Tittel: A Plea For Eros
Sjanger: Essaysamling
En anmeldelse er aldri en objektiv sannhet, men i omtalen av bøker som dette blir jeg enda mer subjektiv enn vanlig. Når jeg ikke har et plot å støtte meg til, når hele boka er tankerekker, blir min personlige leseropplevelse i enda større grad enn vanlig preget av hva som appellerer til meg, hvilke tanker og temaer jeg er mottagelig for fra tidligere. A Plea For Eros inneholder 12 essays som sirkler rundt ulike emner, og mine preferanser sier lite om det er noen litterære kvalitetsforskjeller mellom dem. De essayene jeg liker handler om ting som opptar meg, mens essayene der tematikken ikke interesserer meg heller ikke fester seg i minnet. Som hun skriver det selv om sin egen lesing:
I will take some ideas and leave others. It's all a question of resonance. Old thoughts from earlier reading will return in new forms, and I will fall in love with all the ideas that articulate what happens between us, (…) (s. 224)
Jeg har lest bare ei bok av Hustvedt tidligere, og den likte jeg ikke. Jeg har imidlertid blitt fortalt flere ganger at The Summer Without Men er hennes svakeste og at jeg burde gi henne en ny sjanse. Samtidig var en av mine grunner til å ha problemer med den boka at jeg synes den var overdrevent analytisk. Jeg ble aldri engasjert i historien fordi jeg følte at fortellerstemmen var for flink, det var for mange tankerekker jeg ikke greide koble sammen med handlingen. Derfor tenkte jeg en essaysamling var et bedre andremøte med forfatteren: Her kan hun være så analytisk hun bare vil uten at jeg vil føle meg snytt for noe annet.
A Plea For Eros var et godt valg, jeg liker Hustvedt som essayist. Hun skriver klar og lettfattelig prosa og er flink til å kombinere personlige anekdoter med relevant kunnskap. Essayene tar for seg forskjellige emner: språk, identitet, minner, seksualitet, kunst, 9/11, film, litteratur. Aller best liker jeg det første essayet, Yonder, som har fokus på hvilken rolle språk spiller for utviklingen av egen identitet. Det er midt i mitt interessefelt, og Hustvedt tar meg med på en tankereise mellom Minnesota, Norge og New York det er en fryd å få være med på. Også det siste essayet ble en favoritt. Extracts from a story of the wounded self tar utgangspunkt i minner, fragmenter som har festet seg i hukommelsen der Hustvedt spør seg selv hvorfor. Generelt kan jeg si at jeg liker samlingen best der den er personlig og går tett på, det er der jeg finner gjenkjennelse og derfor også engasjement.
Jeg er mindre begeistret for de litterære essayene, det er en sjanger jeg ikke blir helt fortrolig med. Jeg liker å lese bøker, men når man går inn og skal analysere dem i dybden, føler jeg ofte det blir kunstig, at man prøver å presse ting inn i teksten som ikke hører hjemme der. Jeg har sett mer ekstreme eksempler på det andre steder, men tendensene finnes også her, kanskje særlig i essayet som tar for seg The Great Gatsby. Essayet om Henry James' The Bostonians var det eneste jeg ikke fullførte. Det var så tett knyttet opp til en tekst jeg ikke har lest at jeg ikke hadde knagger å henge noen av tankene på, de ble bare en vegg av ord. Essayet med utgangspunkt i Charles Dickens' Our Mutual Friend var derimot åpent nok til at jeg hang med i svingene på tross av at jeg kun har lest andre bøker han har skrevet. Her ga Hustvedts analyse meg lyst til å lese boka og se etter tingene hun påpeker selv og essayet ble dermed en invitasjon inn i teksten som fungerte også for en uinvidd.
Denne boka har gitt meg lyst til å gi også romanforfatteren Hustvedt en ny sjanse. Samtidig tenker jeg at å ha lest romanene hennes før denne boka, ville gitt lesningen en ekstra dimensjon siden hun stadig vekk refererer til dem. De referansene ville gitt mer mening om jeg leste i en annen rekkefølge, men det føltes ikke som et stort savn ikke å ha lest dem. Tekstene forklarer nok til at ingenting henger i lufta.
Alt i alt, en god start på mars som lesemåned.
Jeg har lenge tenkt å lese Hustvedt, men andre bøker har kommet i veien. Jeg satte pris på å lese om dit møte med hennes essay. Det er en sjanger jeg er lite komfortabel med, slik at jeg nok vil foretrekke å lese romaner av henne. Men det var fint å få en innføring i det jeg ikke leser selv :-)
SvarSlettSjekk Siljes blogg for omfattende romanomtaler, og velg en annen roman enn min første.
SlettVet ikke helt hvor god innføring dette innlegget var, det handler mer om meg enn om Hustvedt ser jeg. Men har tro på at det er verdt å lese flere av romanene hennes etter å ha lest denne.