Emily St.John Mandel - Station Eleven

Tittel: Station Eleven
Sjanger: Roman
Forlag: Picador
Utgitt: 2014
Sidetall: 333 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Station Eleven er noe så sjeldent som en bok som både
… var finalist i den amerikanske National Book Award, en pris som har rykte på seg for å foretrekke relativt smale og eksperimentelle tidler
… og vinner av Arthur C Clarke award, en av de tre store prisene innen science fiction
Omfavnet både av litterær elite og SFF-fandom? Det sier seg selv: Jeg måtte lese.

La meg starte med konklusjonen:
Jeg elsket denne boka!

Jeg vet at så fort jeg beskriver den som en post-apokalyptisk roman eller science fiction, er det mange som faller av, eller i det minste tenker stille for seg selv å nei, ikke enda en. Men vær så snill, heng med litt til, denne boka fortjener din oppmerksomhet selv om du er en av dem som vanligvis ser ordene science fiction som en grunn til å la den ligge.

Station Eleven er først og fremst en litterært ambisiøs roman. Vi følger mange personer over ulike tidsplan, ikke nødvendigvis fortalt fra A til B, og da jeg var ferdig med boka var jeg overrasket over å oppdage at den bare var på litt over 300 sider. Jeg følte at etter alt jeg hadde vært gjennom, burde sidetallet i hvert fall ha vært det dobbelte. I tillegg er den ekstremt godt skrevet. En av blurbene som er trykket i min pocket utgave uttrykker det slik: "A novel that miraculously reads like equal parts page-turner and poem," og jeg kjenner meg godt igjen i den beskrivelsen. Forfatteren drar meg både inn i handlingen og i stemningen, dette var en sånn bok som fikk hverdagen til å irritere meg fordi den kom i veien for lesingen.

I boka følger vi et knippe mennesker som alle på ulike måter er knyttet til den berømte skuespilleren Arthur Leander. I bokas første kapittel dør han på scenen mens han spiller tittelrollen i King Lear, og i bokas oppbygging er dette et vel så viktig nullpunkt som katastrofen som inntreffer litt senere samme kveld: Et fly fra Europa bærer med seg smitten av et pandemisk influensavirus som i løpet av uker utsletter 99% av menneskeheten. Vi følger våre personer både gjennom Leanders 'rise to fame' og i tiden etter katastrofen. Noen er med i begge tidsløp, andre bare i ett av dem.

Men i motsetning til veldig mange andre post-apokalypse historier, er aldri selve katastrofen i fokus. Den er et bakteppe som selvsagt spiller en viktig rolle i karakterenes liv, men det er menneskene og utforskningen av dem som spiller hovedrollen. Dette forsterkes av at vi følger en del av personene både før og etter, men bare i veldig begrenset omfang under. Det er lettere å identifisere med en del av personene fordi de har levd i min verden og husker den godt. De lever med et konstant savn og nostalgi over det de har mistet, men de har tilpasset seg en ny tid og valgt å fortsette livet under nye forutsetninger. Dette er noe av det jeg liker best med denne boka. Det at den er post-apokalyptisk men likevel ingen dystopi. Det finnes håp her, en tro på menneskehetens evne til å tilpasse seg å overleve, selv om mørket også er en del av denne nye verdenen som har oppstått er ikke alt mørkt, .

What was lost in the collapse: almost everything, almost everyone, but there is still such beauty. Twilight in the altered world, a performance of A Midsummer Night's Dream in a parking lot in the mysteriously named St. Deborah by the Water, Lake Michigan shining a half mile away. Kirsten as Titania, a crown of flowers in her close-cropped hair, the jagged scar on her cheek-bone half-erased by candlelight. The audience is silent, Sayid, circling her in a tuxedo that Kirsten found in a dead man's closet near the town of East Jordan: "Tarry, rash wanton. Am I not thy lord?" (s. 57)

Som nevnt følger vi mange personer, men den vi kommer tettest på og som jeg oppfatter som bokas hovedperson er Kirsten. Hun er som barn vitne til Leanders død, men husker lite av det. I den nye verdenen reiser hun rundt med the Travelling Symphoni, en gruppe skuespillere og musikere som reiser rundt fra sted til sted og spiller Shakespeare-skuespill og klassisk musikk for de små samfunnene som fremdeles eksisterer. Bokas plott er knyttet til henne: Gruppen har etterlatt to av sine medlemmer i et slik samfunn fordi de ventet barn, og er nå tilbake for å hente med seg den lille familien videre. Men familien er borte, og symfonien vil finne dem. Når jeg nevner dette plottet så sent i omtalen er det fordi dette bare er én av mange tråder boka vever med. Ingenting jeg skriver kan yte helheten rettferd.

Jeg sitter med følelsen av å kunne fortsatt å skrive om Station Eleven i det uendelige, det er så mange elementer å ta tak i, men dette er allerede blitt ganske langt. Hovedbudskapet er uansett enkelt å oppsummere: Les! Egentlig er det det eneste orde jeg hadde trengt å skrive...