fredag 13. juli 2012

Hernán Rivera Letelier - Kunsten å vekke de døde

Da jeg fikk en mail fra Bokforlaget om jeg kunne tenke meg denne boka, var det illustrasjonsbildet som solgte den til meg.
Illustrasjonsbildet og tittelen.
Da jeg fikk en mail fra Bokforlaget om jeg kunne tenke meg denne boka, var det illustrasjonsbildet og tittelen som solgte den til meg.
Illustrasjonsbildet, tittelen og det faktum at jeg likte den forrige boka de sendte meg.
Da jeg fikk en mail fra.... Vent, la meg begynne på nytt: Noe av det som fikk meg til å takke ja til denne boka, var illustrasjonsbildet, tittelen og det faktum at jeg likte den forrige boka forlaget sendte meg. (For dem som lurer på om jeg har fått solstikk i regnværet, neida... Jeg bare merket mens jeg skreiv at jeg falt inn i et visst mønster, og måtte overdrive litt.)

Jeg har gått og tygd litt på denne et par dager for å prøve finne ut hva jeg skal skrive om den. Den kjennes veldig annerledes enn andre ting jeg leser. Kanskje fordi jeg for tida nesten bare leser fantasy, og dette tilhører på ingen måte den sjangeren. Men nei, det er ikke det som gjør det. Snarere er det snakk om kulturforskjeller, i den forstand at jeg (når jeg da altså ikke svømmer rundt i alskens fantastiske universer) i all hovedsak leser norsk samtidslitteratur. Dette ligner ikke mye på noe jeg har funnet der. For det første foregår mesteparten av handlingen i 1942. For det andre foregår den på pampasen blant fattige gruvearbeidere i Chile. For det tredje er den katolske troen i latinamerikansk utførelse veldig fremtredende. Med andre ord: Settingen er totalt fremmed for meg.

Det er selvsagt ikke negativt. Det å bli satt inn i en annen virkelighet enn min egen, er en av hovedgrunnene for hvorfor jeg leser. Og jeg likte denne boka. Jeg blir aldri fortrolig med å referere handling, så jeg siterer fra vaskeseddelen:
Domingo Zarate Vega lar rettferdigheten være ledestjerne i livet. Da moren hans dør reiser han til Elqui-dalen og lever et kompromissløst liv blant alkoholikere, prostituerte og håpløst fattige. De kaller ham Kristus fra Elqui. Snart begynner Domingo å innse at de kanskje har rett. Er han den reinkarnerte Jesus Kristus? Domingo er gal, men er en mann som handler ut i fra sin overbevisning om rettferdighet, og (selvfølgelig) til å utnytte folks hykleri der hvor det skulle passe seg.

Det er flere ting jeg liker:
For det første karakterene: Kristus fra Elqui selv, en asket som nøyer seg med det enkle, men som likevel kan observeres bak en bjørnebærbusk med kjortelen rundt livet mens han peiset på en botferdig pike som var katolsk i hodet og verdslig rundt hoftene - noe han gjorde stadig vekk, skjønt ikke så ofte som han kunne ønske. Den prostituerte Magalena Mercado, den eneste hora i den fattigste gruvebyen, som puler på kreditt og drømmer om å bli gjort til helgen. Kroppens myke kurver og de dvelende bevegelsene hadde en sensuell aura av syk due (...) Eller hva med Ko-Ko med kosten som hver dag går ut med kosten for å feie ørkenen fri for sand? Det er noe smått absurd og karikert med dem alle sammen, uansett hvor stor eller liten rolle de har i historien. Likevel, eller kanskje derfor, fremstår de som mer menneskelige enn de fleste romankarakterer jeg møter på.

Jeg liker dét at selv om fortellersynsvinkelen befinner seg helt tett på hovedpersonen, er det likevel mulig å se ham utenfra hele veien. Hans såkalte mirakler, som tilhengerene blir fra seg av beundring over, er lette å forklare med enkle grep. Det er da også alltid noen som forklarer, og mange som ignorerer.  Jeg liker hvordan den alvorlige tematikken, arbeidsforholdene i gruvene for eksempel, skrives ut side om side med komikken. Det gjør at tematikken på et vis blir ufarliggjort, men nettopp derfor står den mye sterkere - den sniker seg inn uten motstand. Jeg liker hvor kroppslig alt er, og da snakker jeg ikke først og fremst om sex, men heller om det at folk blir svette, lukter vondt og vasker seg, at de fiser og raper og går på do, uten at dette gjøres noe poeng av annet enn at det nevnes på lik linje med andre ting. Jeg liker språket, en tidvis merkelig blanding av høytidelig tiltale og muntlig sjargong.

Noen ganger synes jeg det går litt sakte fram, særlig i starten. Og noen ganger blir jeg lei av hovedpersonens prekener og selvfølgeligheter. Jeg var egentlig litt usikker på om jeg i det hele tatt likte boka da jeg akkurat var ferdig med den.

Men som sagt: Jeg har tygget litt på den noen dager nå, og jo mer jeg tygger, jo mer finner jeg ut at jeg liker. Det er ei bok med flere lag det her, ei bok man helt sikkert kan finne nye poenger i både andre og tredje gang man leser den. Teksten har kvernet rundt i hodet på meg i flere dager nå, et tegn i seg selv på kvalitet.

I følge hva jeg kan lese meg til har boka fått flere litterære priser, og vært en bestselger i hjemlandet Chile.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar