Diego Marani - Den siste vostjakeren

Tittel: Den siste vostjakeren

Sjanger: Roman

Forlag: Pax

Utgitt: 2015

Sidetall: 180 s.

Kilde: Anmeldereksemplar

Språk: Norsk

I år har jeg ignorert samtlige mailer fra forlag med tilbud om bøker helt til Pax sendte meg mail om denne. En roman de kalte en "sprelsk språkthriller" med lingvistikk som en svært fremtredende del av plottet hørtes ut som perfekt match. 

Jeg tok feil. 

Egentlig burde jeg sett det komme allerede ved ordet sprelsk. Særlig når det i blurbene og baksideteksten kombineres med ord som humor eller komisk. Vis meg ei bok som markedsføres som morsom, og jeg skal vise deg ei bok jeg ikke liker, og i hvert fall ikke ler av. Den siste vostjakeren var intet unntak.

Jeg har problemer med flere ting i denne boka: med lingvistikken, med karakterene, med menneskesynet. Men siden jeg går ut fra at dette er en tittel de fleste ikke vil ha hørt om, kan jeg begynne med noen ord om hva den handler om.

Ivan er oppvokst i en fangeleir i Sibir og har sett faren bli drept av fangevokterne der. Etter det nektet han å ta vokternes språk i sin munn og har ikke sagt et ord på mange år. Når han kommer ut av fangeleiren og reiser tilbake til tundraen han kom fra, oppdager han at han er alene, ingen er igjen av hans folk.

Enter Olga. En russisk lingvist som er ute på feltoppdrag på den sibirske tundraen, og som møter Ivan i en landsby der han forsøker bytte bort skinn. Hun blir svært oppspilt når hun oppdager at Ivan snakker vostjakisk, et språk forskerne har trodd var utdødd for lenge siden, og som ser ut til å kunne være det endelige beviset på en teori om at finsk-ugriske språk og eskimo-aleutiske språk har samme opphav, eller, sagt på en annen måte: at finsk er i slekt med språk snakket av nordamerikanske indianerstammer.

Olga tar med seg Ivan og den sensasjonelle oppdagelsen til den finsk-ugriske kongressen som skal holdes i Helsinki, og rekrutterer lederen for kongressen, professor Jarmo Aurtova, til å hjelpe seg.
Problemet er at han, uten at Olga er klar over det, på ingen måte oppfatter oppdagelsen som gode nyheter siden den helt kollapser hans egen teori. Og, viser det seg, han er villig til å gå svært langt for å hindre at oppdagelsen av vostjakisk blir kjent.

Jeg har som sagt flere problemer med boka, men la meg begynne med det som pirret interessen i utgangspunktet: lingvistikken. Jeg skal ikke påberope meg å være noen ekspert med min skarve bachelorgrad, men jeg tror ikke ett sekund på bokas hovedpremiss: At de skal finnes et språk som har beholdt alle lyder nærmest uendret siden urtiden, og som dermed kan bevise slektskapet mellom moderne språk som skal ha utviklet seg i ulike retninger fra dette. Språk er i stadig endring, og oppdagelsen av et slikt bindeleddsspråk er ren ønsketenkning. Og sannsynligvis grunnen til at lingvisten Marani velger seg romansjangeren når han skal skrive om det.

Hovedkonflikten i boka er at Olga vet noe som Jarmo ikke vil skal komme ut. Lingvistikken er i bunn og grunn mest til pynt. Den er innholdet i hemmeligheten, og utover det bare flest mulig fremmedord drysset ut over setningene for å gjøre dem eksotiske. Boka er full av passasjer som dette:

Men jo mer mannen snakket, jo mer skjønte jeg at dette var et helt annet språk. Det kunne være en enklavisert variant av tundranenetsisk, jurakisk, men den glottale plosiven overbeviste meg ikke. Det var først etter at jeg la merke til schwaen at jeg ble lutter øre - jeg hadde aldri hørt den så dump. Selv om nganasanene har en schwa som ligner veldig. Men da jeg hørte hvordan han uttalte de velare frikativene og spesielt de retroflekse palatalene, var jeg ikke lenger i tvil. Mannen jeg hørte på var en vostjaker! (s. 31)

