4,5,6,7 og 8/52: Ingvild H. Rishøy - Historien om fru Berg

En liten, tynn bok med fem noveller. Jeg ville kanskje kalt den unnselig, om det ikke var for den lysende orange fargen som roper om oppmerksomhet. Og oppmerksomhet fortjener den, lastebillass med oppmerksomhet og enda litt til. Rishøi skriver rett og slett misunnelsesverdig gode noveller, og jeg er helt solgt.

Det begynner med tittelnovellen, Historien om fru Berg. Jeg oppdaget at jeg faktisk har lest den før, tror den har stått på trykk i Vinduet, men den tåler og leses mange, mange ganger. Novella er fortalt fra synsvinkelen til et barn, den er enkel, presis og hjerteskjærende. Min favoritt i samlingen.

Trylle bort mennesker skiller seg ut fra det jeg forventer av en novelle ved å strekke seg over en lang tidsperiode. Forholdet mellom to søstre skildres fra oppveksten til de er voksne. Utrolig hvor mye Rishøi får sagt på så liten plass!

Den tredje er The life and death of Janis Joplin. Tekster med eksplisitte musikkreferanser pleier ikke være helt min greie, jeg kan for lite om musikk til å ha glede av det. Men dette er unntaket. Janis Joplin er en av mine store favoritter, kanskje er det med på å farge hva jeg synes om novella, jeg liker den ihvertfall veldig godt. Den handler om outsiderjenta som ligner på Janis, og som med det plutselig får et sted å passe inn.

Det som lyser har jeg også lest før. Også denne fortalt av et barn, denne gang en liten gutt som snakker om forholdet til storebroren som tydeligvis sliter med psykiske problemer.

I Jentene mine møter vi Daniel, en voksen mann. Teksten er skrevet i du-form, henvendt til dattera og han prøver å forklare hvor ting gikk feil.

Det er så mye jeg kunne sagt om hver enkelt novelle, men jeg har ikke lyst. Jeg kjenner dette er en av de bøkene jeg vil misjonere for, vil få alle til å lese, men da kan jeg ikke røpe handlingen. Jeg nøyer meg istedet med et lite sitat fra The life and death of Janis Joplin. Og en innstendig oppfordring: Les!

Å ligne på noen. Det er som de beste tinga.
Den hvite følelsen når Paraceten begynner å virke.
Nei, det å bli lest for, når ingen spør om hvorfor. Når noen bare leser for deg og du kan lukke øynene dine. Å ligne på noen. Du kan lukke øynene dine og lene deg tilbake og bare høre regnet mot ruta.

Kevin Nicholls - One Day

Det er ikke ofte jeg leser denne sjangeren lenger. Bokvarianten av en romantisk komedie, småsjarmerende og lett fordøyelig, han og hun som møtes og hva skjer så? Når det er lett underholdning jeg er ute etter, ender jeg som regel opp i en guilty pleasure amerikansk TV-serie, ikke i bokhylla. Og det er kanskje dumt?

Kjente ihvertfall at dette var rett bok til rett tid for meg. Jeg likte fortellingen om Em og Dex, og jeg likte grepet med å skildre livene deres gjennom å skildre 15.juli 20 år på rad. Etter å ha tilbragt resten av januar i selskap med faglitteratur og romaner jeg har vært lite begeistret for, ble dette akkurat det hvileskjæret jeg trengte for å bli motivert igjen.

Mer utfyllende omtaler finner du for eksempel hos Julie.

Sette press på meg selv

Én ting har jeg lært om meg selv opp gjennom årene: Jeg jobber best om jeg har en deadline å forholde meg til.

Jeg satt meg selv ganske hårete mål for leseåret 2011, og har liten tro på at jeg kan si 10/10 når rakettene har stilnet neste vinter. Men det er fremdeles januar, og selvbedraget lever i beste velgående.

Ett av målene mine var å lese mer faglitteratur, nærmere bestemt lingvistikk, historie og filosofi. Så langt vil jeg si det går ganske bra, to av fem bøker så langt faller innenfor den kategorien. Men for at det skal fortsette sånn, fant jeg ut at jeg trengte en deadline. Og har nå registrert meg som enkeltemnestudent ved UiO, og gitt meg selv Ex Phil-eksamen i bursdagspresang den 10. mai. Sant, jeg risikerer et visst stigmata i vennegjengen ved å bli hun som tar Ex Phil fordi hun har lyst, men det får så være.

