Lesevalg

Det fantes en tid da det var mulig å lese «alt», mulig å ha oversikt. I dag handler det istedet om valg. Hver gang jeg velger ei bok, er det på bekostning av ei annen. Det er et faktum jeg har innfunnet meg med for lenge siden.

Men noen ganger, som i dag, tenker jeg at jeg tar disse valgene altfor vilkårlig. Jeg leser etter innfallsmetoden. Ei bok blir valgt fordi noen sier «denne må du lese» på et passende tidspunkt, ei annen fordi den sto i nyhetshylla på biblioteket, en tredje fordi den var i pocketformat og lett å bære med seg på toget, en fjerde fordi det plutselig slår meg at jeg ikke har noen som helst aning om hva kvantefysikk innebærer, og at det burde jeg ha. Andre bøker, bøker jeg en gang var nysgjerrig på, står og samler støv i bokhylla sammen med ideen om at en dag kommer lysten til å lese dem tilbake. Det finnes ingen overordnet plan, kun impulshandlinger.

Resultatet blir fragmentarisk og tilfeldig. Jeg kan bittelitt om mye, og mye om ingenting, blir en «jack of all trades, master of none», som de sier på engelsk. Og det er da organisatoren i meg ber meg slutte å følge impulser og lyst, men i stedet ta mer bevisste lesevalg. Lese konsentrert og smalt i stedet for tilfeldig og bredt, spesialisere meg på et lite område, velge bort alt annet. Jeg ser antydningen til samme tanke i mange av leseprosjektene jeg kan se på bokblogger rundt omkring, og tenker jeg kunne startet et for meg selv.

Men hva skulle det i såfall være? Faglitteratur om et visst emne? Ett bestemt forfatterskap? Mer generelle kategorier som klassikere eller norsk samtidslitteratur? Litteratur fra et bestemt land oversatt til et språk jeg kan lese? Debutanter? Noveller? En bestemt sjanger? En bestemt tidsperiode? Nobelprisvinnere?

Og så er jeg tilbake der jeg startet, bare på den andre siden av gjerdet. Er det noe bedre å ha en viss oversikt over et bittelite område enn å ha lest smakebiter fra mange? Vil jeg egentlig få noe ut av å begrense meg?

Så plukker jeg i stedet opp boka som ligger nærmest, boka som ligger øverst i en bunke, boka som er tynnest, boka som har finest omslag, boka noen akkurat nevnte, boka som nylig ble en film, boka jeg lenge har tenkt jeg burde lese, boka jeg fikk i gave, boka jeg har lånt og burde levert tilbake for lenge siden eller boka som akkurat nå lover minst motstand fordi jeg er trøtt og lei og bare vil underholdes.

Og tenker at eksperter, det får noen andre være.

Stillingsgrammatikk og en anbefaling lest

Da jeg gikk fra fulltids til deltidsstilling i fjor høst, ble det plutselig veldig offentlig at jeg skriver. Ulempen med det er at setningen «Hvordan går det med boka di?» plutselig ble en setning folk velger å åpne samtaler med. Boka, i bestemt form entall. Problemet med det spørsmålet er at det ikke finnes noen bok. Ja, jeg prøver å skrive, men ett år etter at jeg gikk ned i stiling, kan jeg ikke påstå at det eksisterer noe som kvalifiserer til å kalles «boka mi». Det eksisterer tanker og ideer, noen spede begynnelser, et par noveller, men først og fremst eksisterer det en masse små biter som må sies å være fra forskjellige puslespill. Ingen bestemt form. Ikke entall.

En av dem som stadig spør, er en WoW-venn fra England. Selv leser han bare sci-fi og fantasy, og når jeg sier jeg står fast, er hans løsning alltid å hive inn en zombie eller to. Han er en av to mennesker jeg har snakket om min egen fantasy ide med, og hans første reaksjon var å si jeg måtte lese Steven Eriksons serie Malazan Books of the Fallen.

Det har tatt meg lang tid (og litt mas fra hans side), men nå har jeg endelig fulgt oppfordringen. Den første boka, Gardens of the Moon, ble fortært denne uka, og han hadde helt rett. Dette er definitivt den retningen jeg selv har lyst til å bevege meg i, bare på en helt annen skala. Ei bok inn i serien på ti, er det allerede lett å se at dette blir episk, massivt, komplekst og… svært. Jeg er advart om at de første to bøkene ikke er de beste, så Erikson får ihvertfall tre bøker på seg til å overbevise, men jeg kan si allerede nå at jeg er med.

