Sjanger: Roman
Forlag: Vintage
Utgitt: 1997
Sidetall: 233 s.
Kilde: Kjøpt selv i Dublin
Språk: Engelsk
Et sitat fra denne boka dukket opp i Facebook-feeden min og den havnet umiddelbart på leselista. Det som trigget min interesse i sitatet fantes ingen andre steder i boka, men det var egentlig ikke så viktig. Den ene setningen hadde allerede gjort sin jobb, og boka var vel verdt tiden min på egenhånd.
Jeg er litt usikker på om det er riktig å kalle Reading in the Dark en roman, men skal jeg først sette merkelapper, la meg kalle den en oppvekstroman. Teksten består av en samling anekdoter fra en ung gutt som vokser opp i Derry i Nord-Irland i årene etter andre verdenskrig. Historiene som fortelles kan være måneder eller år fra hverandre, men til sammen danner de likevel et helhetlig bilde. Noe tradisjonelt plott å snakke om er det kanskje ikke når fortellermåten er så fragmentert, det handler om å gå fra barn til å bli voksen, så banalt kan det sies. Men det ligger hele tiden en familiehemmelighet og murrer i bunnen som hovedpersonen gradvis avdekker, og dette skaper både framdrift og følelsen av at å bare måtte lese litt til, og litt til og…
Det jeg satt mest pris på med boka, er likevel hvordan den plasserer seg i en levende fortellertradisjon der ulike myteuniverser møtes og blander seg inn i hverdagen.
Okei, en fancy setning, men hva mener jeg egentlig med det? For det første er åpenbart selve boka en fortelling: Vi møter og blir kjent med en jeg-person som forteller historien om sin oppvekst i en turbulent tid preget av politisk konflikt mellom katolikker og protestanter. Det er interessant allerede der. Men denne oppveksten er igjen full av fortellinger. Overalt hvor han går blir han møtt av dem. Små glimt av fortiden som menneskene han møter forteller ham, og i løpet av årene greier han gradvis å pusle alle disse bitene sammen til et helt bilde av et hendelsesforløp som har definert hele hans familie.
Men det er også de andre fortellingene, de mytologiske, som har en like naturlig plass i hverdagen som det som fortelles fra fortiden. Både steder og mennesker er knyttet til tradisjonen: selv i gjenfortellingene fra nær fortid betyr det å krysse ei elv å krysse over til en annen verden, det finnes en plass i skogen der ingen fugler flyr over, en mann prøver å ligge med ei mystisk dame i skogen, men hun blir til en rev, en eksorsisme utføres i nabolaget.
Keltisk og katolsk går hånd i hånd, og begge deler er en like naturlig del av hverdagen for menneskene vi møter i teksten. Det er ikke snakk om magisk realisme eller innslag av fantasy. Som leser har jeg ingen problemer med å komme opp med naturlige forklaringer på ting som har skjedd, og det tror jeg heller ikke karakterene i boka har, men i deres gjenfortellinger av fortiden er det likevel gjennom dette mytematerialet at mye forklares. Deres egen opplevde historie har blitt fortelling, kanskje ikke lenger beregnet til en samtale rundt leirbålet, men likefullt en form for legender som overføres til den nye generasjonen.
Legg dette til en hjerteskjærende familiehistorie som bygges opp gjennom hint og halvkvedede viser gjennom teksten, og det du sitter igjen med er intet mindre enn en knakende god bok.
Det jeg satt mest pris på med boka, er likevel hvordan den plasserer seg i en levende fortellertradisjon der ulike myteuniverser møtes og blander seg inn i hverdagen.
Okei, en fancy setning, men hva mener jeg egentlig med det? For det første er åpenbart selve boka en fortelling: Vi møter og blir kjent med en jeg-person som forteller historien om sin oppvekst i en turbulent tid preget av politisk konflikt mellom katolikker og protestanter. Det er interessant allerede der. Men denne oppveksten er igjen full av fortellinger. Overalt hvor han går blir han møtt av dem. Små glimt av fortiden som menneskene han møter forteller ham, og i løpet av årene greier han gradvis å pusle alle disse bitene sammen til et helt bilde av et hendelsesforløp som har definert hele hans familie.
Men det er også de andre fortellingene, de mytologiske, som har en like naturlig plass i hverdagen som det som fortelles fra fortiden. Både steder og mennesker er knyttet til tradisjonen: selv i gjenfortellingene fra nær fortid betyr det å krysse ei elv å krysse over til en annen verden, det finnes en plass i skogen der ingen fugler flyr over, en mann prøver å ligge med ei mystisk dame i skogen, men hun blir til en rev, en eksorsisme utføres i nabolaget.
Keltisk og katolsk går hånd i hånd, og begge deler er en like naturlig del av hverdagen for menneskene vi møter i teksten. Det er ikke snakk om magisk realisme eller innslag av fantasy. Som leser har jeg ingen problemer med å komme opp med naturlige forklaringer på ting som har skjedd, og det tror jeg heller ikke karakterene i boka har, men i deres gjenfortellinger av fortiden er det likevel gjennom dette mytematerialet at mye forklares. Deres egen opplevde historie har blitt fortelling, kanskje ikke lenger beregnet til en samtale rundt leirbålet, men likefullt en form for legender som overføres til den nye generasjonen.
Legg dette til en hjerteskjærende familiehistorie som bygges opp gjennom hint og halvkvedede viser gjennom teksten, og det du sitter igjen med er intet mindre enn en knakende god bok.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar