Tittel: Evna (Ravneringene 3)Forfatter: Siri Pettersen
Sjanger: Ungdomsroman, fantasy
Kilde: Anmeldereksemplar
Som en som er glad i både fantasy og norske bøker, gleder jeg meg endeløst over hva Siri Pettersen har fått til med sin Ravneringene trilogi. En norsk serie med blodfans som cosplayer og lager fanart synes jeg er überkult. Nå skal det attpåtil bli film av bøkene - slik trenden er for episk fantasy om dagen - og alle hjerter gleder seg. Mitt også.
Desverre har jeg nå planer om å trampe blodfansen på tærne, og ikke være overveldende positiv når jeg skriver om min opplevelse av Evna, boka som avslutter trilogien. (Vær advart: enkelte overfladiske spoilere av de to første bøkene kan forekomme).
Faktum er at jeg virkelig sleit med å komme meg gjennom den første halvdelen. Jeg hadde litt det samme problemet med Odinsbarn, den første i serien. Den startet ganske tregt med mye verdens- og karakterbygging som måtte på plass før selve handlingen begynte, og jeg tenker at det er det samme problemet jeg har med Evna.
I bok nummer to, Råta, har Hirka tatt steget over i vår nåtidsverden, som leseren naturlig nok kjenner. I tillegg møter vi henne ikke før hun selv delvis har tilpasset seg alt det nye, og handlingen kan derfor begynne rett på. I Evna er Hirka på plass i en tredje verden, og igjen en som er like ukjent for leseren som for henne. I tillegg følger vi henne fra første sekund og gjennom mye nøling og tilpasning, noe som selvsagt er en helt naturlig reaksjon fra hennes side, men det gjør at handlingen går tregere fremover i starten. Det er ikke et problem i seg selv, men når handlingen går tregt, må det litterære språket bære teksten på en helt annen måte. Der faller Evna igjennom for meg. Jeg begynte å irritere meg over formuleringer og gjentakelser, og det eneste som gjorde at jeg ikke avbrøt boka, var at jeg tross alt var altfor nysgjerrig på hvordan dette skulle ende til at jeg kunne avslutte der.
Men etter én bestemt hendelse, endrer boka karakter og derfra og ut fløy sidene unna uten at jeg hang meg opp i noe. Jeg vil ikke være mer konkret for ikke å spoile viktige hendelser for noen, men frem til dette punktet har Hirka vært unormalt passiv. Hun har latt andre ta avgjørelser for henne, reagert på ting som har skjedd men ikke tatt initiativ selv. Etter dette vendepunktet, er hun igjen den Hirka vi kjenner fra de forrige bøkene. Hun handler ut fra sin egen agenda og tar avgjørelser selv, og på den måten drives handlingen frem mot det endelige klimakset de tre bøkene har bygget opp til. Med økt tempo, tenker jeg ikke lenger over det språklige. Jeg leser bare videre og videre i rasende fart fordi jeg må vite hvor dette leder og jeg gripes helt av handingen. Det ble litt som å kjempe seg fram i ekstrem motvind i lang tid, for så å runde et hjørne og bli dyttet frem av like sterk medvind frem til en mållinje som plutselig var mye nærmere enn jeg trodde den var.
Og for en mållinje! Jeg tror den viktigste årsaken til Pettersens suksess med denne serien er de to karakterene hun har skrevet frem gjennom tre bøker: Hirka og Rime. Deres kjærlighetshistorie er episk, komplett med sitrende forelskelse, bunnløs lojalitet, svik og bøttevis med lengsel. Hun har laget to karakterer leserne har trykket til sitt bryst og ikke vil gi slipp på, og for min egen del kan jeg si at jeg synes hele den store fortellingen fikk en svært tilfredsstillende slutt når jeg kom så langt.
Forfatter: Tonje Tornes
Sjanger: Ungdomsroman, fantasy
Kilde: Anmeldereksemplar
Både Ravneringene og Kire-serien markedsføres av Gyldendal som ungdomsbøker, men jeg vil påstå det er en merkelapp som passer langt bedre på den sistnevnte. Etter å ha lest Forbannet, sitter jeg igjen med samme følelse som etter å ha lest den første i serien, Hulder: Dette er bøker jeg hadde elsket om jeg leste dem da jeg var 12-13, men som ikke helt treffer blink for leseren jeg er i en alder av 34. Og det er i grunnen helt greit.
Forbannet tar opp tråden der Hulder sluttet, og 15-år gamle Erik må forholde seg til at han ikke er helt som flertallet sine klassekamerater: Han har magiske evner, kan se vesener andre ikke kan se og er fryktelig forelsket i ei hulder. Heldigvis er han ikke den enste på skolen med magiske evner, og sammen med disse vennene prøver han både å renvaske moren for et mord som aldri ble begått og beskytte hulderen Flora fra hennes morderiske mor Rosalin.
Handlingen er spennende, og jeg må ærlig innrømme at plottet tok veier jeg ikke helt hadde forutsett. Slutten på denne boka er både en naturlig samling av alt som har skjedd til nå - jeg ser når jeg kommer dit at selvsagt var det dit vi var på vei - samtidig som den er en gigantisk cliffhanger. Som sagt, 12-år gamle meg hadde sagt squeeeeeeee og ventet i spenning på neste bok.
For 34-år gamle meg, er det imidlertid altfor mange irritasjonsmomenter underveis til at squeeeee-faktoren spiller inn. Jeg greier ikke lese boka med 12-åringens øyne, og irriterer meg grønn over hovedpersonens valg underveis. Hvor mye bedre ville ikke alt gått om han bare ville snakket med en voksen og ikke prøvd greie alt selv? Jeg er klar over at dette er en del av sjangerkonvensjonen for ungdomsbøker av denne typen - ungdommene skal klare seg selv og de voksne være bipersoner - men det hjelper ikke. Jeg greier ikke se forbi det at jeg stadig stønner over hovedpersonens virkelig dumme valg. (Hadde han derimot tatt de riktige valgene, ville boka vært over på 20 sider, så jeg ser den litterære grunnen til at det må være sånn...)
Ut over dette, er det en del ting som forklares litt for instendig for meg som en voksen leser, jeg skulle gjerne sett at mer forble undertekst. Det er også en del fikse grep med dialogene i disse bøkene som jeg ikke blir helt fortrolig med. For eksempel måten Flora snakker på (det skal være 1950-talls norsk) føles etter hvert ganske påtatt, det blir litt for mye av det gode for min smak.
Jeg tror dette er ei bok som kan treffe veldig godt i målgruppa den er skrevet for, og beviselig også hos en del voksne som er flinkere til å sette seg inn i 15-åringens hode enn det jeg er. For meg blir den litt for enkel til å nå helt opp, men underholdende er den likevel.
