søndag 15. juni 2014

Édouard Levé - Selvportrett

Jeg har gitt opp bokhandlene i hjembyen min, de har ikke evnen til å inspirere meg. Sist jeg forsøkte handle i en av dem spurte jeg etter Ingvild Rishøis Vinternoveller og fikk beskjed om at butikken ikke lagerførte novellesamlinger. En annen gang hadde ikke personen på jobb hørt om Per Petterson. Idealisten i meg vil gjerne holde liv i fysiske bokhandler, men om akkurat disse går under, gir jeg blaffen.

Sist jeg var på Eldorado bokhandel i Oslo, møtte jeg derimot en ansatt som kunne jobben sin. Jeg hadde gått hyllelangs og kikket en god stund og samlet meg opp en liten bunke bøker jeg gikk og bar på. Hun var på vei forbi meg, stoppet opp og spurte om jeg hadde funnet noe bra i dag. Jeg viste frem bunken min, hun kommenterte den, vi snakket om andre bøker og hun anbefalte meg flere bøker jeg burde lese. Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte ei bok fordi den ble anbefalt meg av en ansatt i en bokhandel, men denne dagen kom jeg hjem med Selvportrett av Édouard Levé ene og alene på grunn av henne.

Boka, som er oversatt fra fransk av Rune H. Skoe, er en form for selvbiografi, men ligner ikke på noe jeg har lest tidligere. Her er det ingen fortelling, ingen kronologi, bare drøye 80 sider med løsrevne setninger uten verken pauser eller indre sammenheng. Dette høres ikke akkurat ut som en suksessoppskrift, men noen ganger kan de merkeligste oppskrifter gi fantastiske resultater.

Det er noe insisterende med denne oppramsingen av tilfeldige egenskaper, hendelser og påstander. Helt i starten er det slitsomt, jeg tenker det blir umulig å komme gjennom en hel bok på denne måten, nå må det snart skje noe, dette er helt surrealistisk. Men jeg er sta, vil ikke gi meg og leser videre. To sider, tre sider, fire sider - plutselig er jeg hypnotisert og greier ikke slutte. Det er som om noen har satt seg fore å fortelle hele livshistorien sin med stillbilder, knipser alt som skjer hele tiden ukritisk, kaster alle bildene ned i en kasse og ber meg trekke dem opp i tilfeldig rekkefølge. Et bittelite utdrag for å illustrere:
Da jeg bodde i rue Legendere, så jeg ofte en dame i sekstiårene som hadde utallige nervøse rykninger, jeg lurte på hvordan hun klarte å røyke uten å brenne seg. Tre ting gjør at jeg finner svømmehaller ubehagelige: garderobene, neonlysene, lukten av klor. Jeg har ingen økonomiske problemer. Jeg venter med  å sortere posten. Livet mitt ligner ikke en hammer. Jeg ville foretrukket at vinflasker inneholdt en liter. (s. 84) 
Det bare fortsetter og fortsetter, et selvportrett etter innfallsmetoden der ingenting er viktigere enn noe annet. Store hendelser, små hendelser, meninger, spørsmål, betraktninger, selvfølgeligheter, alt hulter til bulter. Det får meg til å tenke på det jeg har lest om kategorier i semantikken - forsøket på å finne nødvendige og tilstrekkelige betingelser for at noe skal tilhøre den ene eller den andre kategorien. Hva er for eksempel definisjonen av en fugl? Hvilke kriterier må være oppfyllt for at det skal være en fugl og når har du mange nok av dem? Hvor går grensen mellom et glass, en karaffel og en vase?

Når jeg leser Selvportrett får jeg følelsen av at forfatteren forsøker ramse opp alle kriteriene som er nødvendige for å definere personen bak egennavnet Édouard Levé. Men der kategoridiskusjonene i semantikken gjerne munner ut i prototypeteori, er det umulig å komme frem til en mer eller mindre prototypisk Édouard Levé, og prosjektet med å finne en endelig definisjon virker dødfødt.

Håpet ser likevel ut til å være at alle disse enkeltstående setningene, alle fragmentene, danner en mosaikk som gjør at man kan lese et større bilde ut av det hele. Men det stemmer heller ikke, i hvert fall ikke for meg, for etter en stund har jeg helt gitt opp tanken om en helhet. Det som betyr noe er alle bitene, så mange tilsynelatende meningsløse biter som utgjør et menneske, og så mye større jeg selv plutselig føler meg fordi jeg innser at også jeg er sammensatt av uendelig mange biter, og at noen av disse sammenfaller med bitene Levé presenterer. Det ligger en trøst i å se det som er felles, og i å se hvor presist en annen enn meg selv har greid å formulere det.

Boka gjorde sterkt inntrykk på meg, den førte tankene på villspor og ga meg mye mens jeg leste. Jeg har allerede gått tilbake og lest deler av den på nytt, og vet at dette blir en sånn bok jeg stadig kommer til å slå opp i og lese en setning her og en setning der når jeg trenger inspirasjon. En perfekt anbefaling som ga en fornøyd kunde. Om jeg anbefaler den videre? Tja, ikke til hvem som helst - til det er den altfor sær. Men til rett person - ja gjett om!

