Nye mål

I høst satt jeg på skrivekontoret mitt og ønsket meg en deadline. Få dager etter hadde jeg lest om to novellekonkurranser. Bokvennens, med innsendingsfrist 30. desember. Og Mslexias med innsendings frist 25. januar. Jeg bestemte meg da for at jeg skulle sende inn to noveller til den første og en til den siste. Det er nå fullført, jeg sendte inn min engelske novelle i går kveld.

Jeg er fornøyd med meg selv fordi jeg faktisk fullførte målsettingen min. Jeg er også fornøyd fordi jeg satt meg en målsetting det var overkommelig for meg selv å gjennomføre. Dermed sitter jeg her idag med et smil istedenfor dårlig samvittighet.

Nå trenger jeg en ny målsetting, og jeg tror jeg vet hva den skal være. Igår fikk jeg ei bok i posten. Jeg ble nysgjerrig på den etter å ha lest Natalie Normanns skrivelogg. Så langt har jeg lest de første fire kapitlene, men ser allerede hvor langt fra min egen skrivemetode dette ligger. Elizabeth George er utrolig systematisk og legger i denne boka vekt på håndtverket i å skrive en roman. Jeg har ingen problemer med å se at denne metoden kan fungere, men jeg kjenner at jeg har mest lyst til å avvise alt som irrelevant for meg selv. Men det skal jeg ikke.

Jeg har lest manges tips om hva som skal til for å gjøre deg til en bedre forfatter (eller til en forfatter i det hele tatt, for den saks skyld). Et av tipsene er å utfordre deg selv, gjøre ting du ikke er komfortabel med. Et annet er å tørre å være dårlig. Kombinasjonen av de to er akkurat hva jeg har planer om å gjøre nå. Vanligvis liker jeg å ikke vite hvor fortellingen min skal mens jeg skriver. Når jeg vet det, blir hele skrivingen bare en transportetappe, og språket flatt som asfalt. George sin tilnærming er at du skal vite omtrent alt før du i det hele tatt begynner å skrive. Helt motsatt med andre ord. Så dette er det jeg nå skal prøve.

Jeg har tre alternativer om hva jeg skal prøve denne metoden på.
1. Jeg har en tekst jeg begynte på for mange år siden, som i mitt hode var kapittel en i en ungdomsbok. Husker jeg syntes det var veldig morsomt å skrive denne innledningen.
2. Jeg har en påbegynt lang fortelling som startet som en skriveutfordring på et skriveforum, som jeg etterhvert sluttet å skrive på fordi jeg ikke tok den seriøst. Men her hadde jeg mot til å være tullete og ikke ta det jeg skrev så høytidelig.
3. Jeg har en ide til en fantasyfortelling som har levd i hodet mitt i mange år.

Jeg skal tygge litt på disse alternativene, men tror ikke det blir det nummer tre. Det kommer kanskje litt lenger ut i prosessen, etter mer øvelse?

Og samlingen vokser videre

Nysgjerrigheten har tatt overhånd, jeg må lese med egne ord det "alle" snakker om. Et gavekort fattigere, men en bok rikere. Et bra bytte i min verden.

Selv om hylla allerede er full av uleste bøker som roper på oppmerksomhet. Jeg får trøste dem med at jeg ihvertfall leverte tilbake alle bøkene jeg hadde lånt på biblioteket (uleste!). Nå er planen å lese mer av det jeg allerede har i huset før jeg går løs på flere bibliotekbøker. For øyeblikket er det Per Olof Enquists Magnetisörens femte vinter som har oppmerksomheten. Mer om den litt senere.

Kristine Tofte: Song for Eirabu

Jeg har alltid likt å lese fantasy.
Men.
Fantasy er en sjanger jeg kun har hatt glede av på engelsk siden jeg ble gammel nok (eller god nok) til å lese engelske bøker. Det er alltid noe som skurrer når jeg leser fantasy på norsk, språklige irritasjonsmomenter som står i veien for fortellingen. Derfor har det sluttet å være et alternativ.

