Innbringende bokjul

Jeg må ha vært virkelig snill i år, for nissen hadde lagt mange bokpakker under treet med mitt navn på. Familien min har tilogmed vært på antikvariat og handlet (etter ørlite oppfordring fra undertegnede), så i år lå også en bunke Richard Herrmann bøker i pakkehaugen etter å ha stått på ønskelista i mange år:

Richard Herrmann: Mine gleders by
Richard Herrmann: Over til London
Richard Herrmann: Livet med Elizabeth
Richard Herrmann: Mary Stuart og hennes verden
Richard Herrmann: Bak den sorte døren

Jeg har lest alle bortsett fra Over til London minst en gang, men dette er bøker jeg er veldig glad for at nå står i min egen bokhylle så jeg kan bla i dem når som helst.

Den andre store bolken, er signert Per Olov Enquist. Etter å ha lest Et annat liv, skjønte jeg at dette var en forfatter jeg måtte lese mer av. Og under treet lå følgende svenske pocketutgaver:

Per Olov Enquist: Kaptein Nemos bibliotek
Per Olov Enquist: Livläkarens besök
Per Olov Enquist: Nedstörtad ängel & Berättelser från de inställda upprorens tid
Per Olov Enquist: Legionärerna
Per Olov Enquist: Musikanternas uttåg
Per Olov Enquist: Magnetisörens femte vinter

I tillegg fikk jeg tre andre bøker:

Kristoffer Schau: På vegne av venner
Kristine Tofte: Song for Eirabu
Gregory David Roberts: Shantaram

Dette lover godt for mye spennende lesning i romjula og på nyåret!

God jul!

Ingen ny bokbloggpost idag.
Bare et ønske om en god jul til alle, forhåpentligvis med gode leseropplevelser pakket under treet!

Åsa Linderborg: Mig äger ingen

Kort fortalt: Åsa Linderborg forteller om oppveksten med sin pappa. Det er bare de to, moren flytter ut og begynner på nytt med en ny mann.

Dette er definitivt ikke en oppvekstskildring det går tretten på dusinet av. Det tok noen sider å komme inn i den, men etter det har jeg ledd og grått meg gjennom hele boka. For meg bikket dette aldri over i det sentimentale. Det gode og det vonde går hånd i hånd hele veien, hvem av dem som er i føringen varierer.

Likevel, det som grep meg mest er ikke Linderborgs oppgjør med sin egen oppvekst. Jeg sitter igjen med følelsen av å ha lest en viktig biografi. En biografi om ikke bare hennes pappa, men om mange andre som han. Alle disse menneskene du ser rundt deg hver dag. De som går forbi deg på gata, som setter seg ved siden av deg på bussen, som står foran deg i køen på Kiwi. Alle har sin biografi, og mange av dem ville nok lignet veldig på denne. Det handler om kjærlighet til en datter, om yrkesstolthet, om å komme til kort i hverdagens mange utfordringer.
Jeg føler jeg har lest noe viktig om å være menneske etter å ha lest denne boka. Det er ikke en følelse alle bøker gir.

Tanker

Følelsen av ikke å kunne skrive. At tastene og fingrene frastøter hverandre som magneter. Ingenting originalt i det. Bokstavene på skjermen foran meg ser fremmede ut, ikke vennlige. Uvesentlige, nakne, ensomme. Jeg vet ikke. De holder bare ikke mål.
Likevel presserende, det å skrive. Det er meg, den du ser her, kroppen dekket av hud. Rett på innsiden en annen, den skrivende, hun som ikke synes.
Jeg vet det er umulig, det å skrive nå. Det er en time siden jeg leste siste side i ei bok som beveget meg. Akkurat nå sier jeg: den største leseropplevelsen i 2009. Om en uke, med litt avstand, sier jeg kanskje noe annet, kanskje ikke.
Per Olov Enquist: Et annat liv, den kommer til å sitte igjen lenge. Den kommer til å leses igjen.

<-- Grunnen til manglende nye blogginnlegg


Har de siste dagene brukt hver ledige stund til å lese. Er ca 300 sider inn i denne nå. For en fantastisk bok! Litt fordi det er veldig inspirerende å lese forfatterportretter fra før de ble publiserte forfattere. Litt fordi det faktisk er første bok jeg leser på svensk, og jeg liker det. Mye, eller aller mest, fordi det er veldig godt skrevet.

Kommer sterkere tilbake, nå vil jeg bare lese mer.

Trude Marstein: Ingenting å angre på

Ekteparet Vegard og Heidi, sommerferie. Vegard tar med parets tre barn på hytta, mens Heidi må bli igjen hjemme en ekstra dag for å bli ferdig med et regnskap. Men Heidi skal egentlig ikke jobbe. Hun skal møte Mikkel, elskeren.

Kortversjonen av hele handlingen, og røper ikke mer enn det som allerede står på baksiden. For som vanlig i Marsteins bøker, føles et handlingsreferat irrelevant etter å ha lest Ingenting å angre på. Vi følger Vegard og Heidi gjennom to dager. Alle de små gjøremålene, tankene, samtalene, observasjonene. Vi er tett, tett på, helt på innsiden av familielivet. Perspektivet ligger vekselvis hos Vegard og Heidi, annenhver gang. På den måten får leseren større oversikt over ekteskapet enn noen av partene i det har. Det ligger så tett på hverdagen, så tett på livet, det skaper troverdighet og gjenkjennelse.

Det er ingen hemlighet at jeg liker Marsteins måte å skrive på. Jeg likte denne boka også. Noen bøker flytter deg ut av hverdagen, lar deg være en annen for en stund, se nye steder, følge helter plassert i ekstreme situasjoner. Denne boka gjør noe helt annet. Istedenfor å beundre personene, tenker jeg "det kunne vært meg". Istedenfor å flytte meg ut av hverdagen, får den meg til å reflektere over den. Jeg oppfatter dette vel så viktig som å ta opp "de store spørsmålene", som Gert Nygårdshaug etterlyste tidligere i år.

Når det er sagt, noen irritasjonsmomenter var det under lesingen, og de hadde mest med (manglende) redigering å gjøre. Overgangene mellom når vi følger Vegard og når vi følger Heidi markeres med nytt avsnitt og store bokstaver i de tre første ordene i det nye avsnittet. Dette er ikke gjennomført. Enkelte steder går perspektivet over fra den ene til den andre uten at jeg som leser er oppmerksom på det, og blir forvirret. Det kunne vært et virkemiddel, men jeg greier ikke finne motivasjonen der det skjer. Og det er også andre småfeil. Den mest tydlige jeg la merke til: Mens Vegard forteller, sender parets eldste datter, Matilde, en tekstmelding til moren. I Heidis perspektiv leser hun samme melding, som da sies å være fra Anna (et navn som forøvrig ikke tilhører noen av personene det fortelles om). Disse småtingene trekker litt ned, men alt i alt vil jeg si boka stod til forventningene. Og i dette tilfelle vil det si veldig bra!

Dagens målsetting

Det er en ting jeg aldri trodde jeg skulle savne fra journalistikken, men som jeg virkelig skulle ønske jeg hadde mer av nå: Deadlinespress!
Jeg er veldig flink til å utsette til imorgen alt som kan utsettes... Desverre gjelder dette i mange tilfeller også skrivingen.

Så, idag skal jeg gi meg selv en deadline. Jeg har en tekst jeg har planer om å sende inn til Vidarforlagets novellekonkurranse. Men det gjenstår litt arbeid. Selve skjelettet av novella er omsider ferdig. Men det gjenstår endel redigeringsarbeid, finpuss, språkvask. Kall det hva du vil.

Målsettingen: innen denne dagen er omme, skal teksten være klar til sending.
Og aller helst skal den ha selskap av minst en novelle til før fristen går ut den 30. desember.

Dagens sitat

Hentet fra Mircea Cărtărescu: Travesti:

Denne drømmen om meg selv som den totale, hypergeniale forfatter som rev ned hele kosmos og erstattet det med en bok, var ryggraden i livet mitt. Hadde jeg bare kunnet skrive Boka, ville jeg ha latt meg flå levende, og med min fortsatt levende hud ville jeg ha bundet inn det altomfattende verket.

Forventning

I går styrte jeg øvelseskjøringen med min samboer innom biblioteket for å plukke med meg Trude Marsteins Ingenting å angre på. Ble sittende hele veien hjem med boka i fanget bare å glede meg. Dette er definitivt boka jeg har sett mest fram til av høstens utgivelser, jeg liker Marsteins bøker.

