onsdag 12. september 2012

Neil Gaiman - American Gods

"One describes the tale best by telling the tale. You see? The way one describes a story, to oneself or to the world, is by telling the story. It is a balancing act and it is a dream. The more accurate the map, the more it resembles the territory. The most accurate map possible would be the territory, and thus would be perfectly accurate and perfectly useless.
     The tale is the map which is the territory.
     You must remember this.
                                            - From the Notebooks of Mr Ibis  (s. 589)"

Det finnes noen bøker jeg føler jeg kjenner uten å ha lest dem. Eller i dette tilfellet et helt forfatterskap mer enn ei enkelt bok.
Jeg har nemlig aldri lest Neil Gaiman, bare tenkt at det burde jeg gjøre. Jeg mener, alt jeg har lest om fyren tilsier at jeg burde ha løpt og kjøpt for lenge siden. I stedet har han blitt plassert i en helt egendefinert kategori av favorittforfatter jeg ikke har kommet så langt som til å lese ennå...

Vel, nå har jeg lest American Gods. Jeg leste den ferdig på søndag, og har gått noen dager og tygget på hva jeg egentlig har å si om den. Jeg mener, dette er ei bok jeg var helt overbevist om at skulle ta meg med storm. Hvordan kunne den leve opp til den forventningen?

Faktum er, det gjorde den ikke. Et klassisk tilfelle av at skyhøye forventninger på forhånd kan ødelegge noe av leseopplevelsen av ei bok kanskje? Jeg er nemlig ganske sikker på at om jeg hadde plukket opp denne uten å ha hørt noe om den fra før, hadde jeg syntes den var dødskul. Det er så mange elementer her som jeg digger, og for all del, jeg synes boka er både underholdende og fascinerende. Men den begeistret meg ikke på samme måte som jeg trodde den skulle gjøre

Bokas premiss er at når folk fra alle verdens hjørner har emigrert til Amerika, har gudene de tilba fulgt med på lasset. Disse gudene er avhengig av tilbedelse og ofringer fra menneskene, og når de nå ikke får det, sier det seg selv at Amerika er fullt av mer eller mindre desillusjonerte guder som skraper seg sammen et liv som best de kan. Ofte synes jeg bøker som så tydelig er bygget på en fiks ide føles konstruerte og kunstige når jeg leser dem, men ikke her. Jeg morer meg stort over å lese hvordan disse gudene har funnet seg til rette i yrker som på et vis passer dem. Jeg husker så veldig godt starten på forfatterstudiet i Bø da vi gikk gjennom noen av tekstene vi hadde sendt inn som opptaksprøve, og beskjeden jeg fikk var å slutte prøve skrive så symbolsk. Det funker ikke, var beskjeden. Det er veldig mulig det ikke funka i teksten jeg hadde levert inn, jeg skal gå med på det nå, men det funker for Neil Gaiman, ingen tvil om det.

I tillegg til å være ei bok med masser av mytologisk materiale, er den også som en road movie. Hovedpersonen Shadow kommer ut av fengsel, møter Wednesday og sammen reiser de USA på kryss og tvers. Det er morsomt og det er alvorlig, men mest av alt er det underholdende. Og jeg tror kanskje at det er det som gjør at begeistringen min uteblir. Det er selvsagt ingenting i veien med å være underholdende, og jeg har satt pris på å bli underholdt. Jeg tror bare jeg hadde ventet meg noe i tillegg, og at dette mystiske noe fant jeg ikke denne gangen.

Jeg har uansett planer om å lese mer Neil Gaiman. Kanskje er jeg mer mottakelig neste gang?

9 kommentarer:

  1. Synd å høre boken ikke falt helt etter forventningen, alltid litt kjedelig. Men boken hørtes ut som en man burde lese, så jeg noterer den ned:) Skal da ikke ha like høye forventninger som deg:)

    Har det samme med Tom Egeland, har hørt om bøkene og skrivestilen hans og hele tiden trodd at hans bøker kommer jeg til å like. Men jeg har ikke begynt å lese noe av han før nå, men hvor jeg koser meg. Bøkene hans er da akkurat som forventet:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Synes absolutt det var ei bok som er verdt å lese, den var bare ... annerledes... enn jeg hadde trodd den skulle være.

      Så fint at Egelands bøker er like gode som du hadde håpet! Det er bra når forventninger blir innfridd.

      Slett
  2. Eg har bare lese ei Gaiman-bok til nå, Coraline, som teikneserieroman. Den likte eg godt, men ikkje godt nok til å bli blodfan over natta.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har sett filmen som er basert på Coraline, og den likte jeg i hvertfall. Og blodfan er et godt ord i denne sammenhengen. Jeg hadde forventet å bli blodfan etter ei bok, men blei det ikke. Det betyr jo ikke at boka i kkke var verdt å lese.

      Slett
  3. Jeg har litt samme forhold til Gaiman som deg, for har enda ikke lest en eneste bok av han. Jeg har som et av mine lesemål i år å gjøre nettopp det og denne står øverst på leselisten og klar i bokhyllen. Jeg kjenner forventningspresset tynger og jeg vegrer meg litt for å lese den spesielt nå når få bøker fenger. Etter å ha lest dette innlegget tenker jeg at det kanskje er tiden for akkurat dette nå, god og original underholdning:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror absolutt det kan være ei bok å lese i en sånn setting!

      Slett
  4. Jeg ville begynt med Neverwhere, den er varmere, mer sjarmerende, lettere tilgjengelig og nydelig fin.

    SvarSlett
  5. Neverwhere er min favoritt også. Ellerskan man jolese noe helt annet og lett, som Stardust.

    SvarSlett
  6. Tar til meg tipset fra dere to, og tenker at Neverwhere kan få være neste Gaiman bok ut.

    SvarSlett