søndag 15. november 2015

Norsk på norsk #6

Temaet er norske bøker utgitt i 2015, lest av meg. Her kommer en fantasyutgave:

Tittel: Evna (Ravneringene 3)
Forfatter: Siri Pettersen
Sjanger: Ungdomsroman, fantasy
Kilde: Anmeldereksemplar

Som en som er glad i både fantasy og norske bøker, gleder jeg meg endeløst over hva Siri Pettersen har fått til med sin Ravneringene trilogi. En norsk serie med blodfans som cosplayer og lager fanart synes jeg er überkult. Nå skal det attpåtil bli film av bøkene - slik trenden er for episk fantasy om dagen - og alle hjerter gleder seg. Mitt også.

Desverre har jeg nå planer om å trampe blodfansen på tærne, og ikke være overveldende positiv når jeg skriver om min opplevelse av Evna, boka som avslutter trilogien. (Vær advart: enkelte overfladiske spoilere av de to første bøkene kan forekomme).

Faktum er at jeg virkelig sleit med å komme meg gjennom den første halvdelen. Jeg hadde litt det samme problemet med Odinsbarn, den første i serien. Den startet ganske tregt med mye verdens- og karakterbygging som måtte på plass før selve handlingen begynte, og jeg tenker at det er det samme problemet jeg har med Evna.

I bok nummer to, Råta, har Hirka tatt steget over i vår nåtidsverden, som leseren naturlig nok kjenner. I tillegg møter vi henne ikke før hun selv delvis har tilpasset seg alt det nye, og handlingen kan derfor begynne rett på. I Evna er Hirka på plass i en tredje verden, og igjen en som er like ukjent for leseren som for henne. I tillegg følger vi henne fra første sekund og gjennom mye nøling og tilpasning, noe som selvsagt er en helt naturlig reaksjon fra hennes side, men det gjør at handlingen går tregere fremover i starten. Det er ikke et problem i seg selv, men når handlingen går tregt, må det litterære språket bære teksten på en helt annen måte. Der faller Evna igjennom for meg. Jeg begynte å irritere meg over formuleringer og gjentakelser, og det eneste som gjorde at jeg ikke avbrøt boka, var at jeg tross alt var altfor nysgjerrig på hvordan dette skulle ende til at jeg kunne avslutte der.

Men etter én bestemt hendelse, endrer boka karakter og derfra og ut fløy sidene unna uten at jeg hang meg opp i noe. Jeg vil ikke være mer konkret for ikke å spoile viktige hendelser for noen, men frem til dette punktet har Hirka vært unormalt passiv. Hun har latt andre ta avgjørelser for henne, reagert på ting som har skjedd men ikke tatt initiativ selv. Etter dette vendepunktet, er hun igjen den Hirka vi kjenner fra de forrige bøkene. Hun handler ut fra sin egen agenda og tar avgjørelser selv, og på den måten drives handlingen frem mot det endelige klimakset de tre bøkene har bygget opp til. Med økt tempo, tenker jeg ikke lenger over det språklige. Jeg leser bare videre og videre i rasende fart fordi jeg må vite hvor dette leder og jeg gripes helt av handingen. Det ble litt som å kjempe seg fram i ekstrem motvind i lang tid, for så å runde et hjørne og bli dyttet frem av like sterk medvind frem til en mållinje som plutselig var mye nærmere enn jeg trodde den var.

Og for en mållinje! Jeg tror den viktigste årsaken til Pettersens suksess med denne serien er de to karakterene hun har skrevet frem gjennom tre bøker: Hirka og Rime. Deres kjærlighetshistorie er episk, komplett med sitrende forelskelse, bunnløs lojalitet, svik og bøttevis med lengsel. Hun har laget to karakterer leserne har trykket til sitt bryst og ikke vil gi slipp på, og for min egen del kan jeg si at jeg synes hele den store fortellingen fikk en svært tilfredsstillende slutt når jeg kom så langt.



TittelForbannet (Kire 2)
ForfatterTonje Tornes
SjangerUngdomsroman, fantasy
KildeAnmeldereksemplar

Både Ravneringene og Kire-serien markedsføres av Gyldendal som ungdomsbøker, men jeg vil påstå det er en merkelapp som passer langt bedre på den sistnevnte. Etter å ha lest Forbannet, sitter jeg igjen med samme følelse som etter å ha lest den første i serien, Hulder: Dette er bøker jeg hadde elsket om jeg leste dem da jeg var 12-13, men som ikke helt treffer blink for leseren jeg er i en alder av 34. Og det er i grunnen helt greit.


Forbannet tar opp tråden der Hulder sluttet, og 15-år gamle Erik må forholde seg til at han ikke er helt som flertallet sine klassekamerater: Han har magiske evner, kan se vesener andre ikke kan se og er fryktelig forelsket i ei hulder. Heldigvis er han ikke den enste på skolen med magiske evner, og sammen med disse vennene prøver han både å renvaske moren for et mord som aldri ble begått og beskytte hulderen Flora fra hennes morderiske mor Rosalin.

Handlingen er spennende, og jeg må ærlig innrømme at plottet tok veier jeg ikke helt hadde forutsett. Slutten på denne boka er både en naturlig samling av alt som har skjedd til nå - jeg ser når jeg kommer dit at selvsagt var det dit vi var på vei -  samtidig som den er en gigantisk cliffhanger. Som sagt, 12-år gamle meg hadde sagt squeeeeeeee og ventet i spenning på neste bok.

For 34-år gamle meg, er det imidlertid altfor mange irritasjonsmomenter underveis til at squeeeee-faktoren spiller inn. Jeg greier ikke lese boka med 12-åringens øyne, og irriterer meg grønn over hovedpersonens valg underveis. Hvor mye bedre ville ikke alt gått om han bare ville snakket med en voksen og ikke prøvd greie alt selv? Jeg er klar over at dette er en del av sjangerkonvensjonen for ungdomsbøker av denne typen - ungdommene skal klare seg selv og de voksne være bipersoner - men det hjelper ikke. Jeg greier ikke se forbi det at jeg stadig stønner over hovedpersonens virkelig dumme valg. (Hadde han derimot tatt de riktige valgene, ville boka vært over på 20 sider, så jeg ser den litterære grunnen til at det må være sånn...)

Ut over dette, er det en del ting som forklares litt for instendig for meg som en voksen leser, jeg skulle gjerne sett at mer forble undertekst. Det er også en del fikse grep med dialogene i disse bøkene som jeg ikke blir helt fortrolig med. For eksempel måten Flora snakker på (det skal være 1950-talls norsk) føles etter hvert ganske påtatt, det blir litt for mye av det gode for min smak.

Jeg tror dette er ei bok som kan treffe veldig godt i målgruppa den er skrevet for, og beviselig også hos en del voksne som er flinkere til å sette seg inn i 15-åringens hode enn det jeg er. For meg blir den litt for enkel til å nå helt opp, men underholdende er den likevel.

søndag 1. november 2015

Anne Brontë - Agnes Grey

Tittel: Agnes Grey
SjangerRoman
ForlagWordsworth Classics
Utgitt: 1998 (originalen 1847)
Sidetall: 160 s.
KildeKjøpt selv
SpråkEngelsk

Månedens tema for bokhyllelesingen hos Hedda var bøker utgitt på 1800-tallet, og jeg må innrømme at hovedgrunnen til at valget falt på nettopp Agnes Grey denne gangen, var bokas lengde. Boka har stått ulest i hylla mi i årevis, men 160 sider var overkommelig å presse inn blant alle de nye norske jeg jobber meg gjennom om dagen. 

Anne er kanskje den minst kjente av Brontë-søstrene, og jeg husker jeg aldri hadde hørt om denne boka da jeg kjøpte den i en bokhandel i England for mange år siden. Akkurat da var jeg mest imponert over at jeg kunne kjøpe en splitter ny klassiker for under 20 kroner. I dag er jeg ikke like fornøyd med valget av utgave. Den hadde nemlig bitteliten skrift, og øynene mine nektet å være med på å lese særlig mer enn 30 sider om gangen. 

Agnes Grey er historien om en ung jente fra en familie uten veldig mye penger, som tar seg jobb som guvernante for å bidra økonomisk. Hun går inn i oppgaven full av optimisme, men lærer fort at livet som guvernante ikke her helt som hun forstilte seg. Barna hun skal passe er umulige å håndtere, foreldrene deres stiller urimelige krav og ingen bryr seg om hvordan hun har det oppi det hele. Så vanskelig det må ha vært å være i en sånn posisjon på den tiden, tenkte jeg, før det slo meg at det neppe er veldig annerledes for au pairer i Norge i dag. 

Dette er ingen komplisert bok, både språk og handling er relativt rett frem, men jeg likte den godt likevel. I starten var jeg mest imponert over at det var en 1800-talls roman om en ung kvinne som ikke handlet om hvem hun skulle gifte seg med. I stedet reiser Agnes ut på egenhånd for å jobbe og bidra til familiens økonomi. Og når det som møter henne ikke står til forventningene, rømmer hun ikke hjem med halen mellom beina, men biter det i seg og gjør det som trengs for å bli værende. Til leseren innrømmer hun imidlertid hvor vanskelig det er å stå i det, og boka gir et godt innblikk i hvordan det var å være et ikke-menneske, den usynlige som bare skal være i kulissene og komme når hun blir ropt på.

Etter hvert kommer likevel kjærlighetshistorien også, og den er fin og romantisk slik den skal være i en 1800-tallsroman. Men det er altså ikke den som er det viktiste jeg tar med meg fra denne boka. Agnes Grey var faktisk overraskende aktuell, på tross av å være en samfunnskritikk skrevet for nesten 150 år siden. 
Så kan man velge om man vil synes det er imponerende eller deprimerende. 

Avslutningsvis et sitat som dreier seg om noe som alltid vil være aktuelt, skjønnhet:
It is foolish to wish for beauty. Sensible people never either desire it for themselves, or care about it in others. If the mind be but well cultivated, and the heart well disposed, no one ever cares for the exterior. So said the teachers of our childhood, and so say we to the children of the present day. All very judicious an proper, no doubt; but are such assertions supported by actual experience? (s. 107)

lørdag 31. oktober 2015

Månedsoppsummering oktober

Oktober har vært en ekstremmåned. Da jeg den 8. la merke til at jeg allerede hadde fullført 8 titler, gikk det opp for meg at det var teoretisk mulig å passere 20 leste titler i løpet av måneden. Et absurd tall jeg aldri hadde trodd jeg skulle være i nærheten av, så da tanken først var tenkt, ble det plutselig en reell målsetting.

Det har vært med å styre lesingen mot de kortere bøkene og tegneseriene i lesebunken denne måneden, og endte tilslutt på 21 titler. De tykkere bøkene ligger på vent til månedene som kommer, jeg har nemlig ingen planer om å fortsette galskapen. Dette var et engangsstunt som nå er gjennomført.

Uansett, her er oversikten over hva jeg har lest.
På grunn av samleinnlegg om de norske bøkene, er ganske mye faktisk skrevet om allerede også.

Bøker:

Totalt 15 bøker. 8 av kvinner, 7 av menn.
6 på engelsk, 9 på norsk.
9 romaner, 2 sakprosa, 1 kortprosa, 1 novellesamling og 2 diktsamlinger. 
7 under 200 sider. 

Jeg har ikke så mye å si om bøkene jeg har lest i dette innlegget. 
Mange har jeg allerede skrevet om i 'Norsk på norsk'-innlegg, og jeg har planer om å skrive om ytterligere tre. 

A Spool of Blue Thread var ikke en bok som gjorde veldig inntrykk. Det jeg syntes var mest spesielt med den var hvordan den malte og malte på ganske hverdagslige hendelser, for plutselig å kaste inn store avsløringer i en bisetning, for deretter å fortsette som om dette hadde vært kjent hele tiden. 
A Room With a View tok det meg litt tid å komme inn i, men da jeg først var i gang, likte jeg den godt. 

Månedens store overraskelse er helt klart at jeg faktisk har lest to diktsamlinger. I løpet av de seks årene jeg har blogget om bøker, tror jeg det tredobler mitt antall leste innen sjangeren, uten at det er noe å skryte av. Jeg føler meg derfor helt ute av stand til å si noe om kvaliteten på disse to, men jeg konstaterer at jeg foreløpig har store problemer med å lese dikt på engelsk, ordene bare sklir unna og vil ikke henge sammen. Om noen derimot vil anbefale meg noen jeg burde lese på norsk, er jeg mottakelig for forslag.


Tegneserier:
  • Guy Delisle - Opptegnelser fra Jerusalem
  • Robert Kirkman, Charlie Adlard og Cliff Rathburn - The Walking Dead Vol 7: The Calm Before
  • Robert Kirkman, Charlie Adlard og Cliff Rathburn - The Walking Dead Vol 6: This Sorrowful Life 
  • Robert Kirkman, Charlie Adlard og Cliff Rathburn - The Walking Dead Vol 5: The Best Defense
  • Robert Kirkman, Charlie Adlard og Cliff Rathburn - The Walking Dead Vol 4: The Heart's Desire
  • Robert Kirkman, Charlie Adlard og Cliff Rathburn - The Walking Dead Vol 3: Safety behind bars

Jeg lånte med meg en bunke Walking Dead album fra biblioteket, og raste gjennom alle i høy hastighet. Nå føler jeg imidlertid jeg har nådd metningspunktet for en stund. Det er et dystert univers å befinne seg i, og handlingen begynner etter hvert å føles ganske repetetiv. 

Opptegnelser fra Jerusalem likte jeg imidlertid veldig godt. Boka er en grafisk memoir-bok fra året forfatteren bodde i Jerusalem mens kona jobbet for Leger Uten Grenser. Jeg likte godt hvordan han viser frem situasjoner og steder, og hvor absurd situasjonen blir i en by som splittes av så mange interesser. Jeg synes han balanserer fint og forteller uten å moralisere, selv om det tydelig skinner gjennom hvor hans sympati ligger i de ulike situasjonene. 


Måloppnåelse
Jeg har ikke bare lest mange bøker denne måneden, jeg har bevisst lest for å kunne krysse på lista. Det gir bra uttelling.

Jeg har lest 8 norske bøker utgitt i 2015, og er dermed bare én unna å ha klart årsmålet der. Jeg er imidlertid allerede halvveis i Birger Emanuelsens Et godt menneske så der er jeg i mål i løpet av en dag eller tre. Uten at jeg har tenkt å gi meg der, dette vil fremdeles være en prioritet ut året.

Jeg har også lest 2 bøker fra 1001-lista denne måneden, én av dem har stått i hylla en aldri så liten evighet, og gir kryss også for det.
Jeg har lest 2 biografier, én som del av biosirkelen og én utenom. Dermed er jeg i mål med antallet. Målet sier imidlertid at jeg skal ha full deltakelse i biosirkelen, så jeg skal lese minst én til i løpet av året.
Jeg har også lest én novellesamling, og har dermed fullført også dette målet.

Da ser lista slik ut:
  • 19/20 norske bøker utgitt i 2015
  • 16/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
  • 6/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
  • 7/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
  • 7/6 andre faglitterære bøker
  • 1/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
  • 5/5 novellesamlinger
  • 0/1 bok på fransk
  • ?/? faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

Det vil med andre ord si at jeg har to måneder på meg til å lese følgende:
  • 1 norsk bok fra 2015
  • 2 bøker på 1001-lista
  • 4 norske fantasy/scifi bøker
  • 1 bok på fransk
Seks bøker på to måneder burde være helt overkommelig. Det som eventuelt kommer til å felle meg, er sannsynligvis den ene som skal være på fransk. Men jeg kan kanskje ro meg i land ved å lese et Asterix-album på fransk, vi får se. Novembers fokus bør bli norsk fantasy, så får vi se hvor langt jeg kommer. 

Hvem har lest noe av det samme som meg, og hva synes dere?

søndag 25. oktober 2015

Norsk på norsk #5

Tittel: Der skyene begynner
Forfatter: Rannveig Leite Molven
Sjanger: Roman
KildeBiblioteket

Dette er ei av bøkene som har blitt med meg hjem kun basert på at den var norsk 2015-bok i nyhetshylla på biblioteket. Jeg valgte å lese den nå fordi den bare var 150 sider, og oktober har vært måneden for de helt korte bøkene for mitt vedkommende.

Men selv om jeg ikke visste annet om denne boka enn det som sto bakpå, må jeg si den overrasket meg. Baksideteksten presenterer nemlig boka som "en post-apokalyptisk fortelling om hvordan en ung mor og hennes datter forsøker å takle det vanlige livet etter det vi antar må være en naturkatastrofe." Men i starten av boka finnes ingen hint verken av datteren eller av apokalypsen. I stedet møter jeg historien om et kjærlighetsforhold mellom bokas kvinnelige jeg-forteller og en ikke navngitt han. Et forhold som overhodet ikke er i balanse, et forhold som i første rekke er fysisk, et forhold der hun vil mer enn ham.
Når han ikke er her, er veggene igjen bare mur og gips, et tynt tapetlag som trekker seg litt oppover langs gulvlistene, bøyer seg. Han sier at han ikke kan forstå hvordan jeg kan tro at det kommer til å forandre seg, bli bedre, noe mer, hvordan jeg kan ha denne forventningen om at det som er nå er mer enn noe midlertidig, at det kommer til å vokse til noe mer, noe annet, som også vil være bedre, noe finere, ting er aldri sånn, sier han, vi vil bare tro det, men hver dag mister vi noe, og etter et bestemt punkt vil det som er aldri kunne bli noe mer enn det som har vært, jeg sier at han ikke kan vite det, hvordan kan han vite det, han sier vi glemmer, alle glemmer altfor fort, vi ivrer til og med etter å glemme, bevege oss videre. (s.34)
En tredjedel inn i boka brytes kontakten, hun reiser til en annen by og finner seg etter hvert en leilighet. Vi får vite at hun er gravid, snart har hun født og først nå introduseres datteren Mink. I beskrivelsene av deres hverdag sniker det seg etter hvert inn hint at ting ikke er helt som de skal være. Det blir færre og færre butikker, færre og færre biler, det regner hele tiden og byen blir mer og mer forlatt av menneskene som pleide å bebo den.

Det er likevel på ingen måte naturkatastrofen eller apokalypsen som spiller hovedrollen i denne boka, de er i beste fall en utydelig kulisse. Boka er skrevet i en slags klaustrofobisk tosomhet; først mellom jeg-personen og barnets far, deretter mellom jeg-personen og datteren. Andre mennesker er knapt til stede i teksten, mens disse forholdene utbroderes i minituøs detalj. Som sitatet over mer enn antyder, er det skrevet i et språk som flyter av gårde uten virkelige pauser, det er langt mellom punktum, i stedet har kommaene tatt over. Det skapte en intensitet i språket som gjorde at jeg brukte overraskende lang tid på å lese boka, jeg trengte hvilepauser.

Dette var ei bok som krøyp under huden på meg og som jeg likte bedre og bedre jo lenger jeg leste. Den er var og innadvendt, har lite plot å snakke om, men en intens stemning som dro meg inn i teksten. Fra å være ei bok jeg overhodet ikke visste noe om, har den blitt en av mine favoritter blant de norske 2015-bøkene jeg har lest så langt.



Tittel: Fortellingen om øde
Forfatter: Ida Hegazi Høyer
Sjanger: Roman
Kilde: Fikk Siljes anmeldereksemplar siden hun hadde kjøpt boka

Med denne boka er saken helt motsatt. Fordi jeg forelsket meg i fjorårets Unnskyld av samme forfatter, var forventningene til Fortellingen om øde skyhøye. Og hovedsakelig derfor ble denne boka en liten skuffelse.

Boka er en roman basert på virkelige hendelser, og forteller historien til flere mennesker som forlater mellomkrigstidens Europa for å bosette seg på en øde øy i Galapagos i Stillehavet. I bokas første del blir vi kjent med tannlegen Dr. Ritter som trekker alle tennene, skiller seg fra kona og reiser av gårde for å få være alene. I del to introduseres et ungt ektepar med baby på vei som kommer flyttende og i den tredje delen tar en eksentrisk baronesse med et harem av menn som tilber henne plass på stranden. Det begynner altså i ytterste ensomhet, men etter hvert dannes et mikrosamfunn der de få menneskene som befinner seg på øya Floreana er nødt til å forholde seg til hverandre. Og det går ikke knirkefritt for seg.

Hele boka er sånn passe absurd, noe jeg liker. Jeg liker også i hovedsak Hegazi Høyers skrivestil, selv om jeg innimellom  kan gå litt lei de korte setningsemnene som skal gi alt en ekstra tyngde.
Det er ikke til å ta feil av. En mor som leter i blodet etter barnet. De øynene der. Det absolutt gjenkjennelige. (s.37)
Grunnen til at jeg ble skuffet, er at boka helt mangler den intensiteten som drev meg videre og videre da jeg leste Unnskyld.  Denne gangen følte jeg at jeg når som helst kunne legge fra meg boka uten problem, jeg ble aldri sugd inn i teksten men beveget meg i stedet på overflaten. Historien som skrives frem er interessant, og forfatteren får mange plusspoeng for å bevege seg ut fra kjøkkenbenksrealismen norsk samtidslitteratur stadig beskyldes for å tilhøre. Men karakterene er for karikerte eller usympatiske til at jeg bryr meg om hvordan det går med dem og det var i grunnen åpenbart hvor dette bar. Resultatet ble dessverre en leseropplevelse helt midt på treet denne gangen.

