Jeg har gitt opp bokhandlene i hjembyen min, de har ikke evnen til å inspirere meg. Sist jeg forsøkte handle i en av dem spurte jeg etter Ingvild Rishøis
Vinternoveller og fikk beskjed om at butikken ikke lagerførte novellesamlinger. En annen gang hadde ikke personen på jobb hørt om Per Petterson. Idealisten i meg vil gjerne holde liv i fysiske bokhandler, men om akkurat disse går under, gir jeg blaffen.
Sist jeg var på Eldorado bokhandel i Oslo, møtte jeg derimot en ansatt som kunne jobben sin. Jeg hadde gått hyllelangs og kikket en god stund og samlet meg opp en liten bunke bøker jeg gikk og bar på. Hun var på vei forbi meg, stoppet opp og spurte om jeg hadde funnet noe bra i dag. Jeg viste frem bunken min, hun kommenterte den, vi snakket om andre bøker og hun anbefalte meg flere bøker jeg burde lese. Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte ei bok fordi den ble anbefalt meg av en ansatt i en bokhandel, men denne dagen kom jeg hjem med
Selvportrett av Édouard Levé ene og alene på grunn av henne.
Boka, som er oversatt fra fransk av Rune H. Skoe, er en form for selvbiografi, men ligner ikke på noe jeg har lest tidligere. Her er det ingen fortelling, ingen kronologi, bare drøye 80 sider med løsrevne setninger uten verken pauser eller indre sammenheng. Dette høres ikke akkurat ut som en suksessoppskrift, men noen ganger kan de merkeligste oppskrifter gi fantastiske resultater.
Det er noe insisterende med denne oppramsingen av tilfeldige egenskaper, hendelser og påstander. Helt i starten er det slitsomt, jeg tenker det blir umulig å komme gjennom en hel bok på denne måten, nå må det snart skje noe, dette er helt surrealistisk. Men jeg er sta, vil ikke gi meg og leser videre. To sider, tre sider, fire sider - plutselig er jeg hypnotisert og greier ikke slutte. Det er som om noen har satt seg fore å fortelle hele livshistorien sin med stillbilder, knipser alt som skjer hele tiden ukritisk, kaster alle bildene ned i en kasse og ber meg trekke dem opp i tilfeldig rekkefølge. Et bittelite utdrag for å illustrere:
Da jeg bodde i rue Legendere, så jeg ofte en dame i sekstiårene som hadde utallige nervøse rykninger, jeg lurte på hvordan hun klarte å røyke uten å brenne seg. Tre ting gjør at jeg finner svømmehaller ubehagelige: garderobene, neonlysene, lukten av klor. Jeg har ingen økonomiske problemer. Jeg venter med å sortere posten. Livet mitt ligner ikke en hammer. Jeg ville foretrukket at vinflasker inneholdt en liter. (s. 84)
Det bare fortsetter og fortsetter, et selvportrett etter innfallsmetoden der ingenting er viktigere enn noe annet. Store hendelser, små hendelser, meninger, spørsmål, betraktninger, selvfølgeligheter, alt hulter til bulter. Det får meg til å tenke på det jeg har lest om kategorier i semantikken - forsøket på å finne nødvendige og tilstrekkelige betingelser for at noe skal tilhøre den ene eller den andre kategorien. Hva er for eksempel definisjonen av en fugl? Hvilke kriterier må være oppfyllt for at det skal være en fugl og når har du mange nok av dem? Hvor går grensen mellom et glass, en karaffel og en vase?
Når jeg leser
Selvportrett får jeg følelsen av at forfatteren forsøker ramse opp alle kriteriene som er nødvendige for å definere personen bak egennavnet Édouard Levé. Men der kategoridiskusjonene i semantikken gjerne munner ut i prototypeteori, er det umulig å komme frem til en mer eller mindre prototypisk Édouard Levé, og prosjektet med å finne en endelig definisjon virker dødfødt.
Håpet ser likevel ut til å være at alle disse enkeltstående setningene, alle fragmentene, danner en mosaikk som gjør at man kan lese et større bilde ut av det hele. Men det stemmer heller ikke, i hvert fall ikke for meg, for etter en stund har jeg helt gitt opp tanken om en helhet. Det som betyr noe er alle bitene, så mange tilsynelatende meningsløse biter som utgjør et menneske, og så mye større jeg selv plutselig føler meg fordi jeg innser at også jeg er sammensatt av uendelig mange biter, og at noen av disse sammenfaller med bitene Levé presenterer. Det ligger en trøst i å se det som er felles, og i å se hvor presist en annen enn meg selv har greid å formulere det.
Boka gjorde sterkt inntrykk på meg, den førte tankene på villspor og ga meg mye mens jeg leste. Jeg har allerede gått tilbake og lest deler av den på nytt, og vet at dette blir en sånn bok jeg stadig kommer til å slå opp i og lese en setning her og en setning der når jeg trenger inspirasjon. En perfekt anbefaling som ga en fornøyd kunde. Om jeg anbefaler den videre? Tja, ikke til hvem som helst - til det er den altfor sær. Men til rett person - ja gjett om!
( For øvrig regner jeg denne boka som et godt nok eksempel på crossover til å kvalifisere til deltakelse i
Moshonistas biografilesesirkel denne måneden.)
