En merkelig leseopplevelse

Jeg har nå fornyet lånet på Orbitor - venstre vinge for tredje gang. Jeg begynte på den samme dag som den havnet i veska mi på biblioteket. Å bruke over to måneder på ei bok er veldig ulikt meg. Men må innrømme at nå går det på ren og skjær stahet.

Mitt første møte med Mircea Cărtărescu var Nostalgien, ei bok jeg plukket med meg helt tilfeldig fra et tilbudsbord på Tronsmo. Og jeg forelsket meg totalt. Etterhvert oppdaget jeg at dette slett ikke var mitt første møte med forfatteren likevel. Jeg har lest og likt andre tekster tidligere, men navnet hadde aldri festet seg nok til at jeg satt dem i sammenheng med hverandre.

Uansett, da jeg satt meg godt til rette med Orbitor - venstre vinge, var forventningene skyhøye. Etter to måneder og 250 sider sliter jeg med å formulere noe som helst om hva jeg synes om boka. Fordi jeg synes den er fantastisk. Og helt forferdelig. Og så, fantastisk igjen.

Boka er den første i en trilogi, og Cărtărescu har sagt han med dette vil skrive ei bok om "alt". Og det kan, mildt sagt, bli en smule forvirrende. Hadde dette vært en film, ville den sett ut som om noen gikk amok med zoomen på kameraet. Perspektivet veksler fra bitte-bitte små detaljer til oversiktsperspektiver som ser alt fra så langt unna at man ser nye, tildels absurde, mønstre.

Boka er en oppvekstskildring fra Bucuresti, samtidig som den er mange andre ting. Den er realistisk, men sklir plutselig helt ut. Det er filosofi, det er historie, det er politikk, det er religion, det er voodoo. Og det er ord. Hauger på hauger av ord, flere ord enn jeg knapt visste fantes i det norske språk. Jeg er mektig imponert over jobben Steinar Lone har gjort med oversettelsen. (Han fikk da også Litteraturkritikerprisen for beste oversettelse for prestasjonen.)

Jeg synes Cărtărescu har et helt fantastisk blikk når han skildrer det konkrete. Og jeg faller ut og begynner å tenke på alle andre ting når det glir over i det abstrakte. Da blir det bare en oppramsing av store ord for min del. Som et eksempel, to sitater fra samme side. Først, en beskrivelse av en hånd:

Hendene mine viser seg i profil, bleke men med skyggelagte kontraster, mot vinduets røde gull. Jeg ser på huden som dekker dem, oppskrapt og halvveis gjennomsiktig som en myk flaske, bare hardnet til ved fingertuppene, der hvor neglene stikker fram som spissbuevinduer fra den fillete huden som jeg biter ned til det blør, og har vokst ut som stive dekkvinger over en insektmage.

Til sammenligning, en forklaring på hva som skjer når vi beveger på fingrene:

I hjernen finnes det en metafysisk vakumpumpe, et nervehjerte som gjennom lange gylne glimt sender de grasiøse budbringerne svømmende i troens serum ut i alle kroppens provinser, fylker og distrikter. Og de, androgydene, med testikler av zirkon og bryster av ametyst, styrter i vei mot mengdene av tverrstripete fibre, trekker dem sammen og løser dem opp, retter dem mot det vår dype sjel ønsker, og fingeren beveger seg, så knudrete, så gjennomskinnelig, hvis den ikke var så polert på innsiden at troen, når den nådde grensen, ble tvunget til å reflektere dette lyset som i et konkavt speil!

Hva prøver jeg egentlig å si med dette innlegget? Er det et hjertesukk eller en anbefaling? Jeg vet rett og slett ikke. Jeg kan ikke bestemme meg. Og skjønner at jeg ikke er alene om å føle det sånn, etter å ha lest Marta Norheims anmeldelse av boka på NRKs nettsider. Siden jeg mangler en konklusjon selv, siterer jeg hennes istedet:

Så. Kva skal ein ambivalent lesar gjere når neste boka, ”Kroppen” kjem på norsk? Sjølv reknar eg med å bli dregen mot den som eit insekt mot lyset og eg både gruar og gler meg allereie.