Kyrre Andreassen - For øvrig mener jeg at karthago bør ødelegges

Tittel: For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges
Sjanger: Roman
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sidetall: 358 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Bokmål

Denne boka traff meg, hardt og uventa.

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, annet enn at boka var Brageprisnominert og at jeg var fascinert av tittelen. Etter at eBokBib kom inn i mitt liv, er ikke terskelen høyere enn som så. Men det tok ikke mange sidene før jeg visste at jeg måtte ut og handle; dette var ei bok jeg ville eie.

I boka møter vi Krister Larsen. Drammenser, elektriker med flere prolapser i ryggen som via NAV-systemet i stedet har fått jobb som lærer på norskopplæringa for utlendinger. Og Krister er litt av en type. I nesten 360 sider lekser han opp om livet sitt, om hva han mener om menneskene han deler det med, om jobben, om kollegaene og om samfunnet som helhet. Hele boka er én lang monolog, og vi har ikke annet valg enn å være med på Kristers mange tankerekker og digresjoner. Ikke at jeg hadde noe som helst i mot å være med på den reisen.

Språket er muntlig med lange setninger, gjentakelser og stadige innskudd. Det er suggerende, jeg satt meg ned og trodde jeg skulle lese noen få sider og hadde plutselig lest 50. Krister er en av gutta på gølvet, noe som er tydelig både i hvordan han snakker og i hvilket syn han har på verden. Men samtidig er han en belest fyr, og det preger både ordvalg og hva han snakker om.

Alle har sine indre demoner. Men er det gøy at en person er arbeidsufør? Det er ikke gøy å miste levebrødet. Hva skal man ellers kalle det? Når man ikke kan fortsette med yrket sitt, men må gå på NAV, slåss med byråkratiet, bli stua bort på en tilfeldig arbeidsplass. Det er ikke gøy. Tenk på flagellantene. Apropos ingenting. Flagellantene i antikken. Da Marianne og jeg var i Roma, det var på et av museene, eller var det i en av katedralene, i hvert fall så vi malerier av flagellantene, evnukkprestene som piska seg sjøl. Og noen ganger ...det hadde vært mer fristende å stille seg opp inne garasjen og piske seg sjøl med et belte eller lignende, hele hersens hageslangen, mer fristende det enn å gå på jobb (s. 64)

Vi er som sagt prisgitt Kristers syn på verden, men han er ingen pålitelig forteller. Han kan raljere i side etter side om tilsynelatende tilfeldige detaljer eller avsporinger, mens de dramatiske situasjonene blir avspist med et par setninger. Fra starten av fremstår han som reflektert og skarp, det er lett å få sympati for hans situasjon som arbeidsufør og i kamp med systemet. Han fremstiller seg selv som misforstått, og andres reaksjoner virker overdrevne på bakgrunn av dette. Han er morsom, jeg ler med han av det absurde i et samfunn som nedvurderer det fysiske arbeidet og all status ligger i jobber der man flytter papirer.

I stedet for å jobbe sitter folk og diskuterer åssen de skal jobbe og hva de skal kalle jobbinga. I praksis, det vil si ikke-praksis, er det det som er politikk. (s.277)

Men som sagt, han er ikke pålitelig, og gradvis trer også et annet bilde av Krister frem som ikke er like sympatisk. Noe ser man gjennom andres reaksjoner på ham, og noe fordi han har snakket seg varm og begynner å komme med innrømmelser. Det blir gradvis mørkere, og det blir tydelig at Krister sliter med både det ene og det andre uten å ville innrømme det for seg selv. Det er mesterlig gjort å skrive frem en Krister, å få med nyansene på denne måten når man skriver så bastant fra innsiden av karakteren som det Kyrre Andreassen har gjort her.

Til slutt: Jeg kan ikke skrive om denne boka uten å bli personlig. Det er nemlig ikke til å komme utenom at en stor del av min fascinasjon for denne teksten handler om hjemsted. Jeg innser at dette må være den første boka jeg har lest der handlingen er lagt til Drammen og omegn. Alle steder som nevnes skaper krystallklare bilder i hodet mitt, jeg kjenner dem så godt. Når han snakker om en telefonkiosk i Åslyveien, vet jeg akkurat hvor den stod, det er bare noen hundre meter fra barndomshjemmet mitt. Når han snakker om leiligheten han bodde i på St. Hansberget og utsikten derfra, er det fem minutters gange fra der jeg bor nå og utsikten ser jeg hver dag fra stua. Jeg kjenner språket han snakker i, og jeg kjenner typen. Det var noe med å lese denne boka som var å komme hjem på en måte jeg ikke kan huske å ha opplevd med noen annen bok før. Det ble nært på en ny måte.

Konklusjonen er selvsagt at dette var ei bok jeg likte veldig godt. Lokalpatriotismen skal få sin del av æren, men boka hadde jeg likt uavhengig av hvor handlingen var lagt. Som selverklært språknerd er det en fryd å lese noen som leker seg på den måten Andreassen gjør, og nettopp gjennom språket har han gitt Krister Larsen en stemme det er verdt å lytte til. Det er fryktelig mange akademikere i norske samtidsbøker - kanskje trenger vi flere omskolerte elektrikere som kan fortelle oss hvor skapet skal stå?

Ninefox Gambit - Yoon Ha Lee

Tittel: Ninefox Gambit
Sjanger: Science fiction
Forlag: Solaris
Utgitt: 2016
Sidetall: 317 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Da jeg så denne boka sammenlignet med Ancillary Justice av Ann Leckie, var den bestilt og på vei i posten ti minutter senere. Ancillary-serien var et av de store høydepunktene i 2015, og en sjanse til å oppleve noe lignende igjen måtte selvsagt utforskes.

Kel Cheris er kaptein i militæret til et intergalaktisk imperium, og ekstremt god i matte. Da komplekse utregninger er en viktig del av den militære taktikken, er hun veldig god på å justere seg underveis. Faktisk litt for god, fordi hennes versjoner av taktikkene går utenfor den aksepterte regelboka, og hun får problemer med de høyere opp i systemet. Men hun får en sjanse til å vise seg frem da et av imperiets viktige strategiske holdepunkter er under angrep av rebeller, og Kel Cheris forslag om å hente frem den udødelige strategikeren General Shuos Jedao vinner frem. Problemet er for det første at Shuos Jedao ikke har noen kropp, men linkes direkte til Kel Cheris slik at de sammen deler hennes. For det andre er han kanskje en glimrende strateg som aldri har tapt et slag, men han er også mannen som i sitt siste slag ble gal og massakrerte begge armeene, både fiendens og sin egen.

La meg begynne med å si: Denne boka var ekstremt seig i starten.
Teksten var full av ord jeg ikke skjønte og jeg var til å begynne med usikker på om det var engelske ord jeg ikke kunne, eller ord funnet opp til denne boka. (Det var det siste.) Som leser ble jeg kastet rett ut i handlingen i en verden jeg ikke kjente med teknologi basert på prinsipper jeg ikke forstod, og det tok ganske lang tid før jeg følte jeg begynte å få nogenlunde fotfeste i teksten og kunne begynne å orientere meg.

Først når Kel Cheris og Shuos Jedao linkes rundt side 80 begynner jeg å få et overblikk av hvem de ulike grupperingene er og hva de står for, og det er da det begynner å bli interessant. Boka drives frem av militær taktikk og politisk maktkamp, og jeg satt hele tiden med følelsen av å henge ett hakk på etterskudd og ikke helt henge med på hva som skjer. Det høres kanskje negativt ut, men akkurat det var faktisk en av tingene jeg likte så godt nettopp med Ancillary-serien. Det gjør teksten uforutsigbar, jeg greier ikke gjette meg til hva som kommer eller til konsekvensene valg vil få. Jeg liker følelsen av at karakterene i boka er smartere enn meg, og at de forstår sin verden bedre enn det jeg gjør.

Jeg likte også den nagende tvilen jeg etter hvert fikk til hvem jeg egentlig burde heie på her. Vi følger hovedpersoner fra imperiet som vil ta tilbake et holdepunkt som er erobret av rebeller. Men jo mer jeg leser, jo mer sympati får jeg med rebellene. Ikke bare fordi jeg er programmert til å heie på underdogs, men fordi vi blir mer kjent med de ulike verdisystemene som står mot hverandre.

Det er også interessant å lese samspillet mellom Cheris og Jedao. Det er et spennende konsept når du tar sjangerlitteraturens klisje med læremester og lærling og plasserer dem i samme kropp, særlig når du i tillegg har lansert læremesteren som gal og sådd tvil om man i det hele tatt kan stole på noe han sier.

Var dette en ny leseopplevelse på høyde med Ancillary Justice? Nei, ikke for meg. Til det var starten for treg og slutten for rask. Men jeg synes likevel det var mye spennende å ta tak i her, og kommer til å fortsette serien når det kommer nye bøker. Særlig fordi jeg da vil være mer inneforstått med alt som forvirret meg i starten av denne, og sannsynligvis være med fra første side.

For øvrig har jeg valgt meg denne boka som mitt bidrag til  Heddas Bokhyllelesing i januar, der oppgaven er å lese en bok med blått omslag. Jeg ser på bildet her og tenker at den ser mer grønn enn blå ut, men jeg lover at i original er dette definitivt blått nok for meg.

Årets favoritter

Jeg er ikke helt ferdig med 2016 enda. Jeg har oppsummert året i statistikk, men for alle andre enn meg selv antar jeg det er mer interessant å lese om selve bøkene enn krysslister opp og i mente. Særlig siden jeg knapt har skrevet om bøker i året som har gått.

Jeg sitter igjen med følelsen av at 2016 var et helt middels leseår. Om vi snakker kvantitet var jeg på det nivået jeg ønsker å være. 89 bøker og drøye 22.000 sider er nok omtrent akkurat der min komfortsone ligger.

Men 2016 skulle ikke være et år for kvantitet, det skulle handle om kvalitet. Og der har jeg mislykkes i å velge de rette bøkene. Det er ikke mange jeg har direkte mislikt, men det har vært altfor mange som har vært helt ok. Det største savnet har vært at jeg ikke har funnet én bok som har truffet meg hardt i løpet av hele året. Ikke én bok har jeg gitt fem stjerner på Goodreads, og det har kommet til et punkt der jeg lurer på om det er meg det er noe galt med, at jeg har mistet evnen til å bli entusiastisk.

Når det er sagt, jeg har selvsagt lest noen veldig gode bøker i løpet av året også. Det er bare vanskeligere å rangere dem enn det pleier å være fordi jeg likte alle disse veldig godt, men det er lite som skiller mellom dem.

Jeg har likevel gjort et forsøk, og lanserer her min topp 5 liste over bøker jeg leste i 2016:

1: Rebecca Solnit - A Field Guide to Getting Lost

Denne leste jeg helt på slutten av året, og det er nok den boka jeg har vært nærmest å gi full pott i form av fem stjerner. Boka er en essaysamling der Solnit kombinerer personlige anekdoter, filosofiske tankerekker og historiske hendelser for å utforske betydningen av det å gå seg bort, både i bokstavelig og mer overført betydning.

Solnit ser ikke på det å gå seg bort eller miste seg selv som noe negativt. Snarere argumenterer hun for at det er en viktig egenskap det moderne mennesket ser ut til å ha glemt. Hvordan kan du bli virkelig kjent med deg selv om du aldri har utfordret grensene dine? Og noen ganger trenger du ikke å vite hvor du er, det er nok bare å være. Noe som høres fryktelig banalt ut når jeg skriver det sånn, men virket langt mer elegant da jeg leste det i Solnits tekster.

Denne boka minnet meg på hvorfor jeg lovet meg selv å lese mer personlige essays i 2016, det er en sjanger jeg ser ut til å like veldig godt og som jeg definitivt burde utforske mer.

2: Becky Chambers - The Long Way to a Small Angry Planet

Jeg er overbevist om at om jeg hadde lest denne boka på et annet tidspunkt, hadde jeg falt hodestups og aldri sluttet å snakke om den. Men siden jeg har vært en distansert og mindre entusiastisk leser i året som gikk enn det jeg pleier, ender den opp her på en respektabel annenplass.

Dette er science fiction også for dem som vanligvis ikke leser science fiction. Boka forteller om mannskapet på skipet Wayfarer som har som oppgave å lage portaler mellom ulike solsystemer. Men det er lite fokus på teknikk eller krigføring, her er det mannskapet på skipet og forholdet mellom dem som er det viktige.

Wayfarer får oppdraget å lage portal fra et system helt i ytterkanten av det kjente universet, og må bruke et år på reisen dit. Vi er med gjennom store og små hendelser gjennom hele dette året, og ser hvordan mannskapet holder sammen gjennom det hele på tross av store interne forskjeller.

Boka er som en stor, varm klem som gir deg troen på vennskap, og er foreløpig det nærmeste jeg har kommet følelsen jeg hadde av å se TV-serien Firefly. Oppfølgeren, A Closed and Common Orbit, er allerede kommet, og står på vent i bokhylla mi. Planen er at denne ikke skal trenge vente lenge.

3: Yuri Herrera - Signs Preceding the End of the World

Dette er en veldig kort bok som får sagt imponerende mye på den lille plassen den har til rådighet.

I boka møter vi ei ung jente som er ute på et oppdrag: Hun skal krysse grensa til et annet land og hente hjem broren som har gjort den samme reisen noen år tidligere. Navnet på landene nevnes aldri, men det er ganske åpenbart at det dreier seg om Mexico og USA.

Det jeg likte med denne boka er at den kan leses på mange nivåer og på den måte bety forskjellige ting. På det mest overfladiske nivået er det en klassisk quest-fortelling der en ung jente skal ut på reise for å hente hjem noe fra et sted langt borte. På veien møter hun både hjelpere og motstandere, og hun må overvinne mange utfordringer for å nå fram til målet. Men boka er også en fortelling om immigrasjon, eller kanskje heller migrasjon, og om hvordan selve reisen påvirker deg. Personen du er på slutten av reisen er ikke den samme som dro hjemmefra.

Boka er også nydelig skrevet, og jeg satt gjentatte ganger og leste setninger på nytt og på nytt bare fordi jeg ikke ble ferdig med dem. Den har også en veldig åpen slutt der jeg vil argumentere for at hva du mener faktisk skjer, er avhengig av på hvilken måte du har lest resten av teksten.

4: Linn Ullmann - De Urolige

Den aller første boka jeg leste i 2016 og den eneste norske på årets liste. Men Linn Ullmann må med.

Det er vanskelig å lese De Urolige som roman og ikke som selvbiografi fordi det ligger så tett opptil Ullmanns eget liv. Men det er ingen navn i denne boka. Her er bare moren, faren og jenta. Moren og faren som ikke lenger er sammen. Moren og faren som begge lever for kunsten og nok er mer opptatt av å realisere seg selv enn av å være foreldre. Det er somrene i Sverige med filmskaper-far. Det er, i hvert fall teoretisk, resten av året med skuespiller-mor, men i praksis betyr det en strøm av forskjellige barnevakter mens mor er på filmsett og et barn som lever med angsten for å bli forlatt.

Mest av alt er denne boka en utforskning av forholdet mellom foreldre og barn. Det er historien om en sår barndom, men Ullmann greier å skildre denne sårheten som en tilstand og peker ikke ut skyldige. Men boka ser også på det samme forholdet gjennom blikket til barnet som voksen kvinne til stede ved sin fars dødsleie, og gjennom skildringer av den voksne kvinnen når hun selv har blitt mor.

Jeg likte Ullmans språk med mange korte ufullstendige setninger, og jeg likte særlig godt skildringene av faren og hans sykdom og dødelighet. Jeg har mer av Linn Ullmann i hyllene også. Det er kanskje på tide å lese mer?

5: Lisa Mcinnerney - The Glorious Heresies

Dette var kanskje et usannsynlig lesevalg for min del, men jeg ble nysgjerrig da den vant Baileys woman's prize for fiction tidligere i år. Og det var flaks, for den endte altså opp som en av årets favoritter.

Boka beskrives som en svart komedie fra Cork i Irland. Vi møter 15-åringen Ryan som både er i starten av et gryende kjærlighetsforhold til den peneste jenta på skolen, og i starten av en kriminell karriere som narkolanger. Vi møter også Ryans far som vikles inn i et intrikat plott da han uten å vite hva han sier ja til rekrutteres til å bli kvitt et lik for en av de store gutta i byens kriminelle underverden.

Det er røft og tøft, til tider ganske voldelig og et plott som river og røsker i karakterene underveis. Samtidig er det et en varm skildring av det nederste laget i det irske samfunnet. Av skoletaperne, arbeiderklassen, drankerne og de unge som havner på kant med loven enten fordi de føler de ikke har noe valg.

Det var spennende, underholdende og innimellom ganske hjertevarmt og du kan gjøre langt dårligere valg enn å unne deg noen timer fordypet i denne boka. For meg var den kanskje årets største overraskelse, og i tone minnet dette meg faktisk litt om en realistisk versjon av Joe Abercrombie.

Bokbloggerprisen 2016 - hva har jeg lest?

I dag åpner nominasjonen til Bokbloggerprisen 2016, og det er på tide å oppsummere hva jeg har lest av aktuelle kandidater gjennom året. Jeg har to bøker jeg per i dag er halvveis i, men som jeg har planer om å fullføre innen nominasjonsfristen går ut 7. januar. Om jeg teller med de to, ender jeg på 24 aktuelle kandidater.

Det jeg er mest fornøyd med i år er at jeg har lest ganske variert når det gjelder norske bøker. Tradisjonelt har jeg lest en overvekt av romaner, mens jeg i 2016 har lest flere ulike sjangre. Jeg tror det har vært viktig for at lesingen fremdeles skulle fremstå lystbetont. Ekstra gøy er det at jeg i år faktisk har lest like mange diktsamlinger som romaner. Det hadde jeg ikke trodd da året startet, og er noe jeg planlegger å ta med meg inn i 2017. Resultatet av dette er at jeg i år sitter med motsatt utfordring av hva jeg har hatt tidligere når jeg skal finne ut hva jeg skal nominere. Jeg har seks kandidater i romanklassen, men hele 18 i åpen klasse.

En annen ting jeg er fornøyd med i år er at jeg i veldig stor grad har styrt min egen lesing. Bare to av de leste bøkene er anmeldereksemplarer (Ivo de Figueiredo og Sverre Henmo). Resten har jeg enten lånt av venner, lånt på biblioteket eller kjøpt selv. 2016 har vært det virkelige gjennombruddsåret for min del for å lese bøker på eBokBib, og veldig mye av det nye norske er valgt ut derfra.

Det jeg ikke er spesielt fornøyd med er at jeg bare har skrevet skikkelige innlegg om to av bøkene. Det får være et nyttårsforsett å bli bedre på det i 2017. Det er dessuten mange bøker jeg hadde planer om å lese innen året var omme som jeg aldri rakk, i all hovedsak romaner. Her får jeg satse på at mine medbloggere sorterer ut det beste av det beste til meg, og at jeg har gode ting i vente under samlesingen i 2017.

Men, nok innledende pjatt. Her kommer oversikten over bøkene jeg har lest, sortert per sjanger og i rekkefølgen de er lest.

Romaner

• Birger Emanuelsen - Anna og kjærligheten
• Silje Aanes Fagerlund - Eneste
• Nicolai Houm - Jane Ashlands gradvise forsvinning
• Tomas Espedal - Året
• Bror Hagemann - Syng meg vekk
• Kyrre Andreassen - Og forøvrig mener jeg Karthago bør ødelegges

Jeg har kanskje lest færre norske romaner enn jeg pleier i år, men til gjengjeld har jeg likt alle sammen. Det er ingen på denne lista jeg hadde blitt veldig misfornøyd om vant prisen når den skal deles ut i september.

Likevel er det to i dette utvalget som skiller seg ut for meg. Jane Ashlands gradvise forsvinning synes jeg var en gjennomført god roman som hadde alt på plass: språk, oppbygging og en historie å fortelle. Den andre er For øvrig mener jeg Karthago bør ødelegges som jeg så langt bare er halvveis i, men som traff et savn i meg jeg ikke visste jeg hadde. Boka foregår nemlig i Drammen, og umiddelbart da jeg begynte å lese følte jeg meg hjemme i teksten på en måte jeg aldri har opplevd å være før. Alle stedsangivelser gir plutselig helt sylskarpe bilder fordi det som skildres er steder jeg kjenner godt, noe som har fått meg til å innse at dette faktisk må være den første boka jeg har lest med handling lagt til Drammen. I tillegg er den skrevet i et muntlig språk som er språket jeg er vokst opp med. Mer om denne kommer når jeg faktisk har lest ferdig.

Novellesamlinger

• Kristin Bjørn - Sant nok
• Gunnhild Øyehaug - Draumeskrivar
• Nikolaj Frobenius - Alle mine demoner
• Ida Hegazi Høyer - Historier om trøst
• Jan Kristoffer Dale - Arbeidsnever

Jeg har hørt flere si at 2016 har vært novellesamlingenes år, men selv synes jeg mitt utvalg har vært litt mer varierende. Alle mine demoner er den eneste jeg har skrevet om, og er helt klart den jeg har likt minst av de fem jeg har fullført. I tillegg har jeg begynt på et par andre der jeg ikke har greid å holde interessen oppe lenge nok til å komme gjennom alle novellene.

Sant nok leste jeg tidlig i året, og den kan ikke ha gjort all verdens til inntrykk for jeg husker veldig lite av hva den handlet om. Draumeskriver var svært godt skrevet, men ikke noveller som passet min smak. Jeg har en tendens til å begynne å skumme bøker når det kommer drømmesekvenser, og her er en hel novellesamling bygget på dem.

De to siste likte jeg godt. Arbeidsnever er en samling noveller om unge menn på Sørlandet som har hoppet av utdanningskarusellen og nå jobber i diverse fysiske yrker. I denne samlingen kommer vi tett innpå hverdagen deres, hver og en med sine små eller store problemer, og jeg likte det å lese om denne gruppen unge menn som kanskje ikke er de vi ser mest av i norske bøker. Novellene er lavmælte og nære, og jeg likte veldig godt stemningen i dem. Favoritten er likevel Historier om trøst, og da aller mest på grunn av den første novellen i samlingen som jeg syntes var glimrende. Her møter vi en ung jente i et fremmed land og en begynnende start på et forhold med en lokal mann. Skildringen av maktbalansen mellom de to er ubehagelig og vanskelig og sette fingeren på, og denne ene novellen er faktisk noe av det aller beste jeg har lest i år.

Diktsamlinger

• Helene Guåker - Kanskje det er hjertet
• Dan Aleksander Andersen - Flaggtale
• Eivind Hofstad Evjemo - Kvelningsminner
• Gro Dahle - Søster
• Ylva Ambrosia Wærenskjold - Syv somre og femten vintre
• Ruth Lillegraven - Sigd

At diktsamlinger i det hele tatt kan være en kategori på lista mi er nytt i 2016, og jeg skal ikke påstå at jeg har noen ekspertise til å vurdere kvalitet her.

 

Det jeg imidlertid kan si noe om er hvilken av disse det ga meg noe spesielt å lese, og da er det tre titler som skiller seg ut: Søster var en intens leseopplevelse der Gro Dahle nærmest forsøker å mane frem søsteren hun ikke har fordi hun kjenner tyngden av å skulle stå alene som barn når rollene er i ferd med å snu og det er hennes tur til å ta vare på sin egen mor. Dette er en grov forenkling av alle diktene i samlingen, men den følelsen som gjorde dypest inntrykk på meg da jeg leste. Sigd er fortellingen om odelsgutten som må selge gården på grunn av sykdom og i stedet finner bøkene. Lillegravens dikt er fortellende og følger et narrativ, noe som gjør dem lettere å få tak i for en uerfaren leser som meg, og jeg likte historien. Favoritten blant diktsamlingene er likevel Flaggtale av Dan Aleksander Andersen som er en langt mer politisk utgivelse, og ga meg tidvis vondt i magen med sitt skråblikk på velferdsstaten Norge som jeg opplevde langt sterkere enn mange romaner som har forsøkt gjøre det samme.

 

 

Non-fiction

• Bjarte Breiteig - Den andre viljen: Essays
• Ivo de Figueiredo - En fremmed ved mitt bord
• Åsne Seierstad - To søstre

Jeg hadde et mål om å lese flere essaysamlinger i 2016, og hoppet på Den andre viljen i starten av året med store forventninger. Essayene i denne samlingen dreier rundt litteratur, film og kunst, noe jeg trodde skulle interessere meg. Men nei, dette endte i stedet opp som en av bøkene som har irritert meg mest i løpet av året. Det er ikke nødvendigvis fordi boka er dårlig, det handler om at den representerer en måte å skrive om særlig litteratur på som bare gjør meg sint. Boka åpner med å forsvare litteraturens plass ved å si at den kan si det som ikke kan sies med ord. Så er resten av boka et forsøk på å fortelle akkurat hva litteraturen sier likevel på en måte som mest av alt handler om å vise hvor smart forfatteren er og der opplevelsen av litteratur er helt borte. Igjen, det kan godt være at denne boka er god innenfor sin sjanger. Mitt problem er at jeg ikke liker sjangeren.

De to andre liker jeg. En fremmed ved mitt bord skildrer de Figueiredos søken etter en far han har brutt kontakten med. Ikke ved å oppsøke faren som fremdeles lever, men i stedet ved å opptre som historiker og gå gjennom farens familehistorie gjennom annenhåndskilder og besøke stedene faren vokste opp. Gjennom dette får forfatteren både sagt mye om tilhørighet, og også fortalt en del av engelsk kolonihistorie som i hvert fall jeg ikke visste mye om fra før. To søstre har jeg foreløpig lest for lite av til å si mye om, annet enn at jeg liker måten Seierstad kommer tett på og forteller historien tilsynelatende fra innsiden. Jeg vet at nettopp dette er det hun ofte har fått kritikk for, men jeg har likt det i alle bøkene henens tidligere, og jeg fortsetter å like det her.

Barn og ungdom

• Bjørn Ingvaldsen - Far din
• Ida Jackson - Danielle
• Svein Henmo - Det er bare kjærlighet
• Heidi Sævareid - Slagside

I denne kategorien har det også vært en delt opplevelse i år. Det er bare kjærlighet var en bok som ble sendt ut til mange bloggere. Jeg takket opprinnelig nei, men forlaget insisterte på at var det én ungdomsbok jeg måtte lese i år var det denne. Etter å ha lest den er jeg dypt og inderlig uenig. Jeg synes karakterene var endimensjonale, plottet var tamt og blikket jentene i denne boka blir sett med ekstremt problematisk. Jeg er veldig glad jeg ikke leste denne da jeg var i målgruppealderen, den ville ødelagt den lille selvtilliten jeg hadde greid å skrape sammen på det tidspunktet. Bokas budskap til jenter som meg var nemlig at jenter som er
a) ikke penest i klassen og
b) høyere enn guttene i klassen
egentlig mest av alt er ekle. Det var jeg allerede ganske god til å fortelle meg selv da jeg var 13. En bok som bekreftet mine verste mistanker er jeg glad jeg leste først som 35.

De tre andre likte jeg, men jeg synes det er vanskelig å rangere dem fordi de er så forskjellige. Det jeg liker med både Danielle og Slagside er fortellerstemmen. Her møter vi jenter som skiller seg ut og gjør det de liker selv om det betyr at de blir annerledes. Jeg tror likevel det er Far din som ender opp som favoritt i denne klassen, en historie om en ung gutt som får livet snudd på hodet da faren blir tatt for en rekke tyverier i deres eget nabolag. En sterk historie om urettferdigheten i å måtte betale for noen andres feil.

Månedsoppsummering desember

Det er enda noen timer igjen av desember, men jeg vet jeg ikke kommer til å fullføre flere bøker i år, så drister meg til årets siste oppsummering litt på forskudd. Noe som naturlig nok også blir oppsummeringen av lesemålene totalt for 2016.

I desember har jeg lest 7 bøker, og ender med det på 89 bøker totalt i år:

• Marquis de Sade - Justine
• Ella Frances Sanders - Speaking in Tongues - curious expressions from around the world
• John Wyndham - The Day of the Triffids
• Michel Faber - Apple: Crimson Petal stories  
• Bror Hagemann - Syng meg vekk
• Lyndsay Faye - The Gods of Gotham
• Jan Kristoffer Dale - Arbeidsnever

To kvinner, fem menn.
Tre på norsk, fire på engelsk.
To novellesamlinger, fire romancer, en non-fiction.
Tre lånt, fire eid og alle på papir.

Det har ikke vært en fantastisk lesemåned, men den har vært bra.

De to norske, Arbeidsnever og Syng meg vekk, var begge solide bøker som jeg gjerne anbefaler videre.
The Gods of Gotham er en bok jeg aldri ville valgt ut på egenhånd, men som jeg leste som en del av en lesesirkel. Boka er en detektivhistorie fra 1840-årenes New York med det helt nyopprettede politiet. Historisk krim med andre ord, og underholdende og engasjerende lesing. Jeg har siden oppdaget at den er den første i en serie. Litt usikker på om jeg kommer til å fortsette, men likte altså denne overraskende godt.
Apple: Crimson Petal stories er en novellesamling som gir flere fortellinger om noen av personene i Crimson Petal and the White som jeg leste tidligere i år. Synes denne samlingen ble veldig tam i forhold til den opprinnelige boka, og greide ikke helt oppdrive det samme engasjementet.
The Day of the Triffids er science fiction fra 50 tallet om en mann som våkner og oppdager at han er en av veldig få mennesker på jorden som fremdeles kan se. Dette er historien om hvordan samfunnet kollapser når nesten alle menneskene er blinde, og i tillegg jages av store, kjøttetende planter som kan bevege seg rundt. Det var mye bra med boka, men en del ting jeg hadde litt problemer med å tro på så det endte midt på treet.
Speaking in Tongues fikk jeg til jul av Silje. Boka har samlet en del faste uttrykk fra ulike språk og gir både den bokstavelige oversettelsen og den egentlige betydningen sammen med kreative illustrasjoner. En veldig søt bok, og passende julegave.
Årets siste fullførte ble Justine av Marquis de Sade. Å si dette var hyggelig lesing, ville være en grov overdrivelse. Her er det vold, mord, voldtekt og elendighet fra begynnelse til slutt, men boka har også mer og by på i form av spørsmål rundt rett og galt og kritikk av datidens lederklasse.

Jeg hadde gitt opp de fleste av lesemålene mine før desember, men bestemte meg for at jeg var nær nok til å prioritere å fullføre målet om 12 bøker fra 1001-lista. Justine og The Day of the Triffids sørget for å få meg i mål der. Ellers ble det også to kryss for nye norske, men der var jeg allerede i mål forrige uke. Da ser totalen for 2016 slik ut:

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë 
• 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 4/5 essaysamlinger
• 13/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 12/12 bøker på 1001-lista
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 22/20 norske bøker utgitt i 2016

De to målene som skulle sørge for mer fordypelse i 2016 falt gjennom begge to. Jeg leste ingen bok mer enn en gang, heller ikke Jane Eyre slik planen var, og jeg leste bare to bøker av Doris Lessing. Da var jeg faktisk nærmere fordypelse i Margaret Atwood siden jeg leste tre av hennes bøker i år.

Målet om 5 essaysamlinger hadde vært enkelt å fullføre, da jeg manglet bare én, men jeg hadde ikke lyst til å lese noe av det jeg hadde, og ikke ork til å gå ut og kjøpe noe annet. Jeg falt i løpet av høsten også ut av biografisirkelen, uten at det var planlagt.

Årets største mangler er helt klart off the shelf bøkene der jeg bare har lest 13/35. Dette er latterlig lavt med tanke på hvor mange bøker jeg kjøpte i 2015 som jeg fremdeles har lyst til å lese. Men jeg har kjøpt veldig mange bøker i 2016 også, og har lest disse fremfor det som sto i hyllene fra før. Men jeg gir ikke opp, og har i stedet for å ta til fornuften heller øket målet mitt til 40 neste år. Så får vi se hvordan det går.

Godt nytt leseår til alle lesere! Hva er dine leseplaner for det nye året?

Lesemål 2017

Jeg har hatt lesemål nesten like lenge som jeg har blogget, og jeg har ikke planer om å gjøre 2017 til et unntak. Jeg synes det er morsomt å ha noe å strekke meg etter og noe å styre lesevalgene mot, og så lenge jeg ikke tar det veldig tungt når jeg ikke når målene, skaper det heller ikke stress i hverdagen.

Den første målsettingen baseres på Goodreads Reading Challenge, og går utelukkende på antall. Her setter jeg målet på 80 bøker, som jeg har gjort de to siste årene. Dette er et mål jeg har klart med god margin begge gangene, men jeg vil ikke sette det høyere fordi jeg synes 80 bøker på et år er en bra mengde. I fjor passerte jeg 120 med følelsen av at det var for mange. Jeg vil ha rom til å lese også lange bøker, og da er 80 et bra antall.

Den andre målsettingen blir årets store utfordring. Jeg vil lese minst 40 bøker off the shelf - noe jeg definerer som bøker som sto i hylla per 1/1-17. Dette blir vanskelig, da dette er et antall jeg ikke har vært i nærheten av på mange år. For 2016 satt jeg målet på 25, jeg tror jeg ender på 14. De siste årene har jeg kjøpt veldig mange bøker, langt flere enn jeg rekker å lese. Det betyr at jeg har store mengder bøker i hyllene jeg har veldig lyst til å lese. Siden jeg ikke har lyst til å avlegge løfte om å slutte og kjøpe bøker, vil jeg i stedet strebe etter å lese minst 40 av bøkene jeg allerede har kjøpt eller fått. Det skal være helt gjennomførbart med litt viljestyrke, og er samtidig enkelt å kombinere med de aller fleste andre lesemål.

Jeg vil også fortsette å lese 1001-bøker, og setter målet på 12 som det har vært i år. En i måneden er et bra snitt for dette. Jeg ønsker også å motivere meg selv til å velge noen av de tykkere bøkene i bokhylla, og sier derfor at jeg skal lese minst 5 bøker over 500 sider. Når jeg først begynner å telle, er det veldig lett å velge de korteste bøkene for å komme opp i antall fort, men jeg liker å lese lange bøker som gir meg tid til å bli kjent med personene på en helt annen måte enn du rekker på knappe 200 sider.

Et mål som ikke kan kombineres med off the shelf er å lese nye norske utgivelser fra 2017. Jeg har hatt et mål om 20 bøker de to siste årene, noe jeg har greid med god margin. Jeg setter meg det samme målet for 2017, og har planer om å kombinere i hvert fall deler av dette med målsettingen om å lese minst 10 diktsamlinger. Dikt er en sjanger jeg har lest altfor lite av, men jeg har tatt mine første vaklende skritt i 2016. Jeg har derfor bestemt meg for at dikt skal bli årets sjangermålsetting. De to siste årene har målet vært henholdsvis fem novellesamlinger og fem essaysamlinger, men i 2017 dobler jeg antallet fordi diktsamlinger er raskere å lese.

Da ender jeg opp med følgende liste for 2017:

• Lese minst 80 bøker
• Lese minst 40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
• Lese minst 20 norske bøker utgitt i 2017
• Lese minst 12 bøker på 1001-lista
• Lese minst 10 diktsamlinger
• Lese minst 5 bøker over 500 sider

Dette burde i teorien være fullt gjennomførbart da kategoriene er så åpne at veldig mye kan puttes inn i dem. Mest kontroversielt (i hvert fall blant enkelte som frekventerer mitt kommentarfelt) vil jeg tro det er at målsettingen om full biografisirkeldeltakelse nå er borte fra lista. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke skal være med - bare at det å være med ikke lenger gir kryss. Så burde jeg selvsagt hatt en uttalt målsetting om hvor mye jeg skal blogge neste år, men den tør jeg ikke sette. La meg bare si jeg har et mål om å skrive, så ser vi hvordan det går.

Og med målene for 2017 på plass, kan nyttår bare komme. 

Godt nytt leseår til alle som er innom her, håper 2017 blir et år med mange nye favoritter!

Månedsoppsummering november

Ambisjonene om å fylle bloggen med anmeldelser av norske bøker denne høsten strandet. Til ingens store overraskelse.

Overskuddsenergi har vært mangelvare en stund. November var hektisk og så langt har jeg vært syk hele desember. Ikke alvorlig syk. Bare en irrirende langvarig forkjølelse som ikke vil slippe taket og gjør at jeg kollapser på sofaen så fort jeg ikke er på jobb. Men jeg leser i hvert fall.
Syv bøker ble det i november:

• Rebecca Solnit - A field guide to getting lost
• Caitlin Moran - Moranifesto 
• Steven Pinker - A Sense of Style 
• Émile Zola - Thérèse Raquin
• Ida Hegazi Høyer - Historier om trøst
• Ivo de Figueiredo - En fremmed ved mitt bord
• Nikolaj Frobenius - Alle mine demoner 

Fire sakprosa, to novellesamlinger og en roman.
Fire menn, tre kvinner.
Fire på papir, to som e-bok, en lydbok
Fire på norsk, tre på engelsk.

Alle mine demoner var månedens skuffelse, den boka har jeg allerede skrevet om.
En fremmed ved mitt bord og Historier om trøst var begge bøker jeg likte veldig godt og som jeg egentlig har hatt planer om å skrive egne innlegg om. Vi får se hvordan det går.  
Thérèse Raquin er god, uten å bli noen umiddelbar favoritt for meg.  
A Sense of Style var glimrende! Anbefales varmt til alle som vil forbedre skriftspråket sitt og vil ha helt konkrete tips til hvordan dette kan gjøres. Fokuset i boka er på sakprosa, men mye vil gjelde også om man skriver skjønnlitteratur. Og boka fokuserer på engelsk, så det er ikke alt som er direkte overførbart til norske språkforhold, men mye er det. Og Pinker er morsom, selv når han skriver om grammatikk!
Moranifesto var månedens lydbok. Tekstene var som andre bøker av Caitlin Moran, noen jeg likte og noen jeg likte mindre. Men det jeg sitter igjen med her er først og fremst irritasjon over at Moran ikke leste inn boka selv, som hun har gjort med de andre. Det gjør at boka mister i hvert fall en stjerne hos meg.
A field guide to getting lost var den perfekte påminnelsen til hvorfor jeg satt det som et mål å lese minst fem essaysamlinger i år. Personlige essays som blander personlige anekdoter med mer vidløftige tankerekker og trekker inn kunst og litteratur. Denne likte jeg veldig godt, og vil definitivt lese mer av Solnit.

Til slutt, måloppnåelse.
Tre nye norske gjør at jeg i hvert fall har nådd ett mål i år.
Ett nytt kryss for essaysamling, ett dobbeltkryss for off the shelf og 1001 til Thérèse Raquin og lista ser slik ut:

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë 
• 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 4/5 essaysamlinger
• 13/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 10/12 bøker på 1001-lista
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 20/20 norske bøker utgitt i 2016