Erikson er ingen spesielt snill forteller, og jeg satt lenge med en følelse av at snart, snart vil jeg skjønne hva som foregår, men det punktet ble stadig utsatt. Mange fantasyforfattere bruker for eksempel opplæringen av en uerfaren karakter til å forklare verdensbildet også for leseren. Det skjer ikke her. Karakterene snakker om ting som er kjent for dem med den største selvfølgelighet, og som leser må jeg bare prøve å henge med så godt jeg kan. Det hadde nok blitt noe lettere om jeg leste boka i papirutgave heller enn på Kindle, siden jeg oppdaget det var ei gloseliste bakerst i boka etter at eg hadde lest den ferdig. I tillegg var det unormalt mange engelske ord jeg måtte slå opp underveis, det gjorde heller ikke saken lettere. Uansett, innen slutten av boka føler jeg at jeg begynner å få en viss forståelse av Eriksons verden, og jeg gleder meg til å komme igang med neste bok, litt mindre forvirra enn jeg var nå.

Jeg har ikke lyst

Motivasjon er en berg-og-dalbane.

I august hadde jeg lyst til å skrive om alt, i september ingenting.
Det narrer meg til å tro at det skjedde mer det var verdt å skrive hjem om i august enn i september (og de første fem dagene av oktober), men ved nærmere ettertanke ser jeg at det ikke stemmer.

Jeg kunne skrevet om Irène Némirovskys Hett blod som jeg leste forrige uke, men hadde ikke lyst.

Jeg kunne skrevet om Mircea Cărtărescu som jeg var å så i samtale med Audun Lindholm på Litteraturhuset, men jeg hadde ikke lyst.

Jeg kunne skrevet om nyeste utgave av Bokvennen eller Vinduet, jeg har lest begge fra perm til perm denne siste uka, men jeg hadde ikke lyst.

Jeg kunne skrevet om at jeg skal på første møtet i ei ny skrivegruppe i morgen og at jeg gleder meg til det, men jeg har ikke lyst.

Men snart.
Snart vil jeg ha lyst igjen.

Joe Abercrombie - The Heroes

Denne omtalen viser seg å være mye vanskeligere å skrive enn jeg først hadde trodd. To versjoner er allerede forkastet, de druknet i sine egne forbehold. Nå prøver jeg på nytt.

Faktum er: Jeg likte denne boka. Jeg har kost meg mens jeg har lest den, jeg har sittet på toget med et tåpelig flir om munnen og helst ville kjøre langt forbi stoppestedet mitt. Det sitter bare veldig langt inne å innrømme det, for Heroes er nemlig så langt fra koselig som det er mulig å komme, og det kjennes problematisk å skrive at jeg likte det jeg leste.

Litt bakgrunn: Joe Abercrombie skriver «mørk» fantasy. Jeg leste First Law trilogien og etterfølgeren Best Served Cold i fjor, og ble helfrelst. Jeg elsket den svarte humoren, jeg elsket at det ikke er kampen mellom «det gode» og «det onde» men snarere en kamp mellom like mange egeninteresser som det er karakterer i bøkene. Heroes er en ny fortelling fra samme univers, men den skiller seg likevel ut. Der de andre bøkene er mer episke fortellinger som strekker seg over en lengre tidsperiode, konsentrerer Heroes seg om ett slag og går over bare tre dager. Vanligvis er slagscenen i fantasybøker der jeg raskt hopper over i skumlesemodus mens jeg venter på at fortellingen skal begynne igjen, derfor var jeg ganske skeptisk til Heroes i utgangspunktet.

Samtidig, mens jeg var i starten av denne boka, leste jeg Knirks omtale av den avsluttende boka i First law trilogien. Hun er negativ. Slagscenen er for lang, det er mørkt helt til «the bitter end», ikke et lysstreif i sikte, humoren forsvant og ikke èn av karakterene har utviklet seg i løpet av serien. Først er jeg fullstendig irrasjonell og tar det personlig, det er så lett å gjøre det når noen er negative til noe du selv synes er fantastisk.

Men så begynte jeg å tenke over innvendingene hennes, og er kanskje ikke så uenig likevel. Jeg hang heller ikke med gjennom hele slagscenen, der var det skumlesemodus hele veien. Personene har ikke forandret seg, det er sant, det har bare gradvis blitt avslørt mer om dem i løpet av serien, men jeg er usikker på om jeg synes det er negativt. Kall meg gjerne en pessimist, men jeg tror ikke på at mennesker forandrer seg så mye hele tida, selv om det kanskje ikke hadde gjort noe om én av dem gjorde det. Og lysstreif? Jeg hadde neppe likt boka mindre om det gikk bra for ihvertfall én av karakterene, men jeg kan ikke si jeg savnet det heller.