( For øvrig regner jeg denne boka som et godt nok eksempel på crossover til å kvalifisere til deltakelse i Moshonistas biografilesesirkel denne måneden.)

21 kommentarer:

  1. Lurer på om jeg er rett person? Dette hørtes litt forlokkende ut, sjøl om jeg er en utålmodig leser. Frister litt å titte mer på denne.

    SvarSlett
    Svar
    1. Den er kort da, det er et pluss om man er utålmodig. Ellers må jeg innrømme at jeg ikke kjenner deg godt nok som leser til å kunne gjette om du vil like den. Hele boka er som det korte utdraget - så tror du at du orker 80-90 sider med sånt, go for it :)

      Slett
  2. Ja, kanskje det? Dette er i alle fall en bok jeg skal kikke i hvis jeg ser den i en bokhandel.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Gjør det :) Spent på å se om noen andre ender opp med å skrive om denne.

      Slett
  3. Denne boken høres ulikt alt jeg noen gang har lest, Elisabeth. Faktisk så kunne jeg tenkt meg å lese den en gang, men jeg er usikker hvordan det ville ha fungert uten å ha lest din anmeldelse først. Smakebiten fra boken viste tydelig at her må man stoppe opp etter hver setning, for setningen alene er en del av forfatterens liv. En utrolig spennende måte å skrive en biografi på, så enkelt, men likevel så komplisert. Det er livet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, her ble det mange pauser i lesingen. Og mange setninger som ble lest flere ganger. Jeg tror det er sånn jeg kommer til å vende tilbake til den også, setning for setning. Tenker at dagsformen kan avgjøre hva som fester seg best.
      Og jeg har heller ikke lest noe som ligner dette. Skal tilbake til Eldorado og kjøpe "Selvmord" av samme forfatter. Dette ga mersmak for min del.

      Slett
  4. Herregud! Jeg ville også foretrukket at vinflaskene innholdt en liter. Ikke ligner livet mitt en hammer eller, uten at jeg vet hvordan et slikt hammerliv ville se ut. Er det forresten å sortere post hvis man trekker ut regningene? Jo, det må det være - ergo er jeg en sorterer, og det slår meg som sådann at denne boka - eller ihvertfall det avsnittet du la ut høres ut som en samling twittermeldinger - eller løsrevne sitater, som hver og en kanskje treffer sitt mål, og skaper både klangbunn og refleksjon hos rette leser? Kanskje?
    Jeg er fascinert og putter tittelen lett tilgjengelig i bakhodet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Den setningen med hammeren var grunnen til at jeg valgte akkurat denne passasjen. Jeg kunne sitert akkurat hva som helst for å illustrere tekstflyten, men den setningen hang seg fast. Sannsynligvis fordi de fleste andre setningene er så nøkterne, og akkurat den ene så surrealistisk. Jeg liker at av alle ting han velger å presisere, er det at livet hans ikke ligner en hammer. Som om det ville falt meg inn å tro dét liksom...
      Og et kunne absolutt vært twittermeldinger. Alle setningene er poengterte og presise. Nokker gjenkjennende mange ganger, humrer litt, kjenner meg igjen. Alt ettersom. Sært, men på en god måte.

      Slett
  5. Høres veldig interessant ut. Jeg ble nysgjerrig!

    Jeg har litt gitt opp å spørre, den eneste gangen jeg spør er når jeg skal ha spesifikk tittel og ikke finner den. Det er jo klart at noveller ikke selger når de ikke har det!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant! Det er egentlig sjelden jeg gr til en bokhandel med ei spesifikk bok i tankene, men de gangene jeg har spurt, har jeg aldri inntrykk av at den jeg spør vet hva jeg snakker om. Jeg begynner å ta lærdom og går andre steder. Eller handler på nett når jeg vet akkurat hva jeg skal ha.

      Slett
  6. Jeg likte utdraget og den fragmenterte stilen. Jeg tror jeg vil lese denne etterhvert.
    Veldig god anmeldelse, jeg likte ekstra godt at du drar inn elementer fra semantikken.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du kan få låne om du vil. Og takk for fine ord :)

      Slett
  7. Hm, boka både byr meg i mot og gjør meg umåtelig nysgjerrig. Jeg er veldig usikker på om jeg er rette person, men jeg tror det må få stå sin prøve :)
    Og en må jo være den ultimate crossover-bok!

    SvarSlett
    Svar
    1. Spørsmålet er bare hva det er crossover mellom - men det ga jeg opp å prøve definere ;)
      Spent på om du leser og hva konklusjonen i så fall blir.

      Slett
  8. Veldig fin omtale, og uhyre interessant bok! Takk for at du trakk fram denne!

    SvarSlett
  9. Kanskje man kan kalle dette en punktroman? Absolutt noe for meg. Notert!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja! Les! Og skriv om den etterpå :)

      Slett
    2. Kjøpt og betalt :) Boka kommer fra Bokkilden akkurat når jeg kommer hjem fra sommerferie. Planlegging på høyt nivå!

      Slett
  10. I øvrigt: fed minimalistisk forside. Jeg kunne finde på at købe en bog med den forside anytime. Tak for inspirerende

    SvarSlett
    Svar
    1. Flamme forlag har generelt veldig fine forsider, synes jeg. Verdt å sjekke ut flere av dem :)

      Slett