Det er sjelden jeg skriver samleinnlegg, men i dag har jeg tenkt å gjøre et unntak og skrive om de fire fabelprosabøkene jeg leste i april under ett, kort og overfladisk.
Hugh Howey - Dust
Dette er tredje og avsluttende bok i Silo-serien. (I hvert fall om du forholder deg til bøkene. Serien ble opprinnelig selvpublisert i enda flere deler som kortere episoder.)
Der bok to, Shift, tok et skritt til siden og handlet om helt andre personer enn den første, Silo, samles her trådene og vi følger livet i begge siloene og hvordan de påvirker hverandre. Jeg synes den første og den tredje boka var de mest interessante i serien, og er glad for at karakterene jeg likte godt i den første boka er tilbake. Samtidig synes jeg Dust gjør en god jobb med å binde de to fortellingene sammen og gir meg en tilfredsstillende slutt i den betydningen at trådene ble samlet. Om jeg likte slutten er jeg mindre sikker på, men det har mer med personlig smak å gjøre.
Sett under ett er serien underholdende og lettlest, samtidig som den ga meg noen moralske dilemmaer uten å kreve den helt store tankevirksomheten av meg. Noen ganger er det akkurat det jeg trenger.
Joe Abercrombie - Half the World
Alle som har lest bloggen min en stund, vet at når det er snakk om Joe Abercrombie blir jeg fort overentusiastisk fangirl og bokmisjonær uten mer gjennomtenkt budskap enn "OMG, OMG, OMG - AWESOME!!!"
Jeg var imidlertid ikke helt begeistret for den første boka i Shattered Sea trilogien, Half a King, som var Abercrombies inntreden på YA-scenen, og var derfor litt avventende spent på denne oppfølgeren. Half the world fortsetter en liten stund etter der den forrige slapp, men synsvinkel ligger hos andre karakterer. Yarvi, hovedpersonen fra den første boka, er fremdeles med, men denne gangen kun sett gjennom øynene til Thorn og Brand, to unge krigere. Jeg er langt nærmere min vanlige entusiasme denne gangen, ikke minst fordi jeg digger karakteren Thorn Bathu. Hun er en veldig sint ung kvinne som lever for å sloss. Uheldigvis for henne lever hun i en verden der dette egentlig er forbeholdt menn, uten at Thorn bryr seg nevneverdig om det.
Som i den første boka er plottet bygget opp rundt en lang sjøreise der det i løpet av reisen skjer en utvikling både i forhold til plottet og gjennom at Thorn og Brand høster erfaringer og blir voksne. Denne boka har også det jeg savnet i den forrige - et skifte mellom synsvinkler som gir meg som leser mer innsikt enn det den enkelte karakteren i boka har, selv om jeg gjerne skulle hatt enda flere enn to. Nå gleder jeg meg bare til avslutningen, og er godt fornøyd med at Abercrombie skriver fort så den er planlagt for publisering allerede i juli. Også krysser jeg fingrene for at hans neste prosjekt er tilbake til å skrive for voksne igjen, jeg liker fremdeles de bøkene bedre enn denne serien.
Mark Lawrence - Prince of Thorns (lydbok)
Dette var min aller første erfaring med lydbok, og opplevelsen av boka er nok preget av det. Særlig i starten sleit jeg med å konsentrere meg om det som ble sagt og hadde problemer med å huske navn og hvem som var hvem, men det kom seg etter hvert.
Jeg har lest flere omtaler av denne på Goodreads, og tendensen er at den enten får høyeste eller laveste score. De aller fleste av én-stjernes omtalene begrunnet dette med at bokas 13-årige jeg-forteller voldtar noen ganske tidlig i boka, og at det ikke er mulig å like ei bok med en sånn hovedperson. Mange hadde også sluttet å lese der.
Det er en dom jeg er uenig i. Det er fullt mulig å like ei bok med en usympatisk hovedperson som gjør umoralske ting, i mange tilfeller er det akkurat det jeg liker med den mørkere delen av fantasysjangeren. Når det er sagt, er jeg likevel langt unna og ville gi denne boka en dom i den helt motsatte enden av skalaen. Prins Jorg er en upålitelig forteller. Han vil gjerne fremstå som tøff, kald og helt uten både følelser og samvittighet, og jeg synes denne påtatt mørke tonen blir litt slitsom i lengden. Samtidig skinner det gjennom at han har mer følelser enn han vil innrømme, selv om han er flink til å undertrykke dem og gjøre de mørke valgene likevel.
Det jeg imidlertid har mest problemer med i boka, er enkelte deler av hvordan verdenen er bygget opp på som jeg ikke liker. Jeg foretrekker for eksempel mine fantasybøker fri for atomvåpen.
Men jeg ser ikke bort fra at jeg likevel kommer til å fullføre trilogien når jeg først har begynt.
Rjurik Davidson - Unwrapped Sky
Denne boka kjøpte jeg i Paris uten å vite noe om den utelukkende på grunn av coveret som jeg synes var helt fantastisk. (Hadde jeg imidlertid funnet den amerikanske utgaven, hadde den blitt stående i hylla…)
Denne er veldig annerledes enn de andre bøkene jeg har skrevet om her fordi den er langt mindre handlingsdrevet og mer opptatt av verdensbygging og ideer. Vi befinner oss i en verden som er en miks av en form for steampunk-teknologi, magi og mytologiske vesener som minotaurer og sirener. Her følger vi tre karakterer i en by som styres av tre mektige adelsslekter kalt Hus. Byen er på randen av opprør, og de tre hovedpersonene har ulike roller å spille i dette: Kata er en leiemorder hyret inn av Husene som er trenet både i kamp og i filosofi. Boris Autec er byråkraten som kommer fra lave kår, men som har kloret seg oppover i systemet og etter hvert blitt en av byens mektige menn. Maximillian er den revolusjonære drømmeren.
De starter på hver sin tue, men historiene deres knyttes etter hvert sammen i kampen om kontrollen over byen. Mest av alt er denne boka en utforskning av undertrykkelse og folkets kamp mot denne. Vi kommer tett på en revolusjonær bevegelse, ideologidiskusjoner, den indre maktkampen, hvordan de ulike fraksjonene sliter med å samarbeide. Et annet spor tar for seg magikonseptet, hvordan alle reaksjoner har en motreaksjon og at ingen form for makt kommer uten konsekvenser. Det var en interessant verden og tidvis interessante diskusjoner, men for meg ble det for lite karakterutvikling og etter hvert litt for mye abstrakte hallusinasjonsaktige sekvenser rundt magien til at denne boka nådde helt opp. Også her er det klart lagt opp til at den kan komme en fortsettelse, men jeg er litt usikker på om jeg henger med videre.
søndag 3. mai 2015
fredag 1. mai 2015
Månedsoppsummering april
Som innlegget under forteller, har april vært en søkende måned der jeg har testet ut nye formater. Jeg har vært gjennom min første lydbok, hørt mine første podcaster og er halvveis gjennom min første
e-bok på mobilen i stedet for på lesebrett.
Kvantitetsmessig har også april vært en opptur. Åtte bøker er tilbake på januar-nivået, og såpass må det være om jeg skal være i nærheten av å krympe haugen med uleste bøker. Et prosjekt som uansett er dømt til å mislykkes så lenge jeg fortsetter å hamstre som om jeg prøver å vinterisolere huset med bokhyller.
Bøkene jeg har lest denne måneden er som følger:
25: Rjurik Davidson - Unwrapped Sky
24: John Williams - Stoner
23: Mark Lawrence - Prince of Thorns (lydbok)
22: Simon Stranger - De som ikke finnes
21: Margaret Atwood - Alias Grace
20: Joe Abercrombie - Half the World
19: Diego Marani - Den siste vostjakeren
18: Hugh Howey - Dust
Fire fabelprosabøker, en realistisk ungdomsroman og tre voksenromaner.
Kvalitetsmessig har det vært en ujevn måned, men det henger kanskje sammen med at flere bøker lest gir flere muligheter til å feile. Fabelprosabøkene har jeg planer om å skrive et eget samleinnlegg om, så dem hopper jeg over i dag, det samme med de to jeg allerede har skrevet om.
Da står jeg igjen med Stoner og Alias Grace som unevnte bøker denne måneden, noe som er litt ironisk fordi begge disse var virkelig gode. Stoner var akkurat så fin som alle har sagt den er, et ganske ordinært liv skildret med varme og strålende formuleringsevne, og jeg ble helt betatt. Men det er en bok det allerede er skrevet så mye om i bokbloggosfæren at jeg ikke føler jeg har noe mer å bidra med. Alias Grace leste jeg på norsk fordi det var den jeg hadde i bokhylla, men jeg skulle ønske jeg hadde lest den på engelsk. Jeg foretrekker Atwood i original, ikke fordi oversetteren har gjort en dårlig jobb, men jeg merker jeg stadig blir sittende å spekulere i hvilke ord Atwood selv har brukt og den prosessen er distraherende for lesingen. Alias Grace er basert på virkelige hendelser og handler om tjenestepiken Grace som 16 år gammel blir dømt for medvirkning til drap på sin arbeidsgiver. Jeg brukte litt tid på å komme inn i historien, men når jeg først gjorde det, var jeg solgt. Selv om Madd Addam-trilogien fremdeles er min Atwood-favoritt.
Målmessig blir det to kryss for bøker som sto i bokhylla da året startet, en av dem julepresang fra 2014 og en som har stått der lenge. Alias Grace gir også 1001-kryss. Disse to punktene og biografier føler jeg at jeg har rimelig kontroll på at skal gå i boks i løpet av året. Når kalenderen nå sier mai har jeg enda ikke lest ei norsk bok fra 2015, der har jeg en jobb å gjøre, det samme med novellesamlinger. For ikke å snakke om alle litteraturmagasinene som ligger og slenger, flesteparten fremdeles med plasten på. Nå har jeg imidlertid valgt ikke å fornye abbonementene på Paris Review og London Review of Books, så der vil jeg ikke få flere. Ut fra hvor lite jeg faktisk har lest av dette de siste årene, bør jeg nok slanke tidsskriftbunkene ytterligere og heller bruke biblioteket mer, men det var denne hamstretrangen igjen da.
e-bok på mobilen i stedet for på lesebrett.
Kvantitetsmessig har også april vært en opptur. Åtte bøker er tilbake på januar-nivået, og såpass må det være om jeg skal være i nærheten av å krympe haugen med uleste bøker. Et prosjekt som uansett er dømt til å mislykkes så lenge jeg fortsetter å hamstre som om jeg prøver å vinterisolere huset med bokhyller.
Bøkene jeg har lest denne måneden er som følger:
25: Rjurik Davidson - Unwrapped Sky
24: John Williams - Stoner
23: Mark Lawrence - Prince of Thorns (lydbok)
22: Simon Stranger - De som ikke finnes
21: Margaret Atwood - Alias Grace
20: Joe Abercrombie - Half the World
19: Diego Marani - Den siste vostjakeren
18: Hugh Howey - Dust
Fire fabelprosabøker, en realistisk ungdomsroman og tre voksenromaner.
Kvalitetsmessig har det vært en ujevn måned, men det henger kanskje sammen med at flere bøker lest gir flere muligheter til å feile. Fabelprosabøkene har jeg planer om å skrive et eget samleinnlegg om, så dem hopper jeg over i dag, det samme med de to jeg allerede har skrevet om.
