Märta Tikkanen: Århundradets kärlekssaga

Jeg leste om denne boka i Sørens bogblog. Han avslutter sin omtale med:

Märta Tikkanens ’Århundredets kærlighedseventyr’ er ganske simpelt fremragende, en af de bøger jeg ville ønske alle læste.

Jeg bestemte meg for å ta ham på ordet, gikk på biblioteket og plukket med meg den svenske utgaven (originalspråket). Nå, noen timer senere, sitter jeg her og leter etter ordene uten å finne dem.

Jeg leser diktene mer som en sammenhengende tekst enn hver for seg. Som om de hver for seg har vært vitne til samme hendelse og forteller samme historie, men hvert dikt fra sitt ståsted. Det er som en stemme som på nytt og på nytt prøver å fortelle sin versjon av historien, en insisterende gjentakelse av samme historie, en bønn om å bli hørt, men aldri å bli det. Stilen er enkel, rett fram, utleverende, og det fungerer som bare det.

Du säjer att hela världen
vet mina hemligheter
utom du
som aldrig får veta
nånting

Ändå var det ju
för att du skulla lyssna
som jag ställde mej mitt på torget
där hela världen gick förbi
och vrålade ut
mina hemligheter

Jeg kan ikke annet enn å slutte meg til Sørens konklusjon: Denne boken skulle jeg ønske alle leste.

Ny smakebit

Fremdeles fra Rainer Maria Rilke: Malte Laurids Brigges opptegnelser

Hvorfor forestiller jeg meg hvordan jeg vil holde dem usigelig forsiktig inntil meg, disse dukker som livet har lekt med. De åpnet armene, vår efter vår, ut mot ingenting og til ingen nytte, helt til de ble løse i skuldrene. De er aldri falt særlig høyt fra et håp, derfor er de ikke slått helt i stykker, men mislykkede er de og allerede kassert av livet. Bare hjemløse katter kommer til dem om aftenen på kammerset og klorer dem i hemmelighet og sover på dem.

En smakebit

Rainer Maria Rilke: Malte Laurids Brigges opptegnelser

At jeg for eksempel aldri er blitt klar over hvor mange ansikter det finnes. Det finnes en mengde mennesker, men enda flere ansikter, for hvert av dem har flere. Der er mennesker som bærer et ansikt i årevis. Naturligvis blir det slitt, det blir tilsmusset, det sprekker i foldene og vider seg ut som en hanske man har brukt på en reise. Det er sparsomme, enkle folk; de skifter det ikke og holder det ikke rent engang. Det er godt nok som det er, mener de, og hvem kan bevise det motsatte? Nå er det riktignok et spørsmål om hva de gjør med de andre, når de allikevel har flere? De gjemmer på dem. Deres barn skal bære dem. Men det hender også at hundene deres går omkring med dem. Og hvorfor ikke? Et ansikt er et ansikt.
Andre mennesker setter opp ansikter uhyggelig fort, det ene efter det andre, og bruker dem opp. Til å begynne med tror de at de har ansikter nok for bestandig. Men de er ikke blitt førti før de bruker det siste. Det er naturligvis tragisk. De er ikke vant til å være forsiktig med ansikter, og på åtte dager er det siste utbrukt, har huller, og er på mange steder tynt som papir. Da kommer efterhvert underlaget fram, det ansiktsløse, og det går de omkring med.

Et skritt...

...men i hvilken retning?

I dag undertegnet jeg leiekontrakt på et lite kontor i sentrum. Jeg får nøkkelen en gang før første oktober. Mitt helt eget tilfluktssted der jeg ikke har noe annet å gjøre enn å skrive. Slutten på alle unnskyldninger, begynnelsen på noe annet?

Noen funn er merkeligere enn andre.
I går var jeg sammen med familien og sorterte ting fra huset til besteforeldrene mine. En bisarr følelse. Bestefar var en samler, en som reiste rundt på loppemarkeder og auksjoner og kjøpte rarieteter, og han kastet aldri noe. Familien har ryddet lenge nå, i går gjenstod fordelingen av ting vi ville ta vare på.

