By popular demand!

Det er mye man får greie på når man plutselig møter andre bokbloggere live, må vite.

Som for eksempel at man er kjent som "hu med bokstavkjeksen."
Det finnes kanskje andre spiselige ting som er mer kjente merkevarer (en viss frukt for eksempel), men jeg tenker det er greit å holde seg til sin egen bakst.

Dermed: The kjeks is back!

Og til slutt, et lite bonusspor.
Denne skrev jeg i 2004 eller 2005. Den er en del av et knippe korte tekster som handler om samme jenta. Den gangen var det ingen som tok min assosiasjon, uten at det egentlig gjorde noe.
Når jeg har satt den inn i sammenhengen jeg har gjort her, er det nok betraktelig enklere, er det ikke?

Da hun var helt liten, var bokstaver noe som knaste mellom tennene. Noe søtt. Noe som blandet med spyttet ble en grøt. Så ble hun litt eldre, og bokstavene kunne danne ord på kjøkkenbordet. Bare på kjøkkenbordet, for da kunne hun spise dem etterpå. Bokstav for bokstav. Noen ganger når hun begynte i midten, dukket kortere ord opp, og hun tenkte at kanskje kunne hun spise fram en historie. Det var ikke før hun ble stor nok til å skjønne at de færreste bokstaver er laget for å spises, at de ble hennes fiender. Da noen ville presse dem inn på hennes hvite sider. Hun la bokstavene på gulvet og trampet dem til smuler.

Vil og skal!

Noen ganger må man bare hoppe når man ser sjansen. Så nå er billetter bestilt og jeg klar for Swecon i Uppsala neste uke! Jeg har overhodet ikke tid, men det får bare være. Kvalifiseringsoppgaver kan like gjerne gjøres på toget som ved skrivepulten, kan de ikke?

Samlesning - spørsmål

Førstkommende fredag er det meningen at vi skal blogge om Under Steinbølgjane.

Jeg har to spørsmål:

1) Hvem har planer om å være med å lese denne?

2) Er det flere enn meg som trenger mer tid?

Jeg hadde nok lest at boka var på over 800 sider, men jeg tror ikke hjernen min ville ta akkurat det innover seg. I dag er jeg så vidt over 100 sider på vei, og når jeg ser hvordan resten av uka ser ut, skjønner jeg at over 700 sider før fredag ikke kommer til å skje. Er det noen som har store motforestillinger mot å flytte bloggdato ei uke framover, altså til fredag 5. oktober?

Jeg vil, jeg vil, jeg vil

Denne helga hadde vært ei perfekt helg å være i Stavanger.
Kapittel bokfestival og Viking - Strømsgodset, for meg: to hovedinteresser samlet på ett sted.

Jeg er ikke i Stavanger.
(Kampen så jeg på TV og konkluderer med at jeg ikke hadde vært i humør til bokfestivitas etterpå uansett.)

I dag har jeg tilbragt morgenen til å surfe rund, og plutselig fant jeg et nytt sted jeg skulle vært.
Swecon 2012, og jeg siterer fra nettsida:

Kontrast 2012, årets Swecon, är en science fiction- och fantasykongress som äger rum 5-7 oktober på hotell Gillet i Uppsala. Vi lovar tre dagar fyllda av föredrag, paneldebatter, intervjuer och diskussioner om science fiction och fantasy. Kom dit!

 En av hedersgjestene. Joe Abercrombie!

Jeg er ikke flink til å dra på arrangementer, selv når jeg har veldig, veldig, veldig lyst.
Særlig ikke aleine til et sted der jeg ikke kjenner noen.
Og å oppdage dette to uker før det skjer er lovlig kort varsel.

Men åh, så lyst jeg har til dette akkurat nå!

McCrum, MacNeil & Cran - The Story of English

Jeg holdt på å skrive at jeg leser lite om dagen, men tok meg i det. Jeg leser ikke mindre enn jeg har gjort før i år, forskjellen er at nå leser jeg pensum. Og de bøkene har jeg kjent lite behov for å blogge om.

Nå har jeg omsider fullført ei bok som ikke er pensum, men den er ikke fryktelig langt unna å kunne ha vært det.
Hva den handler om sier vel egentlig tittelen alt om: fokuset er på historien til det engelske språket; hvordan det har gått fra å være et stammespråk for noen få til å bli et globalt fenomen.

Du skal nok være litt mer enn gjennomsnittlig interessert i språk for å plukke opp ei bok om engelsk språkhistorie som lystlesning. Men om du kunne tenke deg å gjøre det, er denne boka et godt valg. The Story of English er basert på en BBC-produsert TV-serie, og er en utvidet utgave av temaene serien tok for seg. Forfatterne har gjort et massivt forarbeid, og har reist rundt i store deler av den engelskspråklige verden, snakket med folk og samlet språkprøver. Boka kom ut for første gang i 1986, min utgave inneholder i tillegg et nyskrevet forord fra 2001, og begge deler fremstår på enkelte punkter som ganske utdaterte (for eksempel kommentarer om at alle nå har wap-telefoner).
Men det faktum at mye har skjedd siden 1986, gjør jo ikke observasjonene om hva som har skjedd fram til da mindre relevante å lese om.

Jeg synes det er veldig spennende hvordan språk utvikler seg over tid, og akkurat det gir denne boka et glimrende bilde av. Forfatterne viser hva som har påvirket språket gjennom historien og hva som ikke har gjort det. De forteller om nye ord som har kommet med ny innflytelse og om personer som har satt merkbare spor etter seg i språkhistorien. Boka viser for eksempel hvordan dagens britiske dialektskiller stadig i påfallende grad går langs grensene til de gamle germanske kongedømmene, og hvordan dialekten enkelte steder på amerikas vestkyst fremdeles er preget av dialekten til britene som først bosatte seg der. I tillegg er det massevis av eksempler på hva som skjer når engelsk møter andre språk og danner pidgin-språk som etterhvert går over i kreoler (f.eks. Tok Pisin).

Noen ganger blir det litt repetitivt; den samme type utvikling skjer flere steder og omtales dermed flere ganger. Men alt i alt synes jeg denne boka var både spennende og lærerik, grundig og med mange eksempler.

Nå kjenner jeg at jeg har veldig lyst til å se TV-serien den er basert på. Du kan si hva du vil om å lese om språk - det slår likevel ikke å høre eksemplene uttalt!

Selvangivelse

Jeg har hatt noen runder med selvransakelse når det gjelder egen blogging tidligere (her og her), men etter helgas treff og påfølgende diskusjoner er jeg der igjen.

Det betyr ikke at jeg synes bloggen min er dårlig eller tror at andre gjør det. Det betyr heller ikke at jeg er på fisketur etter komplimenter. Det det handler om, er at jeg tror det er sunt å stikke fingeren i jorda og vurdere tingenes tilstand i blant. Stille seg selv noen spørsmål og se om man kan lære noe nytt. Som jeg skrev i går, jeg ble inspirert av å møte andre bokbloggere, det er bakgrunnen for dette innlegget.

Jeg lagde meg en liste med spørsmål som jeg hadde tenkt skulle være stikkord for å skrive et innlegg. Jeg ender opp med å publisere det som spørsmål og svar. Så, her er mitt intervju med meg selv. 
(Det er aldri for tidlig å begynne å snakke med seg selv, er det?)

Hvorfor begynte du å blogge?

Da jeg begynte var det et spark bak til meg selv. Jeg mistrivdes veldig på jobben på grunn av manglende utfordringer, og det påvirket humøret mitt også resten av dagen. Jeg måtte gjøre noe. Det var ikke så lett å forandre arbeidssituasjonen på stående fot, så forandringen måtte i første omgang skje på fritida.

Bokbloggen ble min måte å utfordre meg selv på. Den var nok også et forsøk på å komme meg inn i et miljø der bøker er noe som blir snakket om. Uten at jeg hadde helt klart for meg hva slags miljø dette skulle være. Jeg tror kanskje bare jeg håpet at noen skulle se meg og si ”hei, vil du være med i bokgjengen min?” Selv om det høres fryktelig teit ut nå når jeg sier det sånn.

Hvorfor blogger du fremdeles?
Fordi det er gøy og fordi det gir lesingen en tilleggsdimensjon jeg kanskje ikke hadde forventet meg.
Jeg vil fremdeles si at ønsket om å utfordre meg selv er det mest grunnleggende motivet jeg har for å blogge, men nå er bloggen mer et overskuddsprosjekt enn en livbøye som den kanskje var i starten.
Nå blogger jeg også for å være en del av et sosialt nettverk sammen med andre bokbloggere. Sagt litt cheezy så fant jeg bokgjengen min, noe helgas treff bekreftet.
Dessuten blogger jeg for å holde fast i det jeg har lest. Jeg er skikkelig dårlig til å huske bøker når det har gått litt tid, bloggen hjelper meg med det.
Og, jeg må jo innrømme det, det: Det er stas å få kommentarer. Om jeg aldri hadde fått kommentarer, er det ikke sikkert jeg hadde holdt på enda.

Hvem er din målgruppe?

Dette burde jeg sikkert ha tenkt på, men jeg har ikke hatt et veldig bevisst forhold til dette spørsmålet. Mennesker som leser, kan jeg være så vag?

Men når du skriver et innlegg, hvem ser du for deg at du skriver det for?

Andre bokbloggere. 
Hm, det har jeg faktisk ikke innsett før jeg fikk (eller stilte) det spørsmålet.

Hva ønsker du å oppnå med bloggen din?

Bloggen er min egotripp. Jeg ønsker å utvikle meg som et skrivende menneske, og jeg ønsker å synes. Det handler ikke om å gjøre karriere av det, men hadde jeg ikke ønsket at noen skulle lese det jeg skrev, kunne jeg like gjerne skrevet det i ei notatbok og gjemt det i en skuff.

Jeg har ambisjoner med skrivingen min. Det er en skummel ting å si offentlig, men det er jo sånn det er. Jeg prøver å legge lista lavere for det jeg publiserer på bloggen, hvis ikke hadde jeg aldri fått publisert noe, men det er ikke alltid like lett. Jeg er en prestasjonsprinsesse og kan lett ta meg selv og det jeg driver med litt for seriøst. Det er en evig balansegang akkurat det der: Å ville være god men å lære seg at det noen ganger holder å være god nok.
Hva bloggen min kan gjøre for andre må jeg ærlig innrømme at kommer i annen rekke, om det er en faktor i det hele tatt.     

Hva gjør du for å oppnå dette?

For å utvikle meg som en skrivende, skriver jeg. Hva annet kan jeg gjøre? Og i de periodene der jeg ikke skriver noe annet, skriver jeg fremdeles blogginnlegg. For meg er dét bloggens viktigste funksjon.Den tvinger meg til å formulere noe på relativt jevnlig basis.

Hva jeg gjør for å synes er et annet spørsmål. Jeg har gjort lite for aktivt å tiltrekke meg lesere. Jeg synes det er kleint å markedsføre meg selv. Jeg tenker tekstene får gjøre jobben. Er de gode nok, kommer folk tilbake. (Med den åpenbare feilen at man ikke kan komme tilbake til et sted man ikke har vært fra før.) Men målet mitt er vel heller ikke å få hundrevis av treff. Jeg synes jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på ting jeg har skrevet, og da mener jeg ikke "åh så flink du er" kommentarer, men kommentarer der folk har lest, tenkt og kommentert. Det er fint. Heller fire sånne lesere enn fire tusen som ikke sier noe. Og gjerne kommentarer der noen er ravende uenig med meg.  

Hva slags blogginnlegg liker du å lese?

Aller best liker jeg innlegg som går utover enkeltbøker. Enten innlegg som sammenligner bøker/skriver om tendenser, eller som med utgangspunkt i en enkelt bok tar opp et tema. Jeg liker gjerne litt lange innlegg, velbegrunnede innlegg og innlegg som introduserer meg for nye ting eller får meg til å se noe jeg ikke har tenkt over før. Jeg liker personlige innlegg der jeg føler jeg blir kjent med den som skriver, og jeg liker samlesninger der jeg kan få ulike perspektiver på samme bok.

Dessuten liker jeg bokhylleporno og gode sitater.

Hva slags blogginnlegg liker du ikke å lese?

Jeg leser sjelden handlingsreferater, i hvert fall for bøker jeg ikke selv har lest. Da skummer jeg bare fram til der vurderingen begynner, det er den jeg synes er spennende.

Jeg hopper som regel over alle temainnlegg, selv om det hender jeg leser smakebiter hos de bloggerne jeg allerede følger – jeg liker jo gode sitater.

Jeg synes mange memer er kjedelige, men det finnes unntak.

Jeg leser sjelden innlegg om bøker i sjangre jeg ikke leser selv, for eksempel krim og serielitteratur.

Hva får deg til å følge en blogg?

For meg er en god blogg en som har flere innlegg jeg liker enn den har innlegg jeg ikke liker. Det er faktisk så enkelt og så subjektivt som det. 
Det kan være nok å lese ett veldig godt innlegg hos noen for å følge dem. Hvis det etterhvert er flere innlegg jeg ikke liker enn liker, hopper jeg av. Det er begrenset hvor mange blogger man kan lese jevnlig, så jeg prøver å oppdatere meg litt i blant og legge til og trekke fra på følgelista. Også er det jo mange andre blogger jeg leser mer sporadisk.

Hva er dine favorittblogger?

Jeg er stadig vekk innom forskjellige blogger, særlig etter at www.bokblogger.no kom på banen, men de som ligger under ”Sist oppdaterte favoritter” i høyre kolonne er de jeg leser fast. 

Skal jeg være enda mer selektiv og bare nevne tre, må det bli Knirk, Kommafeil og Sukkerrør.

Knirk fordi vi ser ut til å ha veldig lik smak når det gjelder bøker og fordi jeg synes hun skriver knakende gode omtaler. Noen ganger dyptpløyende, andre ganger litt mer overfladiske – men alltid med personlig stemme og humor. Her skumleser jeg aldri!

Kommafeil fordi hun introduserer meg for ting jeg ikke visste jeg ville vite. Hun skriver ikke nødvendigvis veldig lange innlegg, men her finner jeg linker til masse spennende ting og omtaler av gode bøker jeg får lyst til å lese. Hun skriver dessuten mye om det å skrive, det liker jeg å lese om.

Sukkerrør fordi hun har sin egen stemme og ikke er redd for å ha bastante meninger. Jeg er ikke alltid enig (jeg tror aldri jeg har gitt lyd fra meg når jeg ikke er det, det burde jeg kanskje gjøre), og noen ganger tenker jeg at jeg ikke orker lese all den teksten, men så har jeg plutselig gjort det likevel. Noen ganger leser jeg en bokomtale og tenker at ja, akkurat sånn skal en bokomtale se ut på en blogg – et sted midt imellom anmeldelse og dagbok for tida mens boka ble lest. 

Mottar du anmeldereksemplarer og hvordan håndterer du dette?
Ja, jeg har fått noen, men ikke veldig mange, og alltid presisert overfor forlaget at jeg ikke garanterer at jeg faktisk blogger om boka. Når jeg blogger om bøker jeg har fått, skriver jeg det i innlegget.
Jeg er fullt klar over at forlaget bruker meg for å få publisitet, og har lite betenkeligheter med å bruke dem tilbake for å få gratis bøker. 

Er det å intervjue seg selv første tegn på galskap?
Det får noen med rett utdannelse vurdere.

Bokbloggertreff - dagen derpå

Følelsen jeg først og fremst sitter igjen med etter gårsdagens bokbloggertreff er inspirasjon. Bloggingen har tatt plassen i baksetet den siste måneden fordi andre deler av livet mitt har måttet styre, og det er helt greit, tenker jeg. Bloggingen er et overskuddsprosjekt. Når overskuddet mangler, mangler også bloggingen. Det kommer til å snu, og i dag kjennes det som at bokbloggertreffet var et solid dytt i den retningen. 

Det viktigste jeg tar med meg fra gårsdagen er de gode samtalene jeg hadde med mennesker jeg deler en stor interesse med. Mitt «vanlige» sosiale nettverk er bygget på andre premisser, det var en av hovedgrunnene for å starte en bokblogg i utgangspunktet. Tekst, språk og litteratur er viktig for meg, men ikke nødvendigvis for menneskene jeg har rundt meg ellers. Bloggen er min arena for å formulere tankene jeg har rundt dette, og har gitt meg en form for nettverk der dette er mulig.
Likevel: Ingenting slår samtalen ansikt til ansikt, og muligheten til å møte dette noe abstrakte bloggnettverket mitt til samtale over bordet, er noe jeg satte stor pris på. 
Tusen takk til initiativtagerne for å gjort akkurat dét mulig, og ett år til neste gang kjennes akkurat nå som veldig lenge. 