Første gangen jeg hørte navnet hennes, var da hun ble presentert som gjesteforeleser på forfatterstudiet i Bø. I ettertid tror jeg det var bra. Nå er hun en av mine absolutte favorittforfattere. Hadde hun vært det da, er sjansen stor for at jeg hadde blitt sittende som en måpende groupie og ikke fått med meg noen ting. Ihvertfall er det sånn jeg ser det for meg.

Fra klasserommet gikk turen ned på biblioteket der jeg lånte Sterk sult, plutselig kvalme.

De fleste bokelskere kan fortelle om en leseropplevelse der det bare sa pang. For meg skjedde det her. Jeg hadde lest veldig mye også før jeg gikk i Bø, men alt hadde det til felles at det var sterkt historiedrevet. Episke fortellinger om du vil. Dette var noe helt annet, og jeg husker jeg satt igjen med følelsen "Wow, sånn kan man faktisk også skrive en bok!"

For å gjemme meg bak en klisjé: Det føltes som noen løftet en bør fra mine skuldre.

Jeg har alltid hatt et ønske om å skrive. Samtidig har jeg alltid slitt med de store historiene. Her var en bok som istedet handlet om de bitte, bitte små historiene. Og som likevel, når alt kom til stykket, handlet om noe som var større enn seg selv.

Og sånn har de andre bøkene hennes vært også. Derfor gleder jeg meg sånn til å ta fatt at jeg nesten ikke tør begynne. Så aller først skal jeg utsette det litt til, å lese ferdig ihvertfall en av bøkene jeg har begynt på først.

Kortprosa

En liten smakebit på hvem jeg er som skrivende når jeg ikke skriver blogginnlegg:

Jeg tar hendene dine, legger dem på knærne med håndflatene opp. Du sier du vil jeg skal spå deg. Jeg tar den høyre hånda di i mine, studerer håndflata, svettedråper glinser i sola. Jeg sier jeg ser du er en varm person, du ler. Jeg følger linjene i hånda di med pekefingeren, sier at dette er livslinja, tegner et langt liv for deg med neglen. Dette er kjærlighetslinja, sier jeg, peker navnet mitt inn i huden din og pakker fingrene dine rundt det, holder din hånd lukket med min utenpå. Du gir meg den andre hånda, jeg tar den i mine og kysser håndflata, det smaker salt. Jeg væter leppene. Du peker på håndbaken din der jeg gjennom huden kan se blodårene forgrene seg for å spre seg ut til hver finger. Du ber meg kysse deg der også, jeg låser blikket i ditt og adlyder. Og der, sier du, og der, og der og tegner en sti av usynlige fingermerker oppover armen din som jeg følger med leppene mine, over skulderen og inn i nakkegropa, på den stramme huden over kjevebeinet helt til fingertuppen din presser seg mot leppene dine, og du sier - og her - denne gangen utydelig, fordi fingeren din limer leppene sammen på midten. Igjen tar jeg hånda di i min, kysser fingeren du gjemte kysset mitt på. Du smiler, jeg gnir nesa mi mot din, puster varmt på deg. Leppene våre berører hverandre såvidt, men vi kysser ikke.

Richard Herrmann: Livet med Elizabeth

Denne boka leste jeg første gang på ungdomsskolen. Den får æren (eller skylden, alt ettersom) for min interesse for engelsk historie. Og da særlig Tudor-tidens England, ettersom det var der det hele begynte for min del.

Richard Herrmann var journalist for NTB, Reuters og etterhvert NRK og bosatt i London. Han har skrevet mange bøker om britisk historie, politikk, fotball og hverdagsliv. Og han var sentral i oppbyggingen av radiokanalen P2.

At hans bøker ble min inngangsport til historien, er nok ingen tilfeldighet. De er ikke de mest dyptpløyende analyser av årsak og virkning, men de er skrevet med varme, humor og personlighet. Ingen andre historiebøker jeg har lest senere har gitt meg samme følelse av å kjenne personene det er snakk om. Herrmann skriver med en inneforståtthet som om hele historiens persongalleri er hans nærmeste naboer, mennesker som stikker innom for te en hvilkensomhelst regntung tirsdag. Og jeg vender stadig tilbake til bøkene hans når jeg synes det er for lenge siden forrige gang.

For noen år siden var jeg tilstede da han holdt foredrag på mitt lokale bibliotek. Det jeg husker best fra den kvelden er følgende fortelling (fritt etter hukommelsen): En dag under annen verdenskrig ble et nabolag bombet sønder og sammen. Så også den lokale butikken, som mistet den ene veggen i angrepet. Dagen etter holdt butikken åpent som vanlig, med følgende skilt: "Even more open than usual".
Herrmanns bøker er full av sånne små gullkorn.

Herrmann har også holdt utallige radiokåserier, eller radiofortellinger, om de samme emnene. NRK har nå lagt alt ut på nettsidene sine. De finner du her.
Det får bli dagens anbefaling fra meg.

Jeg har det på tunga...

Noen bøker faller jeg inn i og blir værende til siste side. Bøker jeg ikke kan legge fra meg fordi jeg må vite "hvordan det går". Bøker med en verden som er mer behagelig å være i enn den vi faktisk lever i. Bøker som handler om mennesker jeg kunne ønske å ha rundt meg til daglig. Bøker som virkelighetsflukt.

Men andre bøker gjør det helt motsatte. De gir meg ingen mulighet til å flykte fra virkeligheten. Istedet tvinger de meg til å se den verden jeg faktisk lever i på en ny måte. En åpenbar måte jeg aldri har sett før. Det kan være en setning som plutselig dytter blikket mitt vekk fra boksiden og inn i meg selv. En setning som står skrevet på siden som èn av mange andre setninger, men som plutselig ser ut som den er skrevet i fete, blinkende neonbokstaver.

I møte med disse neonsetningene, er det sjelden jeg kan sette fingeren på akkurat hvorfor de roper til meg på denne måten. Det er bare en følelse. En følelse av å være i nærheten av noe, i nærheten av en sannhet av et eller annet slag. Men alltid bare i nærheten, jeg greier aldri å fange den. I møte med en av disse setningene, dyttes jeg bort fra boksiden, bort fra sammenhengen, bort fra handlingen (hvis det er noen). Istedet blir jeg sittende igjen med en følelse av "å ha det på tunga..." Den følelsen man får når man ikke husker noe man vet man kan, men ikke greier huske fordi man konsentrerer seg for hardt. Det glipper unna.

For meg er dette inspirasjon. Det er da følelsen av å måtte skrive er sterkest.
Å skrive er forsøket på å fange sannheten som aldri vil la seg fange. Et kanskje fåfengt håp om at selv om jeg ikke vet hva sannheten er, så vil denne følelsen av nærhet smitte over på det jeg selv skriver, være det nærmeste jeg kommer.

Dagens neonsetning er hentet fra Orhan Pamuk: Other Colours, teksten "Reading Thomas Bernhard in a Time of Unhappiness". Som vanlig kan jeg ikke forklare hvorfor akkurat denne setningen var den som skilte seg ut fra mengden av setninger jeg har lest i dag.

There is in Bernhard's writing the suggestion that the greatest stupidity is to give up one's passions and habits in the hope of a better life, or the joy of attacking other's idiocies and stupidities, or of knowing that life can can never be more than what our passions and pervertions make of it.

Tekniske problemer...

Den siste uken har jeg ikke kunnet logge på, og har dermed heller ikke kunnet oppdatere bloggen min. Har heller ikke kunnet kommentere, hverken som meg selv eller som anonym, eller i det hele tatt åpne forsiden til Blogger.

Tenkte det måtte være noe feil med Blogger, men ser ut som resten av mine medbloggere ikke har hatt problemer med å oppdatere.

Uansett, nå ser det ut til å virke igjen. Kommer sterkere tilbake med en noe mer litteraturorientert blog på et tidspunkt hvor jeg ikke hadde planer om å gå å legge meg. God natt!

Helsprekk

Innkjøpsstopp fungerte i nesten to måneder før jeg sprakk.
Ikke kom jeg særlig mye lenger i bunken jeg allerede har før jeg forstørret den heller. En og en halv bok lenger ned for å være nøyaktig. Samtidig vokste haugen med bibliotekbøker i en annen hylle, og "forny lån" knappen i Min Mappe på bibliotekets sider har flittig blitt trykket på.