Jeg hadde dermed med meg en god del skepsis i bagasjen mens jeg leste Heroes, på tross av at den er skrevet av en forfatter jeg selv har genierklært. Likevel kom jeg ut på den andre siden overbevist på nytt. For første gang har jeg lest hver setning i slagscenene for sin egen del, ikke som en transportetappe for å komme til noe annet. Jeg har lest om blod og gørr, innvoller som tyter ut, kroppsdeler som flagrer rundt, hjernemasse som flyter, og det har ikke gitt meg lyst til å bla forbi til et punkt der det hele er over. Ikke fordi det ikke er groteskt, for det er det selvsagt, men fordi det hørte hjemme der, det måtte være der.

Slaget står mellom den enorme invasjonshæren til «the Union» og «the North», og Abercrombie lar oss bli kjent med en rekke personer på begge sider. Det at vi får synsvinkelen til både offiserer og fotsoldater, heltene og feigingene, veteranene og de ferskeste rekruttene, profitørene og regelrytterne gir er sammensatt inntrykk av det som foregår, og er det som gjør at det ikke blir ensformig og kjedelig å lese ei hel bok om ett eneste slag. Noen av hovedpersonene fra de andre bøkene dukker opp i biroller, bikarakterer fra de andre bøkene får større plass her, og jeg liker følelsen av å stadig vekk vite mer enn den personen jeg akkurat nå befinner meg inne i hodet til. (Men man kan fint lese denne boka uten å ha lest de andre først også.)

Men når alt kommer til alt, tror jeg det er én ting som gjør at jeg godtar alt det groteske Abercrombie utsetter meg for i side etter side: Det er hvor meningsløst det hele virker. Det er ingenting heroisk over dette. Det er gjørme, kjedsomhet, udugelighet og arroganse. Mye avgjøres av tilfeldigheter og ingen får det de fortjener. Abercrombie glorifiserer på ingen måte krigen, han får snarere hele ideen krig til å virke absurd, og det er et budskap jeg kan være med på. Når slaget er over, og de gjenlevende går hver til sitt, hvor lite er da forandret, hva var poenget med å kjempe så desperat for hver meter land?

Og hva med Knirks innvendinger mot Last Argument of Kings? Det er nok ikke mange flere lysglimt på slutten her. Det er noen som får det som de vil, men kanskje ikke den man helst håper på. Har personene utviklet seg? Det er ihvertfall én karakter her som gjennomgår reell forandring (men jeg vil ikke si hvem). Flere andre ser ut til å gjøre det samme, men innen boka er slutt er de tilbake på samme spor igjen.

Konklusjonen får være som følger: Jeg kommer til å svømme rundt i gørra sammen med Abercrombies karakterer neste gang jeg får muligheten også.

Den skal tidlig krøkes...

Huset til foreldra mine hadde vannlekasje, og plutselig måtte eskene jeg hadde med gamle minner flytte på seg. Der fant jeg blant annet "Boka om meg selv" som var en norskoppgave i 8.klasse, og på forsida av den boka har jeg limt følgende bilde av meg selv:


Jeg skal ikke påstå dette er noe jeg husker, men synes det var et morsomt bilde å finne likevel!

Olaug Nilssen - Få meg på, for faen

Jeg har hørt mye fint om denne boka.
Så har jeg glemt den igjen, den har druknet i mengden av leseplaner, helt til filmatiseringen minte meg på den.
Og det hjalp selvsagt også at den frekt og freidig lå og bød seg fram i ei hylle på bakgårdssalg.

Jeg synes boka fortjener det fine jeg har hørt om den. Jeg tenker vanligvis mitt når ei bok roses som "morsom". Det er ikke ofte jeg sier meg enig i den karakteristikken etter møtet med teksten, som regel pleier jeg å synes det er krampeaktig, men her skal jeg gjøre et unntak. Flere ganger lo jeg høyt, mange ganger smilte jeg litt for meg selv. Men det er nok av alvor til å sette latteren i vrangstrupa også, og det er viktig.

Jeg synes de er fine, jeg, disse tre jentene som kjemper for å bli sett i denne boka. Maria som bare hører på musikk som inneholder sitt eget navn og stadig fantaserer om å bli intervjuet av TV. Alma som drukner i seksuelle fantasier. Og kona til Sebjørn (som ikke engang er synlig nok til å få sitt eget navn) som vil være noe annet enn kone og åttebarnsmor. De er rare nok til at vi kan le av dem, men likevel virkelige nok til at det er lett å kjenne seg igjen.

Så satt jeg der da, og lo av meg selv. Det gjorde litt godt egentlig.

Østmodum litteraturfestival

Det finnes dager i livet som gir en plutselig innsikt om seg selv. Dager hvor noe man egentlig veit plutselig stiger til overflaten og blir så synlig at det er vanskelig å skjønne hvordan man kan unngå å ha sett det tidligere. Jeg har hatt en sånn helg.

