mandag 5. oktober 2015

Margaret Atwood - The Heart Goes Last

TittelThe Heart Goes Last
SjangerRoman
ForlagBloomsbury
Utgitt2015
Sidetall: 306 s.
KildeKjøpt selv
SpråkEngelsk

Det er ikke til å komme unna at det var litt høytidsstemning i heimen da en ny dystopi fra Margaret Atwood dumpet ned i postkassa. Jeg hadde fått med meg at anmeldelsene av denne ikke akkurat var overdrevent positive, men etter å ha fangirlet meg gjennom Handmaiden's Tale og Madd Addam-trilogien, var det helt umulig å legge en demper på forventningen.

Det var med vilje ikke veldig mye jeg visste om denne på forhånd utenom hovedpremisset:
Vi befinner oss i en nær framtid i et USA med seriøse økonomiske problemer, og arbeidsledigheten er skyhøy. Vi følger det unge ekteparet Charmaine og Stan som bor i bilen og lever på det lille Charmaine tjener som bartender i en luguber bar. Men så ser Charmaine en reklame for noe som kan gi dem en ny sjanse: Positron. En by, eller heller et sosialt eksperiment, der alle er sikret jobb og et sted å bo mot at de annenhver måned gir slipp på friheten og bor i en fengselscelle. 

Jeg regnet med jeg ville forstå logikken i denne alterneringen mellom en måned i frihet og en måned i fengsel når jeg leste boka, men det største problemet jeg har med The Heart Goes Last er at jeg tok feil. Logikken forklares, men hele ideen fremstår fremdeles for absurd for meg til at jeg kan tro på at dette er en økonomisk modell noen ville komme frem til som en logisk løsning på problemet. 

I praksis er Positron et dobbelt fengsel. For å flytte inn må man signere en livstidskontrakt, og byens murer er ikke bare laget for å holde verden ute, men også beboerne inne. Her lever de måneden i frihet i en Stepford Wives-aktig 50-talls verden i pastell og oppbyggelig musikk, men også under måneden i fengsel er de sikret en god seng, bra mat og arbeid hele dagen. Charmaine og Stan lever et langt bedre liv på innsiden av muren enn de gjorde på utsiden, der de stadig sov med et halvt øye åpent for å kunne stikke av fra vandrende kriminelle gjenger. Men et liv i idyll hadde gitt en dålig dystopi, så selvsagt må idyllen slå sprekker etter hvert.

Og det var her boka overrasket meg og tok en helt annen retning enn jeg var forberedt på. For sprekkene i idyllen kom ikke i første omgang av et ulmende ubehag over fasade-verdenen som omgir bokas hovedpersoner, men i deres eget forhold der begge opplever sterke seksuelle følelser for andre enn sin egen ektefelle. I en lang bolk i midten av boka er det dette som er hovedfokus, og jeg må innrømme jeg falt litt av. Ikke fordi det er dårlig, ikke fordi det ikke henger sammen, men fordi det var noe helt annet enn det jeg trodde jeg skulle lese. Etter hvert kommer det imidlertid flere tråder inn i veven, og innen jeg kom til slutten var jeg tilbake der jeg følte jeg skulle være, men veien dit var altså en helt annen enn den jeg hadde trodd jeg skulle ta.

Hovedinntrykket til slutt er likevel positivt. Selv om det ikke er min favorittbok av Atwood, er en ikke-helt-topp Atwood bok fremdeles bedre enn veldig mye annet jeg leser. Jeg liker måten hun skriver på, jeg liker karakterene og de etter hvert ganske absurde situasjonene de havner i, og etter å ha kommet gjennom den bolken i midten der jeg ikke var helt med, var boka både underholdende og spennende. 

Det som skuffet meg med boka er at jeg denne gangen ikke helt greier å tro på framtidsbildet Atwood tegner opp. I de andre dystopiene er det nettopp troverdigheten av skremselsbildene som har gjort dem ubehagelige å lese. Jeg kan se på ting i samtiden og trekke de samme linjene Atwood har gjort og se for meg at hennes visjon er en reell mulighet. Denne gangen er jeg med så langt som til at økonomien har kollapset og arbeidsledigheten eksplodert, men derfra blir resten for absurd. Kanskje fordi The Heart Goes Last finner sted nærmere vår egen tid og det er en del teknologiske nyvinninger her jeg ikke tror på at kan eksistere så nær min egen virkelighet. I tillegg tror jeg som sagt heller ikke på modellen som er grunnlaget for Positron. Til sammen gjør dette at jeg opplever boka som langt mindre farlig enn de andre dystopiene hennes. 

Da sitter jeg igjen med underholdningsverdien, som er nok til å lese boka, men ikke nok til at den troner øverst på noen favorittliste.

6 kommentarer:

  1. Så vi har en norsk oversettelse av denne i vente snart også? Håper jeg.. En fryd å lese din anmeldelse..:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det vil jeg anta, men har aldri sjekket siden det var uaktuelt for meg å lese denne på noe annet enn engelsk. Men alle de andre dystopiene hennes er jo oversatt på Aschehoug, så ville synes det var rart om ikke denne også ble det.

      Slett
  2. Jeg lovet meg selv å ikke lese omtaler av denne boka, men her sitter jeg :-) Er ikke avskremt av littegranne lunken ettersmak, for jeg er helt enig med deg. en ikke-helt-topp Atwood bok er fremdeles bedre enn mye annet jeg leser også. Skal ha en liten Atwood-pause (kun ei bok i måneden er målet) og så skal denne til pers. Fristende omtale, selv om du ikke er helt fornøyd.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det har med forventning å gjøre. Den eneste grunnen til at denne boka var litt skuffende er jo at jeg forventer den skal være fantastisk. Hadde den vært skrevet at noen jeg ikke visste navnet på, ville opplevelsen ha vært annerledes. Synes absolutt du skal lese. Og gleder meg til anmeldelse.

      Slett
    2. For en flott omtale, likte særlig godt det med et dobbelt fengsel, for det stemmer så godt - og også dette med svikene mot hverandre. Det er nesten så en kan tenke innledningsvis at hvorfor holdt dere dere ikke i trøya, så hadde dere hatt det bra - og at det ikke er systemet som har gjort dem miserable, men deres egne dårlige valg. Det viser seg jo etter hvert at det ikke er fengselsideen som er selve økonomien, men jeg synes de slipper unna med den forklaringen uten særlig mange kritiske spørsmål alt for lenge. Kanskje det er for mange Charmain'er der ute.

      Slett
    3. Du har rett i at det kommer fram etter hvert hvordan dette er lønnsomt, men det hjelper liksom ikke. Jeg greier fremdeles ikke se logikken i det bildet de selger utad, jeg greier ikke være med på at det starter som en god ide, men at det etter hvert går på trynet fordi mennesker er mennesker. En av tingene Atwood er opptatt av er at det skal være utopi i dystopien, men i denne boka mangler den delen for meg fordi jeg ikke forstår det utopiske med utgangspunktet. Ga det mening?

      Slett