Da står jeg igjen med Stoner og Alias Grace som unevnte bøker denne måneden, noe som er litt ironisk fordi begge disse var virkelig gode. Stoner var akkurat så fin som alle har sagt den er, et ganske ordinært liv skildret med varme og strålende formuleringsevne, og jeg ble helt betatt. Men det er en bok det allerede er skrevet så mye om i bokbloggosfæren at jeg ikke føler jeg har noe mer å bidra med. Alias Grace leste jeg på norsk fordi det var den jeg hadde i bokhylla, men jeg skulle ønske jeg hadde lest den på engelsk. Jeg foretrekker Atwood i original, ikke fordi oversetteren har gjort en dårlig jobb, men jeg merker jeg stadig blir sittende å spekulere i hvilke ord Atwood selv har brukt og den prosessen er distraherende for lesingen. Alias Grace er basert på virkelige hendelser og handler om tjenestepiken Grace som 16 år gammel blir dømt for medvirkning til drap på sin arbeidsgiver. Jeg brukte litt tid på å komme inn i historien, men når jeg først gjorde det, var jeg solgt. Selv om Madd Addam-trilogien fremdeles er min Atwood-favoritt.
Målmessig blir det to kryss for bøker som sto i bokhylla da året startet, en av dem julepresang fra 2014 og en som har stått der lenge. Alias Grace gir også 1001-kryss. Disse to punktene og biografier føler jeg at jeg har rimelig kontroll på at skal gå i boks i løpet av året. Når kalenderen nå sier mai har jeg enda ikke lest ei norsk bok fra 2015, der har jeg en jobb å gjøre, det samme med novellesamlinger. For ikke å snakke om alle litteraturmagasinene som ligger og slenger, flesteparten fremdeles med plasten på. Nå har jeg imidlertid valgt ikke å fornye abbonementene på Paris Review og London Review of Books, så der vil jeg ikke få flere. Ut fra hvor lite jeg faktisk har lest av dette de siste årene, bør jeg nok slanke tidsskriftbunkene ytterligere og heller bruke biblioteket mer, men det var denne hamstretrangen igjen da.
- 0/20 norske bøker utgitt i 2015
- 12/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
- 3/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
- 3/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
- 3/6 andre faglitterære bøker
- 0/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
- 0/5 novellesamlinger
- 0/1 bok på fransk
- 3/14 faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på
tirsdag 28. april 2015
Dette slutter som et løfte, mas på meg til jeg holder det
Ting blir ikke alltid som man tenker seg.
I desember i fjor gledet jeg meg til å være ferdig med bachelorgraden og bare ha jobben å konsentrere meg om. Tenk så mye tid jeg skulle få til overs nå! Så mange bøker jeg skulle lese av pur lyst, så mange blogginnlegg jeg skulle skrive, så mange venner jeg skulle treffe!
Det var det jeg sa høyt, og jeg mente det.
Så var det det jeg bare sa til meg selv.
Når vi bikket 2015 var det slutt på alle unnskyldningene. Om det er én ting jeg sitter igjen med etter 2,5 års heftig arbeidspress, er det selvdisiplin. Dette, mine damer og herrer, var selvdisiplinen jeg nå skulle pøse rett inn i skriveprosjektet jeg alltid har vært fryktelig god til å finne omveier rundt.
Jeg lovet meg selv: I 2015 skal jeg skrive noe hver dag. Problemet er at jeg er fryktelig god til å ljuge når jeg snakker med meg selv. Og at jeg er skrudd sammen sånn at om jeg sprekker én gang, så er det gjort.
I januar jobbet jeg så mye overtid at jeg i grunnen ikke merket at studiene var over, og målet om å skrive hver dag ebbet ut etter noen dager. I februar fortsatte jeg å jobbe mye, men en uke vinterferie jevnet ut den måneden. I mars roet det seg, og plutselig hadde jeg fritid. Jeg benyttet sjansen til å synke apatisk ned i sofaen, trykke på fjernkontrollen og bli der.
Det kan hende jeg trengte det. På slutten av fjoråret begynte kroppen å gi artige hint om at det kanskje var på tide å roe ned et hakk eller to. Som for eksempel å bestemme seg for å bli livredd for å kjøre tog gjennom tunneler, noe som er litt upraktisk når du togpendler hver dag mellom Lier og Lysaker der det bare er pause i tunnelene for å ha stasjon. Så da satt jeg meg i sofaen, skrudde av hjernen og grodde fast.
Jeg har blitt værende der godt inn i april, men så begynte jeg å bli rastløs.
Det har gitt overraskende litterære utslag. Først lot jeg eventyrlysten ta overhånd og opprettet profil på Storytel. Jeg! Frøken bøker-er-noe-jeg-leser-ikke-hører-på-basta-finale! Nå er jomfruturen i lydbokverdenen unnagjort, men er usikker på om abonnementet overlever lenger enn prøveperioden i første omgang.
Så var det podcaster som skulle til pers. Når jeg først hadde godtatt at noen skulle fortelle meg ting rett i øret, kunne de få snakke om bøker også, ikke bare lese dem høyt. Foreløpig har jeg vært gjennom podcaster fra BookRiot, Guardian Books og NRK, men mange flere ligger klare på mobilen.
Men i tillegg til å høre noen snakke om bøker, kunne jeg jo også se dem mens de gjorde det. Så jeg begynte å se på booktubers, altså folk som snakker om bøker på YouTube. Det er forsåvidt ikke helt sant at jeg har begynt med dette i april. Det var Silje som introduserte meg for dette mens vi var i Paris i februar, men april er måneden der jeg systematisk har begynt å se oppdateringer der. Min foreløpige favoritt er for øvrig Books and Pieces som snakker masse om scifi og fantasy.
Det naturlige neste skrittet ble Goodreads. Og siden listene over alt jeg har lest siden 2009 ligger listet opp her på bloggen, var det bare å begynne å overføre bøker dit. Da har jeg jo noe å drive med ei stund. Foreløpig har jeg nådd så langt tilbake som 2013, så fremdeles en del igjen med andre ord.
Men så:
Hallo, selvinnsikt, hvor har du vært hele denne tiden?
På lørdag var jeg på Fabelprosalørdag på Eldorado og satt og hørte et knippe norske fabelprosaforfattere snakke om bøkene sine. Det var en blandet opplevelse av én enkelt grunn:
Jeg er like deler 1) interessert fangirl som vil høre hva de har å si og 2) grønn av misunnelse fordi jeg aller helst selv skulle sittet der og snakket om min bok. Som ikke finnes noe annet sted enn i mitt hode.
Fordi jeg lager omveier.
Noen ganger forkledd i hyggelige kostymer som Storytel, litterære podcaster, Goodreads og bokvideoer på YouTube. Hvorfor tok det meg ukesvis å skjønne at det var det jeg holdt på med?
På vei hjem fra Oslo hadde jeg et internt oppvaskmøte med meg selv og tok en beslutning:
Nå er det straka vegen! Niks mer omveier og unnskyldninger.
Et mål skal være konkret. Og det må være et mål jeg tror på når jeg begynner.
Det kan ikke være å skrive hver dag, fordi da glipper det så fort jeg misser én, og det kommer jeg til å gjøre.
Det kan ikke være å skrive X antall timer hver dag, fordi når jeg prøver det, blir jeg bare sittende å flikke på de samme tre setningene i hele den avsatte tiden.
Det jeg trenger er et mål om kvantitet.
Jeg greide 1700 ord om dagen da jeg var med på Nanowrimo for noen år siden, men da var det fryktelig mye vås. Nå vil jeg at det jeg skriver skal høre til prosjektet jeg skriver på, og jeg vil starte litt forsiktig.
Derfor har jeg kommet fram til følgende mål:
Denne gangen har jeg ikke bare lovt det for meg selv, men også til Internett. Kryss på halsen og ti kniver i hjertet. Kom på døra og vift med pekefingern om jeg sluntrer unna!
( For øvrig, uke 18: 779/3000 - og et aldri så lite blogginnlegg i omvei...)
I desember i fjor gledet jeg meg til å være ferdig med bachelorgraden og bare ha jobben å konsentrere meg om. Tenk så mye tid jeg skulle få til overs nå! Så mange bøker jeg skulle lese av pur lyst, så mange blogginnlegg jeg skulle skrive, så mange venner jeg skulle treffe!
Det var det jeg sa høyt, og jeg mente det.
Så var det det jeg bare sa til meg selv.
Når vi bikket 2015 var det slutt på alle unnskyldningene. Om det er én ting jeg sitter igjen med etter 2,5 års heftig arbeidspress, er det selvdisiplin. Dette, mine damer og herrer, var selvdisiplinen jeg nå skulle pøse rett inn i skriveprosjektet jeg alltid har vært fryktelig god til å finne omveier rundt.
Jeg lovet meg selv: I 2015 skal jeg skrive noe hver dag. Problemet er at jeg er fryktelig god til å ljuge når jeg snakker med meg selv. Og at jeg er skrudd sammen sånn at om jeg sprekker én gang, så er det gjort.
I januar jobbet jeg så mye overtid at jeg i grunnen ikke merket at studiene var over, og målet om å skrive hver dag ebbet ut etter noen dager. I februar fortsatte jeg å jobbe mye, men en uke vinterferie jevnet ut den måneden. I mars roet det seg, og plutselig hadde jeg fritid. Jeg benyttet sjansen til å synke apatisk ned i sofaen, trykke på fjernkontrollen og bli der.
Det kan hende jeg trengte det. På slutten av fjoråret begynte kroppen å gi artige hint om at det kanskje var på tide å roe ned et hakk eller to. Som for eksempel å bestemme seg for å bli livredd for å kjøre tog gjennom tunneler, noe som er litt upraktisk når du togpendler hver dag mellom Lier og Lysaker der det bare er pause i tunnelene for å ha stasjon. Så da satt jeg meg i sofaen, skrudde av hjernen og grodde fast.
Jeg har blitt værende der godt inn i april, men så begynte jeg å bli rastløs.
Det har gitt overraskende litterære utslag. Først lot jeg eventyrlysten ta overhånd og opprettet profil på Storytel. Jeg! Frøken bøker-er-noe-jeg-leser-ikke-hører-på-basta-finale! Nå er jomfruturen i lydbokverdenen unnagjort, men er usikker på om abonnementet overlever lenger enn prøveperioden i første omgang.
Så var det podcaster som skulle til pers. Når jeg først hadde godtatt at noen skulle fortelle meg ting rett i øret, kunne de få snakke om bøker også, ikke bare lese dem høyt. Foreløpig har jeg vært gjennom podcaster fra BookRiot, Guardian Books og NRK, men mange flere ligger klare på mobilen.
Men i tillegg til å høre noen snakke om bøker, kunne jeg jo også se dem mens de gjorde det. Så jeg begynte å se på booktubers, altså folk som snakker om bøker på YouTube. Det er forsåvidt ikke helt sant at jeg har begynt med dette i april. Det var Silje som introduserte meg for dette mens vi var i Paris i februar, men april er måneden der jeg systematisk har begynt å se oppdateringer der. Min foreløpige favoritt er for øvrig Books and Pieces som snakker masse om scifi og fantasy.
Det naturlige neste skrittet ble Goodreads. Og siden listene over alt jeg har lest siden 2009 ligger listet opp her på bloggen, var det bare å begynne å overføre bøker dit. Da har jeg jo noe å drive med ei stund. Foreløpig har jeg nådd så langt tilbake som 2013, så fremdeles en del igjen med andre ord.
Men så:
Hallo, selvinnsikt, hvor har du vært hele denne tiden?
På lørdag var jeg på Fabelprosalørdag på Eldorado og satt og hørte et knippe norske fabelprosaforfattere snakke om bøkene sine. Det var en blandet opplevelse av én enkelt grunn:
Jeg er like deler 1) interessert fangirl som vil høre hva de har å si og 2) grønn av misunnelse fordi jeg aller helst selv skulle sittet der og snakket om min bok. Som ikke finnes noe annet sted enn i mitt hode.
Fordi jeg lager omveier.
Noen ganger forkledd i hyggelige kostymer som Storytel, litterære podcaster, Goodreads og bokvideoer på YouTube. Hvorfor tok det meg ukesvis å skjønne at det var det jeg holdt på med?
På vei hjem fra Oslo hadde jeg et internt oppvaskmøte med meg selv og tok en beslutning:
Nå er det straka vegen! Niks mer omveier og unnskyldninger.
Et mål skal være konkret. Og det må være et mål jeg tror på når jeg begynner.
Det kan ikke være å skrive hver dag, fordi da glipper det så fort jeg misser én, og det kommer jeg til å gjøre.
Det kan ikke være å skrive X antall timer hver dag, fordi når jeg prøver det, blir jeg bare sittende å flikke på de samme tre setningene i hele den avsatte tiden.
Det jeg trenger er et mål om kvantitet.
Jeg greide 1700 ord om dagen da jeg var med på Nanowrimo for noen år siden, men da var det fryktelig mye vås. Nå vil jeg at det jeg skriver skal høre til prosjektet jeg skriver på, og jeg vil starte litt forsiktig.
Derfor har jeg kommet fram til følgende mål:
- Minimum 3000 ord i uka fram til det foreligger et ferdig førsteutkast.
- Om jeg misser én dag, må jeg ta det igjen en annen.
- Om jeg vet jeg skal på ferie, må jeg skrive ordene før jeg drar.
Denne gangen har jeg ikke bare lovt det for meg selv, men også til Internett. Kryss på halsen og ti kniver i hjertet. Kom på døra og vift med pekefingern om jeg sluntrer unna!
( For øvrig, uke 18: 779/3000 - og et aldri så lite blogginnlegg i omvei...)
søndag 26. april 2015
Simon Stranger - De som ikke finnes
Tittel: De som ikke finnes
Sjanger: Ungdomsroman
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2014
Sidetall: 175 sider
Kilde: Kjøpt selv
De som ikke finnes er først og fremst historien om Samuel. Gjennom boka får vi høre om hvordan han trosser farene og flykter fra Vest-Afrika til Europa. Først til Gran Canaria, der han blir oppdaget og sendt hjem igjen, deretter på nytt til Nederland der han lever et liv som papirløs.
På Gran Canaria har han møtt Emilie, ei tenåringsjente fra Bærum. På ferie med foreldrene redder hun Samuel fra å drukne når båten han kom i forliser, og hun hjelper ham frem til han blir oppdaget. Før hun drar, gir hun ham adressen sin. Boka begynner en morgen når Samuel plutselig står utenfor vinduet hennes i Bærum og banker på. Hva gjør han der? Hvordan har han kommet dit? Og hva skal Emilie gjøre nå som han er her?
Timing er viktig for opplevelsen av bøker, og å lese denne boka samme dag som nyhetssendinger og nettaviser var fulle av hundrevis av druknede båtflyktninger i Middelhavet, forsterket naturlig nok opplevelsen. I boka er kontrasten stor mellom Samuels desperate kamp for å greie seg og Emilies trygge tilværelse i Norge. Mens jeg leste var kontrasten like tydelig mellom nyhetsbildet den dagen og min egen dag der jeg satt i sommerkjole og leste på verandaen, en uvanlig varm og fredfull søndag i april. Det er en ting som er fin og vond å reflektere over på samme tid, og jeg er glad det skrives bøker som denne som setter tankene i gang, og spesielt glad at det skrives slike bøker for ungdom.
Men på tross av viktig tematikk og en historie som setter i gang tanker hos meg, ble jeg aldri helt berørt av denne boka. Problemet mitt er først og fremst at den er for kort. Den skraper i overflaten der jeg vil den skal å dypere og jeg føler aldri jeg kommer ordentlig innpå verken Samuel eller Emilie. Det kan hende det hade hjulpet om jeg hade lest de to andre bøkene som denne henger sammen med, men De som ikke finnes er ment å kunne stå på egne ben, og lest alene gikk alt litt for fort til at jeg rakk å bli engasjert. Kanskje er jeg nå litt urettferdig, at det jeg egentlig ønsker meg er en roman skrevet med tanke på et voksent publikum, men kravene til en god bok skal uansett skal være de samme.
Jeg synes De som ikke finnes var god, men den manglet litt på å nå helt opp hos meg. Og jeg merker at jeg hadde Americanah av Chimanda Ngozi Adichie, som jeg leste tidligere i år, i bakhodet mens jeg leste. Ei bok som blant annet inneholder en lignende historie om en mann som lever som papirløs i England, men som gjorde meg langt mer følelsesmessig inolvert enn det Stranger fikk til her.
Boka er på kortlista i åpen klasse til Bokbloggerprisen 2014, og du finner flere omtaler av den her.