Helgen for snart to uker siden var jeg i Sverige med min svenske samboer. Som før han møtte meg aldri ville funnet på å sette seg ned for å lese ei bok. Nå har han kommet gjennom en anseelig mengde, alt skrevet på norsk. Dermed tenkte jeg at nå var det min tur til å lese på hans morsmål, og dro på bokshopping.

Kom blant annet hjem med Per Olov Enquist: Et annat liv, som jeg har hatt lyst til å lese en stund. Nå blir det på svensk. Itillegg til en liten bunke annen svensk pocket.

Dagens paradoks: Den dyreste av bøkene jeg kjøpte var likevel den jeg må fylle ut selv. En fin-fin svart og hvit skrivebok som jeg bare ikke greide la ligge.

En merkelig leseopplevelse

Jeg har nå fornyet lånet på Orbitor - venstre vinge for tredje gang. Jeg begynte på den samme dag som den havnet i veska mi på biblioteket. Å bruke over to måneder på ei bok er veldig ulikt meg. Men må innrømme at nå går det på ren og skjær stahet.

Mitt første møte med Mircea Cărtărescu var Nostalgien, ei bok jeg plukket med meg helt tilfeldig fra et tilbudsbord på Tronsmo. Og jeg forelsket meg totalt. Etterhvert oppdaget jeg at dette slett ikke var mitt første møte med forfatteren likevel. Jeg har lest og likt andre tekster tidligere, men navnet hadde aldri festet seg nok til at jeg satt dem i sammenheng med hverandre.

Uansett, da jeg satt meg godt til rette med Orbitor - venstre vinge, var forventningene skyhøye. Etter to måneder og 250 sider sliter jeg med å formulere noe som helst om hva jeg synes om boka. Fordi jeg synes den er fantastisk. Og helt forferdelig. Og så, fantastisk igjen.

Boka er den første i en trilogi, og Cărtărescu har sagt han med dette vil skrive ei bok om "alt". Og det kan, mildt sagt, bli en smule forvirrende. Hadde dette vært en film, ville den sett ut som om noen gikk amok med zoomen på kameraet. Perspektivet veksler fra bitte-bitte små detaljer til oversiktsperspektiver som ser alt fra så langt unna at man ser nye, tildels absurde, mønstre.

Boka er en oppvekstskildring fra Bucuresti, samtidig som den er mange andre ting. Den er realistisk, men sklir plutselig helt ut. Det er filosofi, det er historie, det er politikk, det er religion, det er voodoo. Og det er ord. Hauger på hauger av ord, flere ord enn jeg knapt visste fantes i det norske språk. Jeg er mektig imponert over jobben Steinar Lone har gjort med oversettelsen. (Han fikk da også Litteraturkritikerprisen for beste oversettelse for prestasjonen.)

Jeg synes Cărtărescu har et helt fantastisk blikk når han skildrer det konkrete. Og jeg faller ut og begynner å tenke på alle andre ting når det glir over i det abstrakte. Da blir det bare en oppramsing av store ord for min del. Som et eksempel, to sitater fra samme side. Først, en beskrivelse av en hånd:

Hendene mine viser seg i profil, bleke men med skyggelagte kontraster, mot vinduets røde gull. Jeg ser på huden som dekker dem, oppskrapt og halvveis gjennomsiktig som en myk flaske, bare hardnet til ved fingertuppene, der hvor neglene stikker fram som spissbuevinduer fra den fillete huden som jeg biter ned til det blør, og har vokst ut som stive dekkvinger over en insektmage.

Til sammenligning, en forklaring på hva som skjer når vi beveger på fingrene:

I hjernen finnes det en metafysisk vakumpumpe, et nervehjerte som gjennom lange gylne glimt sender de grasiøse budbringerne svømmende i troens serum ut i alle kroppens provinser, fylker og distrikter. Og de, androgydene, med testikler av zirkon og bryster av ametyst, styrter i vei mot mengdene av tverrstripete fibre, trekker dem sammen og løser dem opp, retter dem mot det vår dype sjel ønsker, og fingeren beveger seg, så knudrete, så gjennomskinnelig, hvis den ikke var så polert på innsiden at troen, når den nådde grensen, ble tvunget til å reflektere dette lyset som i et konkavt speil!

Hva prøver jeg egentlig å si med dette innlegget? Er det et hjertesukk eller en anbefaling? Jeg vet rett og slett ikke. Jeg kan ikke bestemme meg. Og skjønner at jeg ikke er alene om å føle det sånn, etter å ha lest Marta Norheims anmeldelse av boka på NRKs nettsider. Siden jeg mangler en konklusjon selv, siterer jeg hennes istedet:

Så. Kva skal ein ambivalent lesar gjere når neste boka, ”Kroppen” kjem på norsk? Sjølv reknar eg med å bli dregen mot den som eit insekt mot lyset og eg både gruar og gler meg allereie.

Linn Strømsborg: Roskilde

En annen av årets debutanter, og hun har definitivt "funnet sin egen stemme" som det så fint heter. Romanen er bygget opp av en rekke korte tekster som til sammen tegner et malende bilde av livet på festival. Strømsborg har et språk som flyter lett. Hun er generøs med kommaene, men gjerrig på punktum. Tekstene er stemningsfulle, såre, optimistiske, men fremfor alt: nostalgiske.

Boka handler, som tittelen mer enn antyder, om Roskilde-festivalen. Den samme gjengen som for femte gang er tilbake på et jorde i Danmark for å gå på konserter, feste og delta i et fellesskap. Denne gang med ett medlem mindre enn vanlig. Jonas, som går gjennom tekstene som et "du", som i år er på festivalen med andre venner. Årets festival blander seg med minner fra tidligere års festivaler, og boka gir virkelig et innblikk i festivallivet også for meg, som aldri har vært et festivalmenneske.

Og det er sannsynligvis akkurat det som gjør at jeg ikke blir overbegeistret. Boka spiller så mye på festivalnostalgi at jeg faller av litt etterhvert. Ikke fordi det er dårlig skrevet, men fordi Roskilde-festivalen ikke fenger meg nok til at jeg kommer til å huske denne boka som noe helt spesielt når jeg er tjue bøker lenger nede i "skal lese"-bunken. Har man derimot vært der vil jeg tro man blir sittende igjen med en sånn "å-ja-akkurat-sånn-var-det"-følelse.

En liten smakebit (faktisk bare en setning):

En gjeng foran meg begynner å hoppe, og det er så mange som holder rundt hverandre mens de hopper at de umulig kan kjenne hverandre fra før, og alle ler, jeg ser ei jente med langt hår som er så svett at det klistrer seg til panna hennes, så gir ei annen jente henne en hårstrikk som den første svette takker for og fester håret sitt med, trekker det vekk fra ansiktet før dansen fortsetter, og musikken til MGMT blandes med latter og rop, lyden av føtter som dundrer mot det harde tregulvet, og ingen av oss er redde for å bli trampet ned, vårt eneste problem er varmen, og akkurat idet jeg tenker dette får jeg et vannglass i hendene fra en fyr jeg ikke kjenner, og jeg danser mens jeg drikker og når "Electric Feel" begynner, så er vannet borte, og jeg slipper koppen ned foran meg og løper mot Stian, som tar meg imot og løfter meg opp, mens vi synger høyt, falskt og i perfekt takt med resten av folka, og bassen dundrer i hjertet mitt og i hjertet til Stian og i hjertet til Sandra og i hjertet til Therese og i hjertet til han fyren med vannet og i hjertet til hun jenta med håret og i
hjertet til hun med hårstrikken og i hjertene til MGMT.

Geir Gulliksen: Tjuendedagen

Jeg leste om Tjuendedagen første gang i Dagbladet der den fikk hovedoppslaget en bokmandag. Kanskje ikke så rart den fikk stor plass, Dagbladet hoppet vel på muligheten til å fylle sin daglige kvote erotiske ord. Nok om det, nysgjerrigheten var ihvertfall pirret.

Og det er jeg glad for. Dette er rett og slett veldig godt skrevet! Jeg fløt gjennom boka fra første til siste side, språket er beundringsverdig og karakterene troverdige. Det handler om et tilsynelatende normalt moderne ektepar med mine barn og dine barn, stort hus og gode jobber, som innleder et trekantforhold med en utenforstående mann.

Og ja, det er mye erotikk her. Men det er befriende godt skrevet. Oftest med sex-skildringer i bøker sitter jeg igjen med en følelse av at forfatteren sitter og skriver og skriver med en "se-så-tøff-jeg-er" holdning og dytter inn alle kvasi-vulgære kallenavn på kjønnsorganer norske ordbøker kan bla opp med. At scenene er der for at forfattteren skal vise at han/hun tør mer enn fordi de trenger være der. Og jeg ender opp med å være flau på forfatterens vegne...

I Tjuendedagen kjennes det ikke sånn i det hele tatt. Språket flyter lett sammen med resten av teksten, det kjennes ikke som noen plutselig har klippet inn en pornofilm, men passer til resten av teksten. Gulliksen sa i Dagbladet-intervjuet at det hadde vært flaut å skrive deler av boka. Det kan jeg nok forstå, men likevel: Dette er første gang jeg har lest så eksplisitte sex-skildringer helt uten å være flau som leser.

Lena Niemi: Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket

Ordet "debutant" er nok til å gjøre meg nysgjerrig. Det handler om noe så egoistisk som å se hvor lista ligger for å vurdere om man selv tør å hoppe. Eller kan hoppe. Og etter å ha lest denne debuten, føler jeg meg ganske liten her jeg står og kikker opp, og tenker på gymtimene på ungdomsskolen der jeg utnyttet høyden min til å gå over lista, på minstekravet til idrettsmerket...

Niemi har samlet femten noveller om femten personer som beveger seg i nærheten av hverandre ei natt i Oslo. Mobilnettet er nede, noe som skaper misforståelser og påvirker de ulike menneskene på forskjellige måter. De samme personene dukker opp i flere av novellene, historiene berører hverandre overflatisk og danner tilsammen et større bilde. Det minner veldig om Trude Marsteins Gjøre godt, selv om Marsteins bok er mer omfattende.

Novellene står godt hver for seg. Menneskene vi møter virker ekte. De sliter alle med sine ting, de er ensomme, misforståtte og snakker forbi hverandre. Noen vekker sympati, andre det motsatte. Tekstene er åpne og velkomponerte, på ingen måte overtydlige.

Konklusjonen får være så enkel som dette: Anbefales!

Monica Isakstuen Stavlund: Avstand2

Jeg falt lett inn i denne romanen, fant omgivelsene behagelige å være i og ble trygt loset gjennom fra start til mål. Dette var akkurat den type bok jeg trengte å lese akkurat nå, etter å ha følt jeg har stanget hode i en vegg med Orbitor - venstre vinge som jeg har holdt på med i snart to måneder nå.

Boken kretser rundt Fanny og Aleksander. De venter barn, men Aleksanders motvilje mot å slippe noen innpå seg, tærer på forholdet. Gjennom romanen nøstes hans forhistorie opp og avsløringene fra fortiden påvirker nåtiden.

Et stykke inn i romanen tenkte jeg: Denne boka forteller gjennom det som ikke blir fortalt. Det Aleksander ikke forteller Fanny. Det moren ikke har fortalt Aleksander. Det August ikke har fortalt Ines. Det August ikke har fortalt Marianne. Det forfatteren ikke forteller oss. Det er i alle disse lommene av ufortalte ting avstanden som har gitt boka sin tittel kommer fram. Og det er der jeg liker romanen best. Det føles ubehjelpelig, det er sårt, det er ufullstendig og det føles virkelig.

Etterhvert som fortiden gradvis avsløres bit for bit, legges puslespillet og disse lommene forsvinner. Tilslutt sitter jeg igjen med et idyllisk familieportrett ferdig innrammet til å henge på veggen. (På tross av at historien som er nøstet opp på ingen måte er idyllisk.) Og jeg tar meg i å tenke at bildet hadde vært mer spennende om det manglet noen brikker. Eller i det minste om noen glemte å se rett i kameraet.

Ingrid Storholmen: Tsjernobylfortellinger

At jeg nå har ferdigstilt dette materialet og gir det ut, skyldes en redsel for tendensen til å se på kjernekraft som et riktig miljøvalg i forhold til energiformer med store CO2 utslipp.

Dette skriver Storholmen i etterordet til denne boka. Samme dag jeg leser dette, skriver Aftenposten om "gjennombruddet" på FN møtet i New York der Kinas president, Hu Jintao, for første gang varsler kutt i CO2 utslipp fra Kina. Hvordan? Ved økt satsing på kjernekraft. Tendensen hun ser er med andre ord helt reell.

Jeg har derimot vanskelig for å lese hennes bok som et debattinnlegg, en brannfakkel, en oppfordring til motstand. Den ligger langt unna sjangerkonvensjonene mitt hode forventer seg av slike tekster.

Tsjernobylfortellinger er akkurat det, en mosaikk av fortellinger, øyeblikksbilder av mennesker som på forskjellige måter er påvirket av ulykken som skjedde i reaktor 4 lørdag 26. april 1986. Det hele er skildret i et poetisk språk, et insisterende språk med gjentakelser og pustepauser, et fokus på det nære. Det kunne blitt vakkert og kjedelig, men kontrasten til det farlige som hele tiden ligger rett under overflaten, forhindrer det. Storholmen belærer ikke, hun viser fram og håper det skal være nok.

Som leser sitter jeg igjen smattende på en del formuleringer med en vag uhygge, en skygge av hennes redsel. Og en setning som oppsummerer bokas budskap.

Om en vindmølle velter, vil den ikke medføre endringer i genmaterialet til et foster.

Smak av bokhøst

Jeg hadde allerede en bunke bibliotekbøker liggende da jeg gikk på biblioteket igår. Derfor hadde jeg på forhånd reservert Märta Tikkanens bok, så alt jeg trengte gjøre var å gå til hylla med reservasjoner, registrere lånet og gå ut.

Men sånn går det jo aldri. Hylla med nyheter står strategisk plassert rett bak låneautomatene, og det er jo komplett umulig ikke å ta en titt. Og igår så jeg bare med et kjapt øyekast mange av bøkene jeg har vært nysgjerrig på i det siste.

Disse ble med meg hjem:
Ingrid Storholmen: Tsjernobylfortellinger
Agnar Lirhus: Mount Tupelo
Geir Gulliksen: Tjuendedagen
Lena Niemi: Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket
Linn Strømsborg: Roskilde
Monica Isakstuen Stavlund: Avstand2 (hvordan får man superscript i html?)

De to bøkene jeg nok har sett mest fram til i høst, får foreløpig ligge på vent. Da snakker jeg om Bjørneboe-biografien og Trude Marsteins nyeste. Men nå skal jeg først kose meg med gårsdagens fangst, som et pusterom i lesingen av alt jeg allerede har begynt på, men ikke orker fullføre akkurat nå.

Märta Tikkanen: Århundradets kärlekssaga

Jeg leste om denne boka i Sørens bogblog. Han avslutter sin omtale med:

Märta Tikkanens ’Århundredets kærlighedseventyr’ er ganske simpelt fremragende, en af de bøger jeg ville ønske alle læste.

Jeg bestemte meg for å ta ham på ordet, gikk på biblioteket og plukket med meg den svenske utgaven (originalspråket). Nå, noen timer senere, sitter jeg her og leter etter ordene uten å finne dem.

Jeg leser diktene mer som en sammenhengende tekst enn hver for seg. Som om de hver for seg har vært vitne til samme hendelse og forteller samme historie, men hvert dikt fra sitt ståsted. Det er som en stemme som på nytt og på nytt prøver å fortelle sin versjon av historien, en insisterende gjentakelse av samme historie, en bønn om å bli hørt, men aldri å bli det. Stilen er enkel, rett fram, utleverende, og det fungerer som bare det.

Du säjer att hela världen
vet mina hemligheter
utom du
som aldrig får veta
nånting

Ändå var det ju
för att du skulla lyssna
som jag ställde mej mitt på torget
där hela världen gick förbi
och vrålade ut
mina hemligheter

Jeg kan ikke annet enn å slutte meg til Sørens konklusjon: Denne boken skulle jeg ønske alle leste.

Ny smakebit

Fremdeles fra Rainer Maria Rilke: Malte Laurids Brigges opptegnelser

Hvorfor forestiller jeg meg hvordan jeg vil holde dem usigelig forsiktig inntil meg, disse dukker som livet har lekt med. De åpnet armene, vår efter vår, ut mot ingenting og til ingen nytte, helt til de ble løse i skuldrene. De er aldri falt særlig høyt fra et håp, derfor er de ikke slått helt i stykker, men mislykkede er de og allerede kassert av livet. Bare hjemløse katter kommer til dem om aftenen på kammerset og klorer dem i hemmelighet og sover på dem.

En smakebit

Rainer Maria Rilke: Malte Laurids Brigges opptegnelser

At jeg for eksempel aldri er blitt klar over hvor mange ansikter det finnes. Det finnes en mengde mennesker, men enda flere ansikter, for hvert av dem har flere. Der er mennesker som bærer et ansikt i årevis. Naturligvis blir det slitt, det blir tilsmusset, det sprekker i foldene og vider seg ut som en hanske man har brukt på en reise. Det er sparsomme, enkle folk; de skifter det ikke og holder det ikke rent engang. Det er godt nok som det er, mener de, og hvem kan bevise det motsatte? Nå er det riktignok et spørsmål om hva de gjør med de andre, når de allikevel har flere? De gjemmer på dem. Deres barn skal bære dem. Men det hender også at hundene deres går omkring med dem. Og hvorfor ikke? Et ansikt er et ansikt.
Andre mennesker setter opp ansikter uhyggelig fort, det ene efter det andre, og bruker dem opp. Til å begynne med tror de at de har ansikter nok for bestandig. Men de er ikke blitt førti før de bruker det siste. Det er naturligvis tragisk. De er ikke vant til å være forsiktig med ansikter, og på åtte dager er det siste utbrukt, har huller, og er på mange steder tynt som papir. Da kommer efterhvert underlaget fram, det ansiktsløse, og det går de omkring med.

Et skritt...

...men i hvilken retning?

I dag undertegnet jeg leiekontrakt på et lite kontor i sentrum. Jeg får nøkkelen en gang før første oktober. Mitt helt eget tilfluktssted der jeg ikke har noe annet å gjøre enn å skrive. Slutten på alle unnskyldninger, begynnelsen på noe annet?

Noen funn er merkeligere enn andre.
I går var jeg sammen med familien og sorterte ting fra huset til besteforeldrene mine. En bisarr følelse. Bestefar var en samler, en som reiste rundt på loppemarkeder og auksjoner og kjøpte rarieteter, og han kastet aldri noe. Familien har ryddet lenge nå, i går gjenstod fordelingen av ting vi ville ta vare på.

I min haug havnet en svart, enkel notisbok med side på side fyllt av en sirlig håndskrift. Uleselig om jeg ikke virkelig konsentrerer meg om å forstå. Jeg tok den med meg mest for å finne ut hva det var, men nå er jeg aller mest nysgjerrig på reisen denne boka har hatt før den havnet i mine hender.

Først trodde jeg det var ei dagbok, fordi det som var skrevet var datert, men det er feil. På innsiden av permen står et navn: Josefina Ullaland, Naustdal i Sunnfjord. Ut fra hva jeg kan se inneholder boka avskrifter av en rekke taler holdt i Trondheim i 1929 og 1930, alle med religiøst innhold.

En innholdsfortegnelse ville sett slik ut:
"Anders Hovdens tale i Nidaros domkyrkje 1. august 1930"
"Olsok 1930, Gud skal ha landet og folket av sokneprest B. E. Rynning.
"Statsråd Hasunds tale på Stiklestad 29. juli 1930"
"Biskop Støylens f..ike i Nidaros domkyrkja 3. august 1930"
"Preika i Stiklestadkyrkja 29. juli 1930 av biskop Hognestad"
"Biskop Bergrars f..ika frå Stiklestad 29. juli 1930"
"Preika som biskop Støren heldt i Nidaros domkyrkje 29. juli 1930"
"Folkehøgskulen i Noreg av Rasmus Stauri"

Så er det mange tomme sider før det helt til slutt kommer:
"Festkantale ved Olavs Jubileet i Nidaros 29. juli 1930 av Olav Gullvåg"
noe som for meg ser ut til å være et musikkstykke. Det tyder dessuten på at det er kladdet et annet sted på forhånd, for det er akkurat plass til hele stykket fram til siste side i boka.

Jeg har foreløpig bare bladd, ikke lest så mye av det som står skrevet. Håndskriften er "gammeldags" og tar tid for meg å lese. Innholdet er heller ikke noe jeg vanligvis ville interessert meg for. Men fordi det er gammelt blir jeg nysgjerrig. Hvem er hun som har skrevet dette, og hvorfor har hun gjort det? Og ikke minst: Hvordan havnet denne kladdeboka midt inne i en bunke papirer og bøker i et skap hos bestefar?

Dagens sitat

Dagens sitat er igjen hentet fra Kafkas dagbøker:

Nå har jeg sett nøyere på skrivebordet mitt og innsett at det ikke kan gjøres noe av verdi her. Det er fullt av alle mulige ting, og det er ikke noe system i kaoset, det forsonende som ellers gjør at en holder ut et hvilket som helst kaos, mangler helt.

Doris Lessing: Mara and Dann

Vi befinner oss i en imaginær framtid, og hele den nordlige halvkulen er dekket av is. Langt sør i Afrika, eller Ifrik som det heter i boka, blir et søskenpar reddet fra mennesker som vil dem vondt. De blir bedt om å glemme sine virkelige navn og skal fra nå av hete Mara og Dann. Boka forteller historien om søsknenes kamp for å overleve, og om alt som skjer dem på deres reise nordover, stadig nordover.

Lessing kan kunsten å fortelle, ingen tvil om det. Jeg måtte stadig lese "bare en side til" før jeg kunne legge den fra meg for å lage middag, og selv da endte jeg opp med å plukke den fram igjen for å lese "bare en side til" mens noe stekte seg svart i panna. Personene er troverdige, situasjonene de havner opp i tidvis dramatiske og det hele er effektivt fortalt av en forfatter med god oversikt som ikke undervurderer leserne sine. (For eksempel i et parti der Mara blir fortalt gamle legender, som viser seg å være rester av klassisk litteratur som Anna Karenina og Romeo og Julie, uten at dette blir nevnt.)

Likevel, overstadig begeistret er jeg ikke denne gangen, ganske enkelt fordi jeg ikke likte slutten på boka. En smakssak. Dessuten, når handlingen er lagt såpass langt fram i tid, ser personene i fortellingen vår tid med tusenårig distanse i blikket. For meg ble enkelte av de betraktningene litt vel moralske. Men dette er pirk, for jeg koste meg under lesingen og kan godt finne på å trekke fram denne boka til noen som spør meg om anbefalinger.

En fortellende trend?

Forfatter og kritiker Lev Grossman har skrevet en artikkel i The Wall Street Journal som heter "Good books don't have to be hard". Her beskriver han hvordan bøker som har hatt fokus på plot, har blitt sett ned på som lav litteratur helt siden modernistene i starten av forrige århundre revulosjonerte romanen. Dette mener han var en naturlig utvikling. Modernistene levde i en verden der alt forandret seg, og ingenting så ut til å henge sammen, derfor forandret også romanen seg og ble i prosessen vanskeligere tilgjengelig for det lesende publikum. Nå mener Grossman trenden er i ferd med å snu, at fortellingen er iferd med å gjenfinne sin plass i romanen, at litteraturen igjen blir mer lesevennlig.

Et sitat:

This is the future of fiction. The novel is finally waking up from its 100-year carbonite nap. Old hierarchies of taste are collapsing. Genres are hybridizing. The balance of power is swinging from the writer back to the reader, and compromises with the public taste are being struck all over the place. Lyricism is on the wane, and suspense and humor and pacing are shedding their stigmas and taking their place as the core literary technologies of the 21st century.

Ved første gjennomlesning, fant jeg meg selv nikkende til en del av Grossmans poenger. Jeg er enig i det grunnleggende premisset: En bok trenger ikke være vanskelig for å være god. Jeg kan også snu det på hodet: En bok er ikke god fordi den er vanskelig.

Selv har jeg tenkt over hvor likt mye av det som publiseres av ny norsk litteratur er, hvor preget romanene som trekkes frem av kritikere fremdeles er av modernismen. Samtidslitteraturen har blitt kritisert for å være navlebeskuende, individorientert og uten handling. Jeg har tenkt: "må man virkelig skrive sånn for at bøkene man skriver skal regnes som god litteratur? Kan man ikke skrive fortellinger, og likevel gjøre det bra?" Og der føler jeg at jeg er ganske på linje med Grossman.

Likevel kjøper jeg ikke argumentene hans. Grossman peker på salgstall når han skal underbygge påstanden sin. Kritikerroste voksenbøker selger i mange færre eksemplarer enn ungdomsbøker, som for eksempel Twilight-serien, der plot oftest har en mer fremtredende plass. Dette tar han som et tegn på at lesere ønsker seg fortellinger, og at det dermed er det som er fremtiden for romanen.
Her faller jeg av. Satt på spissen: Fordi lesere ikke kjøper millioner av eksemplarer av såkalt vanskelig litteratur, skal man heller ikke skrive den?

