Nicolai Houm - Jane Ashlands gradvise forsvinning

Tittel: Jane Ashlands gradvise forsvinning
Sjanger: Roman
Forlag: Tiden
Utgitt: 2016
Sidetall: 175 s.
Kilde: Biblioteket
Språk: Norsk

Det er lenge siden jeg har lest ei bok og tenkt jeg har lyst til å skrive om den, men det skjedde da jeg leste Jane Ashlands gradvise forsvinning. Det var ikke bare det at jeg likte boka, ofte er bøkene jeg liker de vanskeligste å skrive om. Men akkurat her var det så tydelig akkurat hva jeg likte at jeg følte alle argumentene falt på plass mens jeg leste.

Jane Ashlands gradvise forsvinning handler om en amerikansk kvinne som når vi først møter henne er i ferd med å fryse i hjel på en norsk fjellvidde. Hvem er hun, hvorfor er hun alene på denne vidda, og hvorfor er hun i det hele tatt i Norge? Det er spørsmål som gradvis besvares gjennom teksten.

Først og fremst opplever jeg denne boka som et stykke godt gjennomført håndverk, Jeg liker Houms språk. Det er hovedsakelig effektivt og rett frem, vikler seg ikke inn i påklistrede adjektiver og holder seg unna klisjeene. Innimellom kommer det språklige bilder som får meg til å stoppe opp, tenke etter og trekke på smilebåndet fordi beskrivelsen er treffende. Det er ikke floskler, det er uttrykk som faktisk fremkaller et indre bilde når jeg leser dem. På flyet fikk hun så mye alkohol og beinplass at hun følte seg som en filledukke et barn hadde satt fra seg i en diger lenestol (s.9). Samtidig er det tydelig at han bruker språket helt bevisst. Hovedpersonen Jane Ashland er amerikansk, og sitater der hun eller andre snakker, er det stadige hint om at det er engelsk som er språket samtalene foregår på gjennom å bokstavelig oversette kjente engelske uttrykk (f. eks: "skyldig etter tiltalen"). Det ser ut som en dårlig oversettelse, men siden jeg vet det ikke er tilfelle oppfatter jeg det heller som fiffig, og jeg liker det.

Jeg liker også måten boka er bygget opp på. Teksten foregår på tre tidsplan, og merkelig nok oppfatter jeg to av dem som nåtid. Den egentlige nåtiden er når vi på første side møter henne frysende på vidda. Vi har også det som i mesteparten av romanen oppleves som nåtid som starter med Jane på flyet på vei til Norge og avsluttes med fjellturen der hun blir etterlatt alene. Og vi har det som er åpenbare tilbakeblikk på hva som har skjedd i USA og har ført til oppbruddet. Teksten hopper frem og tilbake mellom disse tre tidsplanene, i tillegg er tilbakeblikkene fra USA ikke nødvendigvis kronologiske. Det gjør at teksten kan virke litt rotete, du må innimellom lese noen setninger før du skjønner hvor og når du er. Til gjengjeld gir det Houm muligheten til å gi leseren informasjonen gradvis, akkurat når han vil du skal få den, noe som opprettholder spenningen i teksten. Vi aner at det ligger en tragedie i Janes forhistorie, men akkurat hva som har skjedd og hvorfor hun reagerer som hun gjør avsløres i biter.

Men hovedgrunnen til at denne boka begeistret meg, var at den skilte seg fra mengden. Jeg føler jeg har lest fryktelig mange bøker om norske småbarnsfamilier som tilsynelatende har alt, men der den ene eller den andre føler seg utilpass og/eller utilfreds og lengter, lengter så hardt etter noe ubestemmelig annet. Eller der den ene har brutt ut av dette A4-livet, og avhengig av synsvinkelen enten sliter med å ha blitt forlatt eller med å ha vært den som forlater. Dette elementet finnes i denne boka også, men med et enkelt grep har Houm likevel greid å gjøre det annerledes: Han lar den som observerer det norske samfunnet være en outsider. Jane Ashland er ikke bare ikke-norsk, men også som man oppdager etter hvert, i en situasjon som gjør henne til en outsider også på andre måter. Og det lille skiftet i perspektiv var nok til å gjøre dette til en interessant fortelling for meg.