Etiketter:
Bokbloggerprisen 2014,
Norsk,
Roman,
Simon Stranger
onsdag 15. april 2015
Truman Capote - In Cold Blood
Tittel: In Cold Blood
Sjanger: True crime
Språk: EngelskDenne boka er noe så uvanlig som ei bok som ble anbefalt både da jeg studerte journalistikk og da jeg gikk forfatterstudiet i Bø, og er derfor ei bok jeg har hatt lyst til å lese veldig lenge. Da Moshonista lanserte "Crime and punishment" som biografisirkeltema, var den det første jeg tenkte på (til tross for at den strengt tatt ikke er en biografi, men det later jeg som ingen vet om…), og jeg hoppet på unnskyldningen til endelig å plassere denne øverst i lesebunken.
Boka forteller historien om et mord som fant sted i Holcomb, Kansas i 1959. En velrespektert familie på fire ble funnet bundet og skutt i sitt hjem, så godt som ingenting var stjålet og politiet sto helt uten spor etter gjerningsmennene. I seks uker levde lokalsamfunnet i uvisshet og mange trodde at morderen til slutt ville bli funnet i nabolaget. Slik var det ikke. Gjerningsmennene bak den brutale og relativt tilfeldige handlingen var Perry Smith og Dick Hickock, to unge menn som hadde møttes i fengselet og personlig hadde null tilknytning til den drepte familien og som hadde kjørt hele natten for å komme seg dit.
Det som er spesielt med denne boka er hvordan den plasserer seg i grenseland mellom reportasje og roman. Etter at mordene hadde funnet sted, tok Truman Capote med seg Harper Lee til Holcomb, og sammen utførte de en svært grundig research i form av intervjuer med lokalbefolkningen, etterforskerne og etterhvert også med gjerningsmennene. Wikipedia forteller meg at Capote satt igjen med 8000 sider med notater fra sin tid i Kansas, og det tok seks år før boka var i trykken. Formen på boka er imidlertid svært litterær, og det er vanskelig å tenke på det som noe annet enn en roman mens jeg leser. Fortellerstemmen har grundig kjennskap ikke bare til landskapet og dialoger, men også til karakterenes indre tanker og følelser. I følge Capote selv er alt sant og belagt i de mange intervjuene han og Lee gjennomførte, selv om flere detaljer er bestridt av andre senere.
For meg spiller akkurat det liten rolle. Dette er ei bok jeg har satt stor pris på å lese og som kommer til å bli hos meg lenge. Jeg er imponert over hvordan Capote sakte men sikkert bygger opp sine portretter. Først av familien som skulle bli ofrene, skildret med omtanke og plassert i sitt rette miljø. Beskrivelsene er så hverdagslige og vanlige at det ville vært kjedelig om ikke vissheten om det som skal komme hadde ligget som undertekst og ladet alle detaljer med mening. Deretter gjerningsmennene. Nådeløst utlevert, men ikke skildret uten respekt og medmenneskelighet. Helt fra starten av vet jeg hva som skal skje, men men jeg er likevel spent. Ikke på å få vite hvem, men hvorfor. Handlingen er så grusom at man vil tenke seg at dem som har gjort den må være en form for monstre, men jo mer jeg leser, jo tydeligere blir det at de bare er mennesker de også. Og det er gjennom beskrivelsen av Perry og Dick jeg forsvarer mitt valg om å bruke denne som en biografi, for teksten fremstår virkelig som en biografi for disse to, ikke bare over tiden akkurat rundt mordene men hele oppveksten og tiden frem til dødsdommen ble fullbyrdet.
Jeg var litt mindre begeistret for den siste tredelen av boka som handler om tiden etter at gjerningsmennene ble pågrepet, hovedsakelig rettssaken. Dette ble litt langdrygt for min del, spenningen var borte, det var begrenset hva som kunne skje når de begge hadde tilstått å ha en rolle i mordet på fire mennesker og mye av underteksten forsvant. Men det var bare en liten glipp i det som totalt sett var en strålende leseopplevelse.
Etiketter:
Amerikansk,
Biografisirkel,
True crime,
Truman Capote
søndag 12. april 2015
Diego Marani - Den siste vostjakeren
Tittel: Den siste vostjakeren
Sjanger: Roman
Forlag: Pax
Utgitt: 2015
Sidetall: 180 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Språk: Norsk
Jeg tok feil.
Egentlig burde jeg sett det komme allerede ved ordet sprelsk. Særlig når det i blurbene og baksideteksten kombineres med ord som humor eller komisk. Vis meg ei bok som markedsføres som morsom, og jeg skal vise deg ei bok jeg ikke liker, og i hvert fall ikke ler av. Den siste vostjakeren var intet unntak.
Jeg har problemer med flere ting i denne boka: med lingvistikken, med karakterene, med menneskesynet. Men siden jeg går ut fra at dette er en tittel de fleste ikke vil ha hørt om, kan jeg begynne med noen ord om hva den handler om.
Ivan er oppvokst i en fangeleir i Sibir og har sett faren bli drept av fangevokterne der. Etter det nektet han å ta vokternes språk i sin munn og har ikke sagt et ord på mange år. Når han kommer ut av fangeleiren og reiser tilbake til tundraen han kom fra, oppdager han at han er alene, ingen er igjen av hans folk.
Enter Olga. En russisk lingvist som er ute på feltoppdrag på den sibirske tundraen, og som møter Ivan i en landsby der han forsøker bytte bort skinn. Hun blir svært oppspilt når hun oppdager at Ivan snakker vostjakisk, et språk forskerne har trodd var utdødd for lenge siden, og som ser ut til å kunne være det endelige beviset på en teori om at finsk-ugriske språk og eskimo-aleutiske språk har samme opphav, eller, sagt på en annen måte: at finsk er i slekt med språk snakket av nordamerikanske indianerstammer.
Olga tar med seg Ivan og den sensasjonelle oppdagelsen til den finsk-ugriske kongressen som skal holdes i Helsinki, og rekrutterer lederen for kongressen, professor Jarmo Aurtova, til å hjelpe seg.
Problemet er at han, uten at Olga er klar over det, på ingen måte oppfatter oppdagelsen som gode nyheter siden den helt kollapser hans egen teori. Og, viser det seg, han er villig til å gå svært langt for å hindre at oppdagelsen av vostjakisk blir kjent.
Jeg har problemer med flere ting i denne boka: med lingvistikken, med karakterene, med menneskesynet. Men siden jeg går ut fra at dette er en tittel de fleste ikke vil ha hørt om, kan jeg begynne med noen ord om hva den handler om.
Ivan er oppvokst i en fangeleir i Sibir og har sett faren bli drept av fangevokterne der. Etter det nektet han å ta vokternes språk i sin munn og har ikke sagt et ord på mange år. Når han kommer ut av fangeleiren og reiser tilbake til tundraen han kom fra, oppdager han at han er alene, ingen er igjen av hans folk.
Enter Olga. En russisk lingvist som er ute på feltoppdrag på den sibirske tundraen, og som møter Ivan i en landsby der han forsøker bytte bort skinn. Hun blir svært oppspilt når hun oppdager at Ivan snakker vostjakisk, et språk forskerne har trodd var utdødd for lenge siden, og som ser ut til å kunne være det endelige beviset på en teori om at finsk-ugriske språk og eskimo-aleutiske språk har samme opphav, eller, sagt på en annen måte: at finsk er i slekt med språk snakket av nordamerikanske indianerstammer.
Olga tar med seg Ivan og den sensasjonelle oppdagelsen til den finsk-ugriske kongressen som skal holdes i Helsinki, og rekrutterer lederen for kongressen, professor Jarmo Aurtova, til å hjelpe seg.
Problemet er at han, uten at Olga er klar over det, på ingen måte oppfatter oppdagelsen som gode nyheter siden den helt kollapser hans egen teori. Og, viser det seg, han er villig til å gå svært langt for å hindre at oppdagelsen av vostjakisk blir kjent.
Jeg har som sagt flere problemer med boka, men la meg begynne med det som pirret interessen i utgangspunktet: lingvistikken. Jeg skal ikke påberope meg å være noen ekspert med min skarve bachelorgrad, men jeg tror ikke ett sekund på bokas hovedpremiss: At de skal finnes et språk som har beholdt alle lyder nærmest uendret siden urtiden, og som dermed kan bevise slektskapet mellom moderne språk som skal ha utviklet seg i ulike retninger fra dette. Språk er i stadig endring, og oppdagelsen av et slikt bindeleddsspråk er ren ønsketenkning. Og sannsynligvis grunnen til at lingvisten Marani velger seg romansjangeren når han skal skrive om det.
Hovedkonflikten i boka er at Olga vet noe som Jarmo ikke vil skal komme ut. Lingvistikken er i bunn og grunn mest til pynt. Den er innholdet i hemmeligheten, og utover det bare flest mulig fremmedord drysset ut over setningene for å gjøre dem eksotiske. Boka er full av passasjer som dette:
Men jo mer mannen snakket, jo mer skjønte jeg at dette var et helt annet språk. Det kunne være en enklavisert variant av tundranenetsisk, jurakisk, men den glottale plosiven overbeviste meg ikke. Det var først etter at jeg la merke til schwaen at jeg ble lutter øre - jeg hadde aldri hørt den så dump. Selv om nganasanene har en schwa som ligner veldig. Men da jeg hørte hvordan han uttalte de velare frikativene og spesielt de retroflekse palatalene, var jeg ikke lenger i tvil. Mannen jeg hørte på var en vostjaker! (s. 31)
For ikke å snakke om selve rosinen i pølsa, lyden som nevnes igjen og igjen i løpet av teksten: "den laterale frikativen med labiovelar appendiks". Med bachelorgrad i lingvistikk skjønner jeg i det minste hva ordene betyr, noe jeg vil anta er mer enn de fleste lesere vil gjøre, men litterært går dette i beste fall på tomgang. Når veldig mye av teksten består av brev eller dialoger som inneholder mer av samme sort, blir det bare påtatt og tullete. Jeg kan forsåvidt gå med på at disse samtalene kunne funnet sted mellom lingvistene Jarmo og Olga, men selv for meg som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av språklige finurligheter er de totalt uinteressante i en litterær sammenheng.
Så var det karakterene: pappfigurer og karikaturer hele gjengen. Historien fortelles i tredjeperson som veksler mellom å følge fire personer. Olga er knapt synlig. Hun gjør oppdagelsen, sender et brev og etter det er hennes dager som handlende individ over. Ivan er overdrevent naiv, en karikert urtidsmann kledd i skinn med sjamantromme rundt halsen som plutselig vandrer rundt i Helsinki. Jarmo er karikaturen på en ambisiøs akademiker, kun distrahert fra sitt altoppslukende fagfelt av jakten på unge studinner. Den siste personen vi møter, Jarmos ekskone, er erketypen på forsmådd kone som nå plutselig ser Jarmos ansiktstrekk og personlighet i det som var deres felles hund, og er på desperat jakt etter eksmannen for å levere den fra seg.