Som en bonus fikk jeg i går studentbevis i posten, og pendler billigere til jobben fram til mai.

Jesper Knallhatt - Baade Og Tirsdag

Bok to av fem i det som må være den mest ambisiøse bokserien jeg har vært borti som leser til nå. Selve prosjektet med serien, skrev jeg om da jeg skrev om Mandag.

Tirsdag morgen er Tenna Rasmussen tilbake på psykiatrisk avdeling for å fortsette samtalen med Cornelius Magnussen. Sistnevnte har for anledningen fått en ny type medisin, og er et langt mer behagelig selskap enn slik vi møter ham i Mandag. Ihvertfall helt fram til slutten av kvelden, når virkningen av de nye medisinene slipper taket. Jeg kunne forsøkt meg på mitt eget sammendrag, men siterer i stedet sammendraget som står på bokens innbrettede perm:

"Hvor kommer vi fra?
Bogen indleder med en kort beskrivelse af, hvad evolutionen egentlig er; hvad er det generne gør; hvad er evolution for et biologisk fenomen?

Det er dog ikke kun rent biologisk, verden udvikler sig. Vores kultur forandrer sig også, og der kan drages en del paralleller mellom de to måder, hvorpå natur og kultur udvikler seg.

Derefter kommer vi til det egentlige:
Hvor kommer mennesket fra?

Begreber som bevidshet, selvrefleksion, intelligens og empati sættes ind i en større sammenhæng, og endelig kommer vi til de aber, som var vores forfædre!

Gennom arter som austrolopithecus, homo habilis, homo erectus og arkaisk homo sapiens kommer vi til os selv og hele menneskehedens fælles forfædre på den afrikanske savanne for 100.000 år siden.

Bogen slutter af i Mellemøsten med et luxus-cruise gennem de oltidskulturer, som lagde grunden for Europas kultur.

Blandt andet bliver Biblen og dens tilblivelse set i et noget andet lys, end vi er vant til..."

Denne boka framstår som mer enhetlig og strukturert enn den første. Der Mandag legger grunnlaget og har mange elementer som må på plass, er Tirsdag der det egentlig begynner. Helt bokstavelig. Som historieinteressert, har det vært usedvanlig fascinerende å være med på denne reisen gjennom menneskehetens historie, som slutter der historiske oppsummeringer gjerne begynner. Her er det før-historisk tid som vies mest plass, og det legges ikke skjul på at det meste som legges fram er ren spekulasjon fundert i det mangelfulle kildemateriale som er tilgjengelig.

Denne gangen føler jeg også at det er lettere å være kritisk til teksten. Der jeg foran forrige bok var helt blank, har jeg her tidligere lest andre synspunkter på en del av de samme tingene det skrives om. Uten at det gjorde lesningen mindre fornøyelig. Cornelius har gjort en grundig research, men gjør det helt klart at det han forteller er hans teori om hvordan verden henger sammen. Gjennom fortellingen forsøker teksten å bygge opp et helhetlig verdensbilde en mytologi verdig. Jeg er kanskje ikke enig i alt jeg leser, men jeg er umåtelig fascinert av forsøket, og jeg merker at teksten utfordrer meg til å tenke annerledes og se problemstillinger på andre måter. Samtidig: Det at jeg liker det jeg leser så godt, henger selvsagt også sammen med at jeg i utgangspunktet deler mye av Hr. Magnussens tanker om verden.

Dette er rett og slett utrolig inspirerende lesning, og jeg har flere ganger i løpet av boka måttet legge den fra meg for å skrive ned egne tanker og ideer som har sprunget ut av det jeg har lest.

Om nysgjerrigheten er pirret, kan du lese en anmeldelse i en helt annen klasse en min hos Kulturkapellet.

...og jula varer helt til 26. januar?

I går stod jeg på Tanum med den skinnende orange nye novellesamlinga til Ingvild H. Risøy i hendene, men bestemte meg for å vente. En måned og en dag siden julaften, og fremdeles hadde jeg to gavekort liggende ved siden av PC-skjermen. Hjemme.

I dag gjorde jeg noe med det. Det ene gavekortet var på Ark, som ikke hadde Historien om Fru Berg. Det de derimot hadde, var 3 for 2 av engelsk pocket, så da kjøpte jeg... fire. Så ble Risøys novellesamling innkjøpt for et sentergavekort og hennes fjerne slektning, VISA.

To romaner og tre novellesamlinger. Og om titlene på bøkene ikke er leselige på bildet, lister jeg dem opp her:

F. Scott Fitzgerald: The Great Gatsby
Fordi jeg alltid var så sær når vi skulle lese bøker på skolen og aldri ville lese det som alle andre leste, fordi den er en klassiker og fordi den stod helt alene på nederste hylle og bare kostet 39 kroner.

David Nicholls: One Day
Fordi jeg har lest fine ting om den, fordi jeg kjenner jeg trenger litt lett underholdning akkurat nå og fordi den var trippeleksponert i butikken så den fulgte etter meg uansett hvor jeg gikk.

Ingvild H. Risøy: Historien om Fru Berg
Fordi La Stå var et av fjorårets absolutte høydepunkter lesemessig, fordi en jeg kjenner skrev på Facebook at hun hadde kjøpt den i går og fordi jeg har så lyst til å lese den at jeg er redd for å begynne.

Alice Munro: Hateship, friendship, courtship, loveship, marriage
Fordi jeg vil lese flere noveller, fordi jeg leste Castle Rock i fjor og fikk mersmak og fordi den har en fantastisk tittel

Alice Munro: Too Much Happiness
Fremdeles fordi jeg skal lese flere noveller, og fordi Alice Munro skriver dem bedre enn de fleste

3/52 "The black cat"

Jeg nevnte i forrige novelleomtale at det er tre noveller jeg husker godt fra skoletiden (men vil i dag korrigere meg selv, og si fire). Roald Dahls Dypfryst var en av dem, og inspirerte meg til å lese flere av hans korte tekster forrige uke.

I dag kommer inspirasjonen fra en annen favoritt, nemlig Edgar Allan Poes The Tell-Tale Heart. Historien om fortelleren som dreper en eldre mann, parterer liket og gjemmer det under gulvplankene, for til slutt å innrømme ugjerningen fordi han mener å høre hjerte banke høylydt under gulvet, har vært en favoritt siden første gang jeg leste den i engelskboka mi på videregående. Jeg var til og med så heldig at jeg fikk tolke akkurat den teksten på engelskeksamen i tredje klasse, og kunne inkassere toppkarakter på det.

The Tell-tale Heart var også grunnen til at Tales of Mystery and Imagionation ble med meg hjem fra en av mange London-turer. I dag har jeg lest The Black Cat, den siste novellen i denne samlingen. Utgangspunktet for de to novellene er ganske likt. Også The Black Cat er lagt i munnen på en førstepersonsforteller som har begått et mord og vil forklare seg. I begge novellene blir mordet avslørt, uten at politiet gjør noe annet enn å dukke opp. Men omstendighetene er selvsagt forskjellige.

I The Black Cat er fortelleren en dyrekjær person som i stadig alkoholrus forfaller til en humørsyk og voldelig mann. Gjennom Poes karakteristiske svarte logikk, drives han til å ta livet av sin svarte katt, for, som han selv sier det:

"Who has not a hundred times, found himself committing a vile or silly action, for no other reason than because he knows he should not?"

Siden skaffer han seg en ny katt, som til hans store ergrelse følger ham hvor enn han går, tillitsfull og kjærlig. Til slutt får han nok, og jager etter katten med øks. I stedet ender han opp med å drepe kona, og murer liket av henne inne i kjellerveggen. Politiet kommer, og i motsetningen til fortelleren i The Tell-Tale Heart, er han ikke det miste nervøs for at de skal finne noe. Men sammen med liket, har han, uten å vite om det, også murt inn katten. Som lager høye lyder og får politiet til å rive veggen og dermed avdekke ugjerningen.

Herlig svart og groteskt!

Sonja Nordenswan: Blues från et krossad världshus

"Orsaken till att jag hamnade här var Doras befrielse av fiskodlingsfiskarna. En försommarljus natt simmade hon ut, klippte helt enkelt sönder nätkassarna och gav regnbågslaxarna havet tillbaka. Att natten hade varit alldeles för ljus inser jag nu. Hon borde ha väntat till längre fram då augustimörkret hade gjort henne osynlig."

