torsdag 15. oktober 2015

Amanda Lindhout og Sara Corbett - A House in the Sky

Tittel: A House in the Sky
Sjanger: Memoir
Forlag: Scribner
Utgitt: 2013
Sidetall: 496 s.
Kilde: e-bok via Scribd
Språk: Engelsk

Månedens tema i Moshonistas biografisirkel er eventyrere, og først var de eneste jeg greide tenke på Nansen, Amundsen og Heyerdahl. Jeg hadde imidlertid ikke lyst til å lese om noen av dem akkurat nå, så da denne boka dukket opp i Goodreads-feeden min med høy stjernerating ble jeg enig med meg selv om at dette ikke var å strekke strikken for langt. 

Amanda Lindhout er kanskje ikke en eventyrer i den mest stereotypiske betydningen av ordet, men hun er i hvert fall veldig eventyrlysten. Hun vokste opp på landsbygda i Canada. Foreldrene skilte seg da hun var ganske ung og gikk begge to ganske rett inn i nye forhold. Faren med en ung mann han raskt flyttet sammen med, mora med en enda yngre mann som var av den sjalu og voldelige typen. Amanda drømte seg bort fra alt gjennom bunker med National Geographic-blader hun kjøpte brukt for penger hun tjente på flaskepant. 

Da hun flyttet hjemmefra, fikk hun jobb i en fancy bar og tjente gode penger på tipsen. Pengene gikk rett i reisekassa. I mange år jobbet hun halve året for å tjene penger til reising, og resten av året reiste hun rundt som backpacker med lite budsjett i Sør-Amerika, Sør-Asia og Afrika. Noen ganger sammen med kjæreste, venner eller mor, men også mye helt alene. Forandringen skjedde da hun møtte Nigel på et backpacker-hotell i Etiopia. Han var frilansfotograf og betalte reisingen sin med bilder han tok underveis, noe som inspirerte Amanda til å ville gjøre det samme. 

Som frilanser reiste hun først til krigsherjede Afghanistan, uten å gjøre umiddelbar suksess. Så fikk hun jobb som Baghdad-korrespondent i en engelskspråklig TV-kanal i Iran, der hun tilbragte flere måneder, men heller ikke her ble resultatet slik hun ønsket. Hun fant ut at skulle hun få gjennombruddet hun ønsket seg, måtte hun ta en sjanse. Hun ville dra til et sted konkurransen var minimal, et sted hun ville være nesten alene som journalist: Somalia. Hun fikk med seg Nigel, som hun hadde hatt et av-og-på forhold til siden de møttes i Etiopia, og satte seg på flyet til Mogadishu. 

Det må sies at selv om dette er Lindhouts egen versjon av fortellingen, kommer hun ikke alltid like heldig ut. Hun er i overkant naiv, og har en overlegen tro på at alt kommer til å gå bra, basert på at det alltid har gått bra tidligere. På tross av å være oppvokst i et voldelig hjem (hun selv ble aldri slått), har hun likevel levd et priviligert liv der hun alltid har kunnet gjøre akkurat det hun har hatt lyst til. Hun reiser inn i Somaliea med store planer, og nærmest ler av Nigel som er nervøs når flyet blir forsinket på grunn av kamper på flyplassen i Mogadishu. 

Men det er en grunn til at det nesten ikke er vestlige journalister i Somalia, og få dager inn i oppholdet blir Amanda og Nigel kidnappet av en av de mange islamistiske gruppene som opererer i landet. Den største delen av denne boka handler om deres 15 måneder i fangenskap, om hvordan de flyttes rundt til ulike hus, hvordan de behandles og hva de gjør for å overleve. 

Jeg har ventet på ei bok som skulle kreve oppmerksomheten min helt, og fant den i denne. Språket flyter lett, og sidene fløy av gårde selv om innholdet tidvis er svært ubehagelig å lese. Starten der hun forteller om oppveksten og tiden som backpacker var ikke spesielt spennende, men fra det tidspunktet hun ankom Somalia leste jeg resten av boka i ett jafs - det på tross av at jeg leste den som e-bok på telefonen. 