Derfor ble jeg likevel ikke begeistret for denne artikkelen, som i starten ressonerte godt i mine egne tanker. Jeg ønsker velkommen en debatt om fortellingens plass i romanen, og jeg er ikke uenig med Grossman i at en mer fortellende litteratur godt kan være en trend for den post-moderne romanen. Det jeg savner i hans artikkel er derimot en diskusjon av hva som er en god fortelling. Og hvorvidt det trenger å være en motsetning mellom et lyrisk språk og en handlingstettet historie.

Innkjøpsstopp

Idag fikk jeg pakke i posten fra Audiatur Nettbokhandel.

Dette er hva den inneholdt:
Anne Lise Marstrand-Jørgensen: Helikopter igjen
Haruki Murakami: Dans, dans, dans
Haruki Murakami: Trekkoppfuglen
Erland Kiøsterud: Det første arbeidet
Kjell Askildsen: Alt som før, noveller i utvalg
Jens Bjørneboe: Før hanen galer
Rainer Maria Rilke: Malte Laurids Brigges opptegnelser

Spesielt gleder jeg meg til å lese den siste på denne lista. Den er det etterhvert mange som har anbefalt meg.

Med denne pakka tror jeg siste månedes bokjøp er oppe i noe sånt som 25 titler, så nå har jeg gitt meg selv innkjøpsforbud fram til jeg faktisk har lest noe av alt jeg har kjøpt. Og lånt på biblioteket.

For øyeblikket er jeg litt over halvveis i Doris Lessing: Mara and Dann, og koser meg stort. Lessing kan kusten å fortelle uten å undervurdere sine lesere.

Sitat

Nok en gang om det å skrive. Denne gang fra Kafkas dagbøker:

Nesten ikke et ord jeg skriver passer til et annet, jeg hører hvor metallisk de hule konsonantene gnir seg mot hverandre, og hvordan vokalene synger med som negere på utstilling. Mine tvil står i en ring rundt hvert ord, jeg ser dem før jeg ser ordet, eller rettere sagt! jeg ser ikke ordet i det hele tatt, jeg finner det opp. Det ville forsåvidt ikke være så ille. Det er bare det at jeg i så tilfelle måtte finne opp ord som kunne blåse liklukten i en slik retning at jeg og leseren ikke fikk den i ansiktet.

Muriel Barbery: Pinnsvinets eleganse

Denne ble lest i et jafs!

Det føles urettferdig mot boka å skulle skrive noen form for handlingsreferat. Slik jeg ser det, er det ikke handlingen som gjorde dette til en fornøyelig leseropplevelse. Snarere er det måten historien blir fortalt på. Eller egentlig heller, karakterene som forteller den.

Boka fortelles fra synsvinkelen til to personer: Renée, en sprenglest portnerkone i femtiårene som gjør alt for å skjule sin intelligens for menneskene i bygningen hun arbeider i, og Paloma, den yngste datteren i en av rikmannsfamiliene i huset som har bestemt seg for å ta livet av seg før hun fyller tretten.

De har begge et fantastisk blikk for verden rundt seg. Som outsidere betrakter de alt med en ironisk distanse. Renée som prøver å leve opp til klisjébildet av en portnerkone, Paloma som ser på alle andre mennesker som dummere enn seg selv. Selve handlingen er egentlig ganske banal. Slutten blir nesten pekefinger-viftende tydelig, men det bryr meg ingen ting. Boka er full av underfundige betraktninger, gode formuleringer og ting som er tatt så på kornet at jeg sitter og småhumrer i sofaen og nikker for meg selv. Jeg koste meg!

Det er mange passasjer jeg kunne sitert. Utvalget av akkurat denne er vilkårlig:

Som alle vet, er pudler hunder med krøllete pels som eies av populistiske pensjonister, svært enslige damer som overfører all sin hengivenhet til dem, eller av portnerkoner som sitter sammenkrøpet i de mørke losjene sine. De kan være svarte eller aprikosgule. De aprikosgule er mer skabbete enn de sorte, som lukter vondere. Alle pudler bjeffer grettent ved den minste anledning, men særlig når det ikke skjer noe. De tripper etter sine eiere på fire stive ben uten å bevege resten av den lille pølsekroppen. Fremfor alt har de små, svarte og giftige øyne som ligger dypt inne i de ubetydelige øyenhulene. Pudler er stygge og dumme, krypende og brautende. De er pudler.

Bøkenes samtale

Kan man føre en samtale med bøkene man leser?

Small minds discuss people.
Medium minds discuss events.
Great minds discuss ideas.

Jeg vet ikke hvem som har sagt dette, men jeg vet at sitatet har kommet til meg i utallige kjedemailer sendt av "venner" som med denne floskelfylte videresendte mailen vil fortelle akkurat meg (og resten av adresselista si) hvor stor pris de setter på akkurat vårt vennskap.
Skulle jeg velge å ta sitatet bokstavelig og la det være en målestokk for livet, må jeg innrømme at jeg i de fleste tilfeller sjelden vil komme høyere enn til å være en medium mind.
For meg er det her bøkene kommer inn i bildet.

Å lese føles som å komme i kontakt med ideene. For hver bok jeg leser utsetter jeg meg selv for en annen persons verdensbilde. Gode bøker utfordrer meg og gir meg ting og tenke på. Det kan være en setning jeg stadig vekk blar tilbake til for å lese på nytt. Noen ganger fordi jeg føler at forfatteren med denne setningen har truffet spikeren på hodet, formulert en tanke som kanskje har bodd i meg som en følelse men aldri blitt formulert i ord. Andre ganger fordi jeg er rivende uenig, og av den grunn begynner å tenke over hva jeg selv egentlig mener, siden det noen andre har skrevet vekker så stor motstand i meg.

På denne måten diskuterer jeg med bøkene jeg leser. Jeg kan ikke stille spørsmål og vente meg å få svar. I stedet er bøkene mine lunefulle læremestre. De sitter på kunnskapen, men holder inne med den. Deler den ut i små porsjoner etter eget forgodtbefinnende. Noen ganger er jeg heldig og får akkurat det jeg ønsket meg. Andre ganger får jeg noe helt annet. Men jeg føler meg likevel ikke som en passiv mottaker. Jeg tar opp i meg tankene og ideene jeg leser som en utfording, spinner videre og ved det jeg selv skriver formulerer jeg mitt svar. Om jeg lar dette være tilgjengelig for andre, vil prosessen kunne gjenta seg.

På denne måten skapes en samtale. Ikke i tradisjonell forstand med et fast antall samtalepartnere som alle er tilstede og følger samtalens gang. I stedet ser jeg for meg en situasjon der to mennesker står og diskuterer. Når den første personen er ferdig med å legge fram sitt argument, trer han ut av samtalen og overlater plassen sin til en tredje person. Denne tredje personen får dermed kun høre svaret person nummer to har til den første ytringen. Deretter trer person to ut av samtalen, overlater plassen til person fire, som nå får høre person tre sine tanker om hva person to har sagt. På denne måten fortsetter samtalen som en rekke ingen vet hvor ender.

Slik ser jeg for meg at jeg kan samtale med bøkene jeg leser, og i denne samtalen kan jeg for en stakket stund innbille meg at jeg er a great mind.

Tanker rundt siste ukers lesning

Sist jeg var på biblioteket kom jeg hjem med en bunke bøker.
Denne bunken har vist seg å være tungt fordøyelig. Ikke fordi jeg ikke liker det jeg leser, men fordi det stemmer dårlig med den rastløsheten lesingen min har vært preget av i det siste.

Isteden ble jeg sittende og lese litt her og litt der. Ti sider fra ei bok, fem fra den neste. Og sammenhengen er ganske åpenbar; på en eller annen måte handler alt om det å skrive. Det er ganske typisk. I perioder da det virkelig føles viktig å skrive, ender jeg isteden opp med å lese om det. Derfor leste jeg Rilke's Brev til en ung dikter. Jeg leser Franz Kafkas Dagbøker 1909-1923 og Fernando Pessoas Uroens Bok. I tillegg kjøpte jeg Merete Morken Andersens Skriveboka.

Til slutt ble det nok. Trangen til å lese noe helt annet for stor, og jeg endte med Diane Setterfields Den trettende fortellingen. Boka irriterte meg fra begynnelse til slutt. Språket virket nedlesset og forstyrret for handlingen. Selve fortellingen virket konstruert, som om alt som stod der kun hadde en funksjon, ingenting virket ektefølt. Og hvor mange kopper kakao kan man egentlig med æren i behold la hovedpersonen sin drikke i løpet av ei bok?

En tur på Fretex sørget for påfyll i mine egne bokhyller. Blant annet Doris Lessings Den gode terroristen. Lessing var et ukjent navn for meg helt til jeg forvillet meg inn i lesebloggverdenen. Nå var denne boka akkurat det jeg trengte! En historie drevet fram av handling og personer snarere enn gjennom språk og filosoferinger. Samtidig er språket enkelt og effektivt, det forstyrrer meg på ingen måte i lesingen og jeg fortaper meg isteden i Lessings evne til å skape troverdige karakterer. Kommer definitivt til å lese mer av henne.

Idag har jeg lest Bernhard Schlink Høytleseren. (Kjøpt stikk i strid med selvpålagte regler om ikke å kjøpe bøker der omslaget viser til filmatiseringen av boka.)
Igjen ei bok som forteller en historie, og her satt jeg som et tent lys hele veien og lot meg villig vekk fortelles for. Samtidig peker boka utover seg selv, den utfordrer leserens holdninger, men uten å insistere. Jeg likte den.

Sjón: Flisen fra Argo

Mitt første møte med Sjón resulterte ikke noen form for flammende entusiasme.

Boka handler om Valdimar Haraldson, en eksentrisk fyr som på sine eldre dager blir bedt med på en tur med et dansk handelsskip. Ombord på båten møter han flere snurrige mennesker, fremst blant dem styrmannen Kainev, historiefortelleren. Selve handlingen, det lille som er av den, ligger som en ramme rundt denne Kainevs mytologiske fortellinger.

Sjón skriver bra. Når jeg likevel ikke er begeistret, har det med fortellingene å gjøre. Det er de som skal løfte boka fram, men for meg funket det ikke helt. Jeg kjedet meg ikke, men ble heller ikke grepet. Denne boka vil for meg føye seg inn i rekken av bøker jeg har lest, men ikke husker.

Har derimot lyst til å lese Skugga-Baldur av samme forfatter.

Aftenpostens anmeldelse
Agderpostens anmeldelse
Bokavisens anmeldelse

Bokhandling i Riga

Jeg har tilbragt helgen i Riga. Såre bein vitner om mye trasking gatelangs, mest på ujevnt underlag i gamlebyen. Mange flotte bygninger, dagens konstruksjoner i stål og glass blir på ingen måte det samme.

Selvsagt ble det også flere bokhandelbesøk. Utvalget som var aktuelt for meg, begrenset seg selvsagt endel. Ikke kan jeg lese latvisk, og på tross av tre års undervisning på videregående, kan jeg heller ikke nok russisk til å kunne lese bøker på det språket (men det har jeg lyst til å gjøre noe med).

Litt handel ble det likevel. Plukket med meg Kenneth Grahame: The Wind in the willows og Anne Brontë: Agnes Grey på engelsk i veldig billig paperback.

Jeg pleier også å kjøpe ei historiebok fra stedet jeg er når jeg er ute og reiser. Denne gangen ble det Arnolds Spekke: History of Latvia - an outline.

I tillegg kjøpte jeg Люис Кэррoл: Алиса в стране чудес (Lewis Carrol: Alice in Wonderland), en bok laget som lærebok i engelsk for russisktalende. På venstre side står teksten på engelsk, til høyre på russisk. Dermed kan jeg fint bruke den motsatt vei også.

Ett sitat

Ingen kan gje deg råd eller hjelp, ingen. Det finst berre éin veg, den inn i deg sjølv. Gransk den grunnimpulsen som driv deg til å skrive; prøv om han strekkjer røtene ned til dei djupaste stadene i hjarta, kjenn: Var det som jamgodt med å døy, å bli nekta å skrive. Spør framfor alt, i natta sin stillaste time: må eg skrive? Vent så på svar ifrå djupet. Og skulle det stemme i, skulle det timast å få møte dette store spørsmålet med eit sterkt og enkelt "Eg må", så bygg heile livet på denne trongen; ned i si mest trivielle og likesæle stund må livet ditt vitne og vise dette.

Rainer Marie Rilke: Brev til ein ung diktar

Marit Eikemo: Samtidsruinar

Denne boka stod fremhevet blant andre essaysamlinger på biblioteket. Jeg løftet den ned fra hylla, bladde litt i den, og så et bilde som appellerte ganske enkelt fordi novella jeg jobber med om dagen foregår på en kirkegård. Jeg likte stemningen i dette bildet og tok med meg boka hjem uten å ane hverken hva det egentlig var bilde av, eller hva slags bok dette var.

Så tilfeldig kan det være.
Samtidsruinar viste seg å være en tankevekkende bok. Marit Eikemo har, mer eller mindre lovlig, besøkt elleve forlatte steder og brukt dem som inngangsporter til å fundere over problemstillinger fra vår nære fortid. Kirkegården på bildet viser seg for eksempel å tilhøre Valen psykiatriske sykehus, og er utganspunktet for en tekst om psykiatrien i Norge på 1940 og 50-tallet, en tekst jeg personlig synes er samlingens sterkeste.

Eikemo forholder seg i hovedsak varsomt til stoffet, hun stiller seg spørrende heller enn å være bastant. Språket er enkelt og poetisk nynorsk, og hun trekker stadig inn andre kunstinntrykk i form av bøker eller sangtekster for å farge sin egen tekst.

Ikke alle tekstene oppleves like gjennomførte. Særlig synes jeg teksten om Stovnersenteret virket smått malplassert blant de andre, og overgangen mellom de to siste tekstene ga meg lyst til å gjemme ansiktet i hendene ("Eg har funne tårnet mitt. No treng eg ein brønn." ... som etterfølges av en tekst om oljebrønner.)

Men dette var bare småskurr. Jeg likte boka. Et sted på min vei gjennom den, måtte jeg gå og hente penn og papir for å notere tanker jeg fikk i lesningen som jeg kanskje vil spinne videre på seinere i min egen skriving.
Vel verdt å lese, i mine øyne.

Hedda H. Robertsen: Skutt i filler av Mads Mikkelsen

Så denne i stativet for nye bøker da jeg var innom biblioteket i går.
Koblet umiddelbart til denne anmeldelsen av Janke, og bestemte meg for at dette ville jeg lese.

Kort fortalt: Boka handler om 19-årige Alba som forelsker seg i en av kundene i bokhandelen der hun jobber. Handling er det ikke mye av, istedet er fokuset på Albas fantasier om denne mannen. Hva hun vil gjøre med ham, og hva hun vil at han skal gjøre med henne.

Godt skrevet, troverdig og på ingen måte flaut eller plumpt som jeg ofte opplever at sexskildringer kan bli. Ellers viser jeg til Jankes omtale, føler jeg har lite nytt å komme med utover det. Jeg koste meg!

Ferie = lesetid

Dro på biblioteket i dag først og fremst for å levere to bøker.
Men siden jeg har ferie og god tid, ble det til at jeg gikk hyllelangs og kikket. Dro ut bøker etter innfallsmetoden, bladde litt, satt noen tilbake, tok med meg noen.
Til slutt endte ni bøker dagen her hjemme hos meg istedenfor i sine faste hyller.

Og for å følge opp mitt forsett, har jeg også lånt ei bok på fransk. Så får vi se hvordan det går.

To-i-en

I det siste har jeg vært en rastløs leser. Allerede mens jeg leser ei bok, tenker jeg på den neste. Jeg har mange uleste bøker stående i bokhylla, men går likevel på biblioteket og låner andre. Jeg kan ikke bestemme meg for om jeg synes denne rastløsheten er positiv eller negativ.

Resultatet er ihvertfall at jeg nå har lest to romaner samtidig. Det er sjelden jeg ikke leser flere tekster parallelt, men da er vanligvis bare en av dem en roman.
Bøkene jeg har lest nå er Helene Uri: De beste blant oss og Gaute Heivoll: Himmelarkivet. På tross av at det er veldig ulike bøker, kan jeg ikke unngå å se dem i sammenheng på grunn av måten de er lest på.

Jeg begynte med De beste blant oss. Handlingen i boka er lagt til Universitetet i Oslo og Institutt for futuristisk lingvistikk. Boka er en historie om livet i et universitetsmiljø, om bakvaskelser, kjærlighet og maktkamp.

