Torgrim Eggen: Jern

Den er ikke for alle, men den er for deg, sa Avil for en stund tilbake.
Javel, tenkte jeg, litt forsinket, og gikk på biblioteket.

Nå har jeg vært oppslukt i en verden som er mistenkelig lik min egen, men likevel helt snudd på hodet, i to dager. En verden der man stokker argumenter på en annen måte og kommer fram til nye konklusjoner. Jeg har ledd masse. Jeg har blitt redd. (Litt av dommedagsprofetier, mest av meg selv. Jeg mener, i starten høres alt så logisk ut. Jeg tenker i den rette settingen kunne jeg kjøpt dette, det sniker seg forbi den innebygde skepsisen jeg har til alle som prøver å overbevise meg om hva-det-nå-skal-være. Også tar det av, men da er foten allerede innafor...) Jeg har vært interessert. Jeg har blitt inspirert. Men mest av alt har jeg kost meg!

Jeg er også utrolig fascinert av måten Eggen forteller historien i denne romanen. Gjennom blogginnlegg, e-poster, tekstmeldinger, utkast fra en refusert roman og utskrifter av taler funnet på internett. Det høres rotete ut, men det funker som bare det.

Takk til Avil for et godt lesetips!

Aina Basso - Ingen må vite

Det er sjelden jeg er nervøs for å begynne på ei bok, men det var jeg faktisk med denne. Jeg var rett og slett redd for ikke å like den.

Hvorfor? Er det en ting jeg burde ha lært både gjennom journaliststudier og på skrivekurs, så er det å gi og ta kritikk. (En lærer på journaliststudiet sa til og med som kommentar på en bokanmeldelse jeg skrev der at jeg hadde "potensiale til å bli skikkelig ekkel." Og han mente det som et kompliment.)

Men dette er annerledes. Jeg har blitt kjent med skribenten Basso først som bloggeren flimre. Og jeg følger bloggen hennes med stor interesse. Mest fordi jeg synes hun skriver godt og om ting som interesserer meg, men også fordi hun befinner seg i en situasjon jeg drømmer om å være i.

Og ja, det er skumlere å skrive negativt om boka til noen du vet leser norske bokblogger og kanskje også dette, men det er likevel ikke det jeg er redd for. Eller, kanskje litt. Men aller mest er jeg redd for å bli skuffet. Fordi jeg drømmer om å ha skrevet den boka, den førsteboka du veit. Drømmer om å være den som er i gang med noe nytt, kanskje med en selvtillitt som ikke var der før den første var realisert. Det ligger en identifisering her som ikke er reell, jeg har ikke oppnådd det hun har, jeg bare drømmer om det. Men på et eller annet nivå tenker jeg at om jeg ikke liker den første boka hennes, er det ingen som vil like min potensielle førstebok heller.

Logikk?
Oppskrytt...

Derfor er det så fantastisk å kunne si at jeg likte Ingen må vite. Veldig godt til og med!
Det er den første boka på veldig, veldig lenge jeg ikke har greid å legge fra meg og dermed lest hele fra perm til perm. (Noe som selvsagt også har litt med lengden å gjøre, men bare litt.)

Dette er rett og slett bare nydelig skrevet! Vart, sanselig og vakkert og i grell kontrast til grusomhetene hun faktisk skriver om. Noen tekster pludrer med meg, noen snakker ned til meg og belærer meg, noen bare glir forbi øynene mine uten å sette spor. Også er det tekster som denne, som kryper under huden på meg og kiler.

Om jeg en gang greier å fullføre min første bok, og den er på nivå med denne...

Det er lov å drømme, er det ikke?

Marit Eikemo: Arbeid pågår

"Harald Strand har pakka koffert og laptop og reist til Costa Blanca for å fullføre doktoravhandlinga si om Henrik Ibsens drama. Men livet i spansk suburbia gjer han meir rastlaus enn produktiv, og borte ved bassengkanten ligg Alice, distraksjon nummer ein.
Dette er ein roman om eit samfunn i økonomisk vekst og moralsk forfall. Det handler om einsemd, sorg og begjær - og den kollektive lengsel etter ein plass i sola"

Dette er hva baksideteksten lover. Forsida lover sol og sommer. Fristende etter vinteren vi har hatt i år.

Uansett, jeg leste essaysamlinga Samtidsruinar av samme forfatter i fjor. Da var jeg begeistret. Denne gangen er jeg mer lunken. Dette ble liksom ei i rekka av bøker som forteller om X som reiser et sted for å skrive, men som stadig vekk har unnskyldninger for å gjøre alt annet enn nettopp å skrive. I og for seg noe jeg kan kjenne meg igjen i, men jeg føler jeg har lest det før. Opptil flere ganger.

Jeg liker derimot språket til Eikemo. Det er enkelt og rett fram og står aldri i veien for fortellingen. Og jeg opplever underveis at jeg liker å lese nynorsk, liker klangen i språket.

Kort oppsummert: Ei bok jeg synes det var helt ok å lese, men kommer neppe til å huske den særlig lenge.

Jorden rundt - Iran

Det er relativt korte stopp i mars for jorden rundt reisen.
Uten at det betyr dårlige stopp.

I går leste jeg Persepolis av Marjane Satrapi. En tegneserieroman der Satrapi forteller om oppveksten i Iran gjennom revolusjon og krig. Hun skildrer hverdagslivet for familien, men gjennom dem ser man også den politiske situasjonen i landet. Det er en utrolig sterk historie som fortelles. Mye er tragisk, men tragedien lever side om side med komedien.

