lørdag 6. august 2011

Don't blame the game

Torsdag denne uka var World of Warcraft (WoW) på forsida av min lokalavis, Drammens Tidende. Under tittelen «Ber foreldre sette grenser for dataspilling» mener en psykologspesialist at det er en sammenheng mellom aggresjon, mangel på empati og drapsspill.

Diskusjonen har som det meste annet I norske aviser om dagen sitt utspring I terrorhandlingene Norge var vitne til 22.juli. Mannen som er siktet for terroren har skrevet i sitt manifest at han brukte dataspill, blant annet WoW, som trening foran angrepet. I etterkant har dette ført til at kjeder som Coop og Platekompaniet fjernet voldsspill fra sine hyller.

Oppslag som dette gjør meg oppgitt. Jeg forstår at det etter slike ekstreme hendelser eksisterer et voldsomt behov for å finne årsaker, men jeg nekter å være med på at dataspill skal være syndebukken. Ingjerd Meen Lorvik, spesialisten Drammens Tidende har snakket med, siteres blant annet på følgende: «Samlet sett ser de fleste sentrale forskere på feltet ut til å være enige om at dataspillvold fremmer aggresjon.» Det som i følge henne gjør dataspill værre enn voldelige filmer eller bøker, er det at man som spiller er mer aktivt deltagende I voldshandlingene.

Jeg skal ikke påstå jeg har oversikt over hvem som er «sentrale forskere på feltet», men jeg vet jeg har lest mange forskere si noe helt annet enn det Meen Lorvik siteres på i DT. «Det er aldri påvist noen årsakssammenheng mellom vold og spill, derimot er det helt normalt å spille spill. Psykologer ser på det å spille dataspill i en viss alder som en form for normalitetsindikator» sier for eksempel spillforsker Espen Aarseth i en artikkel på dagbladet.no i går. Og for å forlate dataspillsfæren helt: Er det mer skadelig å sikte på en dataanimert figur på en skjerm enn å sikte på venner og kejnte med en kruttlappistol mens man leker cowboy og indianer? Jeg vet ikke hvor mange norske oppvestskildinger jeg har lest der dette er et sentralt motiv. Å bruke vold som lek er ikke noe nytt som har kommet med dataspillene.

Og hvis man først skal fokusere på voldelige spill, hvorfor velger aviser alltid å fokusere på WoW? Hadde det ikke vært for at mediene til stadighet skriver om WoW som et voldsspill, ville det knapt falt meg inn å plassere det i den kategorien selv. Javisst dreper man ting, gjerne om igjen og om igjen og om igjen, men det gjør man i Super Mario også. Jeg har aldri sett såkalte eksperter klage på det? World of Warcraft har tegneseriegrafikk, ikke en dråpe blod og 12-årsgrense. Til sammenligning ble ikke Grand Theft Auto fjernet fra butikkhyllene, et spill der du kan kjøre rundt i et realistisk bymiljø og plaffe ned forbipasserende for moro skyld.

At jeg reagerer som jeg gjør, kommer selvsagt av at i motsetning til alle såkalte eksperter som til stadighet uttaler seg negativt om World of Warcraft til mediene, har jeg faktisk spilt det. Mer enn det, jeg har spilt det i seks år, og jeg spiller enda. Jeg er så lei av at nesten alt som skrives om det er negativt. Selvsagt finnes det idioter som spiller WoW. Med 16 millioner spillere skulle det bare mangle. Ja, det finnes folk som blir avhengige, som har fått problemer på grunn av spillet. Men hvorfor er disse de eneste vi hører om?

Hvorfor hører vi aldri om hvordan WoW gir mange norske ungdommer en mulighet til å praktisere engelsk på en internasjonal arena? Hvorfor hører vi aldri om hvordan WoW lærer folk å samarbeide, å ta hensyn til andre, hjelpe hverandre for å nå felles mål? Hvorfor hører vi aldri om vennskap på tvers av alder, på tvers av landegrenser? Jeg sier ikke at dette er hvordan spillet oppleves av alle, men jeg sier at dette også finnes der. Man hører bare aldri om det.

Selv er jeg en såkalt «social gamer». Det er den sosiale biten av World of Warcraft som her gjort at jeg fremdeles logger på, over seks år etter at jeg gjorde det første gangen. Ofte er spillet for meg bare et avansert chatteprogram. Jeg har hatt timesvis med meningsfulle samtaler om bøker, filmer eller livet generelt. Jeg har vært hjemme hos flere av dem jeg spiller med, og jeg har hatt folk jeg spiller med hjemme hos meg. Jeg har sett folk som av ulike grunner ikke har venner på skolen, blomstre opp og få selvtillitt fordi de finner mennesker som hører på dem. Selv har jeg møtt samboeren min gjennom spilet, og det er langt fra å være en unik histirie.

For meg, og mange med meg, handler World of Warcraft om helt andre ting enn vold. Selv om jeg møter opp to ganger i uka for sammen med ni andre venner å ta livet av diverse monstre.
Og ha det gøy mens jeg gjør det. Med god samvittighet.

Her er for øvrig en grundig engelskspråklig artikkel om det samme temaet:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar