søndag 29. november 2009

Trude Marstein: Ingenting å angre på


Ekteparet Vegard og Heidi, sommerferie. Vegard tar med parets tre barn på hytta, mens Heidi må bli igjen hjemme en ekstra dag for å bli ferdig med et regnskap. Men Heidi skal egentlig ikke jobbe. Hun skal møte Mikkel, elskeren.


Kortversjonen av hele handlingen, og røper ikke mer enn det som allerede står på baksiden. For som vanlig i Marsteins bøker, føles et handlingsreferat irrelevant etter å ha lest Ingenting å angre på. Vi følger Vegard og Heidi gjennom to dager. Alle de små gjøremålene, tankene, samtalene, observasjonene. Vi er tett, tett på, helt på innsiden av familielivet. Perspektivet ligger vekselvis hos Vegard og Heidi, annenhver gang. På den måten får leseren større oversikt over ekteskapet enn noen av partene i det har. Det ligger så tett på hverdagen, så tett på livet, det skaper troverdighet og gjenkjennelse.


Det er ingen hemlighet at jeg liker Marsteins måte å skrive på. Jeg likte denne boka også. Noen bøker flytter deg ut av hverdagen, lar deg være en annen for en stund, se nye steder, følge helter plassert i ekstreme situasjoner. Denne boka gjør noe helt annet. Istedenfor å beundre personene, tenker jeg "det kunne vært meg". Istedenfor å flytte meg ut av hverdagen, får den meg til å reflektere over den. Jeg oppfatter dette vel så viktig som å ta opp "de store spørsmålene", som Gert Nygårdshaug etterlyste tidligere i år.


Når det er sagt, noen irritasjonsmomenter var det under lesingen, og de hadde mest med (manglende) redigering å gjøre. Overgangene mellom når vi følger Vegard og når vi følger Heidi markeres med nytt avsnitt og store bokstaver i de tre første ordene i det nye avsnittet. Dette er ikke gjennomført. Enkelte steder går perspektivet over fra den ene til den andre uten at jeg som leser er oppmerksom på det, og blir forvirret. Det kunne vært et virkemiddel, men jeg greier ikke finne motivasjonen der det skjer. Og det er også andre småfeil. Den mest tydlige jeg la merke til: Mens Vegard forteller, sender parets eldste datter, Matilde, en tekstmelding til moren. I Heidis perspektiv leser hun samme melding, som da sies å være fra Anna (et navn som forøvrig ikke tilhører noen av personene det fortelles om). Disse småtingene trekker litt ned, men alt i alt vil jeg si boka stod til forventningene. Og i dette tilfelle vil det si veldig bra!

4 kommentarer:

  1. Jeg la også merke til Anna og et par andre ting som ikke stemte. Sånt er irriterende. Ellers er jeg også enig i din vurdering av denne boka. :)

    SvarSlett
  2. Mi første bok av Marstein. Dette hyper-realistiske: må seia eg blei sugd inn i det. Ho skildrar tankar, tankesprang og sidesprang (!) i ein fri flyt. Ja eg såg inn i andre sine tankar, så omsvøpslaust. Har enno seksti sider igjen, for det må nemnast det tar si tid dette. Men eg er litt forundra over meg sjølv at eg let meg dra sådjupt inn, og eg vil ikkje gå glipp av noko, trass i 360 sider.For det må seiast: det tar si tid dette. Boka kunne kanskje vore korta ned noko. På den andre side så har det noko med realismen å gjera.

    Ad redigering: fann ut at overgangen med tre store bokstavar i tre første ord, har falle ut der avnitt/ overgang felll saman med eit sideskift. Truleg datafeil.

    SvarSlett
  3. All annen uenighet om boka til side, (Du likte. Jeg likte ikke), kan vi ihvertfall forenes over at vi begge irriterte oss over ting, selv om disse tingene har ingenting med hverandre å gjøre.
    Som nevnt, tror jeg mitt største problem er måten Marstein ser mennesker på, spesielt barn. Det er nært, det er ubehagelig, jeg vil ikke vite - samtidig som jeg tviler på om det er sant..
    Jeg føler på det samme nå som jeg leser Hjem til Meg - nok ei utroskapsbok.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er ekstremt nært og det er ubehagelig, og for meg er det nok det som appellerer. Du har minnet meg på at jeg må lese 'Hjem til meg' som står ulest i hylla.

      Slett