For ikke å snakke om selve rosinen i pølsa, lyden som nevnes igjen og igjen i løpet av teksten: "den laterale frikativen med labiovelar appendiks". Med bachelorgrad i lingvistikk skjønner jeg i det minste hva ordene betyr, noe jeg vil anta er mer enn de fleste lesere vil gjøre, men litterært går dette i beste fall på tomgang. Når veldig mye av teksten består av brev eller dialoger som inneholder mer av samme sort, blir det bare påtatt og tullete. Jeg kan forsåvidt gå med på at disse samtalene kunne funnet sted mellom lingvistene Jarmo og Olga, men selv for meg som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av språklige finurligheter er de totalt uinteressante i en litterær sammenheng. 

Så var det karakterene: pappfigurer og karikaturer hele gjengen. Historien fortelles i tredjeperson som veksler mellom å følge fire personer. Olga er knapt synlig. Hun gjør oppdagelsen, sender et brev og etter det er hennes dager som handlende individ over. Ivan er overdrevent naiv, en karikert urtidsmann kledd i skinn med sjamantromme rundt halsen som plutselig vandrer rundt i Helsinki. Jarmo er karikaturen på en ambisiøs akademiker, kun distrahert fra sitt altoppslukende fagfelt av jakten på unge studinner. Den siste personen vi møter, Jarmos ekskone, er erketypen på forsmådd kone som nå plutselig ser Jarmos ansiktstrekk og personlighet i det som var deres felles hund, og er på desperat jakt etter eksmannen for å levere den fra seg.

Det største problemet for meg er likevel et holdningsproblem. Jeg har lest mange usympatiske karakterer der jeg likevel har likt boka de lever i, men i Den siste vostjaken kommer jeg ikke forbi min stadig voksende avsmak for professor Jarmo Aurtova, som tross alt er den karakteren som tar desidert mest plass i teksten. Han er rett og slett gjennomført usympatisk, og jeg føler en rent fysisk trang til å dusje etter å ha sett verden gjennom hans øyne. For det første er han ekstremt nasjonalistisk og ser på finner som en form for herskerfolk langt bedre enn resten av verden. For det andre er han misogynist og kommer aldri lenger enn til kroppen når han skal bedømme kvinner. Olga har kanskje gjort årtusenets største oppdagelse innen hans fagfelt, men for Jarmo er hun først og fremst feit, og dermed ekkel. Det viser seg etterhvert at han også er fanatisk opptatt av sin egen teori, og har ingen problemer med å rettferdiggjøre alvorlige lovbrudd så lenge det bidrar til å bevare sin egen teori og dermed finnenes ære som folk.

«Når et språk oversettes, blir det skittent», heter det i denne utrolige boka, skrevet av mannen bak braksuksessen «Ny finsk grammatikk» (2013).  

Jeg kan ikke forstå annet enn at også fortellingen om vostjakeren Ivan vil bli en like stor suksess.

Dette skriver Cathrine Krøger i starten av sin anmeldelse av boka i Dagbladet, som videre forteller at dette er det mest underholdende og originale hun har lest på lang tid. (I hvert fall er det overskriften sier. Selve anmeldelsen ligger bak en betalingsmur jeg ikke er villig til å forsere.) 

Jeg har problemer med å forstå at vi i det hele tatt kan ha lest samme tekst. Som regel når jeg ikke ler av ei bok, kan jeg i det minste se hva det er meningen jeg skal le av, men denne gangen står jeg igjen som et spørsmålstegn. Skal jeg le av alle de lingvistiske fremmedordene som kastes rundt? Av Jarmos stadige nedrakking på ekle undermennesker som han nedlater seg til å ha omgang med for den gode sak? Skal jeg le av den forsmådde kona som overfører Jarmos egenskaper til hunden eller av den dumme, primitive Ivan som ikke en gang forstår hva sex er? Eller av tåpelige akademikere som lar det gå på livet løs for å forsvare teorier som hoveddelen av befolkningen ikke engang aner eksisterer? 

Jeg aner ikke. Om noen andre har lest og kan forklare meg hvor underholdningsverdien ligger, blir jeg takknemlig. For min egen del var den eneste grunnen til at jeg fullførte at 180 sider er overkommelig, og at det er lenge siden jeg har skrevet om noe jeg ikke liker.