søndag 28. juni 2015

Emily St.John Mandel - Station Eleven

Tittel: Station Eleven
Sjanger: Roman
Forlag: Picador
Utgitt: 2014
Sidetall: 333 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Station Eleven er noe så sjeldent som en bok som både
… var finalist i den amerikanske National Book Award, en pris som har rykte på seg for å foretrekke relativt smale og eksperimentelle tidler
… og vinner av Arthur C Clarke award, en av de tre store prisene innen science fiction
Omfavnet både av litterær elite og SFF-fandom? Det sier seg selv: Jeg måtte lese.

La meg starte med konklusjonen:
Jeg elsket denne boka!

Jeg vet at så fort jeg beskriver den som en post-apokalyptisk roman eller science fiction, er det mange som faller av, eller i det minste tenker stille for seg selv å nei, ikke enda en. Men vær så snill, heng med litt til, denne boka fortjener din oppmerksomhet selv om du er en av dem som vanligvis ser ordene science fiction som en grunn til å la den ligge.

Station Eleven er først og fremst en litterært ambisiøs roman. Vi følger mange personer over ulike tidsplan, ikke nødvendigvis fortalt fra A til B, og da jeg var ferdig med boka var jeg overrasket over å oppdage at den bare var på litt over 300 sider. Jeg følte at etter alt jeg hadde vært gjennom, burde sidetallet i hvert fall ha vært det dobbelte. I tillegg er den ekstremt godt skrevet. En av blurbene som er trykket i min pocket utgave uttrykker det slik: "A novel that miraculously reads like equal parts page-turner and poem," og jeg kjenner meg godt igjen i den beskrivelsen. Forfatteren drar meg både inn i handlingen og i stemningen, dette var en sånn bok som fikk hverdagen til å irritere meg fordi den kom i veien for lesingen.

I boka følger vi et knippe mennesker som alle på ulike måter er knyttet til den berømte skuespilleren Arthur Leander. I bokas første kapittel dør han på scenen mens han spiller tittelrollen i King Lear, og i bokas oppbygging er dette et vel så viktig nullpunkt som katastrofen som inntreffer litt senere samme kveld: Et fly fra Europa bærer med seg smitten av et pandemisk influensavirus som i løpet av uker utsletter 99% av menneskeheten. Vi følger våre personer både gjennom Leanders 'rise to fame' og i tiden etter katastrofen. Noen er med i begge tidsløp, andre bare i ett av dem.

Men i motsetning til veldig mange andre post-apokalypse historier, er aldri selve katastrofen i fokus. Den er et bakteppe som selvsagt spiller en viktig rolle i karakterenes liv, men det er menneskene og utforskningen av dem som spiller hovedrollen. Dette forsterkes av at vi følger en del av personene både før og etter, men bare i veldig begrenset omfang under. Det er lettere å identifisere med en del av personene fordi de har levd i min verden og husker den godt. De lever med et konstant savn og nostalgi over det de har mistet, men de har tilpasset seg en ny tid og valgt å fortsette livet under nye forutsetninger. Dette er noe av det jeg liker best med denne boka. Det at den er post-apokalyptisk men likevel ingen dystopi. Det finnes håp her, en tro på menneskehetens evne til å tilpasse seg å overleve, selv om mørket også er en del av denne nye verdenen som har oppstått er ikke alt mørkt, .
What was lost in the collapse: almost everything, almost everyone, but there is still such beauty. Twilight in the altered world, a performance of A Midsummer Night's Dream in a parking lot in the mysteriously named St. Deborah by the Water, Lake Michigan shining a half mile away. Kirsten as Titania, a crown of flowers in her close-cropped hair, the jagged scar on her cheek-bone half-erased by candlelight. The audience is silent, Sayid, circling her in a tuxedo that Kirsten found in a dead man's closet near the town of East Jordan: "Tarry, rash wanton. Am I not thy lord?" (s. 57)
Som nevnt følger vi mange personer, men den vi kommer tettest på og som jeg oppfatter som bokas hovedperson er Kirsten. Hun er som barn vitne til Leanders død, men husker lite av det. I den nye verdenen reiser hun rundt med the Travelling Symphoni, en gruppe skuespillere og musikere som reiser rundt fra sted til sted og spiller Shakespeare-skuespill og klassisk musikk for de små samfunnene som fremdeles eksisterer. Bokas plott er knyttet til henne: Gruppen har etterlatt to av sine medlemmer i et slik samfunn fordi de ventet barn, og er nå tilbake for å hente med seg den lille familien videre. Men familien er borte, og symfonien vil finne dem. Når jeg nevner dette plottet så sent i omtalen er det fordi dette bare er én av mange tråder boka vever med. Ingenting jeg skriver kan yte helheten rettferd.

Jeg sitter med følelsen av å kunne fortsatt å skrive om Station Eleven i det uendelige, det er så mange elementer å ta tak i, men dette er allerede blitt ganske langt. Hovedbudskapet er uansett enkelt å oppsummere: Les! Egentlig er det det eneste orde jeg hadde trengt å skrive...

12 kommentarer:

  1. Will do! Lese altså. Du minnet meg igjen på boka, jeg har den nemlig liggende på Kindle. Må bare gjøre ferdig The Robber Bride av Atwood først. Flott omtale!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hm, den trodde jeg sto i hylla mi også, men ser nå det er feil. Tror min neste Atwood bok blir Cat's Eye, som også er 1001- bok. Gleder meg til du leser og til å lese hva du synes.
      Kjenner på meg at dette kan bli en av de bøkene der jeg kommer til å ta dte som en personlig fornærmelse om noen ikke liker den ;)

      Slett
  2. Å, nå ble jeg glad! Både fordi du elsker den og anbefaler den OG fordi jeg har den i hylla.

    SvarSlett
    Svar
    1. Gled deg, jeg er sikker på du kommer til å like denne.

      Slett
  3. For en herlig omtale, denne vil jeg lese! Jeg er en av dem du beskriver i begynnelsen av innlegget ditt, og jeg er så glad for advarselen din fikk meg til å lese videre :) Har lest SILO og 3-4 andre sf-bøker, så jeg tror jeg skal ha glede av denne :) (Så Mad Max i går, den hadde jeg ikke glede av...)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, les :) Dette er en veldig annerledes apokalypse enn Silo-bøkene, og jeg tror den er mye lettere å like for lesere som tror de ikke vil lese sf. Samtidig er den mer litterært krevende enn mye sf er fordi den er mindre plotbasert og mer fragmentert, uten at jeg synes det gjør den vanskelig tilgjengelig.

      Slett
  4. Vel jeg er en av dem som, ikke lar meg skremme, men som ikke er spesielt sf-begeistret, selv om jeg innser at linjene mellom sf-fantasy-dystopi er svært tynne, om ikke ikke-eksisterende i mitt hode. Har lest flere glødende omtaler av denne boka - og foreløpig holdt meg unna - innrømmer at jeg sjekker storytel i ny og ne -). Jeg legger på minne at du IKKE syntes Woolserien var kjedelig - og DET heller kaldt vann i kjøpeblodet.
    (men skal jeg være helt ærlig har du nok puffet meg av gjerdet -)

    (Digresjon: Jeg har i årevis nektet å lese Oryx&Crake)

    SvarSlett
    Svar
    1. Bare for at det skal være sagt: Denne boka og Wool-serien spiller i helt forskjellige ligaer. Nei, Wool-serien kjedet meg ikke, men det er vel så langt jeg har strukket meg. Den var grei underholdning, og ikke mer enn det.

      Station Eleven er noe helt annet, og jeg vet ikke om jeg tør si det, men gjør det likvel: til og med bedre enn Atwood! Og jeg tør påstå, enda mer tilgjengelig for ikke-SF lesere enn det Atwood er fordi det er enda tettere fokus på menneskene og ingen 'science' overhodet. Dette er en realistisk roman, med unntak av at 99% av menneskene er borte.

      Så akkurat en youtube-anmeldelse som kalte dette en "domestic apocalypse". Det er ingenting spektakulært som skjer, ingen gal vitenskapsman, ingen atomkatastrofe, ingen invasjon fra ytre rom eller meteornedslag. Bare en skikkelig bedriten influensa.
      Og det gjør det egentlig bare mye mer skummelt.

      Om du ikke vil dyttes ned av kjøpegjerdet kan jeg ta med boka på neste tvangslesecafe, så kan du lese uten å bruke penger på det ;)

      Slett
    2. Det er det jeg er redd for - at den er for virkelighetsnær, influensa og greier - normalt blir jeg nervøs bare folk hoster rundt meg.... ,men yes, ta den med på tvangslesecafe (takk takk), har sirklet rundt one-click-knappen helt siden jeg leste omtalen din.

      Slett
  5. Dette er en sjanger jeg ikke leser så mye av men jeg har lagt merke til denne boken og ser frem til at den kommer på norsk. Kjenner jeg gleder meg enda mer etter å ha lest omtalen din.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så fint å kunne ha den effekten :)
      Vet du hvem som skal gi den ut på norsk?

      Slett
    2. Mener det er Font forlag som skal gi den ut! Ser den er forskjøvet til januar..

      Slett