Tittel: The First Bad Man
Sjanger: Roman
Noen ganger når jeg har lest ei bok er jeg så full av inntrykk at det er helt umulig å svare når noen spør meg:
- Nå, hva synes du?
Nå er det faktisk ingen som har spurt meg.
Bare meg selv som påtvinger verden mine meninger ved å legge dem ut på internett. Man skulle kanskje tro at motivasjonen for å gjøre nettopp det er at jeg visste svaret og ville bli hørt, men nei.
Heller et vagt håp om å komme fram til et svar i løpet av tiden det tar meg å skrive dette innlegget, tror jeg. Det er kanskje å håpe for mye.
Hvilke forventninger jeg har til ei bok, er vesentlig for opplevelsen jeg har av den. Gode bøker kan skuffe når de er dårligere enn jeg trodde de skulle være, og mindre gode bøker kan bli en positiv opplevelse fordi jeg trodde de skulle være verre. Med The First Bad Man var forventningene mine bare totalt feil, noe som er med på å forvirre meg. Jeg hadde sett for meg at dette skulle være ei flinkis-bok. Relativt høytsvevende, smått filosofisk, kanskje ganske stillestående handling men med fokus på det psykologiske eller det språklige.
Hvor jeg har fått det fra, aner jeg ikke. Kanskje fordi jeg kjøpte den samtidig som Siri Hustvedts essaysamling og trodde den var blitt smittet i handleposen? Eller kanskje fordi omslaget er så minimalistisk svart med hvit skrift at den bare var nødt til å være hipsterkul og hyperseriøs.
Når jeg tenker meg om, tror jeg egentlig ikke jeg visste noe om denne boka annet enn hvordan den så ut, så det må være det siste. I retrospekt burde det vært et hint at Lena Dunham kommer med følgende blurb på baksida: Never has a novel spoken so deeply to my sexuality, my spirituality, my secret self. I know I am not alone. Men det hintet tok jeg ikke før etterpå.
The First Bad Man viste seg nemlig å være noe så overraskende som genuint morsom. Hadde noen fortalt meg det på forhånd, er det ikke sikkert jeg hadde kjøpt den. Jeg pleier ikke gå overens med morsomme bøker, men denne gangen har jeg glist og flira meg gjennom side etter side. Historien fortelles i førsteperson av Cheryl, en enslig kvinne på 43 som strengt tatt er ganske patetisk. Komedien ligger i at hun ikke vet det selv. Et utdrag der hun forklarer systemet hun har i hjemmet sitt:
It doesn't have a name - I just call it my system. Let's say a person is down in the dumps, or maybe just lazy, and they stop doing the dishes. Soon the dishes are piled sky-high and it seems impossible to even clean a fork. So the person starts eating with dirty forks out of dirty dishes and this makes the person feel like a homeless person. So they stop bathing. Which makes it hard to leave the house. The person begins to throw trash anywhere and pee in cups because they're closer to the bed. We've all been this person, so there is no place for judgement, but the solution is simple: Fewer dishes.They can't pile up if you don't have them. This is the main thing, but also: Stop moving things around. (s. 21)
Sett fra Cheryls synsvinkel er hun en oppegående karrierekvinne med en respektert stilling i en veldedig organisasjon. Etterhvert begynner jeg å få nok korrekser fra omgivelsene til at det bildet justeres noe, men da er jeg allerede så godt etablert på Cheryls lag at det spiller liten rolle. Det eneste Cheryl mangler er en mann, men det er bare et spørsmå om tid. Hun er ment for Philip, et av styremedlemmene i organisasjonen, han har bare ikke oppdaget det enda. Cheryl har en velutviklet fantasi, og iscenesetter seg selv hele tiden. Hun ser livet som en film, seg selv som hovedpersonen, og om hun bare følger manuset vil den lykkelige slutten nødvendigvis komme på Hollywood-vis til slutt. Hennes indre monolog snakker ikke bare til meg som leser, den er også måten hun kommuniserer med andre karakterer i boka på. Et enkelt blikk representerer utredninger, og lange dialoger foregår helt uten at noen åpner munnen.
Det kunne blitt stakkarslig, men jeg opplever det ikke sånn. Jeg ler stadig vekk av Cheryl, men jeg synes aldri synd på henne. Hun viser stadig vekk små drypp av selvironi og humor som gjør dette umulig. Jeg synes ikke synd på en person som er vittig, hun har gitt meg tillatelse til å le gjennom selv å karakterisere andre på denne måten:
They were terrible people, even slightly worse than most. I stalled, fumbling with the sleeves of my gown. Should I introduce myself or try to kill them? Not violently, just enough that they wouldn't exist. (s. 186)
Så langt: Skamros.
Med den innledningen jeg hadde på dette innlegget, burde det på et eller annet tidspunkt komme et men.
Men.
Det er her jeg blir usikker på om det er et et 'men' eller et 'og'.
Jeg tror svaret kommer helt an på leseren.
Situasjonen jeg har beskrevet så langt er starten av boka, før noe egentlig skjer.
Hendelsen som sparker boka i gang skjer i kapittel to da Clee, den 20 år gamle dattera til Cheryls sjefer mer eller mindre ubedt flytter inn i leiligheten hennes. Det velutviklede systemet til en som har bodd alene i veldig mange år settes på prøve av en ufordragelig nesten-tenåring med null grenser og dårlig kroppshygiene. Samtidig skjer det en utvikling i forholdet mellom Cheryl og Philip.
Og nå begynner ting å bli skikkelig merkelige!
Vi følger Cheryl hovedsakelig gjennom forholdet hennes til tre personer: Clee, Philip og (alternativ-) terapauten Ruth-Anne. Uten å røpe for mye kan jeg vel si at ingen av disse forholdene er særlig normale. Jeg leste store deler av dette midtpartiet på toget da en jordfeil på Oslo S la til 50 minutter ekstra på togreisen til jobben forrige uke, og jeg begynte etter hvert å forsikre meg om at ingen leste over skuldrene på meg. Dette ble ganske saftig! (Og det er her jeg tenker at Lena Dunhams blurb burde vært et hint. Alle som har sett Girls vet at noe som snakker 'deeply' til hennes seksualitet kanskje er litt i overkant av hva som er innafor for andre…)
I den siste tredjedelen av boka, bytter den gir igjen og går over til noe helt annet. Om dette hadde vært en film, ville jeg sagt at den startet som en romantisk komedie, gikk over til mykporno og avslutter som drama av typen onsdagsfilmen på TV-Norge. Etter at alt dette er gjennomlevd kommer Cheryl ut på den andre siden flere skritt nærmere støpeforma til hvermansen enn hun var da hun begynte, og hun har nok lært en ting eller to på veien også. Uten at hun noengang er i fare for å kunne kalles A4.
Så, hva er konklusjonen?
Denne boka tok meg med på en merkelig reise jeg kommer til å huske lenge.
Jeg har hatt det strålende på turen og kost meg med alle vittighetene. Jeg har følt meg smart som forstår mer om det som skjer enn hun som forteller det til meg, og jeg har frydet meg over alt som er kneppet tre hakk til venstre for den vrkeligheten jeg kjenner og forholder meg til på daglig basis.
Men jeg tror jeg kommer til å være forsiktig med å anbefale den videre.
Jeg er rett og slett redd for hva folk skal tro om meg om jeg gir dem denne boka med beskjed om at 'denne må du bare lese!'
Jeg tror dette er en typisk enten-eller bok, du digger den eller synes den er håpløs. Jeg sa innledningsvis at jeg vanligvis ikke går så godt overens med bøker som skal være morsomme. Jeg kan legge til at det har skjedd mer enn en gang at bøker jeg synes er morsomme, ikke oppfattes sånn av andre.
Om du derimot deler min humor, og ikke er redd for noen eksplisitte beskrivelser av kjønnsorganer i bevegelse, værsågod. Her har du en bokanbefaling.
Jeg leste til dit du sa den var morsom, så måtte jeg ta time-out, for å prøve å erindre om vi har samme humor, eller i hvertfall har vært enige om 'morsomme' bøker, men kom ikke på noen, annet enn jeg liker det du skriver, så leste jeg videre til sitatet om - sky-high dishes - følte et dypt slektskap med Cheryl, styrtet til amazon, og sitter nå her og klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal gå for lyd eller skrift. Ingen vits å spørre deg heller, siden du garantert vil si skrift, kanskje heller jeg dit selv også - det er bare det at jeg har så mange oppsparte audible credits, og det er så fristende og 'ikke' betale, så jeg spør likevel - tror du den vil funke på lyd? Resten av omtalen skal jeg lese når jeg er ferdig med boka - fra kommentarfeltet ser jeg kun de siste setningene = anbefaling - og nei jeg er ikke redd for kjønnsorganer, og tror muligens, kanskje vi kan le av samme ting - ???
SvarSlett(Det er overhengende sjanse for at dine råd kommer alt for sent og jeg allerede har kjøpt boka hvis du ikke svarer innen fem minutter.)
Fem minutter? Jeg greide ikke en gang fem timer…
SlettOm det mot formodning ikke skulle være for seint.
Umiddelbart tenker jeg at ja, dette kan funke som lydbok. Det er en veldig muntlig stil også i skrift, og lydboknovise som jeg er tenker jeg at førsteperson funker bra når du hører bøker.
Så googlet jeg boka som audiobook og hørte første kapittelet lest på YouTube.
Det funker ikke for meg, men nå er ikke det spesielt overraskende. Forfatteren leser selv, og jeg synes det blir veldig monotont. Fortellerstemmen var mye morsommere i mit hode ;)
Ellers innbiller jeg meg at du også kan le av dette. Kan ikke komme på mange andre bøker jeg har syntes var morsomme. Northanger Abbey av Austen. Kain av Saramago. Nick Hornby. Bøker som markedsføres som morsomme pleier jeg å synes er teite.
Ja, dette kommentarfeltet var det ikke mye hjelp i.....
SlettJeg kjøpte den, men var ikke så smart at jeg sjekket hverken utube eller samples, dvs, jeg vurderte samples, men gadd ikke forsøke begge prøveversjonene, men er da under tidspress. Så jeg gamblet, på papir, selv om audiblereviewsen var overstrømmende, spesielt på det faktum at hun leste selv. Gleder meg derfor at du sier at hun var monoton, og satser på at jeg valgte rett, og at Austen og Hornby er beviset på at vi har samme humor. Det er ikke nødvendig med latter altså, fornøyelighet og eloquence holder i massevis.