Dette er tredje og avsluttende bok i Silo-serien. (I hvert fall om du forholder deg til bøkene. Serien ble opprinnelig selvpublisert i enda flere deler som kortere episoder.)
Der bok to, Shift, tok et skritt til siden og handlet om helt andre personer enn den første, Silo, samles her trådene og vi følger livet i begge siloene og hvordan de påvirker hverandre. Jeg synes den første og den tredje boka var de mest interessante i serien, og er glad for at karakterene jeg likte godt i den første boka er tilbake. Samtidig synes jeg Dust gjør en god jobb med å binde de to fortellingene sammen og gir meg en tilfredsstillende slutt i den betydningen at trådene ble samlet. Om jeg likte slutten er jeg mindre sikker på, men det har mer med personlig smak å gjøre.
Sett under ett er serien underholdende og lettlest, samtidig som den ga meg noen moralske dilemmaer uten å kreve den helt store tankevirksomheten av meg. Noen ganger er det akkurat det jeg trenger.
Alle som har lest bloggen min en stund, vet at når det er snakk om Joe Abercrombie blir jeg fort overentusiastisk fangirl og bokmisjonær uten mer gjennomtenkt budskap enn "OMG, OMG, OMG - AWESOME!!!"
Jeg var imidlertid ikke helt begeistret for den første boka i Shattered Sea trilogien, Half a King, som var Abercrombies inntreden på YA-scenen, og var derfor litt avventende spent på denne oppfølgeren. Half the world fortsetter en liten stund etter der den forrige slapp, men synsvinkel ligger hos andre karakterer. Yarvi, hovedpersonen fra den første boka, er fremdeles med, men denne gangen kun sett gjennom øynene til Thorn og Brand, to unge krigere. Jeg er langt nærmere min vanlige entusiasme denne gangen, ikke minst fordi jeg digger karakteren Thorn Bathu. Hun er en veldig sint ung kvinne som lever for å sloss. Uheldigvis for henne lever hun i en verden der dette egentlig er forbeholdt menn, uten at Thorn bryr seg nevneverdig om det.
Som i den første boka er plottet bygget opp rundt en lang sjøreise der det i løpet av reisen skjer en utvikling både i forhold til plottet og gjennom at Thorn og Brand høster erfaringer og blir voksne. Denne boka har også det jeg savnet i den forrige - et skifte mellom synsvinkler som gir meg som leser mer innsikt enn det den enkelte karakteren i boka har, selv om jeg gjerne skulle hatt enda flere enn to. Nå gleder jeg meg bare til avslutningen, og er godt fornøyd med at Abercrombie skriver fort så den er planlagt for publisering allerede i juli. Også krysser jeg fingrene for at hans neste prosjekt er tilbake til å skrive for voksne igjen, jeg liker fremdeles de bøkene bedre enn denne serien.
Dette var min aller første erfaring med lydbok, og opplevelsen av boka er nok preget av det. Særlig i starten sleit jeg med å konsentrere meg om det som ble sagt og hadde problemer med å huske navn og hvem som var hvem, men det kom seg etter hvert.
Jeg har lest flere omtaler av denne på Goodreads, og tendensen er at den enten får høyeste eller laveste score. De aller fleste av én-stjernes omtalene begrunnet dette med at bokas 13-årige jeg-forteller voldtar noen ganske tidlig i boka, og at det ikke er mulig å like ei bok med en sånn hovedperson. Mange hadde også sluttet å lese der.
Det er en dom jeg er uenig i. Det er fullt mulig å like ei bok med en usympatisk hovedperson som gjør umoralske ting, i mange tilfeller er det akkurat det jeg liker med den mørkere delen av fantasysjangeren. Når det er sagt, er jeg likevel langt unna og ville gi denne boka en dom i den helt motsatte enden av skalaen. Prins Jorg er en upålitelig forteller. Han vil gjerne fremstå som tøff, kald og helt uten både følelser og samvittighet, og jeg synes denne påtatt mørke tonen blir litt slitsom i lengden. Samtidig skinner det gjennom at han har mer følelser enn han vil innrømme, selv om han er flink til å undertrykke dem og gjøre de mørke valgene likevel.
Det jeg imidlertid har mest problemer med i boka, er enkelte deler av hvordan verdenen er bygget opp på som jeg ikke liker. Jeg foretrekker for eksempel mine fantasybøker fri for atomvåpen.
Men jeg ser ikke bort fra at jeg likevel kommer til å fullføre trilogien når jeg først har begynt.
Denne boka kjøpte jeg i Paris uten å vite noe om den utelukkende på grunn av coveret som jeg synes var helt fantastisk. (Hadde jeg imidlertid funnet den amerikanske utgaven, hadde den blitt stående i hylla…)
Denne er veldig annerledes enn de andre bøkene jeg har skrevet om her fordi den er langt mindre handlingsdrevet og mer opptatt av verdensbygging og ideer. Vi befinner oss i en verden som er en miks av en form for steampunk-teknologi, magi og mytologiske vesener som minotaurer og sirener. Her følger vi tre karakterer i en by som styres av tre mektige adelsslekter kalt Hus. Byen er på randen av opprør, og de tre hovedpersonene har ulike roller å spille i dette: Kata er en leiemorder hyret inn av Husene som er trenet både i kamp og i filosofi. Boris Autec er byråkraten som kommer fra lave kår, men som har kloret seg oppover i systemet og etter hvert blitt en av byens mektige menn. Maximillian er den revolusjonære drømmeren.
De starter på hver sin tue, men historiene deres knyttes etter hvert sammen i kampen om kontrollen over byen. Mest av alt er denne boka en utforskning av undertrykkelse og folkets kamp mot denne. Vi kommer tett på en revolusjonær bevegelse, ideologidiskusjoner, den indre maktkampen, hvordan de ulike fraksjonene sliter med å samarbeide. Et annet spor tar for seg magikonseptet, hvordan alle reaksjoner har en motreaksjon og at ingen form for makt kommer uten konsekvenser. Det var en interessant verden og tidvis interessante diskusjoner, men for meg ble det for lite karakterutvikling og etter hvert litt for mye abstrakte hallusinasjonsaktige sekvenser rundt magien til at denne boka nådde helt opp. Også her er det klart lagt opp til at den kan komme en fortsettelse, men jeg er litt usikker på om jeg henger med videre.