Det største problemet for meg er likevel et holdningsproblem. Jeg har lest mange usympatiske karakterer der jeg likevel har likt boka de lever i, men i Den siste vostjaken kommer jeg ikke forbi min stadig voksende avsmak for professor Jarmo Aurtova, som tross alt er den karakteren som tar desidert mest plass i teksten. Han er rett og slett gjennomført usympatisk, og jeg føler en rent fysisk trang til å dusje etter å ha sett verden gjennom hans øyne. For det første er han ekstremt nasjonalistisk og ser på finner som en form for herskerfolk langt bedre enn resten av verden. For det andre er han misogynist og kommer aldri lenger enn til kroppen når han skal bedømme kvinner. Olga har kanskje gjort årtusenets største oppdagelse innen hans fagfelt, men for Jarmo er hun først og fremst feit, og dermed ekkel. Det viser seg etterhvert at han også er fanatisk opptatt av sin egen teori, og har ingen problemer med å rettferdiggjøre alvorlige lovbrudd så lenge det bidrar til å bevare sin egen teori og dermed finnenes ære som folk.
«Når et språk oversettes, blir det skittent», heter det i denne utrolige boka, skrevet av mannen bak braksuksessen «Ny finsk grammatikk» (2013).
Jeg kan ikke forstå annet enn at også fortellingen om vostjakeren Ivan vil bli en like stor suksess.
Dette skriver Cathrine Krøger i starten av sin anmeldelse av boka i Dagbladet, som videre forteller at dette er det mest underholdende og originale hun har lest på lang tid. (I hvert fall er det overskriften sier. Selve anmeldelsen ligger bak en betalingsmur jeg ikke er villig til å forsere.)
Jeg har problemer med å forstå at vi i det hele tatt kan ha lest samme tekst. Som regel når jeg ikke ler av ei bok, kan jeg i det minste se hva det er meningen jeg skal le av, men denne gangen står jeg igjen som et spørsmålstegn. Skal jeg le av alle de lingvistiske fremmedordene som kastes rundt? Av Jarmos stadige nedrakking på ekle undermennesker som han nedlater seg til å ha omgang med for den gode sak? Skal jeg le av den forsmådde kona som overfører Jarmos egenskaper til hunden eller av den dumme, primitive Ivan som ikke en gang forstår hva sex er? Eller av tåpelige akademikere som lar det gå på livet løs for å forsvare teorier som hoveddelen av befolkningen ikke engang aner eksisterer?
Jeg aner ikke. Om noen andre har lest og kan forklare meg hvor underholdningsverdien ligger, blir jeg takknemlig. For min egen del var den eneste grunnen til at jeg fullførte at 180 sider er overkommelig, og at det er lenge siden jeg har skrevet om noe jeg ikke liker.
Etiketter:
Diego Marani,
Italiensk,
Lingvistikk,
Roman
torsdag 2. april 2015
Månedsoppsummering mars
* Dette innlegget er redigert etter at jeg kom på jeg hadde glemt ei bok i oversikten over leste bøker.
Jeg føler det går litt trått med lesinga om dagen. Utfra hvor mye fritid jeg har hatt i mars, er fem bøker lite. Jeg har lyst til å lese omtrent alt jeg ser, men blir apatisk av valgmulighetene og ser Netflix eller HBO i stedet. Hadde det vært en annen grunn til at jeg ikke leste, ville det være greit, men når TV-serier er grunnen, gir jeg bare meg selv dårlig samvittighet.
Dette er bøkene jeg leste i mars:
Avslutningsvis, måloppnåelse så langt i år har fått fire nye kryss. Ett for Us og ett for Mi Briljante venninne som stod i bokhylla per 31.12 og to til In Cold Blood som både gir 1001-kryss og enten biografi eller faglitteraturkryss. Tror jeg ender på faglitteraturkryss på tross av at jeg har tenkt å bruke den i biografisirkelen, jeg har uansett litt å gå på der etter å ha lest to biografier utenom lesesirkelen også. Nå satser jeg på at det løsner litt i april godt hjulpet av påskeferie med noen dager på hytta. Foreløpig har jeg to påbegynte bøker som skal fullføres, to bibliotekbøker med deadline og bunkevis av uleste bøker i hylla.
Jeg føler det går litt trått med lesinga om dagen. Utfra hvor mye fritid jeg har hatt i mars, er fem bøker lite. Jeg har lyst til å lese omtrent alt jeg ser, men blir apatisk av valgmulighetene og ser Netflix eller HBO i stedet. Hadde det vært en annen grunn til at jeg ikke leste, ville det være greit, men når TV-serier er grunnen, gir jeg bare meg selv dårlig samvittighet.
Dette er bøkene jeg leste i mars:
- 17: David Nicholls - Us
- 16: Truman Capote - In Cold Blood
- 15: Elena Ferrante . Mi Briljante venninne
- 14: Miranda July - The First Bad Man
- 13: Siri Hustvedt - A Plea For Eros
Avslutningsvis, måloppnåelse så langt i år har fått fire nye kryss. Ett for Us og ett for Mi Briljante venninne som stod i bokhylla per 31.12 og to til In Cold Blood som både gir 1001-kryss og enten biografi eller faglitteraturkryss. Tror jeg ender på faglitteraturkryss på tross av at jeg har tenkt å bruke den i biografisirkelen, jeg har uansett litt å gå på der etter å ha lest to biografier utenom lesesirkelen også. Nå satser jeg på at det løsner litt i april godt hjulpet av påskeferie med noen dager på hytta. Foreløpig har jeg to påbegynte bøker som skal fullføres, to bibliotekbøker med deadline og bunkevis av uleste bøker i hylla.
God påske!
- 0/20 norske bøker utgitt i 2015
- 10/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
- 2/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
- 3/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
- 3/6 andre faglitterære bøker
- 0/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
- 0/5 novellesamlinger
- 0/1 bok på fransk
- 2/9 faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på
Abonner på:
Innlegg (Atom)