Samtidig er det også mitt eneste ankepunkt. Jeg liker boka fordi den gir en outsiders blikk på Norge, men hvor reelt er det blikket? Bokas forfatter er norsk. Er dette virkelig en outsiders blikk, eller er det bare en nordmanns stereotypiske versjon av hvordan en utenforstående vil se det norske samfunnet? Det er et ganske teit ankepunkt siden det det egentlig betyr at jeg anklager boka for å være skrevet av feil forfatter, og strengt tatt er det ikke et ankepunkt ved boka i det hele tatt. Bare et spørsmål som er åpent for diskusjon.

Konklusjonen for meg er uansett at jeg synes dette er en god bok, faktisk en av favorittene blant alle jeg har lest i år til nå. Definitivt favoritten blant de norske 2016-bøkene som er aktuelle for nominasjon til Bokbloggerprisen - så får vi se om det finnes noen andre i bunken med uleste bøker som forandrer på det innen året er omme.

Månedsoppsummering september

Jeg har sluttet å være en bokblogger, per i dag er jeg tydeligvist en listeblogger. Om det er noe som finnes. Jeg har kommet til et punkt der jeg tenker: Enten må jeg ta meg sammen og faktisk skrive noe om bøkene jeg leser - eller så må jeg legge ned hele bloggen. Jeg er foreløpig ikke klar til å kaste inn håndklet, så ambisjonen er å gå for alternativ én. Men i dag holder jeg meg til listene.

Dette er bøkene jeg fullførte i september:

• Charlie Jane Anders - All the Birds in the Sky 
• Sarah Hall - The Wolf Border
• Heidi Sævareid - Slagside
• N.K. Jemisin - The Obelisk Gate
• Morten A. Strøksnes - Et mord i Kongo
• Han Kang - The Vegetarian
• Wyl Menmuir - The Many
• Margaret Atwood - The Robber Bride

Seks på engelsk, to på norsk.
Seks kvinner, to menn. 
En ungdomsroman, en dokumentar, seks romaner hvorav to er fantasy/SF.

September har vært en måned med mange gode bøker. Måneden startet bra med å fullføre The Robber Bride, som jeg leste mesteparten av i august og likte veldig godt. Jeg har et halvferdig innlegg om den boka på lur, som ambisjonen er å få klar til publisering. Jeg fortsatte med The Many, som er en av bøkene på langlista til Man Booker-prisen, og  jeg likte den også - særlig den klaustrofobiske stemningen i boka. Men jeg har fremdeles ikke greid å lande et svar på om jeg likte slutten eller ikke. The Vegetarian vant den internasjonale Booker-prisen tidligere i år, og jeg har ikke hørt noe annet enn skryt om den. Boka var god, men greide aldri gripe meg helt så jeg er mer ambivalent. Et mord i Kongo ble lest som forberedelse til bokbad. Boka ga en god fremstilling av saken, men siden saken aldri interesserte meg veldig, la det begrensninger på hvor spennende jeg synes boka var også. The Obelisk Gate er oppfølgeren til The Fifth Season som kom i fjor, og jeg synes den var minst like god som forgjengeren, en serie som anbefales alle som liker fantasy. Slagside er en ny ungdomsroman fra Sævareid, og jeg tror faktisk jeg likte denne bedre enn Slipp Hold fra i fjor. Sævareid er god på å skrive relasjoner, og har her en interessant hovedperson som jeg likte å lese om. The Wolf Border handler om et prosjekt der ulven reintroduseres i Storbritania, og var veldig god. Jeg er klar for å finne flere Sarah Hall bøker i nær framtid. All the Birds in the Sky var månedens klare nedtur. Jeg kjøpte boka etter massive anbefalinger fra det som føltes som alle på hele internett, men da jeg begynte å lese, syntes jeg teksten var barnslig og alt for full av "whimsy" for min smak. Midtpartiet var bedre enn starten, så jeg var klar for å gi boka en middels anmeldelse, men så kom slutten som jeg syntes var helt idiotisk og jeg var tilbake til slakt.

Så, tid for kryss:
Det ble bare to nye kryss denne måneden også. Ett kryss for Atwood som er 1001-bok, ett kryss for Sævareid som er norsk 2016-bok. Jeg begynner å innse at jeg ikke kommer til å repetere fjorårets bragd med å fullføre alle lesemålene mine, men jeg har i hvert fall planer om å greie både 1001-målet og 20 norske bøker fra 2016 innen året er omme. Det mest skuffende så langt er at jeg bare har lest 10 bøker off the shelf. Noe som helt klart har en sammenheng med hvor mange nye bøker jeg har kjøpt i løpet av året...

Statistikken per september ser slik ut:

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë 
• 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 3/5 essaysamlinger
• 10/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 7/12 bøker på 1001-lista
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 9/20 norske bøker utgitt i 2016

Månedsoppsummering august

August kom og gikk, og hvor mye har jeg blogget? Det snakker vi ikke om. I stedet har jeg jobbet med forberedelsene til Bokbloggertreffet 2016, og vi kan vel alle være enige om at det var fornuftig  prioritering.

Jeg har faktisk lest ganske mye i august, men det synes ikke i statistikken. Jeg har nemlig lest så mange bøker samtidig den andre halvdelen av måneden, at jeg ikke fullførte noen av dem. Dermed ser statistikken over hva jeg leste i august slik ut:

• Yuri Herrera - Signs Preceding the End of the World 
• Lisa McInerney - Glorious Heresies
• Jeff Lemire - Sweet Tooth, Vol 3 - Animal Armies
• Jeff Lemire - Sweet Tooth, Vol 2 - In Captivity 
• Kameron Hurley - The Geek Feminist Revolution

To romaner, en essaysamling og to tegneserier, alle på engelsk. 

To kvinner, tre menn.

Så gikk jeg tom for ting å telle.

Jeg har sagt jeg vil lese flere essaysamlinger i år, og tenkte at en med tittelen The Geek Feminist Revolution måtte være midt i blinken. Helt innertier ble det likevel ikke. Kameron Hurley skriver om å være kvinne innenfor sci-fi og fantasy miljøet,  og om mangfold innenfor sjangrene, og hun har en del gode poenger jeg tar med meg. Men boka er en samling av essays og blogginnlegg som tidligere er publisert andre steder, og samlet mellom to permer blir det ganske repetitivt. Jeg foretrekker dessuten essays av den mer utforskende typen, mens Hurley har et svar og bruker teksten til å argumentere for dette. Det var likevel ei bok det var verdt å få med seg, men ikke årets favoritt.

Glorious Heresies var derimot et av høydepunktene så langt i år. I boka møter vi far og sønn i en relativt dysfunksjonell irsk familie. Faren, alenefar for fem barn, er en arbeidsløs alkoholiker som blir hanket inn til å hjelpe til å bli kvitt et lik. Sønnen er too-cool-for-school og er som 16-åring allerede på god vei inn i en karriere som langer. Men midt mellom mord, dop og prostitusjon greier denne boka å fremstå som relativt hjertevarm, og er nok den boka jeg har levd meg mest inn i i løpet av 2016. Ei bok der fortellingen grep fatt i meg, og som engasjerte meg hele veien gjennom.

Signs Preceding the End of the World toppet imidlertid den også, og er den beste boka jeg har lest så langt i år. Boka handler om ei jente som reiser fra Mexico til USA (selv om navnet på landene aldri nevnes) for å finne broren sin. Boka er bare så vidt over 100 sider, men Herrera er en mester i få sagt mye med få ord. Det er mye symbolikk her, boka kan leses på flere nivåer og det er noe av grunnen til at jeg likte den så godt. Om jeg er flink, kan det hende jeg skriver en skikkelig anmeldelse av den, men for nå får det holde å si at den anbefales.

De to tegneseriene var kjappe å komme gjennom, men ikke helt min greie, og jeg tror min reise sammen med Sweet Tooth slutter her.

Så, tid for kryss?

Det er ganske fort gjort. Det eneste krysset er for en essaysamling. Kommer sterkere tilbake her i september når jeg fullfører alle 1001-bøkene jeg har begynt på.

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë 
• 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 3/5 essaysamlinger
• 10/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 6/12 bøker på 1001-lista
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 8/20 norske bøker utgitt i 2016

Norsk på norsk #2

Bokhøsten er i gang, og tradisjonen tro er jeg klar for en høst med spesielt fokus på norske bøker med tanke på Bokbloggerprisen 2016.

Men før bokhøsten kommer skikkelig i gang for min del, trenger jeg komme ajour med bokvåren. Jeg har så langt lest åtte norske 2016-bøker, og skrevet om fire av dem. I dag har jeg planer om å skrive veldig kort om to til. Dette er som kjent min taktikk for å få sagt i hvert fall noe om alle bøkene jeg leser som kan nomineres til neste års pris.

Bjørn Ingvaldsen - Far din

Jeg leste Ingvaldsens Tryllemannen i 2014, og likte godt hvordan Ingvaldsen skrev en barnebok som kunne leses på to helt forskjellige nivåer som barn og som voksen. Med Far din er det litt på samme måte, selv om det kanskje er litt mindre sprik mellom de to lesningene denne gangen. I boka møter vi en ung gutt som er akkurat som alle de andre i klassen. Helt til han en dag kommer hjem fra fotballtrening og ser faren sin fraktes vekk av politiet. Det viser seg at faren er en tyv. Han har stått bak mange innbrudd i nabolaget, og har stjålet fra både naboer og kollegaer. Boka handler om hvordan både mora og gutten blir utstøtte i lokalsamfunnet, hvordan farens handlinger smitter over på dem. Dette kunne fort blitt melodramatisk, men Ingvaldsen skildrer det hele i et enkelt, hverdagslig språk som bringer fortellingen ned på jorda og gjør opplevelsen av det hele så utrolig mye sårere å lese om. Av de norske bøkene jeg har lest så langt i år, er dette så langt min favoritt.

Ida Jackson - Danielle
Jeg leste alle Ida Jacksons tidligere bøker som forberedelse til å intervjue henne under utdelingen av Bokbloggerprisen i fjor, og har for lenge siden konkludert med at jeg liker måten hun skriver bøker på. Danielle skiller seg fra de andre ved å være en ungdomsroman, men jeg liker det fremdeles.
I Danielle møter vi en hovedperson som er ganske tøff i trynet. Danielle vil bli kunstner og ser på alt som en sjanse til å drive med installasjonskunst. Hun har hatt en kjæreste som er noen år eldre enn seg, men det er slutt rett før boka begynner og Danielle innser at alle vennene hennes egentlig er hans venner. Dette fører henne via noen omveier inn i et nytt miljø, en gjeng som er aktive i Rød Ungdom - et miljø Ida Jackson selv kjenner godt fra sin tid i ungdomspartiet. Det jeg likte med denne boka var Danielles stemme som er det som bærer teksten fremover. Hun er ekstremt seriøs på det hun driver med, samtidig som hun er lite selvhøytidelig. Hun elsker oppmerksomhet, og blir av andre sett på som useriøs, men selv føler hun seg misforstått. Det er et sinne, en rastløshet og en energi i hennes fortellerstemme som driver teksten fremover - og det trenger boka, for plottet er ikke like sterkt. Ei bok jeg tror ungdom kan kjenne seg igjen i, selv om Danielle kanskje er mer ekstrem i sine veivalg enn mange som vil lese om henne.

Månedsoppsummering juli

Jeg har stadige planer om hva jeg skal skrive, men aldri tid eller ork til å skrive det. Derfor er vi halvveis i august innen jeg kommer så langt som til å oppsummere juli, og bokanmeldelser driver jeg visst bare med maks en gang i måneden.

Kanskje er jeg også skremt av at jeg faktisk fullførte 12 titler i juli? Godt hjulpet av at flere av dem er korte, blant annet to tegneserier.

 

Dette leste jeg i juli:

• Brian K Vaughn og Fiona Staples - Saga Vol. 6
• Jeff Lemire -  Sweet Tooth, Vol 1 - Out of the Deep Woods 
• Doris Lessing - Martha Quest 
• Jessica Valenti - Sex Object (lydbok) 
• Catherynne M. Valente - The Girl who Fell beneath Fairyland and Led the Revels there  
• Svein Henmo - Det er bare kjærlighet 
• Maja Lunde - Bienes historie  
• Ida Jackson - Danielle 
• Felicia Day - You're never weird on the internet (almost) (lydbok)  
• Palin, Cleese, Chapman, Gilliam and Idle - The Pythons (lydbok) 
• Becky Chambers - The Long Road to a Small Angry Planet 
• Siri Hustvedt - The Shaking Woman: A History of My Nerves

Åtte på papir, en e-bok og tre (!) lydbøker.
Ni på engelsk, tre på norsk.
Fire non-fiction, en sci-fi, en fantasy, fire romaner, to tegneserier.

Månedens klare høydepunkter var Siri Hustvedt og Doris Lessing. I tillegg var The Long Road to a Small Angry Planet en svært sjarmerende og hjertevarm science fiction roman. Den tåler ikke sammenligningen helt, men er fremdeles det nærmeste jeg har kommet Firefly i bokform.
Månedens største skuffelse var helt klart Monty Python biografi på lydbok som var så dårlig produsert at jeg knapt hørte hva de sa. Resten plasserer seg et sted i midten.

Målmessig gir jeg meg selv ett kryss for ny Doris Lessing bok, og et kryss til fordi boka sto i hylla da året begynte. Det gjorde også Becky Chambers. Bøkene av Svein Henmo og Ida Jackson er begge norske 2016 bøker. Jeg teller dessuten både Felcia Day og Jessica Valenti som biografier. Det gir totalt sju kryss på tolv bøker denne måneden, og en årsstatistikk som ser slik ut:

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë
• 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 2/5 essaysamlinger
• 10/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 6/12 bøker på 1001-lista
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 8/20 norske bøker utgitt i 2016

Vladimir Nabokov - Pnin

Tittel: Pnin
Sjanger: Roman
Forlag: Vintage 
Utgitt:1953, min utgave 1989
Sidetall: 191 s
Kilde: Lånt
Språk: Engelsk

Pnin er min andre leste bok av Vladimir Nabokov, ja den første var Lolita, og ei bok som ble sendt til meg via Project Annotate. Og bra er det, for dette er neppe ei bok som hadde tatt plass øverst i lesebunken med det første uten den dytten.

Når det er sagt:
Dette er ikke ei spennende bok. Jeg hadde ikke kunnet spoile den om jeg prøvde. Her er det ingen plott å snakke om, ingen overraskende vendinger, ingen store hendelser det bygges opp til. Jeg skal til og med innrømme det var passasjer der jeg regelrett kjedet meg. Hovedinntrykket er likevel at dette er ei bok jeg er glad for å ha lest, og som jeg faktisk har lyst til å lese igjen om ikke veldig lenge. Motstridende signaler, sier du? La meg forklare.

Pnin er et portrett av en litt snål mann, Timofei Pnin. Han er født og oppvokst i Russland, men flyktet fra den russiske revolusjonen til Praha, der han tok en universitetsutdannelse. Fra Praha flyttet han til Paris der han gifter seg, men innen han kommer til USA før andre verdenskrig har fru Pnin forlatt ham. Når boka starter er Pnin blitt amerkikansk borger, det er 50-tallet og han er assisterende professor på et middelmådig universitet der han underviser i russisk. Vi følger han gjennom dagligdagse hendelser, men fordi Pnin er den han er, har alt en smått absurd vri.

