Truman Capote - In Cold Blood

Tittel: In Cold Blood

Sjanger: True crime

Forlag: Penguin Books

Utgitt: 1966 (min utgave 2000)

Sidetall: 336 s.

Kilde: Kjøpt selv

Språk: Engelsk

Denne boka er noe så uvanlig som ei bok som ble anbefalt både da jeg studerte journalistikk og da jeg gikk forfatterstudiet i Bø, og er derfor ei bok jeg har hatt lyst til å lese veldig lenge. Da Moshonista lanserte "Crime and punishment" som biografisirkeltema, var den det første jeg tenkte på (til tross for at den strengt tatt ikke er en biografi, men det later jeg som ingen vet om…), og jeg hoppet på unnskyldningen til endelig å plassere denne øverst i lesebunken.

Boka forteller historien om et mord som fant sted i Holcomb, Kansas i 1959. En velrespektert familie på fire ble funnet bundet og skutt i sitt hjem, så godt som ingenting var stjålet og politiet sto helt uten spor etter gjerningsmennene. I seks uker levde lokalsamfunnet i uvisshet og mange trodde at morderen til slutt ville bli funnet i nabolaget. Slik var det ikke. Gjerningsmennene bak den brutale og relativt tilfeldige handlingen var Perry Smith og Dick Hickock, to unge menn som hadde møttes i fengselet og personlig hadde null tilknytning til den drepte familien og som hadde kjørt hele natten for å komme seg dit.

Det som er spesielt med denne boka er hvordan den plasserer seg i grenseland mellom reportasje og roman. Etter at mordene hadde funnet sted, tok Truman Capote med seg Harper Lee til Holcomb, og sammen utførte de en svært grundig research i form av intervjuer med lokalbefolkningen, etterforskerne og etterhvert også med gjerningsmennene. Wikipedia forteller meg at Capote satt igjen med 8000 sider med notater fra sin tid i Kansas, og det tok seks år før boka var i trykken. Formen på boka er imidlertid svært litterær, og det er vanskelig å tenke på det som noe annet enn en roman mens jeg leser. Fortellerstemmen har grundig kjennskap ikke bare til landskapet og dialoger, men også til karakterenes indre tanker og følelser. I følge Capote selv er alt sant og belagt i de mange intervjuene han og Lee gjennomførte, selv om flere detaljer er bestridt av andre senere.

For meg spiller akkurat det liten rolle. Dette er ei bok jeg har satt stor pris på å lese og som kommer til å bli hos meg lenge. Jeg er imponert over hvordan Capote sakte men sikkert bygger opp sine portretter. Først av familien som skulle bli ofrene, skildret med omtanke og plassert i sitt rette miljø. Beskrivelsene er så hverdagslige og vanlige at det ville vært kjedelig om ikke vissheten om det som skal komme hadde ligget som undertekst og ladet alle detaljer med mening. Deretter gjerningsmennene. Nådeløst utlevert, men ikke skildret uten respekt og medmenneskelighet. Helt fra starten av vet jeg hva som skal skje, men men jeg er likevel spent. Ikke på å få vite hvem, men hvorfor. Handlingen er så grusom at man vil tenke seg at dem som har gjort den må være en form for monstre, men jo mer jeg leser, jo tydeligere blir det at de bare er mennesker de også. Og det er gjennom beskrivelsen av Perry og Dick jeg forsvarer mitt valg om å bruke denne som en biografi, for teksten fremstår virkelig som en biografi for disse to, ikke bare over tiden akkurat rundt mordene men hele oppveksten og tiden frem til dødsdommen ble fullbyrdet.

Jeg var litt mindre begeistret for den siste tredelen av boka som handler om tiden etter at gjerningsmennene ble pågrepet, hovedsakelig rettssaken. Dette ble litt langdrygt for min del, spenningen var borte, det var begrenset hva som kunne skje når de begge hadde tilstått å ha en rolle i mordet på fire mennesker og mye av underteksten forsvant. Men det var bare en liten glipp i det som totalt sett var en strålende leseopplevelse.