Jeg var Bygdepostens utskremte på Østmodum litteraturfestival på Fjordvåg grendehus. Det var noe jeg gledet meg til. Ord er viktig for meg, har alltid vært det, og jo eldre jeg blir, jo mer tyngde synes jeg det hviler på hver bokstav. Jeg tenkte det skulle bli fint å være journalist på litteraturfestival, at jeg skulle kunne yte arrangementet rettferdighet på en måte, fordi jeg var en inneforstått. Men det ble ikke akkurat sånn.

For å se deg selv, trenger du et speil. Jeg har tilbragt helgen med å speile meg i en kollega (Inger Lise Uhlen, Drammens Tidende). Jeg hørte hun var der før jeg så henne, hørte klikkene kameraet hennes lagde et sted bak meg, der jeg satt på kne i midtgangen for å ta bilder av det som foregikk på scenen uten å stå i veien for dem som satt lenger bak. I timinutterspausen så jeg henne gå rett bort til Vigdis Hjorth, så henne hente Reidun Røisli fra kjøkkenet for å lage et poeng av at begge gikk på krykker. Jeg så henne snakke med alle hun ønsket sitater fra, jeg så henne sikre seg en god plass foran scenen før neste post på programmet, jeg så henne være journalist på jobb. Jeg så også kiosken bli utsolgt for sveler mens Reidun Røisli ble intervjuet, så at første nye ladning sveler ble litt svidd og ble gitt bort som smaksprøver til alle som stod i kø, kjente lukta av elggryta som stod på kjøkkenet og godgjorde seg til neste pause. Jeg snakket ikke med noen. Ikke da.

På søndag skreiv jeg min artikkel og sendte til redaksjonen. Det var den tredje artikkelen jeg skreiv denne søndagen, og det var en artikkel som kunne vært skrivi av hvemsomhelst. Et referat. Små hint av stemning, sitater fra lokale folk som var der. Søndag la også Drammens Tidende ut en sak på nettet. Den var vinklet på Vigdis Hjorth, på den nye boka hennes som skal komme i høst. Den var krydret med alt det andre, det var nyhetspoenger og læreboksjournalistikk, den fikk meg til å ville skrive min egen artikkel om igjen fordi den falt igjennom, og jeg gikk tilbake til notatboka mi for å se om jeg kunne gjøre noe annerledes.

Og det var da jeg så det, helt tydelig. Jeg er ingen journalist! Utdannelse og mange års erfaring som frilanser til tross, mine notater var ikke en journalists notater, de var noe helt annet. Mine notater handlet om alle de små tingene, om hvordan toraderen Ine Kristine Hove og Astrid Nordang brukte i sitt litterære tablå pustet ut på akkurat rett tidspunkt, om hvordan Vigdis Hjorth i to forskjellige historier snakket om to forskjellige biler som var satt sammen av binders, sikkerhetsnåler og hårnåler og hvordan akkurat dette fikk meg til å føle at det hele var innøvd, ikke så spontant som det hun ga uttrykk for der og da. Jeg har notert meg hvordan samtlige tallerkener som elggryta var servert i var skrapt tomme, hvordan det stod tomme øl- og vinglass på alle bord, hvordan gutta i baren stadig var ute i kjøleskapet og hentet ny øl så baren aldri ble tom, og hvordan toalettene manglet nøkler, så voksne mennesker plutselig stod dovakt for hverandre. Jeg har spurt meg selv på papiret spørsmålet jeg alltid stiller meg når jeg møter litteratur jeg ikke forstår, synes folk virkelig dette er bra, eller er det som med keiserens nye klær, mens jeg hørte Gunnar Wærness lese absurde tekster med merkelige rytmer i bakgrunnen, for så å bli helt tatt på senga når han i fullstendig stillhet leser et dikt om bulgarsk hverdagsliv, og alt jeg kan notere er wow. Jeg har notert meg at mens mørket senker seg utenfor og telys tennes på alle bord og i alle vinduskarmer, blir programmet fra scenen stadig mer innadvendt. Jeg har notert meg hvordan Øyvind Bergs stemme til slutt fyller hele rommet, hvordan han høres ut akkurat sånn som jeg tenker at en poet skal høres ut, at jeg sitter i et hjørne så jeg ikke kan se ham, men i stedet betrakter skyggen et ølglass kaster i lyset fra et enkelt telys på bordet, at jeg fascineres over at jeg kan lese ordet Aass også på skyggeglasset.

Det er lett å se det nå. Jeg er for inneforstått til å yte litteraturfestivalen rettferdighet på trykk i ei avis. Mine notater er beregnet på en helt annen sjanger.

(publisert i Bygdeposten, 06.09.11 sammen med denne artikkelen)