Siden det er hun selv som forteller historien, med hjelp av journalisten Sara Corbett, er det åpenbart at hun overlever fangenskapet og til slutt kommer hjem. Likevel leste jeg stadig med en følelse av usikkerhet, at jeg ikke visste hvordan dette skulle gå, at jeg måtte lese litt til for å finne det ut. Det er også en stadig utvikling i hvordan de behandles i løpet av fangenskapet som gjorde det interessant å lese. For hver gang noe endret seg, måtte Amanda og Nigel tilpasse seg de nye forutsetningene, og dette er med på å skape driv i teksten. 

Også Nigel har skrevet bok om tiden i fangenskap, og jeg har lyst til å lese den også for å se det hele fra en annen vinkel. Jeg kan uansett anbefale Amanda Lindhouts versjon.

7 kommentarer:

  1. Nå er det jo ikke sånn at det kreves høy intelligens og forsiktighet for å reise ut på eventyr. Impulsivitet er vel kanskje selve drivkraften i eventyrlyst, men, altså. Å reise til Somalia, kun for å tjene penger på bildene sine. Somalia. Syria. Siden de nå kom ifra det med livet i behold, føler jeg meg ikke for ond når jeg sier - at - det var nesten til pass for dem. Nesten.
    Innser at jeg sannsynligvis er den minst eventyrlystne i landet!

    SvarSlett
    Svar
    1. - men omtalen var godt altså
      - glemte bare å si det, ble så irritert...

      Slett
    2. Du og halve Goodreads… Veldig mange av omtalene der sier akkurat det samme. "Når du er så dum, kan du ha det så godt". Men boka var i hvert fall fengende.

      Slett
  2. Dette var spennende å lese, synes jeg. Ofte går det godt på tross av alle odds, men Somalia er vel ikke akkurat anbefalt som reisemål, lenge siden det.. Jeg beundrer de som reiser ut i krig og fare, men det er vel lurt å tenke litt forholdsregler uansett. Bare det å dra til Midt-Østen som korrespondent er skummelt nok, men det virker nesten som trygghetens hjørne mot Somalia. Fikk de egentlig tatt noen bilder de fikk solgt der nede?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hun hadde tatt ganske mange forholdsregler altså, uten at det hjalp så mye. De hadde leid inn en fikser som hver dag ved hjelp av mange kilder forsøkte holde seg oppdatert på hvor det var trygt og ikke trygt å reise. De hadde dessuten med seg to væpnede vakter overalt de dro. Det var bare ikke nok, og det er grunnen til at det knapt er vestlige journalister eller hjelpearbeidere til stede.

      Hun fikk sendt over en liten spalte med et par bilder til en canadisk avis kvelden før de ble tatt. Den kom på trykk samtidig som nyheten om at de var kidnappet. Utover det greide hun å slette alle bildene på minnekortet før kidnapperne så dem i redsel for å bli tatt for å være spion.

      Slett
  3. Basert på tittelen trodde jeg denne handlet om en kvinnelig flyver, så feil kan man ta. Etter å ha lest omtalen sitter jeg igjen med a) en lyst til å lese b) en følelse av at jeg ville blitt irritert hvis jeg leste. Snakk om naivitet, men også - ekte eventyrer!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ikke lett å skjønne hva boka handler om ut fra tittelen, jeg ser den. "A House in the Sky" referer til et hus Amanda så for seg i detalj mens hun satt i fangenskap, et sted å gjemme sek vekk i tankene når virkeligheten ble for tøff å håndtere.

      Jeg kan anbefale boka, den er godt skrevet og teksten hadde et veldig driv. Kan dog ikke garantere irritasjonsfri lesing. En ekte eventyrer er vel kanskje nettopp som henne: En som tar sjansen og hopper i det uten å tenke altfor mye på konsekvenser og hva som kan gå galt. Selv nøyer jeg meg med å sitte i sofakroken og lese om det.

      Slett