Men sannsynligvis årets vakreste omslag, jeg må bare si det.

lørdag 17. oktober 2015

Norsk på norsk #4

TittelTegnehanne
ForfatterHanne Sigbjørnsen
SjangerTegneserie
KildeAnmeldereksemplar

Denne glemte jeg å ta med i forrige oppsummering rett og slett fordi den er en tegneserie, og det er jo ingen grunn til å utelukke den.

Jeg har lest Tegnehanne tidligere, både på blogg og i Aftenposten, så det var ingen store overraskelser som ventet i denne boken. Mange av tekstene hadde jeg allerede lest, men det var også nytt materiale som er publisert for første gang her.

Tegnehanne er ikke satt opp som en klassisk tegneserie, men mer som illustrerte essays eller kåserier som tar for seg hverdagshendelser i livet til forfatteren. Hun er sykepleier, sofagris, samboer og over gjennomsnittlig opptatt av taco, og hun er veldig god til å få meg til å flire gjenkjennende av hovedpersonens hang til å befinne seg i et beklemt rom mellom hvordan konvensjoner sier hun burde oppføre seg og hva hun faktisk gjør.

Kanskje ikke den mest litterært krevende boka jeg leser i år, men den fikk meg til å le og jeg likte den.


TittelSlik skal vi velge våre ofre
ForfatterBjørn Vatne
SjangerRoman
KildeLånt av Gro

Denne boka leste jeg fordi jeg har sett og hørt flere andre bloggere trekke den frem som en av de beste norske romanene de har lest i år.

Jeg er enig i at den er av de beste jeg har lest i år, men heller ikke denne hadde wow-faktoren som gjorde at den virkelig sto ut i mengden for meg. Boka forteller historien om en ung alenefar som helt tydelig er veldig glad i dattera si, men som ikke helt får hverdagen til å gå rundt. Mye av grunnen til det er at han bruker store deler av fritiden på å skrive en samfunnskritisk blogg som beveger seg i et landsskap av høyreekstreme og konspirasjonsteoretikere. 

Dette er en karakterdrevet roman der hovedpersonens utvikling og relasjoner til andre er det som driver leseren videre. Jeg synes Bjørn Vatne gjør en god jobb med å skrive frem denne alenepappaen med et mørkere alterego på nettet om natten. Språket er godt, og etter en litt treg start skjer det mer enn nok uventede saker til å holde på leserens interesse, samtidig som vi også får vite mer om hovedpersonens forhistorie. 

Når jeg likevel ikke er mer enn litt forbi lunken pluss i begeistring, er det fordi også denne boka følger det som ser ut til å være den norske samtidslitteraturens hovedoppskrift: Halvvoksen person som har det meste, men som føler seg som en outsider og ikke greier å takle det hverdagslige i hverdagen. Dette er som sagt en av de beste utgavene av denne malen jeg har lest så langt i år, men den mangler det lille ekstra som får den til å ta skrittet helt ut av mengden.


TittelRisp i berget
ForfatterØystein Orten
SjangerNovellesamling
KildeAnmeldereksemplar

Dette er en novellesamling der stedet går igjennom som en rød tråd, mens tiden forandrer seg fra tekst til tekst. Vi starter med to korte snutter om de første menneskene som kommer til stedet i båt, og avslutter i tilnærmet vår egen tid.

Jeg trodde jeg hadde funnet en perle da jeg leste den første novella i denne samlingen. Det var en sår og tragisk historie om en trell som ventet på å bli frigitt etter å ha utført en heltegjerning et sted på Vestlandet i vikingtiden, og jeg falt fullstendig for språket og stemningen i den teksten. Yes, tenkte jeg, her har jeg funnet en ny favoritt.

Overraskelsen var derfor stor da resten av boka bød på fortelling etter fortelling som stort sett bare kjedet meg. Det var som om resten av boka ikke var skrevet av samme person som hadde skrevet åpningen. Jeg kan ikke en gang forstå at dette skal være en novellesamling. Noe er dikt, noe er skillingsviser, en tekst med tittelen Kollekt er bare en oppramsing av navn på to sider, de fleste andre ville jeg kalt fortellinger heller enn noveller, og språklig var de ganske platte. Den eneste grunnen til at jeg ga boka to stjerner på Goodreads, var den første teksten.


TittelFotturar i Norge
Forfatter: Gaute M. Sortland
Sjanger: Kortprosa
KildeBiblioteket

Dette har vært Moshonistas misjonsobjekt i år, og etter iherdig påtrykk fra henne, blir jeg ikke overrasket om vi for første gang finner kortprosa på lista når langlista for bokbloggerprisen presenteres på nyåret.

Det er mye mulig denne boka får min stemme også, jeg likte den i hvert fall godt. De korte tekstene er presise og får sagt mye på liten plass, ofte er de morsomme og de inkorporerer alle frasen fotturar i Norge på en snurrig måte. Det er som om fotturar i Norge er en person i tekstene, og på den måten nærmer man seg på et eller annet vis noen trekk som er karakteristisk for dette fenomenet.

På grunn av formatet er jeg imidlertid litt usikker på hvor lenge jeg vil huske det jeg har lest, kortprosa har en tendens til å være bøker jeg liker mens jeg leser, men der innholdet ikke henger igjen særlig lenge. Dette var uansett en god variant innen sjangeren.


TittelHåpet og festen
ForfatterKjersti Rorgemoen
Sjanger: Roman
KildeAnmeldereksemplar

Jeg kan si akkurat det samme om denne boka som jeg har kritisert mange andre bøker for i år: den følger oppskriften halvvoksen person som føler seg på utsiden av samfunnet og driver rundt uten særlig mål og mening. Likevel ble denne en av de store oppturene for meg så langt denne bokhøsten.

Bokas hovedperson er ei jente på 35 som har fullført en universitetsgrad i humaniora i Bergen, men aldri flyttet ut av studenthybelen. Hun har fått jobb i en mellomlederstilling i makuleringstjenesten på Fretex der hun deler arbeidshverdagen med tidligere rusmisbrukere og kriminelle som skal reintroduseres til arbeidslivet. Det hele mens hun sliter med en mild depresjon og mangler både nære venner og et nært forhold til egen familie.

Det høres deprimerende ut, men det som gjør denne boka for meg er at den er morsom. Så er det sikkert mange som vil være uenig med meg i det, det er ikke til å stikke under en stol at jeg sjelden ler av bøker som tradisjonelt karakteriseres som morsomme. Jeg foretrekker bøker der humoren er underdrevet og ligger i det absurde, enten i situasjoner eller i småspydige formuleringer, og denne typen humor er denne boka full av. Som her:
Han sa han hadde slutta å dagdrøyme. Han kjende seg som ein levande daud, med ei tapt drift etter å drøyme seg vekk i all si lengt etter eit her-og-no. Han gav meg ein legeattest på at han leid av depresjon, og gjekk deretter heim med mi velsigning. Eg satt att og var imponert, eg hadde trudd at han var for dum til å bli deprimert. (s. 55)

torsdag 15. oktober 2015

Amanda Lindhout og Sara Corbett - A House in the Sky

Tittel: A House in the Sky
Sjanger: Memoir
Forlag: Scribner
Utgitt: 2013
Sidetall: 496 s.
Kilde: e-bok via Scribd
Språk: Engelsk

Månedens tema i Moshonistas biografisirkel er eventyrere, og først var de eneste jeg greide tenke på Nansen, Amundsen og Heyerdahl. Jeg hadde imidlertid ikke lyst til å lese om noen av dem akkurat nå, så da denne boka dukket opp i Goodreads-feeden min med høy stjernerating ble jeg enig med meg selv om at dette ikke var å strekke strikken for langt. 

Amanda Lindhout er kanskje ikke en eventyrer i den mest stereotypiske betydningen av ordet, men hun er i hvert fall veldig eventyrlysten. Hun vokste opp på landsbygda i Canada. Foreldrene skilte seg da hun var ganske ung og gikk begge to ganske rett inn i nye forhold. Faren med en ung mann han raskt flyttet sammen med, mora med en enda yngre mann som var av den sjalu og voldelige typen. Amanda drømte seg bort fra alt gjennom bunker med National Geographic-blader hun kjøpte brukt for penger hun tjente på flaskepant. 