I min haug havnet en svart, enkel notisbok med side på side fyllt av en sirlig håndskrift. Uleselig om jeg ikke virkelig konsentrerer meg om å forstå. Jeg tok den med meg mest for å finne ut hva det var, men nå er jeg aller mest nysgjerrig på reisen denne boka har hatt før den havnet i mine hender.

Først trodde jeg det var ei dagbok, fordi det som var skrevet var datert, men det er feil. På innsiden av permen står et navn: Josefina Ullaland, Naustdal i Sunnfjord. Ut fra hva jeg kan se inneholder boka avskrifter av en rekke taler holdt i Trondheim i 1929 og 1930, alle med religiøst innhold.

En innholdsfortegnelse ville sett slik ut:
"Anders Hovdens tale i Nidaros domkyrkje 1. august 1930"
"Olsok 1930, Gud skal ha landet og folket av sokneprest B. E. Rynning.
"Statsråd Hasunds tale på Stiklestad 29. juli 1930"
"Biskop Støylens f..ike i Nidaros domkyrkja 3. august 1930"
"Preika i Stiklestadkyrkja 29. juli 1930 av biskop Hognestad"
"Biskop Bergrars f..ika frå Stiklestad 29. juli 1930"
"Preika som biskop Støren heldt i Nidaros domkyrkje 29. juli 1930"
"Folkehøgskulen i Noreg av Rasmus Stauri"

Så er det mange tomme sider før det helt til slutt kommer:
"Festkantale ved Olavs Jubileet i Nidaros 29. juli 1930 av Olav Gullvåg"
noe som for meg ser ut til å være et musikkstykke. Det tyder dessuten på at det er kladdet et annet sted på forhånd, for det er akkurat plass til hele stykket fram til siste side i boka.

Jeg har foreløpig bare bladd, ikke lest så mye av det som står skrevet. Håndskriften er "gammeldags" og tar tid for meg å lese. Innholdet er heller ikke noe jeg vanligvis ville interessert meg for. Men fordi det er gammelt blir jeg nysgjerrig. Hvem er hun som har skrevet dette, og hvorfor har hun gjort det? Og ikke minst: Hvordan havnet denne kladdeboka midt inne i en bunke papirer og bøker i et skap hos bestefar?

Dagens sitat

Dagens sitat er igjen hentet fra Kafkas dagbøker:

Nå har jeg sett nøyere på skrivebordet mitt og innsett at det ikke kan gjøres noe av verdi her. Det er fullt av alle mulige ting, og det er ikke noe system i kaoset, det forsonende som ellers gjør at en holder ut et hvilket som helst kaos, mangler helt.

Doris Lessing: Mara and Dann

Vi befinner oss i en imaginær framtid, og hele den nordlige halvkulen er dekket av is. Langt sør i Afrika, eller Ifrik som det heter i boka, blir et søskenpar reddet fra mennesker som vil dem vondt. De blir bedt om å glemme sine virkelige navn og skal fra nå av hete Mara og Dann. Boka forteller historien om søsknenes kamp for å overleve, og om alt som skjer dem på deres reise nordover, stadig nordover.

Lessing kan kunsten å fortelle, ingen tvil om det. Jeg måtte stadig lese "bare en side til" før jeg kunne legge den fra meg for å lage middag, og selv da endte jeg opp med å plukke den fram igjen for å lese "bare en side til" mens noe stekte seg svart i panna. Personene er troverdige, situasjonene de havner opp i tidvis dramatiske og det hele er effektivt fortalt av en forfatter med god oversikt som ikke undervurderer leserne sine. (For eksempel i et parti der Mara blir fortalt gamle legender, som viser seg å være rester av klassisk litteratur som Anna Karenina og Romeo og Julie, uten at dette blir nevnt.)

Likevel, overstadig begeistret er jeg ikke denne gangen, ganske enkelt fordi jeg ikke likte slutten på boka. En smakssak. Dessuten, når handlingen er lagt såpass langt fram i tid, ser personene i fortellingen vår tid med tusenårig distanse i blikket. For meg ble enkelte av de betraktningene litt vel moralske. Men dette er pirk, for jeg koste meg under lesingen og kan godt finne på å trekke fram denne boka til noen som spør meg om anbefalinger.