Det er morsomt på den neddempede, tørre måten jeg elsker: 

It was the world that was absent-minded and it was Pnin whose business it was to set it straight. His life was a constant war with insensate objects that fell apart, or attacked him, or refused to function, or viciously got themselves lost as soon as they entered the sphere of his existence. (s.13)

Teksten er detaljert til det absurde og lar oss bli godt kjent med Pnins mange særheter, men på en måte som gjør at jeg likevel ikke føler jeg ler av ham. I stedet ler jeg av situasjonene, av alle rundt ham, og av akademia i særdeleshet. Det er mange spark til det absurde i å tilbringe livet blant støvete biblioteksbøker, til akademisk arroganse og snobberi og til intrigemakeri for å oppnå posisjoner, et spill Pnin rett og slett ikke er med på fordi han er altfor opptatt av noe så uvesentlig som fag. I motsetning til lederen for fransk fakultetet:

Two interesting characteristics distinguished Leonard Blorenge, Chairman of the French Literature and Language; he disliked Literature and he had no French. (s.140)

Foruten humoren, er det språket som gjør at jeg frydet meg over å lese denne teksten. Nabokov er en mesterlig stilist, og jeg storkoste meg med å se hvordan han bygger opp hver enkelt setning. I denne boka slår han seg virkelig løs og leker med språket. Du har grammatisk perfeksjon side om side med Pnins ubehjelpelige engelsk. Du har nikk til lingvistisk teori, stadige hopp til russisk - åpenbart overlegent det engelske i følge både Pnin og bokas fortellerstemme - og setninger bygget opp med rytme og bokstavrim - som her etter et besøk hos tannlegen:

It surprised him to realize how fond he had been of his teeth. His tongue, a fat sleek seal, used to flop and slide so happily among the familiar rocks, checking the contours of a battered but still secure kingdom, plunging from cave to cove, climbing this jag, nuzzling that notch, finding a shred of sweet seaweed in the same old cleft; but now a landmark remained, and all there existed was a great dark wound, a terra incognita of gums which dread and disgust forbade one to investigate. (s. 38)

Dette er en av grunnene til at jeg har lyst til å lese boka på nytt nesten med en gang, jeg føler jeg bare skraper i overflaten av hva Nabokov faktisk gjør i denne teksten. Nå har jeg lest den for innholdet, jeg vil lese på nytt for å konsentrere meg om språket.

Og ikke bare språket. Det er også andre ting i teksten jeg føler jeg ikke helt får med meg, men bare vagt aner at er der. Som fortellerstemmen. Jeg får ikke helt tak på hvem det faktisk er som forteller historien, men det kjennes som at jeg burde skjønne det. Og det har helt klart betydning for hvordan Pnin oppfattes, for fortelleren ser ikke ut til å være til å stole på. For eksempel legger han i starten ut om hvor dyktig Pnin er som foreleser, for litt senere å avsløre metoden: Pnin skriver forelesningen sin på russisk, oversetter den til sitt gebrokne engelsk og har en student som renskriver det for seg. Deretter leser han denne renskrevne versjonen høyt uten én gang å ta øynene fra papiret. Min erfaring tilsier at dette ikke akkurat er beskrivelsen av en drømmeforeleser.

Jeg har sagt jeg skal velge meg ei bok i år som jeg skal lese tre ganger, og i utgangspunktet har jeg sagt det skal være Jane Eyre. Men etter å ha lest Pnin, tror jeg faktisk jeg skal bytte. Dette er nemlig ei bok jeg ikke har kunnet slutte tenke på etter at jeg la den fra meg, og som jeg akkurat nå er veldig motivert for å lese både en og to ganger til.

Månedsoppsummering juni

Kan man kalle seg bokblogger når alt man skriver er månedsoppsummeringer?

Juni har tradisjonelt vært en av de månedene jeg leser mest. Det er lite jeg liker bedre enn å sitte ute i sola og lese, men denne sommeren har det blitt mindre av det. Litt fordi det har regnet en del, litt fordi det har vært mye å gjøre på jobb, litt fordi jeg faktisk har begynt å trene tre ganger i uka og litt fordi ingen bøker ser ut til å engasjere meg om dagen. Og uten engasjement, ingen motivasjon for å skru på PCen hjemme for å skrive blogginnlegg.

Uansett, dette er bøkene jeg leste i juni:

• John Freeman (red.) - Freeman's: Arrival 
• Vladimir Nabokov - Pnin
• Morten A. Strøksnes - Tequiladagbøkene: Gjennom Sierra Madre   
• Tove Ditlevsen - Barndommens gate 
• Jeanette Winterson - Stone Gods

To kvinner, to menn og en antologi.
Tre på engelsk, to på norsk.
Tre romaner, en non-fiction og en antologi med noveller, dikt og litterær non-fiction.

Jeg begynte måneden med Jeanette Winterson, en forfatter jeg har blitt oppmerksom på etter at jeg begynte se på folk snakke om bøker på YouTube. Stone Gods er science fiction, og den av hennes bøker som fristet mest, så jeg begynte der. Det er ingen tvil om at Winterson kan skrive. Det er setninger i denne boka jeg leste 12 ganger før jeg kunne gå videre, og selv etter å ha gått videre måtte jeg plutselig bla meg tilbake for å lese dem igjen. But because of this I know that inside the story told is the story that cannot be told. Every word written is a net to catch the word that has escaped. 
Selve historien var jeg imidlertid ikke like begeistret for. Jeg hadde problemer med hovedpersonen fordi hun reagerte på ting i sin verden akkurat som jeg ville reagert på dem - hvorfor skal alt være merkelig for henne, hun er omgitt av det hver dag - og jeg hadde problemer med sirkulariteten i teksten, noe som strengt tatt er bokas hovedpremiss. Dessuten er Winterson i overkant tydelig når hun banker gjennom miljøvern-budskapet sitt, noe jeg syntes var slitsomt på tross av at jeg er enig. Totalinntrykket av boka ble dermed helt midt på treet.

Barndommens gate er min første bok av Tove Ditlefsen, og var en ganske standard oppvekstskildring fra 1930-tallets København. Ditlefsen er god på å skildre verden sett fra barnets synspunkt, men jeg falt litt av ettersom hovedpersonen ble eldre. Men jeg har flere Ditlefsen-bøker i hylla som skal leses.

Tequiladagbøkene har jeg allerede skrevet om, så planen var å hoppe videre til Pnin. Der oppdaget jeg imidlertid at jeg hadde så mye å si at jeg har klippet det ut til et eget innlegg, så da gjenstår bare antologien, Freeman's Arrival. Ikke overraskende likte jeg noen tekster bedre enn andre, mer overraskende var det at jeg faktisk likte novellebidraget fra Haruki Murakami. Jeg og Murakami pleier å gå dårlig overens, men akkurat denne novellen var en realistisk skildring av en skuespiller med en øyesykdom som gjør at han må ansette en privatsjåfør, og novellen skildrer samtalene de har mens hun kjører ham rundt. Ellers er konklusjonen at alle tekstene jeg likte best var non-fiction bidragene, mens jeg opprettholder en konklusjon jeg tidligere har kommet frem til at jeg ikke greier lese dikt på engelsk. Min absolutte favorittekst var Lydia Davis' essay om hvordan hun lærte seg norsk av å lese Dag Solstads Telemarktrilogi helt uten ordbok! Vanvittig fascinerende lesing for språknerden Elisabeth.

Så, over til kryssene. Kun ei bok som gir kryss i juni, nemlig Pnin som er på 1001-lista. Jeg opprettholder dermed snittet på ei 1001-bok per måned. Utover det er månedens nedtur at jeg ikke greide fullføre månedens biografisirkel-bok innen fristen, ikke en gang innen måneden. Jeg har ikke gitt opp, men det går saaaakte med Mary Wollstonecraft. Jeg er dessuten fristet til å bytte ut boka jeg skal lese tre ganger fra Jane Eyre til Pnin. Både fordi den er tynnere og fordi jeg faktisk har lyst til å lese den på nytt nå ganske snart.

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë
• 1/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 2/5 essaysamlinger
• 8/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 6/12 bøker på 1001-lista
• 2/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 6/20 norske bøker utgitt i 2016