Dette blir bra, tenkte jeg, da jeg leste dette første avsnittet. Det var så mye som satt på plass etter bare fire setninger. Jeg var godt plassert ved havet en sommerkveld. En handlingskraftig karakter er introdusert og jeg er nysgjerrig på å få vite mer om henne. Jeg vet allerede at ting ikke har gått som planlagt, og at hennes handlinger har fått konsekvenser. Jeg satt meg bedre til rette, og var klar til å synke inn i romanverdenen.

Dessverre tok det ikke lang tid før jeg forandret mening. Boka har sine lyspunkter underveis, men for meg ble den aldri noe mer enn "helt grei". Jeg skal kommer nærmere tilbake til hvorfor, etter først å ha kommet med et aldri så lite handlingsreferat.

Boka handler om tenåringsjenta Smaragda, ja nettopp, Smaragda, og hennes oppnøsting av sin egen slektshistorie. Faren vet hun ikke hvem er, moren døde da Smaragda var fem, og hun har isteden blitt oppdratt av mormoren. Da Smaragda skal skaffe seg et ID-kort, oppdager hun at hun er født i utlandet, og bestemmer seg for å finne ut mer om de manglende bitene i familiepuslespillet. Bitene fylles ut, for leseren såvel som for Smaragda, gjennom gjenfortellinger av samtaler hun har med mormoren, samt morens dagboksnotater.

I desember skrev jeg et innlegg om hva som var viktigst, språk eller handling. I kommentarfeltet introduserte Knirk et tredje element, som hun mente var det viktigste av alt: karakter.

For meg er det her det skorter i denne boka. Dess lenger jeg leser, dess mer irriterer jeg meg over fortellerstemmen. Smaragda fyller atten år i løpet av boka, så jeg burde kanskje tilgi henne at hun er naiv, idealistisk og selvopptatt. Men det greier jeg ikke. Jeg føler det er meningen jeg skal ha sympati med henne når hun, ikke overraskende, finner ut at både morfaren og faren er drittsekker. Isteden har jeg mest av alt ha lyst til å snakke et annet språk og si girl, get over yourself. Både mormora og mora sitter på sterke historier, men å lese dem filtrert gjennom Smaragda fungerer overhodet ikke for meg. Jeg skjønner ikke hvorfor hun reagerer som hun gjør, og jeg tror ikke på henne når hun stadig insisterer på at hun har det så vanskelig. At hun har en annen personlighet som hun kaller Dora, opplever jeg mer som en ansvarsfraskrivelse enn som et reelt psykisk problem. Som når jeg selv som barn skyldte på min lissom-venn når noe gikk galt.

Det skal legges til at Smaragda faktisk tvangsinnlegges på psykiatrisk avdeling, så problemene hennes er nok ikke bare innbilte. Det forhindrer likevel ikke at jeg opplever dem sånn.

Boka har forøvrig to tidsplan.
1) Nåtiden, der Smaragda først befinner seg på institusjon, men mot slutten slippes ut
2) Tiden for rundt et år siden da Smaragda begynte å interessere seg for familiehistorien
I tillegg er det to indirekte tidsplan gjennom gjenfortellingene av mormoras og moras historier.

For meg fungerer nåtidsdelene klart best, her finner jeg flere passasjer jeg liker godt. Delene som dreier seg om fortiden derimot, er altfor gjenfortellende etter min smak. Det bærer så stort preg av å være lenge siden, gjennomtenkt og strukturert, at det mister det genuine. Dessuten synes jeg moras dagboksnotater ser ut som de er skrevet av Smaragda selv, hun har ingen egen stemme. Siden Smaragda knapt kan huske mora si, ser jeg det som veldig lite sannsynlig at hun selv tenker og skriver på akkurat samme måte som mora gjorde i sine dagbøker.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ser hvilke kvaliteter i denne boka som har gitt den nominasjonen til Nordisk Råds Litteraturpris. Kanskje har noen av dere andre som har lest den, en annen oppfatning?

Denne boka er tredje bok ut i Knirks samlesningsprosjekt, der vi sammen leser de nominerte til Nordisk Råds litteraturpris. Følg denne linken, og finn flere som anmelder denne boka i dag.