Månedsoppsummering februar

Etter en pangstart på leseåret i januar, sitter jeg igjen med følelsen av at lesemåneden februar har vært litt … meh… i mangel av et bedre ord.

Dette skyldes mest av alt at jeg halverte antall leste bøker, fra åtte til fire.
Da ignorerer jeg imidlertid at fire bøker er en helt normal lesemåned for meg, mens åtte bøker ikke er det. Det ignorerer også at to av bøkene jeg har lest i februar har over 500 sider. Så fort kan man altså glemme og sette nye standarder for seg selv.

Dette er bøkene jeg leste i februar:

• 12: Hugh Howey - Shift
• 11: Patrick Modiano - Ungdomstid
• 10: Amy Pascale - Joss Whedon - Geek King of the Universe - A biography
• 9: Hugh Howey - Wool

Tre mannlige og en kvinnelig forfatter. En nobelprisvinner. Tre på engelsk, en på norsk. Tre romaner, hvorav to sci-fi i samme serie, en biografi. 

Innholdsmessig kan jeg allerede nå fastslå at ingen av bøkene jeg har lest i februar kommer til å trone øverst på lista når jeg skal kåre årets bøker i desember. Hugh Howies dystopiske bøker om livet i silo i en form for post-apokalyptisk verden er spennende og underholdene. Jeg har kost meg med begge to, men de er for enkle til å nå opp til Ancillary Justice og Ancillary Sword som jeg leste i januar. Biografien om Joss Whedon var midt i blinken for fangirlen i meg, men det skal godt gjøres å treffe meg hardere enn Amanda Palmer gjorde med sin selvbiografi for noen uker siden. Modiano vant Nobelprisen, men hans Ungdomstid vant ikke meg, den kommer til å forbli ei bok som druknet i mengden. I tillegg har jeg avbrutt To Rise Again at a Decent Hour av Joshua Ferris da den fremdeles hadde til gode å gjøre meg interessert etter 50 sider. Alt i alt ble februar en lesemåned med lite tyngde, og jeg føler meg klar for litt større utfordringer i mars.

Det jeg imidlertid har greid i februar, er å handle bøker som om min største drøm her i verden er å få delta i Luksusfellen. Først røyk jeg på et aldri så lite impulskjøp på Mammutsalget. Du veit, av typen: "Jeg skal ikke ha noe i år, men det skader jo ikke å kikke?" Så leste jeg Wool, og måtte selvsalgt sporenstreks bestille resten av trilogien, og samtidig den nyeste boka til Joe Abercrombie som ble utgitt 12. februar. Og så dro jeg til Paris med Silje… Du vet, hun som har brukt hele sommeren de to siste årene til å lokalisere alle de gode engelskspråklige bokhandlene i byen, og nå tok med meg på rundtur (mer om det senere). Resultatet er 33 - trettitre - nye bøker inn i hyllene i februar. Jeg har egentlig lovet meg selv at jeg skal slutte å snakke om innkjøpsstopp, men jeg tror kanskje det er på tide å innføre det noen måneder fremover og konsentrere meg om å faktisk lese noe av det jeg har…

Avslutningsvis, måloppnåelse så langt i år har fått to nye kryss. Ett for biografi og ett for Wool som stod i bokhylla per 31.12. Det ser dermed sånn ut:

• 0/20 norske bøker utgitt i 2015
• 8/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 1/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 3/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 2/6 andre faglitterære bøker
• 0/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 0/5 novellesamlinger
• 0/1 bok på fransk
• 1/5 faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

Amy Pascale - Joss Whedon, Geek King of the Universe

Tittel: Joss Whedon - Geek King of the Universe

Sjanger: Biografi

Forlag: Aurum Press

Utgitt: 2014

Sidetall: 387 s.

Kilde: Lånt

Språk: Engelsk

Det er februar og tid for bart. Nærmere bestemt mann-med-bart-kategorien av Moshonistas biografilesesirkel. En kategori jeg syntes var genial da jeg først hørte om den, men jeg burde kjent meg selv bedre enn det. En helt åpen oppgave og jeg blir handlingslammet. Plutselig kan jeg ikke komme på én eneste mann med bart i hele verden. Bortsett fra Hitler, som jeg ikke ville lese om, og pappa, som ingen (så vidt jeg vet) har skrevet biografi om.

I mine egne bokhyller hadde jeg tre alternativer, men ingen som engasjerte meg. Jeg begynte på biografien om Stalin, men etter at adjektivkvoten for hele bokas 650 sider var oppbrukt etter de første 30, ga jeg opp. Så begynte jeg på ei bok om Henry Howard, adelsmann i Tudor-tidens England og fetteren til Anne Boleyn som hadde den tvilsomme æren å ha blitt den siste som ble henrettet av Henry VIII. I og for seg interessant, og jeg kommer til å fullføre den, men da Silje tilbød meg å låne biografien om Joss Whedon, var jeg solgt. Jeg har hatt skumle planer om å innføre mer nerding i biosirkelen, Joss Whedon var perfekt!

For den uinnvidde: Joss Whedon er mannen bak TV-serier som Buffy, Angel, Dollhouse og min personlige favoritt: Firefly. Han er opphavsmann til Dr. Horribles singalong blog, og fikk enorm suksess som director for Avengers-filmen. Blant annet. Hans univers befolkes av vampyrer, demoner, superhelter, antihelter, romfarere som alle på et eller annet vis blir menneskelige i Whedons penn. Han er et kultfenomen med svært dedikerte fans, blant dem meg selv. Han er en Shakespeare entusiast som lagde en moderne filmversjon av Much ado about nothing i sitt eget hus mens han hadde noen ukers pause fra Avengers. Joss Whedon er mange ting, men først og fremst en historieforteller.

La meg si det med en gang: Denne boka var ikke et litterært høydepunkt. Den er ikke så mye en biografi som den er et 387 sider langt kjærlighetsbrev til alt denne mannen har produsert. Et par konflikter er så vidt hintet til, men resten av boka er skrevet med premisset "hvorfor Joss Whedon er genial". Jeg er midt i målgruppa av blodfans, nikker, smiler og mimrer meg gjennom alle sidene og elsker det jeg leser. Det er vanskelig å gjøre noe annet når noen bruker side etter side på å fortelle deg at du har rett, det du synes er genial underhodning er genial underholdning, det du synes er morsomt er morsomt osv. For selv om ordet biografi er en del av tittelen av boka, handler teksten mer om alt det Joss Whedon har skrevet enn den handler om han selv (annet enn at alle er enige om at han er en good guy). Det er mye gjenfortelling av handlingen i ulike episoder av seriene hans, noe som gjorde boka til en herlig nostalgitripp for meg som har sett det meste flere ganger og aldri blir ferdig med det. 

Beviset: Lesingen av biografien ble kraftig forsinket fordi jeg parallellt har sett noe sånt som 18x45 minutters episoder med Buffy på Netflix i tillegg til masse youtube klipp med intervjuer, comicon-paneler og klipp fra ulike episoder.

Kort oppsummert: Er du fan, vil du elske boka, er du ikke anbefaler jeg heller å kjøpe deg DVD-bokssett og se seriene. Når det gjelder barten, er både den og skjegget på plass. Jeg er innafor, selv uten Stalin som alle andre ville jeg skulle lese.

Hugh Howey - Wool

Tittel: Wool

Sjanger: Scifi/dystopi

Forlag: Arrow

Utgitt: 2013 (men tidligere selvpublisert)

Sidetall: 576

Kilde: Julegave

Språk: Engelsk

Det er ikke ofte jeg får bøker i gave som jeg ikke spesifikt har ønsket meg, men jeg har lært meg et lurt triks: Bli kjent med andre bokbloggere!

Wool var fjorårets julegave fra Silje, og jeg må med skam og melde si at det var en bok jeg visste null, niks og ingenting om da jeg fikk den. Jeg sier skam, fordi Silje faktisk har blogget om boka, og jeg har nå røpt at jeg ikke leser alt hun skriver. 

Romanen er en dystopisk fortelling fra en fremtid der verden er et ubeboelig ødeland, de eneste gjenlevende menneskene er bosatt i en silo under bakken. Her bor de på et svært begrenset område i et nøye planlagt økosystem der ingenting går til spille og alle har sin tilmålte plass og oppgave. Det strengeste tabuet er å ønske seg ut, og for den som er desperat nok til å ytre et slikt ønske, er straffen å få det oppfylt. De blir sendt ut av siloen i en overlevelsesdrakt, utstyrt med vaskemidler for å rengjøre siloens sensorer, som lar innbyggerne se utsiden, før de begir seg mot byen man kan ane i horisonten. Ingen kommer så langt som ut av syne før de må gi tapt for de giftige omgivelsene, og den største gåten av alle er hvorfor de faktisk gjør jobben med å vaske sensorene alle som en.

Boka begynner den dagen siloens sheriff frivillig låser seg inn i cella og sier han vil ut. Gjennom hans synsvinkel får jeg vite hemmeligheten som gjør at alle faktisk vasker, hvor hardt de enn sverger på forhånd at de ikke skal gjøre det. Deretter følger vi livet videre i siloen, jakten på en ny sheriff og hvordan valget av Juliette, en mekaniker fra det absoutt nederste laget, setter i gang en rekke av hendelser som snur alt på hodet. 

Noe mer enn det vil jeg ikke si om handlingen i redsel for å røpe for mye. Det er lettlest og spennende og sidene fløy av gårde. Jeg liker Juliette, jeg liker hennes allierte og greier til og med hoste opp litt sympati for historiens største skurk etter hvert. Innimellom blir det kanskje litt i overkant store hindringer Juliette greier å overkomme på egenhånd, men i konteksten kjøper jeg det med et nødskrik siden hun allerede fra starten av er fremstilt som en eksepsjonelt dyktig mekaniker og problemene hun løser er av den praktiske typen. Jeg er velvillig fordi jeg heier på henne, men for å si det sånn: Hadde Juliette vært en virkelig person, og boka CVen hennes, ville jeg ansatt henne på flekken. Hadde det ikke vært for at hun ville vært død. Details, schmitails.

Uansett, jeg har kost meg så mye at jeg sporenstreks bestilte bok to og tre i trilogien også. Kanskje ikke en konklusjon som er en kritiker verdig, men heldigvis er jeg bare glad amatør og gjør dermed som jeg vil.

Månedsoppsummering Januar

Januar ligger i skjæringspunktet mellom tvang og lyst. 

Lyst fordi jeg tilbragte hele høsten med å lese norske 2014-bøker med tanke på Bokbloggerprisen og endelig kunne lese andre bøker med god samvittighet da nominasjonsfristen gikk ut.

Tvang fordi nytt år byr på nye leseforsetter, og man vil jo gi året en god start…

Heldigvis er januar også den måneden det er lettest å jukse seg til kryss. Med min definisjon av hva som er bokhyllelesning, gir plutselig bøker som knapt en gang har kommet inn i hylla full uttelling. Det gir en flying start, men jevner seg erfaringsmessig ut i løpet av året. 

Så, fasiten for hva jeg leste i januar:

• 8: Jane Austen - Persuasion
• 7: Ann Leckie - Ancillary Sword
• 6: Amanda Palmer - The Art of Asking 
• 5: Lena Dunham - Not that kind of girl
• 4: Ann Leckie - Ancillary Justice
• 3: Frode Fanebust - Dypt urettferdig - Nordsjødykkerne og sannheten
• 2: Marguerite Duras - Å skrive
• 1: Bjarte Breiteig - Mine fem år som far

Kjønn: To menn og seks kvinner. 

Språk: To norske 2014-bøker på tampen før nomineringen gikk ut (men ingen av dem danket ut bøkene som allerede var inne på favorittlista mi), fem på engelsk og én oversatt fra fransk.

Sjanger: To biografier (eller personlige essaysamlinger), to sci-fi romaner (i samme serie), to andre romaner og to sakprosa.

Kryss: To biografier, én 1001-bok, 7 (!) off the shelf, 2 sakprosa. Og lest mesteparten av Paris Review som kom i januar, men ikke åpnet London Review of Books

Månedens favoritt: Det må bli The Art of Asking som spilte harpe på nervene mine, med Ancillary Justice som en god nummer to.

Dette gir følgende kryssliste:

• 0/20 norske bøker utgitt i 2015
• 7/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 1/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 2/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 2/6 andre faglitterære bøker
• 0/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 0/5 novellesamlinger
• 0/1 bok på fransk
• 1/2 faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

Jane Austen - Persuasion

Tittel: Persuasion

Sjanger: Roman

Forlag: Wordsworth Classics

Utgitt: 1817, denne utgaven 1998

Sidetall: 224 s.

Kilde: Gave

Språk: Engelsk

Nytt år, nye forsetter og for første gang på mange måneder deltakelse i Lines lesesirkel. Ah, januar med sine blanke ark og ennå ikke falmede ambisjoner...

Forrige gang vi leste Austen i lesesirkelen var det full klaff mellom meg og Northanger Abbey. Da var det så lenge siden jeg hade lest Austen at jeg hadde glemt hvor bra det var, og ble forført som om det var et første møte. Denne gangen er jeg ikke helt der. 

Det er ikke det at jeg synes Persuasion er gjennomført dårlig, men jeg synes den var utrolig seig å komme i gang med. Det begynner med en oppramsing av navn, famileforbindelser og eiendeler som bare varer og varer. Hadde det ikke vært for at jeg er ekstra sta når det er snakk om lesesirkelbøker, tror jeg aldri jeg hade kommet så langt som til romantikken. Ikke en gang Austens velsmidde setninger greide fange meg før jeg hadde passert halvveis i boka, og humoren jeg satte så stor pris på forrige gang, var langt mer dempet her. Joda, Austen ironiserer over de overfladiske og dumme også denne gangen, men ikke på den måten som fikk meg til å flire høyt ved forrige møte. I rettferdighetens navn. når Anne kommer seg til Uppercross og Bath og det endelig begynner å skje noe, engasjerer jeg meg i fortellingen også denne gangen. Og jeg heier på Anne og hennes utvalgte, slik jeg er ment å gjøre det, jeg gjør jo det. Men det kjennes litt som om jeg måtte klatre over en massiv murvegg av ord før jeg kom dit. En port inn hadde gjort jobben mye enklere, just saying.

Jeg kunne sikkert tvunget fram flere ord, for eksempel om at Anne sannsynligvis er den Austen-heltinna jeg mer enn noen kan identifisere meg med, men denne boka engasjerte meg altså ikke nok til å vekke skrivelysten. Altså, ikke utover dette pliktløpet som skyldes at det fremdeles er januar og jeg vil være flink-pike-lesesirkeldeltaker. 

Faktisk var noe av det jeg synes var mest spennende at min utgave avsluttet med to bortklipte kapitler som forløste kjærlighetshistorien på en annen måte enn et diskret brev. Jeg likte innblikket i hvordan en skriveprosess består av utprøving for å finne scener som funker, og likte godt å bli presentert for et alternativ der den samme dialogen var plassert i to vidt forskjellige situasjoner. 

Utover det, tror jeg det mest gledelige denne gangen er at jeg og Line endelig har funnet en lesesirkelbok å være uenige om. Så slipper jeg ligge våken om natta å bekymre meg for en særdeles selektiv partiell kloning som bare har gjort utslag innen nettbaserte lesesirkler...

Hemmelige forsetter og hvor lett de kan revideres

Før kalenderen ble bladd om til 2015, publiserte jeg en liste over årets lesemål for 2015. Det jeg ikke har gjort offentlig, er at jeg også har et skrivemål. Mest fordi det er kleint. Fordi jeg har sagt det samme så mange ganger at ikke en gang jeg selv tror på det lenger. Men det faktum at man aldri har lyktes før, er ingen grunn til ikke å prøve igjen, er det vel? So here I go again…

Årets mål er like enkelt som det er umulig: Skriv noe hver dag. Jeg har gitt meg selv all verdens slingringsmonn ved å si at alt teller. Blogginnlegg, dagbok, personlige mailer. Inspirert av Ravatns Operasjon Selvdisiplin er målet i første omgang å skape en vane. Jeg har tilbragt 2,5 år med beinhard selvdisiplin for å komme gjennom en bachelorgrad ved siden av nesten full jobb, nå skal denne disiplinen bli med meg videre.

I hvert fall var det sånn det skulle bli. Det holdt til 12. januar. Det var  tvangslesekafe etter jobb, og da jeg kom hjem ved ti-tida druknet resten av kvelden i TV. Dagen etter hadde jeg 13 timers arbeidsdag, og så vidt energi nok til å spise før jeg la meg. Det var tid for revisjon. Ikke å skrive noe hver dag, men hver dag jeg kommer hjem i normal tid. Ingenting jeg kan skrive med energinivået jeg har etter 13 timer på jobb vil være noe annet enn ren svada, det er unnskyldningen jeg gir meg selv. Prøver å si til meg selv at det er greit sånn, at poenget med målet ikke er å gi meg selv dårlig samvittighet.

Etter den reviderte regelen har jeg bare misset én dag så langt i januar. Ikke fordi jeg har skrevet, men fordi jeg har jobbet tosifret antall timer hver dag denne uka. Jeg er sliten. Jeg lover meg selv at neste uke skal bli annerledes. Jeg venter ikke til neste uke med å begynne på nytt, jeg skriver dette. Som også er noe, fordi kvalitet ikke er et krav.

God helg!

Amanda Palmer - The Art of Asking

Tittel: The Art of Asking

Sjanger: Selvbiografi

Forlag: Grand Central Publishing

Utgitt: 2014

Sidetall: 336

Kilde: Kjøpt selv

Språk: Engelsk

For meg var Amanda Palmer kona til 

Neil Gaiman før hun ble en person som begynte å interessere meg på sine egne premisser. Litt bakvendt, men naturlig siden jeg er clueless innen musikk, men en ivrig leser av sjangerlitteratur. 

Palmer er musiker og ble kjent gjennom duoen Dresden Dolls der hun sammen med Brian Viglione spilte musikk de selv kalte "brechtian punk cabaret". Jeg må ærlig innrømme at musikken stort sett er hakket for sær for min smak, men jeg digger estetikken. 

Og jeg digger dama! Jeg mener, what's not to like? Da Daily Mail, som den eneste omtalen av konserten hennes på Glastonbury-festivalen, publiserte et bilde av en pupp på avveie under tittelen: "Making a boob of herself! Amanda Palmer's breast escapes her bra as she performs on stage at Glastonbury" svarte Palmer på denne måten under neste konsert:

Det som er aller mest spesielt med Amanda Palmer, er imidlertid forholdet hun har til fansen. Her er det ingen livvakter som holder folk på armlengdes avstand fra showets stjerne. Med Palmer kommer du tett på, veldig tett på. Helt fra starten har hun vært bevisst på å være tilgjengelig, på at kunst skapes gjennom relasjoner med andre mennesker. Hun er ekstremt aktiv på sosiale medier, og bruker twitter til å dele hverdagslivet, annonsere spontane pop-up konserter eller annonsere hvor hun er og be folk komme og si hei eller komme backstage med mat etter et arrangement i stedet for å bestille takeaway. Hun har vært på mange fester hjemme hos fans og reiser fra sofa til sofa når hun er på turne mens crewet tar inn på hotell. Hun har til og med kledd seg naken og latt fansen dekorere kroppen sin med tusj og fingermaling. Ingen sjenert dame med andre ord.

Det hun etter hvert kanskje har blitt mest kjent for, er at hun som første musiker samlet inn over 1 million dollar på Kickstarter for å finansiere sin egenproduserte plate etter å ha brutt med et stort plateselskap. Mange var negative til henne i etterkant og mente hun ikke hadde rett til å be fansen om penger siden hun faktisk hadde vært signert av nevnte plateselskap, mens andre som ikke kjente til henne og hennes nære forhold til fansen stod på sidelinjen og klødde seg i hodet uforstående til hvordan en artist fikk folk til å ønske å betale for musikk i et samfunn der piratkopiering og Spotify finnes. Dette førte igjen til at hun ble bedt om å holde en "TED-talk", en tale som raskt passerte millionen med visninger på youtube, og som denne boka er en videreføring av.

Jeg har gledet meg til å lese The Art of Asking, men var overhodet ikke forberedt på min egen reaksjon på å lese den. Teksten traff et eller annet i meg, jeg vet ikke hva, men faktum er at jeg har sippa meg gjennom side etter side. Ikke fordi den er trist, men fordi jeg ble rørt av alle de små detaljene, av de menneskelige møtene Palmer er god på. Teksten er en lang utforskning av å tørre og be om hjelp, om hvorfor det er vanskelig og hvorfor du skal gjøre det likevel. Samtidig forteller den Palmers vei inn i musikken, om årene hun livnærte seg som en levende statue, om menneskene hun har møtt, om hvordan Dresden Dolls gradvis vokste seg relativt store på indie-scenen og om hvordan hun møtte og etter hvert ble kona til Neil Gaiman. Det oppleves nært og bånn ærlig og jeg greier ikke vurdere bokas litterære kvaliteter fordi jeg er altfor opptatt med å fangirle. 

Jeg gir meg her. Om du ikke vil lese boka, anbefaler jeg deg i det aller minste å se hennes TED-talk på youtube, den er vel verdt 14 minutter av ditt liv. Liker du denne, bør du definitivt lese boka også.

(Og i retrospekt burde jeg kanskje ikke blitt så overrasket over min egen reaksjon da jeg enda ikke har greid se denne uten å sippe heller…)