Jeg har mye på hjertet i dag, men innser at jeg ikke kan si alt på en gang. Det jeg i hvert fall har lyst til å si noe om, er debatten om bokblogging som har foregått både før, under og etter bokbloggtreffet.  Så får resten komme som andre innlegg senere.

1: Jeg hadde gledet meg til gårsdagens paneldebatt, men ble litt skuffet over hvordan den utartet seg. Som mange andre også har sagt, synes jeg den først og fremst var preget av at panelet virket veldig enige, det ble noe vagt og ullent over den for min del. Unntaket var Kristine Tofte, som jeg oppfattet som klar, tydelig og som bevisst spissformulerte seg for å få frem budskapet. Jeg synes imidlertid at diskusjonen denne paneldebatten skapte både i forkant og i etterkant er veldig spennende. Dermed har den jo likevel hatt en funksjon. 

2: Det er to ord som denne debatten har gjort veldig sentrale. «God» og «dårlig». To ord som lett setter følelser i sving, men som i seg selv er ganske vage. Det har ved flere anledninger blitt sagt at det finnes gode blogger og dårlige blogger (uten at det har blitt gitt eksempler på noen av dem), men ingen av disse begrepene er objektive kriterier. 

En ting kan bare være god eller dårlig i forhold til noe annet, og i kvalitetsdiskusjonen om bokblogger har spørsmålet om hva dette premisset er, foreløpig vært fraværende. 

Hva gjør en blogg god? Hvem skal definere dette? Finnes det noen objektive kriterier, eller er svaret at hver enkelt må bestemme for seg selv? 

Denne diskusjonen har foregått omkring litteraturen så lenge litteraturen har eksistert uten at man har blitt enige av den grunn, og jeg tror vel heller ikke vi kommer til å bli enige. 

Hverken om kriteriene eller om det i det hele tatt finnes noen kriterier.

Men: Som bokbloggere påberoper vi oss en rett til å vurdere om ei bok er god eller dårlig. Vi må kunne tåle at blogginnlegg vurderes på samme måte. 

Jeg tror derimot at det er viktig å få fram at hva det måles etter vil variere. En blogger som er dårlig på én ting kan være god på noe annet og omvendt. Det er ikke svart/hvitt, og hva vi ser etter er forskjellig.

3: Debatten omkring god/dårlig ser ut til å gjøre bokbloggsfæren polarisert. For meg ser det ut som om mange plasserer seg selv og andre på den ene eller den andre siden av skråstreken, der det egentlig er en gradvis overgang. 

Jeg nekter å godta at man må være enten eller, så enkelt er det ikke!

4: For meg er det et vesentlig ord som mangler i debatten: Ambisjonsnivå. Skal man først snakke om kvalitet, er dette for meg et grunnleggende premiss som må defineres før man kan begynne.

5: Om man skal snakke om kvalitet, hvorfor må man ha et negativt fokus og si at ting er dårlig? Er det ikke mer interessant å trekke fram/peke på det man synes er bra, i hvert fall i en generell uttalelse? Da er det også lettere å være konkret, ros fornærmer sjelden. Jeg er enig i at i konkrete tilfeller kan ris være konstruktivt, og jeg sier ikke at vi bare skal være positive og pusete. Men skal man snakke om kvalitet i bokblogger generelt, hvorfor snakke om det som er dårlig? Hvorfor ikke si hva man synes er bra og hvorfor?

6: Tommel opp for debatt omkring blogging. At noen stiller spørsmålene tvinger hver og en av oss til å ta stilling til det vi driver med. Bevisstgjøring er bra, blå tær går over. Jeg er enig med Kristine Tofte i at det er fint om bokbloggene kan være en flik av nettet der atmosfæren er hyggelig. Men man trenger ikke alltid være enige for at det skal være hyggelig. Jeg synes ofte de beste samtalene oppstår nettopp når man ikke er det.

Det får være dagens bidrag fra meg.