Tegneserieformatet gjorde dette til en annerledes leseopplevelse for meg. Jeg har ikke lest mange grafiske romaner tidligere, faktisk bare en (Watchmen). Jeg tenker på hvor mye arbeid som må ligge bak utvelgelsen av situasjoner når man skriver en roman som dette. De dramatiske høydepunktene er selvsagte, men hva skal man velge av det mer hverdagslige? Hva står best alene som et symbol på alle situajsonene som ikke beskrives?

Samtidig: Denne tegneserieromanen er full av dramatiske høydepunkter. Det alene sier sitt om hvordan hennes oppvekst har vært. Hvis man sier at disse høydepunktene er en skyskraper, ville mitt liv vært ei øde slette. Hennes, Manhattan. Men hovedpersonen vi følger gjennom boka er inget offer. Hun er sterk, har meninger og gjør opprør på sin egen måte. Det er mer kampvilje enn resignasjon, optimisme på tross av at lite eksisterer til å nære den.

Jeg har tenkt tidligere at jeg ønsker lese om persisk historie. Det har jeg ikke mindre lyst til nå. Noen som har anbefalinger?

Jorden rundt - Israel

Mars er Midt-Østens måned i reisen jorden rundt. For meg ble første stopp Amos Oz: Hvordan helbrede en fanatiker. Boken er basert på forelesninger Oz holdt i Tyskland i 2002 og er hans perspektiv på konflikten mellom Israel og Palestina. Boka inneholder også en tekst av den palestinske forfatteren Izzat Ghazzawi. En liten bok på 140 sider som jeg leste gjennom i løpet av et par timer i går kveld.

Jeg føler jeg vet litt mer etter å ha lest Hvordan helbrede en fanatiker enn jeg gjorde før jeg begynte. Oz er veldig tydelig og konkret i sin argumentasjon, noe som gjør teksten lettlest selv om den handler om vanskelige spørsmål. Han forenkler og tegner bilder jeg finner treffende, som denne beskrivelsen av fanatikere: "Hvordan skal man behandle mennesker, som ikke er stort annet enn et omvandrende utropstegn?"
Oz skisserer en mulig løsning på konflikten som i mine øyne er noe av det mest fornuftige jeg har lest. Og han har håp.

I en av tekstene snakker Oz også om hvordan han ble forfatter og hvordan han arbeider. Et emne som alltid engasjerer meg uansett hvem som skriver om det. Det jeg bet meg mest merke i hos Oz, er hans klare skille mellom å skrive artikler eller skjønnlitteratur. Oz sier at de gangene han finner ut at han er hundre prosent enig med seg selv, skriver han sinte artikler. Kan han derimot høre mer enn en stemme i hodet når han tenker på en sak, vet han at dette kan bli en fortelling.

Dette er kompromisset mitt, et av de mange kompromissene mine. Til de grader at jeg til og med har to penner på skrivebordet, to enkle og svært billige kulepenner. Som jeg må sette ny patron i annenhver uke, men jeg har alltid to av dem, én svart og én blå. Bare for å minne meg selv om at når jeg skriver et politisk essay, er det én ting, og når jeg skriver en fortelling, er det en annen. Og jeg blander dem ikke.

Teksten av Izzat Ghazzawi handler om betydningen av kultur og litteratur i konfliktområdet. Denne fikk jeg ikke like mye ut av å lese. Den ble for svevende og abstrakt for min smak.

Per Olov Enquist: Nedstörtad Ängel

Og der røyk den kronologiske planen. Skulle egentlig lese Berättelser från de inställda upprorens tid. Men min pocketutgave har to bøker samlet mellom samme permer, og foran boka jeg hadde tenkt å lese, var Nedstörtad Ängel.
Fristelsen til å begynne der ble større enn viljestyrken.

Jeg har likt veldig godt det jeg har lest av Enquist så langt, og Nedstörtad Ängel trekkes fram av mange som favoritten blant hans bøker. Det skaper store forventninger og stor fallhøyde. Men jeg trengte ikke engste meg. Boka innfrir, og kommer nok til å være med meg som en av de store leseopplevelsene når 2010 skal oppsummeres.

Jeg leste det første kapittelet og var forelsket. Jeg leste det to ganger til før jeg fortsatte. Det er noe med stemningen som er vanskelig å sette ord på. Jeg er i hendene på en forteller som ikke forteller meg ting rett ut. Han forklarer meg ikke sammenhenger og hva jeg bør mene om dem. Han bare viser meg, setter ting ved siden av hverandre og lar meg selv trekke slutninger. Det er en veldig ydmyk forteller, nesten unnskyldene, veldig sanselig og dvelende.

Samtidig er jeg hellig overbevist om at denne samme fortelleren egentlig har stålkontroll på hvor han vil ha meg, hva jeg skal mene. Han er bare sabla god til å skule det, og akkurat derfor er det så effektivt.

Les forøvrig Knirk sin strålende anmeldelse. Jeg kan skrive under på alt hun sier også.

London, baby

Jeg har vært i London i helga med jobben.
I motsetning til Thauke, fikk jeg desverre ikke mye tid til å gå i bokhandler. Det eneste jeg fikk sneket inn var en tur innom Waterstones. Ikke det hyggeligste sted i verden å handle bøker, men handel ble det nå lell. Tre for to pocketbøker i tillegg til et par historiske biografier fra Tudor-tidens England. I tillegg ble det et par bøker til på flyplassen.
Er det kanskje på tide å lese noe av alt jeg har kjøpt tro?