Jeg har vært skeptisk til å lese Song for Eirabu. Etterhvert har jeg lest så mange positive omtaler jeg ønsker å tro på, men er redd for å bli skuffet. Til slutt tok likevel nysgjerrigheten innersvingen på skepsisen. Og skuffet? Neida, jeg kan slutte meg til hylningskoret.

Jeg har ikke planer om å skrive en anmeldelse, om noen leter etter det, trenger de uansett ikke lete lenge. Isteden vil jeg skrive om noen tanker jeg har gjort meg mens jeg leste. Song for Eirabu har nemlig mest av alt fått meg til å tenke på språk. Hvorfor er dette den første fantasyboka jeg har lest på norsk der ingenting stritter imot?

En del av svaret er at Kristine Tofte er dyktig. Men ikke hele. Jeg tror at for min del, handler det like mye om avstand. Per Petterson har sagt at han i søken etter sitt eget språk, måtte lete rundt alle "de flaue" ordene. Og med det mente han ikke banneord eller mer eller mindre flatterende ord for kjønnsorganer. Han snakket om de store ordene. Kjærlighet. Lykke. Sorg. Jeg deler hans tanker om dette. Det finnes en del ord der ute jeg ikke kan si høyt uten å legge stemmen i et ironisk toneleie. Og mange av disse ordene hører naturlig hjemme i en fantasyroman.

Fantasyromaner er oftest grandiose, episke fortellinger. Profesier, skjebnebestemte hendelser, valg som får konsekvenser for hele verden, alt flettes sammen av en forfatter med totalt overblikk og sans for de store linjene. Da er de store ordene vanskelig å unngå.

Og der ligger problemet for meg når jeg skal lese fantasy på norsk. Der ord som destiny eller fate glir ned motstandsløst, er skjebne et ord med mange pigger som gjør vondt å svelge. Jeg må innrømme at jeg er overrasket over at lagnad viste seg å være et ord helt uten pigger. Og det er dette som gjør at jeg nevner avstand. Engelsk er ikke mitt morsmål, heller ikke nynorsk. Og det viste seg å være nok til å gi meg den avstanden til ordene jeg trengte for å ha glede av fortellingen.

Jeg har selv lekt med tanken om å skrive en fantasyroman helt siden jeg leste Den Uendelige Historie som barn. Det lengste jeg har kommet er et tre siders sammendrag av de største hendelsene i fortellingen. Det som alltid stopper meg, er språket. Det stritter imot å skrive det på norsk, jeg er ikke god nok til å skrive det på engelsk. Å skrive på nynorsk er heller ikke et alternativ for meg, men Song for Eirabu har likevel gitt meg et håp om at det går an å skrive rundt de piggete ordene. Også på norsk.

Inkonsekvens?

Igår klaget jeg over plassmangel i bokhyllene, i dag bestilte jeg tre nye bøker på Capris. Sånn kan det gå.

Har bestemt meg for å henge meg på Lyrans Jorden rundt reise i år. Første stopp er Øst-Europa i februar. Lyrans liste ser slik ut:

Östeuropa
Stalins kossor - Sofi Oksanen (Finland, som egentligen tillhör Västeuropa)
Låt tistlarna brinna! - Yasar Kemal (Turkiet)
Aprils frusna blommor - Ismaïl Kadaré (Albanien)

Jeg har idag bestilt de to sistnevnte og er med det klar for første etappe. Gleder meg til å introduseres for nye stemmer.

I tillegg bestilte jeg også Elizabeth George: Write Away, som Natalie Normann har skrevet om i sin blogg de siste dagene.

Et evig, men hyggelig, problem

Jeg har et problem som stadig kommer tilbake.

Eller egentlig har jeg to. Det andre er husarbeid, og jeg hater det. Man blir jo aldri ferdig! Jeg kan lage meg en lang liste over ting som skal gjøres, og når jeg endelig kan puste ut og stryke siste ting fra lista, er det på tide å begynne på toppen igjen. Men dette er en digresjon. Jeg er skippertakshusmor denne helga, rydder og vasker. Og det leder meg inn på det som er det egentlig tilbakevendene problemet jeg startet med: Bokhyllene mine er fulle.

Dette problemet har jeg vanligvis løst ved å kjøpe ei ny bokhylle. Men nå er det ikke plass til flere. Teknisk sett har jeg fremdeles plass til noen flere bøker, det vil bare ødelegge systemet mitt. Per i dag har jeg tre bokhyller med skjønnlitteratur sortert alfabetisk etter forfatter, ei bokhylle med fantasybøker og ei bokhylle med faglitterære bøker, lyrikk og litt ymse.
Slik jeg ser det, har jeg nå følgende valgmuligheter:

1. Pakke bort eller gi bort bøker
Tror jeg er blitt for mye samler til å greie dette. Det er ikke det at bøkene mine er verdifulle førsteutgaver, for det er de absolutt ikke. Det er bare det at de er mine. Jeg kan godt låne dem bort, men å gi dem bort blir noe annet. Det eneste jeg vet om drømmehuset mitt, er at det har et eget bibliotek og da må jeg ha noe å fylle det med. Dessuten har jeg allerede hatt en opprydning i bokhylla mi i fjor høst der jeg tok ut bøker jeg visste jeg aldri ville lese igjen, og ga to bæreposer til Fretex. Tror det er for tidlig for en ny sortering.

2. Omorganisere og gi skjønnlitterære bøker bedre plass på bekostning av annet
Kanskje, men det får isåfall bli i en ferie, for det kommer til å ta lang tid.

3. Flytte alle bøkene til skrivekontoret mitt og få bedre plass i stua som en bonus
Dette er en fristende løsning, men har fordeler og ulemper som alt annet. For det første er det mye jobb. Det vil koste penger, fordi jeg da vil ha innboforsikring også på kontoret. Bøkene mine vil ikke være her, hjemme hos meg, så jeg kan ikke bla i dem når jeg vil. Og det vil gi meg akkurat det jeg ikke ville ha på kontoret: distraksjoner i massevis. Til gjengjeld ville jeg kanskje da få plass til spisebordet jeg ønsker meg i stua hjemme (men da må jeg ha ny og mindre sofa også), og jeg ville på et vis hatt mitt eget private bibliotek med egen nøkkel. Det er bare ti minutter unna med bil, og jeg kan hente bøker derfra akkurat når jeg vil. Et alternativ jeg skal tenke litt på dette.

4. Legge all ordenssans til side og stappe inn bøker der det enda er plass
Den mest sannsynlige løsningen, ihvertfall inntil videre. Det er plass til ganske mye mer så fort jeg kan begynne å stable to i bredden...

Til slutt, et bilde av de skjønnlitterære bokhyllene mine, tatt en gang i fjor sommer. De er blitt en del fullere siden da...

Naiv VS Sentimental

I den nyeste utgaven av Vinduet har Frode Saugestad et intervju med Orhan Pamuk. Jeg vil påstå jeg fikk mye mer ut av å lese Pamuks egne tekster i Other Colours (som jeg forøvrig ikke er helt ferdig med enda) enn av å lese dette intervjuet, men én ting ble jeg sittende å tenke over etter å ha lest ferdig. Jeg siterer:

I den første av sine seks forelesninger snakket Pamuk om den naive forfatteren, som skriver spontant og uten detaljert planlegging, som om han er inspirert av naturen eller Gud. Han er med andre ord spontan og selvsikker. Den sentimentale, det vil si den gjennomtenkte og forberedte, forfatteren, er på sin side smertefullt klar over både skriveakten og hans egne kreative muligheter - og ikke minst begrensninger - og han skriver med intellektet.(...) På samme måte er vi som lesere naive når vi umiddelbart fortaper oss i romanens verden, og sentimentale når vi hele tiden spør oss selv hva som er sant eller ikke.

Etter å ha lest dette, begynte jeg selvsagt umiddelbart å plassere meg selv i forhold til kategoriene han skisserer. Som skrivende er jeg definitivt sentimental. Jeg har skrevet noen veldig få korte tekster jeg kan kalle spontane, men i all hovedsak er det jeg skriver tenkt og planlagt. Jeg skulle ønske jeg hadde mer av det naive i meg som skrivende, men det er vanskelig å komme dit.

Som leser er det vanskeligere. Tidligere hadde jeg nok fast bosted i naiv-kategorien. Jeg slukte bøker med stor innlevelse, og kunne plutselig storme ned trappa for å fortelle mamma en stor nyhet, helt til at jeg kom på at "hei, vent nå litt. Dette skjedde i ei bok, og hun har ingen aning om hvem noen av personene er". Etter et år på forfatterstudiet, forandret jeg meg mye som leser og har flyttet ihvertfall den ene foten over i gruppen av sentimentale lesere. Jeg tenker mer over det jeg leser, jeg legger bedre merke til måten bøker er skrevet på og virkemidlene forfatteren har brukt og jeg leser "vanskeligere" bøker. På en måte gir dette lesningen en ny dimensjon jeg ikke ville vært foruten. På en annen måte har jeg gjennom dette mistet en del av leseopplevelsen. Det skal mye mer til for at jeg faller inn i en bok og blir dratt med enn det skulle før. Noen ganger savner jeg det.

Saugstad kommer til slutt fram til at det ideelle må være å finne en balanse mellom å være en passe naiv og en passe sentimental leser. Og det er jeg helt enig i. For min egen del tror jeg at det i stor grad kommer an på boka jeg leser. De virkelig gode fortellerne greier fremdeles å rive meg med og få meg til å glemme selve teksten. Det fremste eksempelet fra 2009 må være min personlige oppdagelse av Doris Lessing. Håper på flere av disse opplevelsene i året som kommer.

Året 2009

Jeg håper året 2009 en gang i fremtiden er året jeg peker tilbake på og sier: Året 2009, det var det året jeg bestemte meg for å satse!

Det føltes virkelig sånn i sommer. Jeg mistrivdes i jobben og syntes mest av alt synd på meg selv. Søkte litt her og der på nye jobber, uten særlig engasjement eller innsats. Når man ikke vet hva man leter etter, er det vanskelig å finne.
Så lenge jeg kan huske, har jeg sett på meg selv som en skrivende. Det er helt merkelig. Selv når jeg ikke skriver i det hele tatt, og med hånda på hjertet har det vært langt flere av de periodene i livet mitt enn det motsatte, ser jeg på meg selv som en skrivende. Så i sommer sa jeg til meg selv: Det er først og fremst et spørsmål om å bestemme seg. Og det gjorde jeg.

I første omgang gjorde jeg to helt konkrete ting. Jeg startet denne bloggen og jeg opprettet en profil på et skriveforum. Bloggen har overlevd året, min innsats på skriveforumet har ikke det. Men akkurat det føles ikke som et nederlag. Jeg har faktisk skrevet siden i sommer. Skriveforumet hjalp meg i gang, men etterhvert har jeg sluttet å legge ut tekster der, fordi jeg kanskje vil noe annet med dem. Jeg leser mer enn jeg har gjort på mange år, og har stor glede av det. Jeg kjøpte meg en ny laptop, eller notebook, som jeg bruker kun til å skrive på. Og jeg har leid meg et eget skrivekontor.

Mitt største problem som skrivende har alltid vært å fullføre. Jeg har kunnet skrive små kortprosatekster i inspirerte øyeblikk, men aldri nok til å kunne sette det sammen på noen som helst måte. Og om jeg prøver å skrive lengre tekster, når jeg etterhvert en vegg jeg ikke kommer forbi og begynner på noe annet i steden. Å si at dette er et problem jeg har kommet over, vil være ren løgn.

Likevel er jeg veldig fornøyd med meg selv fordi jeg faktisk har fullført en konkret målsetting jeg satt for meg selv i høst. Jeg skulle sende inn to noveller til Bokvennens novellekonkurranse før fristen gikk ut 30. desember. Jeg sendte inn tekst nummer to den 29. Nå er alt jeg kan gjøre å vente med kryssede fingre, men uansett vet jeg at den konkurransen har hjulpet meg. Jeg møtte veggen under skrivingen av begge novellene, men på et eller annet vis kom jeg i mål likevel. Og det er det viktigste jeg tar med meg fra året som gikk.