Seanus Deane - Reading in the Dark

Tittel: Reading in the Dark
Sjanger: Roman
Forlag: Vintage
Utgitt: 1997
Sidetall: 233 s.
Kilde: Kjøpt selv i Dublin
Språk: Engelsk

Et sitat fra denne boka dukket opp i Facebook-feeden min og den havnet umiddelbart på leselista. Det som trigget min interesse i sitatet fantes ingen andre steder i boka, men det var egentlig ikke så viktig. Den ene setningen hadde allerede gjort sin jobb, og boka var vel verdt tiden min på egenhånd.

Jeg er litt usikker på om det er riktig å kalle Reading in the Dark en roman, men skal jeg først sette merkelapper, la meg kalle den en oppvekstroman. Teksten består av en samling anekdoter fra en ung gutt som vokser opp i Derry i Nord-Irland i årene etter andre verdenskrig. Historiene som fortelles kan være måneder eller år fra hverandre, men til sammen danner de likevel et helhetlig bilde. Noe tradisjonelt plott å snakke om er det kanskje ikke når fortellermåten er så fragmentert, det handler om å gå fra barn til å bli voksen, så banalt kan det sies. Men det ligger hele tiden en familiehemmelighet og murrer i bunnen som hovedpersonen gradvis avdekker, og dette skaper både framdrift og følelsen av at å bare måtte lese litt til, og litt til og…

Det jeg satt mest pris på med boka, er likevel hvordan den plasserer seg i en levende fortellertradisjon der ulike myteuniverser møtes og blander seg inn i hverdagen.

Okei, en fancy setning, men hva mener jeg egentlig med det? For det første er åpenbart selve boka en fortelling: Vi møter og blir kjent med en jeg-person som forteller historien om sin oppvekst i en turbulent tid preget av politisk konflikt mellom katolikker og protestanter. Det er interessant allerede der. Men denne oppveksten er igjen full av fortellinger. Overalt hvor han går blir han møtt av dem. Små glimt av fortiden som menneskene han møter forteller ham, og i løpet av årene greier han gradvis å pusle alle disse bitene sammen til et helt bilde av et hendelsesforløp som har definert hele hans familie.

Men det er også de andre fortellingene, de mytologiske, som har en like naturlig plass i hverdagen som det som fortelles fra fortiden. Både steder og mennesker er knyttet til tradisjonen: selv i gjenfortellingene fra nær fortid betyr det å krysse ei elv å krysse over til en annen verden, det finnes en plass i skogen der ingen fugler flyr over, en mann prøver å ligge med ei mystisk dame i skogen, men hun blir til en rev, en eksorsisme utføres i nabolaget.

Keltisk og katolsk går hånd i hånd, og begge deler er en like naturlig del av hverdagen for menneskene vi møter i teksten. Det er ikke snakk om magisk realisme eller innslag av fantasy. Som leser har jeg ingen problemer med å komme opp med naturlige forklaringer på ting som har skjedd, og det tror jeg heller ikke karakterene i boka har, men i deres gjenfortellinger av fortiden er det likevel gjennom dette mytematerialet at mye forklares. Deres egen opplevde historie har blitt fortelling, kanskje ikke lenger beregnet til en samtale rundt leirbålet, men likefullt en form for legender som overføres til den nye generasjonen.

Legg dette til en hjerteskjærende familiehistorie som bygges opp gjennom hint og halvkvedede viser gjennom teksten, og det du sitter igjen med er intet mindre enn en knakende god bok. 

Månedsoppsummering mai

Mai har vært en god måned på mange måter. Jeg har lest mange bøker (dog godt hjulpet av at to av dem var grafiske romaner), jeg har lest gode bøker, jeg har kjøpt mange bøker og jeg har vært på litteraturfestival. I tillegg har jeg nesten greid å opprettholde løftet mitt om å skrive 3000 ord i uka - jeg sprakk forrige uke på grunn av masse overtid ukas første dager og festival de siste, men da får jeg bare jobbe på videre.

Dette er bøkene jeg leste i mai:
32: Margaret Atwood - Negotiating with the dead - On Writers and Writing
31: Brian K. Vaughan og Fiona Staples - Saga Volume Two
30: Brian K. Vaughan og Fiona Staples - Saga Volume One
29: Seamus Deane - Reading in the Dark
28: Siri Hustvedt - What I Loved
27: H.G. Wells - The Time Machine
26: Ida Jackson - Sosiale Medier: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset

Det endte med sju titler: To fagbøker, to grafiske romaner, to realistiske romaner og en science fiction klassiker. Jeg har ikke skrevet om noen av dem, men jeg har likt alle. Det store høydepunktet var likevel Hustvedts What I Loved. Jeg har vært skeptisk til Hustvedt fordi jeg leste Summer Without Men uten å like den, men jeg har skjønt jeg burde gi henne en ny sjanse. Og What I Loved var rett og slett fantastisk. Men den er ei sånn bok der jeg forelsker meg helt uten å kunne sette fingeren på hvorfor, derfor får den ikke sitt eget innlegg. The Time Machine var jeg overrasket over hvor godt jeg likte. I utgangspunktet leste jeg den mest fordi det var ei bok jeg følte jeg burde ha lest, i tillegg til at den ga et enkelt 1001-kryss, men den var faktisk veldig underholdende. Atwood er alltid bra, og ei bok om bøker og skriving fra hennes penn kunne ikke slå feil. Saga har jeg lest og hørt veldig mye bra om, og ble ikke skuffet. Nå må jeg bare få rotet meg på Outland så jeg kan kjøpe fortsettelsen. Jacksons bok var klar og tydelig og ganske interessant, men jeg følte jeg visste for mye om emnet fra før til å være helt i målgruppa. Den siste boka skal jeg prøve å få skrevet egen omtale om.

Og hvordan har det gått med kryssene?

The Time Machine ga dobbeltkryss, både bokhyllelesing og 1001-bok. I tillegg ble det to kryss for faglitterære bøker som ikke er biografi. Fremdeles store feite nuller på norske 2015-bøker, norsk SFF, novellesamlinger eller bok på fransk. Gjør det også særdeles dårlig på målet om å lese noe i alt jeg abonnerer på, men har i det minste sagt opp tre av dem, så det hjelper i hvert fall litt på mengden papir som kommer inn...

• 0/20 norske bøker utgitt i 2015
• 13/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 4/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 3/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 5/6 andre faglitterære bøker
• 0/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 0/5 novellesamlinger
• 0/1 bok på fransk
• 4/17 faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

Lillehammer - lørdag (dagen med de mange pauser)

Kanskje er det en antydning til tvangstanker som gjør det, men jeg greier altså ikke la referatene fra Lillehammer stå ufullførte. Derfor, tredje og siste del:

Det var ingen programpunkter tidlig på lørdagen som fristet nok til å dra meg ut av hotellrommet i regnværet. Resultatet ble forrige blogginnlegg. Men klokka tolv var jeg på plass på Kulturhuset for å høre Katja Kettu snakke om sin bok Jordmora. Boka merket jeg meg da Solgunn skrev veldig engasjert om den så langt tilbake som i 2013, men jeg har aldri kommet så langt som til å lese den, uten at det la en demper på å høre Kettu live. Jeg ble igjen overbevist om at dette var ei bok jeg må sjekke ut.

Etter det hadde jeg planer om å gå videre på et annet arrangement, men falt i stedet for fristelsen til å gå tilbake på hotellet og sove en liten time til. Og det var greit, for det jeg hadde tenkt å få med meg ble uansett avlyst. I stedet var jeg på plass på biblioteket klokka tre for å høre Ane Nydal samtale om krig i litteraturen med tre forfattere: Øyvind Vågnes, Mette Karlsvik og Andrzej Tichy. Det ble en merkelig seanse. For meg virket det som om Nydal hadde forberedt seg i overkant godt og kommet fram til en del virkelig store og omfattende spørsmål som forfatterne overhodet ikke greide svare på. Hver gang hun stilte et spørsmål, ble det heeelt stille før noen til slutt nølende grep ordet, svagte noe vagt og avsluttet med "men jeg vet ikke helt om jeg svarte på spørsmålet ditt nå?" Inget høydepunkt med andre ord, men jeg tror alle forfatterne hadde greid seg bedre med en litt annen type spørsmål. Noen ganger er det enkleste det beste.

Jeg sneik meg ut derfra litt før det var slutt for å rekke neste post: Nordisk mestermøte med Kjell Westö og Tove Nilsen i samtale med kritiker Janneken Øverland. Jeg kom fem minutter før det begynte, og greide med det å kapre en av de aller siste stolene i det som ble et absolutt stappfullt telt. Jeg så verken forfatterne eller intervjueren, men det var uansett lyden som var det viktigste. Dette synes jeg ble en god samtale med to reflekterte forfattere som svarte godt for seg. De snakket begge om sine siste bøker, om hvordan krigen kom til syne i bøkene, om det å bli eldre og å modnes som menneske og forfattere og om å ha tilknutning til en by. Etter samtalen møtte jeg Anita til middag, før vi igjen dro tilbake til hotellet for å slappe av litt. For meg som pleier å være i seng i god tid før tolv, hadde fredagens utskeielser tydeligvis tatt på...

Siste post på programmet var pub-til-pub runde med Vigdis Hjorth og Torgeir Rebulledo Pedersen. Det var veldig artig, om enn noe trangt, svett og heseblesende, men det ble uansett en fin kveld. Eller natt, burde jeg kanskje heller si, for klokka var vel nesten halv fire før jeg var i seng - ikke helt smart siden jeg skulle ta toget 09.11 søndag morgen. Men men, jeg kom meg opp og kunne sove hele veien hjem, så jeg angrer ikke.

Alt i alt, sliten men fornøyd! Dette har potensiale til å bli en bra tradisjon.

(Og jeg tror ikke jeg er helt ferdig med å skrive om Lillehammer enda.)

Lillehammer - fredag (eller: skolestilen fortsetter)

Om jeg ikke hadde mange planer på torsdag, kompenserte jeg med et overambisiøst program på fredag etter å ha dybdeanalysert festivalprogrammet på hotellrommet.

Dagen inneholdt noen tøffe valg, men det begynte enkelt. Det eneste som fristet av punktene klokka ti var presentasjonen av Morgenbladets liste over Norges 10 beste forfattere under 35. Det begynte imidlertid med at jeg kjedet meg. Juryen leste opp sine begrunnelser fra tettskrevne A4-ark, og tankene vandret av gårde. Det kan kanskje ha vært et privat problem, jeg har problemer med at folk leser skriftlige tekster høyt for meg, særlig fra en scene. Det ble mer interessant når det gikk over til diskusjon om lista. Marta Norheim hadde funnet ut at overraskende mange forfattere var 39 år, og lurte på hvor det var blitt av novellene, Fredrik Wandrup etterlyste populærkulturen i form av krim, fantasy/science fiction eller tegneserier og Audun Lindholm konstaterte fornøyd at han hadde 6/10 rette. Selv satt jeg og tenkte på spriket mellom min egen virkelighetsoppfatning og resten av verdens. Jeg mener, den største mangelen på den lista var jo åpenbart at jeg ikke sto på den. Men Morgenbladet er tilgitt for ikke å vite det siden jeg strengt tatt ikke har skrevet noe enda.
Nok om det…

Deretter gikk turen videre til Litteraturteltet der Marte Michelet og Mirjam Kristensen skulle snakke om sin bruk av kilder i bøkene sine, Michelets faglitterære Den største forbrytelsen og Kristensens roman Jeg har ventet på deg som begge omhandler holocaust. Det var en interessant time der de snakket om det å finne spor av virkelige mennesker selv i det tørreste arkivmaterialet, om utfordringer i spennet mellom det man kan vite og det man aldri kan vite og om å opptre respektfullt overfor menneskene man skildrer så de får lov til å være mennesker på sine egne premisser, ikke bare en case.

Mot slutten av den tilmålte timen, begynte konsentrasjonen å svikte siden jeg plutselig var så sulten at jeg nesten begynte å gnage på stolryggen foran meg, og det ble klart at neste punkt på programmet måtte være mat. Så bar det til Nansenskolen der Margaret Atwood skulle holde Bjørnsonforelesningen. Jeg var absolutt ikke den eneste som hadde tenkt meg dit, og da jeg kom var det ingen ledige stoler. Løsningen ble å sitte på gulvet. Det positive med det var at jeg da havnet foran første rad, nesten helt i fanget på Atwood. Men å sitte 1,5 time på gulvet er ikke noe kroppen min har taklet bra siden jeg var ti…

Uansett, Atwood var bra. Hun ble intervjuet av Karin Haugen og de snakket om kraften som finnes i fortellinger, om Atwoods egen fortelling og hennes forhold til dyr, om Madd Addam trilogien, om utopier og dystopier generelt og om Atwoods engasjement på twitter. Da Haugen konstaterte at Atwood er opptatt av kjønnsroller i sine bøker og spurte hvorfor det var sånn, svarte Atwood kontant:
"The only way to avoid it is to write about sentient cabbages in space."
Haugen hadde også sin egen analyse av Atwood som høstet applaus både fra salen og et godkjennende nikk fra forfatteren selv:
"Jeg spurte meg selv om Atwood er optimist eller pessimist. Men jeg kom fram til at hun er ingen av delene. Om det er et halvfullt glass vann i et rom og noen står og diskuterer om det er halvfullt eller halvtomt og Atwood skulle uttale seg ville hun sagt: Det er et glass. Det er vann. Hva kan vi bruke det til?" (fritt gjengitt etter hukommelsen).

Kritisk kvartett.

Jeg hastet videre, og denne gang endte jeg på en diskusjon om bokhandelens utfordringer. Jeg har i grunn ikke så mye å si om den annet enn at jeg snek meg ut litt før slutt for å rekke neste planlagte post på programmet: Kritisk kvartett, et fast konsept på Litteraturhuset i Bergen for anledningen flyttet til Lillehammer. Dette var et format jeg synes var svært vellykket, og gjerne skulle sett mer av. Det på tross av, eller på grunn av, at jeg satt mye av tiden og kjente sinnet boble i meg. Delvis fordi jeg var uenig i en del av det som ble sagt og aller helst ville kaste meg inn i diskusjonen selv. Delvis fordi kvartettens faste kvinnelige medlem irriterte meg grenseløst med sin holdning til det hun ikke likte. De andre som ikke likte en bok greide snakke om den på en ordentlig måte. Mitt inntrykk av henne var at hun holdt boka på strak arm, langt fra kroppen mens hun holdt seg for nesa og sa æsj, populærkultur. Jeg konkluderte med at jeg har diametralt motsatt smak av henne, bør styre unna bøker hun liker og velge meg dem hun ser på med forakt.

Dagens siste post var poesi slam, et konsept jeg har hatt lyst til å se mange ganger men det har aldri blitt noe av. Her var det litt annerledes enn vanlig. Fordi det var 10-års jubileum var konkurranseelementet borte, og det var i stedet en kavalkade med alle norgesmeterne siden den første ble kåret i 2005. Dette var fantastisk gøy og jeg er veldig imponert over formidlingsevnen til alle deltagerne. Dette er absolutt noe jeg vil se igjen!

Vi bokbloggende kulturkjerringer avsluttet kvelden med å dra fra Banknatta og heller finne oss en bar med litt lavere lydnivå der det gikk an å snakke sammen. Og så var det natta og mørkt, og bra var det for nå er klokka blitt så mye at det er tid for å gå til dagens første post på programmet: Katja Kettu som skal snakke om romanen Jordmora.

…to be continued

Lillehammer - torsdag (og alle var enige om at det hade vært en fin dag)

Jeg ankom Lillehammer 10.46 og 20 minutter senere hadde jeg satt fra meg bagasjen og fått festivalarmbånd rundt armen. Det var nå jeg skulle hatt en plan.

Festivalprogrammet fortalte imidlertid følgende: Mens alt annet startet klokka 11, var det ett programpunkt som startet 11.15: Kritikken før 1814 og etter 2014, et foredrag av professor Eivind Tjønneland. Jeg lot min redsel for å  komme snikende inn lukkede dører midt i et opplegg styre og gikk dit. Det var et interessant foredrag der Tjønneland presenterte kritikken på 1700-tallet med konklusjonen at alt var ikke bedre før. Men skillet mellom privat og offentlig er i endring, noe som også påvirker kritikken. Dagens offentlighet er langt mer fragmentert, og Tjønneland pekte på faren for å danne seg selvforherligende klikker der man bare diskuterer med dem man er enig med og hevdet at litteratur- og kulturkritikk taper for mer overflatisk livsstilskritikk. Ok, god start.

Så gikk jeg videre oppover gata og gjorde akkurat det jeg hadde unngått først: Snek meg inn bakerst og fikk med meg andre halvdel av samtalen mellom Eivind Hofstad Evjemo og Helle Helle. Jeg tok ingen notater, og det jeg husker best i dag er Helles usagn at et feilplassert komma kan ødelegge en hel bok.
Ingen perfeksjonisme å spore der i gården, altså…

Så gikk jeg tilbake til kritikerseminaret for å høre en debatt om kritikk og politikk der Ebba Witt-Brattström og Tue Andersen Nexø samtalte med Merete Røsvik Granlund. Han med utgangspunkt i sin bok om 1600-tallets England, hun med Sverige på 70-tallet som utgangspunkt. Jeg pleier å føle jeg har rimelig godt språkøre, men jeg slet med å forstå dansken hans og måtte virkelig konsentrere meg. Han fortalte hvordan det på den tiden dannet seg et bilde av at politikken skulle holdes utenfor litteraturen, og at dette er en tanke som fremdeles holder seg i dag, men at den nå er blitt en klisje. Hun snakket om feministisk og marxistisk litteratur fra 70-tallet og mener dette er litteratur som har blitt nedvurdert i litteraturhistorien og ville trekke det frem i lyset igjen. De snakket også om mye mer, men mine notater er mangelfulle og inntrykkene fra dagen var mange, og dette var det jeg greide formulere akkurat nå.

På kritikerseminaret møtte jeg to Ingalill og Solgunn, og vi gkk derfra til lunsj og fra lunsj tilbake til vandrerhjemmet for litt avslapping. I hvert fall for de av oss som ikke er klin gærne og dro på joggetur i regnværet, jeg sier ikke mer… Selv oppdaget jeg på dette tidspunktet at jeg hadde mistet mobiltelefonen min, men en samboer med litt kjappere omløpshastighet mellom øra var smart nok til å ringe den og fant ut at noen hadde funnet den og tatt vare på den, så en kjapp gåtur tilbake til Banken der kritikerseminaret hadde vært, og jeg fikk den tilbake. Krise avverget.

Dagens høydepunkt for meg var likevel Litterær festaften i festsalen på Maihaugen. Jeg dro dit for å se Margaret Atwood, men hele kvelden var fantastisk. Jeg vil skrive noe eget om akkurat dette arrangementet, så går raskt forbi det her.

Kvelden ble avsluttet med quiz, der jeg var på lag med Ingalill og Anita. Konkluderer med at dette var et bra sted å jekke ned selvtilliten om jeg skulle lide av vrangforestillinger om at jeg kan mye om litteratur, og er fornøyd med at det var flere lag mellom oss og sisteplassen.

Og med det avslutter jeg dagens kronologiske skolestil og gjør meg klar for å møte en ny dag i regnværet på Lillehammer. I dag har jeg en plan. En i overkant ambisiøs plan med åpenbare mangler: den har for eksempel ikke innlagt tid til mat. Det er med andre ord en plan som bør brytes.

Lillehammer - I'm coming for you

De siste årene har jeg sittet hjemme, grønn av misunnelse, og fulgt Litteraturfestivalen på Lillehammer via sosiale medier. Det har ikke hjulpet det grann at jeg selv har vært midt i eksamensstress mens andre har nikost seg med boklig moro i ulike former.

Jeg bestemte meg: Den første festivalen etter at jeg var ferdig på Blindern skulle jeg ikke sitte hjemme.
Likevel satt jeg lenge på gjerdet uten å kunne bestemme meg. Jeg skulle allerede til Dublin i mai, hadde jeg virkelig råd til å dra til Lillehammer i tillegg? Tvilen varte helt til det plutselig gikk opp for meg at Margaret Atwood var blant årets gjester. Hei hå, ingenting å lure på, bestill hotellrom nå!

Moshonista er en erfaren festivalgjenger og har allerede skrevet en grundig festivalplanlegger. Selv møter jeg mindre forberedt. Jeg har vært på festivalen en gang tidligere, men da var jeg deltaker på skrivekurset på Nansenskolen, og fikk egentlig ikke med meg så mye av selve programmet. Derfor sitter jeg nå og blar uten å vite noe om hvor de forskjellige lokalene er i forhold til hverandre, er det mulig å gå mellom dem, hvor mye er det realistisk å få med seg? Det eneste jeg vet helt sikkert er at det blir Atwood. Jeg rekker ikke hennes første programpunkt som er torsdag klokka 10, da sitter jeg på toget. Men festaften torsdag kveld er bankers, og har også planer om å få med meg Atwood i samtale med Karin Haugen på Nansenskolen klokka 14.00 på fredag. Utover det tar jeg det litt som det kommer. Regner med det også blir tid til sosialt samvær med andre bokbloggere på tur, og kanskje styrer det noen av valgene.

Litt forberedelse har jeg likevel gjort, om enn av et annet slag. Det er tydelig at det er Atwoods dystopier som blir hovedpoenget under festivalen, og der har jeg allerede lest (og elsket) alle sammen. I tillegg har jeg lest In Other Worlds, boka der hun skriver om sitt forhold til science fiction sjanger som leser, kritiker og forfatter. Jeg fant likevel ut at jeg ville lese mer Atwood før jeg så henne live, og har nå fullført både Alias Grace og essayboka Negotiating with the dead - On writers and writing. Nå holder jeg på med Lena Anderssons Utan personligt ansvar, ei bok jeg fikk på svensk til jul for å slippe å vente på den norske oversettelsen, men likevel ikke har kommet til før nå. Den bør være i boks før jeg drar, og etter den er jeg litt usikker på hva jeg skal velge. Kanskje mer Atwood, eller kanskje noe helt annet, vi får se.

Uansett, jeg gleder meg!
I år er det min tur til å være en av dem som kommer med bildene, så kan noen andre ta seg av rollen som misunnelig hjemmesitter. Jeg tar laptopen med i bagasjen, så får vi se hvor mye tid det blir til oppdatering underveis.

Dublin bookhaul

Denne helga har jeg vært på jentetur i Dublin med venninnegjengen fra videregående. Siden jeg er den eneste i gjengen som er spesielt opptatt av bøker, var ikke dette i utgangspunktet en tur i litteraturens tegn. Planen var faktisk å shoppe klær, noe jeg vanligvis er veldig dårlig på. Men Dublin er en by med bokhandler omtrent på hvert gatehjørne, så det er ikke til å legge skjul på at en betydelig del av min tilmålte bagasjevekt gikk til bøker, denne gangen også.

Det begynte pent og forsiktig på lørdag. Jeg hadde, tro det eller ei, reist på ferie uten å ta med meg en eneste bok i bagasjen! Så naturlig nok måtte jeg kjøpe noe så jeg hadde å lese på senga om kvelden. Valget falt på Cormac McCarthy - All the Pretty Horses som var på halv pris i en butikk som hadde opphørssalg.

Søndag morgen gikk vi ut av frokostrestauranten og der hadde noen sympatiske mennesker satt opp bokmarked med brukte bøker midt på torget. Jeg lot de andre gå videre til sine klesbutikker, mens jeg hang igjen der en stund. Innen jeg var ferdig hadde jeg fått med meg åtte bøker, og var svært så fornøyd med det:

Søndag var jeg på gjenbesøk i Books Upstairs, en bokhandel jeg husket fra forrige gang jeg var i Dublin. Her begrenset jeg meg til bare ei bok, nemlig Lady Gregory's Complete Irish Mythology. Denne ble det referert mye til i emnet jeg tok i fjor høst om keltisk mytologi og jeg fant derfor ut at den var verdt å ha i hylla. Deretter tilbragte jeg faktisk noen timer i klesbutikkene, jeg også.

Men det var én bokhandel jeg hadde bestemt meg for å besøke før jeg dro, nemlig Chapters - Irlands største uavhengige bokhandel. Og tro meg når jeg sier at den er STOR. Hadde jeg bodd i Dublin kunne arbeidsgiveren min bare satt lønna mi rett inn på deres konto, så hadde jeg bodd der. Butikken har to etasjer der første etasje er nye bøker, mens annen etasje har brukte. Jeg brukte i første omgang all den tida jeg hadde tilgjengelig i andre etasje, og kom ut med en ny bunke på åtte bøker, men to av dem er gaver. Aller mest fornyd er jeg med at jeg der også fant Kazuo Ishiguros The Buried Giant som jeg har hatt planer om å kjøpe, og her fikk til halv pris fordi noen andre hadde lest den før meg.

Egentlig skulle jeg gi meg der, men jeg greide ikke la være å gå inn en tur til for å få med meg første etasje også. Dermed dro jeg på meg fire bøker til: To samlinger av Doris Lessings dagbøker, Ray Bradburys klassiker Fahrenheit 451 som jeg har stått med i hånda veldig mange ganger uten å kjøpe og  James Ryan - South of the Border som ble turens ukjente kort som var på tilbud til €1,99.

Dermed ble fasiten over 20 bøker denne gangen også, komplett liste finnes her. Jeg trøster meg med at det denne gangen ikke ble i stedet for klær, slik det ofte pleier, men i tillegg.
Bøker er flott, men det er faktisk greit å ha noe å ha på seg også ;)