andre delen forteller han sin egen historie, og avslører hvordan de to historiene likevel henger sammen. Jeg greide aldri helt engasjere meg i livene til noen av personene, og den eneste grunnen til at jeg kom gjennom hele boka var at jeg plutselig bestemte meg for å være sta…

I beste mening og Tellemarck er begge norske bøker utgitt i år, men veldig forskjellige. Om du har lest omtalen min av Kaldhols bok denne måneden, kan mye av det samme sies om I beste mening. Fint skrevet, men jeg kjedet meg mer enn jeg ble berørt. Da likte jeg Tellemarck bedre fordi den representerte noe helt annet. En skikkelig røverhistorie der to menn og en hund farter rundt i Telemarks ødemark på snøskuter, havner i ville skytedueller, filosoferer rundt litteratur og kunstens rolle i samfunent, drikker hjembrent, puler dame (ingen flertallsendelse med vilje) og idoliserer Morgan Kane. Definitivt ikke ei bok for hvem som helst, det er altfor mye grov vold, sex og ensidige kvinneskildringer for det, men jeg lot meg underholde.

Tegneserier:

• Jim Starlin, Jim Aparo og Mike Decarlo- Batman: Death in the Family
• Robert Krikman og Tony Moore - The Walking Dead Vol 2 - Miles Behind Us 
• Kurtis J. Wiebe, Laura Tavishati, Roc Upchurch og Ed Brisson: Rat Queens vol. 2 -The far reatching tentacles of N'Rygoth
• Robert Krikman og Tony Moore - The Walking Dead Vol 1: Days Gone By 
• Alan Moore og Brian Bolland - The Killing Joke
• Kurtis J. Wiebe, Laura Tavishati, Roc Upchurch og Ed Brisson: Rat Queens vol. 1 - Sass and Sorcery  
• Brian K. Vaughan og Fiona Staples - Saga Vol. 4
• Brian K. Vaughan og Fiona Staples - Saga Vol. 3 

Jeg har ikke mye erfaring med tegneserier annet enn alt jeg slukte da jeg var barn, men jeg har virkelig fått øynene opp for tegneserier med voksent innhold de siste månedene. Og det kjennes som at de middelmådige leseropplevelsene på bokfronten veies opp av at jeg har lest veldig mye bra her. 

De to første Saga-bøkene leste jeg i mai, og har fulgt opp med de to neste nå. Serien følger et ungt ektepar og deres nyfødte barn mens de flykter for sitt liv. De to unge elskende tilhører nemlig hver sin rase og disse har vært i krig med hverandre i generasjoner. Det er derfor uhørt at de to ikke bare skal ha funnet hverandre, men også avlet barn sammen, og begge sider har sendt ut folk for å rydde dem av veien. Jeg har også lest de to første Walking Dead heftene, og liker både tegnestilen og stemningen veldig godt. Her følger vi en gruppe menneskers kamp for å overleve i møtet med zombie-apokalypsen. (Og nei, jeg har ikke sett TV-serien.) Favoritten er likevel Rat Queens, og særlig hefte nummer to der man begynner å bli ordentlig kjent med karakterene og får mer backstory. Denne serien forteller historien om fire kvinnelige leiemordere som kjemper mot monstre, og de er bare så usannsynlig kule aat jeg har falt helt pladask. 

De to jeg har likt minst har vært de to Batman-seriene jeg har lest. Ikke fordi historiene ikke var gode i seg selv, men fordi de er en del av noe som er så mye større som jeg vet for lite om fra før. Jeg føler rett og slett at det er litt for mange referanser jeg går glipp av. 

Okei, dette begynner å bli fryktelig langt, så det er på tide å runde av. Bare en kjapp titt på hvordan det ser ut for måloppnåelsen etter juni:

• 2/20 norske bøker utgitt i 2015
• 13/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 4/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 5/6 andre faglitterære bøker
• 0/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 0/5 novellesamlinger
• 0/1 bok på fransk
• 4/19 faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

* Jeg vet jeg har kalt dem grafiske romaner tidligere, men jeg innrømmer at det er mest for å rettferdiggjøre at jeg teller dem som leste bøker. Av de åtte heftene jeg har lest i juni, er det bare The Killing Joke som egentlig er en grafisk roman, definert av at den er en sammenhengende, avsluttet historie. De andre er det som kalles trade paperbacks, det vil si oppsamlingsbøker som samler flere historier som tidligere er utgitt som egne hefter, og tegneserier er derfor et riktigere begrep.