Da hun flyttet hjemmefra, fikk hun jobb i en fancy bar og tjente gode penger på tipsen. Pengene gikk rett i reisekassa. I mange år jobbet hun halve året for å tjene penger til reising, og resten av året reiste hun rundt som backpacker med lite budsjett i Sør-Amerika, Sør-Asia og Afrika. Noen ganger sammen med kjæreste, venner eller mor, men også mye helt alene. Forandringen skjedde da hun møtte Nigel på et backpacker-hotell i Etiopia. Han var frilansfotograf og betalte reisingen sin med bilder han tok underveis, noe som inspirerte Amanda til å ville gjøre det samme. 

Som frilanser reiste hun først til krigsherjede Afghanistan, uten å gjøre umiddelbar suksess. Så fikk hun jobb som Baghdad-korrespondent i en engelskspråklig TV-kanal i Iran, der hun tilbragte flere måneder, men heller ikke her ble resultatet slik hun ønsket. Hun fant ut at skulle hun få gjennombruddet hun ønsket seg, måtte hun ta en sjanse. Hun ville dra til et sted konkurransen var minimal, et sted hun ville være nesten alene som journalist: Somalia. Hun fikk med seg Nigel, som hun hadde hatt et av-og-på forhold til siden de møttes i Etiopia, og satte seg på flyet til Mogadishu. 

Det må sies at selv om dette er Lindhouts egen versjon av fortellingen, kommer hun ikke alltid like heldig ut. Hun er i overkant naiv, og har en overlegen tro på at alt kommer til å gå bra, basert på at det alltid har gått bra tidligere. På tross av å være oppvokst i et voldelig hjem (hun selv ble aldri slått), har hun likevel levd et priviligert liv der hun alltid har kunnet gjøre akkurat det hun har hatt lyst til. Hun reiser inn i Somaliea med store planer, og nærmest ler av Nigel som er nervøs når flyet blir forsinket på grunn av kamper på flyplassen i Mogadishu. 

Men det er en grunn til at det nesten ikke er vestlige journalister i Somalia, og få dager inn i oppholdet blir Amanda og Nigel kidnappet av en av de mange islamistiske gruppene som opererer i landet. Den største delen av denne boka handler om deres 15 måneder i fangenskap, om hvordan de flyttes rundt til ulike hus, hvordan de behandles og hva de gjør for å overleve. 

Jeg har ventet på ei bok som skulle kreve oppmerksomheten min helt, og fant den i denne. Språket flyter lett, og sidene fløy av gårde selv om innholdet tidvis er svært ubehagelig å lese. Starten der hun forteller om oppveksten og tiden som backpacker var ikke spesielt spennende, men fra det tidspunktet hun ankom Somalia leste jeg resten av boka i ett jafs - det på tross av at jeg leste den som e-bok på telefonen. 

Siden det er hun selv som forteller historien, med hjelp av journalisten Sara Corbett, er det åpenbart at hun overlever fangenskapet og til slutt kommer hjem. Likevel leste jeg stadig med en følelse av usikkerhet, at jeg ikke visste hvordan dette skulle gå, at jeg måtte lese litt til for å finne det ut. Det er også en stadig utvikling i hvordan de behandles i løpet av fangenskapet som gjorde det interessant å lese. For hver gang noe endret seg, måtte Amanda og Nigel tilpasse seg de nye forutsetningene, og dette er med på å skape driv i teksten. 

Også Nigel har skrevet bok om tiden i fangenskap, og jeg har lyst til å lese den også for å se det hele fra en annen vinkel. Jeg kan uansett anbefale Amanda Lindhouts versjon.

søndag 11. oktober 2015

Dagens selvskryt...

I dag har jeg lagt til fire - ja jeg sa fire - titler til leste bøker lista mi…

Det har vel teknisk sett skjedd tidligere også, at jeg har samlet opp og skrevet inn flere bøker på samme i dag. Men i dag har jeg faktisk fullført alle fire i dag, tre av dem ble også påbegynt i dag. Det er jeg rimelig sikker på at er første gang på mine seks år som bokblogger. 

Så kan jeg snakke det ned ved å si at en av dem var en novellesamling jeg hadde leste halve av før dagen startet, en var en diktsamling, en var kortprosa på under 100 sider og det siste var en tegneserie. 
Men det summeres likevel til fire titler.

Og per i dag, 11. oktober, har jeg 12 titler lest denne måneden. Fortsetter det sånn, kan jeg plutselig ende opp med å lese over 20 bøker på en måned. Selv med en del tegneserier på lista, er det et tall som for meg høres helt surrealistisk ut…