Himmelarkivet er historien om Louis Hogganvik som ble arrestert av Gestapo 10. januar 1945. Ni dager senere tok han sitt eget liv på cella ved å svelge biter av madrassen han lå på. Samtidig er boka en fortelling om Gaute Heivolls kamp for å skrive nettopp Louis Hogganviks historie.

Som sagt, bøkene har lite til felles. Den eneste likheten jeg vil trekke fram, er at forfatterne begge utnytter egne erfaringer i skrivingen. Uri fordi hun selv er lingvist og i flere år har vært en del av miljøet hun skriver om. Heivoll fordi han aktivt bruker seg selv som en karakter i sin egen roman.

Det som slår meg, er forskjellen i språket. I De beste blant oss irriterte fortellerstemmen meg omtrent fra første side. For det første fordi den er fullstendig allvitende, den gir stadige hint om hva som skal skje og hva som har skjedd, som her:

Studenten forlater, uten å se opp en eneste gang, Edith Rinkels dobbeltkontor. Den høye rødhårede mannen kommer inn i korridoren akkurat tidsnok til å se ham forsvinne inn i heisen, og dermed ut fra denne historien, inntil han dukker opp igjen i et lite glimt ved slutten. For det skal vise seg at Edith Rinkel denne gangen tar feil: Studenten skal faktisk komme til å avslutte masteroppgaven.

For det andre fordi den virker påtatt. Det er mange fikse bilder og
formuleringer som for meg bare virker forstyrrende. Det gjør at teksten virker
konstruert (noe alle tekster selvsagt er, men jeg liker ikke å til stadighet å
bli minnet på det. Ihvertfall ikke på denne måten.)

Sannsynligvis er det derfor jeg i tillegg begynte å lese Himmelarkivet, den eneste av Heivolls prosabøker jeg hadde til gode å lese. I de tidligere bøkene hans har jeg forelsket meg totalt i språket. Og selv om denne boka er annerledes, ble jeg ikke skuffet her heller. Det er lavmælt og enkelt, men det føles ekte. Språket kler det som fortelles, det stjeler ikke fokus. Heivoll veksler mellom å skildre erindringsbilder fra synsvinkelen til Louis Hogganviks kone, og å fortelle om sin egen opplevelse av arbeidet med å skrive boka. Ett eksempel på det siste:

Det var da jeg oppdaget at jeg kunne filme rett inn i denne søylen, at lyset ble annerledes sett gjennom kameralinsen, at det var mulig å filme og samtidig få med detaljer i vannspillet. Slik stod jeg og følte jeg filmet rett i sola. Alt vannet ble da svart. Noen greiner som hang utover vannet, fullstendig svarte, som om de var dyppet i olje.

Jeg hadde tidligere lest Honningtunger av Uri uten å like den, men etter å ha lest en fordelaktig blogganmeldelse av hennes nyeste bok, Den rettferdige, tenkte jeg å gi henne en ny sjanse. Siden De beste blant oss allerede stod ulest i bokhylla mi, ble det den, men det var et dårlig valg. Jeg burde definitivt ventet.

Gaute Heivoll er en av mine favorittforfattere, og jeg likte også Himmelarkivet veldig godt. Men om noen spør meg hvilken av hans bøker jeg liker best, tror jeg fremdeles valget faller på novellesamlinga Doktor Gordeau og andre noveller.

Janne Marie Fatland :imitabilis

Som søkende i en verden av språk burde jeg definitivt lese mer lyrikk.
(Herved lagt til en stadig voksende mental liste over ting jeg føler jeg burde lese mer av.)

Jeg skal ærlig innrømme at denne boka ble innkjøpt i solidaritet.
Janne Marie Fatland er (så langt jeg har fått med meg) den tredje fra mitt kull på forfatterstudiet i Bø som debuterer med egen bok.
Da konvolutten som inneholdt den dumpet ned i postkassa mi, trodde jeg først det var skjedd en feil. Konvolutten var jo så liten!
Men :imitabilis er en fysisk liten bok, veldig lett å overse i en bokhandel. En skjebne diktsamlingen i mine øyne definitivt ikke fortjener.

Diktene er fulle av motsetninger. Skjør intimitet som utvikler seg til å bli knugende og klam. Varsom omsorg bikker over i det makabre. Et konsentrert fokus på alt som gror går over i ødeleggelse. Språket er vakkert, det som omtales til tider groteskt.
Når jeg leser, kjennes det som diktene lever, vokser, kravler, krafser og skraper seg under huden min nesten som et overgrep. Jeg er veldig imponert over hvor langt hun har kommet siden sist jeg leste tekstene hennes, og vil, ikke uten et lite snev av smålig misunnelse, gratulere med vel overstått debut.

En umiddelbar favorittpassasje (som ikke nødvendigvis er det mest representative sitatet):

det er som om kroppana våre
ikkje lenger heng saman
å fortelje deg det
er som å plukke
kalde barneføter reine for nyklipte grasstrå

PS.
Om noen lurte. De to fra samme kull som har debutert tidligere er Trine Jørgensen (1999) og Agnar Lirhus (2005)

En ny venn

Jeg har fått en ny, digital venn.
Et medlem på forumet underoverflaten linket til et gratis skriveprogram, som jeg har testet i litt over en uke nå.

Programmet heter Q10 og er et helt enkelt tekstprogram.
Hvor nødvendig er det når man har Word eller noe tilsvarende?
Vel, nødvendig er vel å ta hardt i, men jeg liker det likevel.
Først og fremst fordi det fyller hele skjermen, det deler ikke teksten opp i sider og det fjerner alle muligheter for formatering.
Dessuten kan man blant annet stille den inn til å varsle når man har skrevet et visst antall ord eller i en viss tid.

For meg har det betydd å fjerne mange distraksjoner. Nå kan jeg uten problemer konsentrere meg hundre prosent om teksten mens jeg skriver, så kan alt som handler om linjeavstand, marger og annen formatering komme i Word etterpå når teksten har fått all den oppmerksomheten den krever.

At programmet lager lyder som om man skriver på en skrivemaskin, se det er glasuren på kaka for nostalgikeren i meg.

Operatøren

Det hender ganske ofte at bøker jeg leser peker til andre bøker og på den måten "forstyrrer" planen jeg hadde for hvilken bok jeg skulle plukke opp neste gang. Denne gang fikk den også hjelp av en film.

Jeg har, som tidligere nevnt, lest Geert Maks: Europa - En reise gjennom det 20. århundret, en reise der to verdenskriger naturlig nok vies stor oppmerksomhet. I tillegg har jeg omsider sett Max Manus filmen.

Dermed var jeg penset inn på sporet av 2. verdenskrig, og i pappas bokhylle fant jeg på hans anbefaling Svein Sæter: Operatøren - Knut Hauglands egen beretning.
Knut Haugland var motstandsmann og radio-operatør under krigen. Han var sentral i Kompani Linge og var med på tungtvannsaksjonen på Rjukan, en aksjon som regnes som en av krigens mest vellykede sabotasjeaksjoner. Han forteller om overlevelse på vidda i vinter-Norge, om trening og rekreasjon i England, om nærkontakt med Gestapo der han to ganger kom seg unna med minste margin.

Men krigshistorien er bare halve boka. I 1947 var han en del av Thor Heyerdals Kon-Tiki ekspedisjon som tilbrakte 101 dager på en flåte seilende over Stillehavet.

Boka er ført i pennen av Svein Sæter, men det er Haugland selv som forteller, støttet på egne rapporter og dagboksnotater.
Det er vanskelig å bomme med memoarer når livshistorien til personen det gjelder overgår de aller fleste romaner.

Jeg hadde ihvertfall store problemer med å legge den fra meg, anbefales!

Å lese på andre språk

På begynnelsen av ungdomsskolen fant jeg Lord of the Rings på engelsk på biblioteket.
Jeg hadde aldri lest en hel bok på engelsk før, men tenkte at et sted må man begynne. Bibliotekaren var derimot ikke helt enig, og byttet den ut i norsk utgave før hun registrerte lånet. Dermed ble debuten med å lese bøker på et annet språk midlertidig utsatt.

I dag leser jeg engelsk like gjerne som jeg leser norsk, men det er også alt. Og det irriterer meg.
Jeg har alltid vært veldig glad i språk, og hadde fire språkfag på videregående (engelsk, fransk, spansk og russisk). I tillegg burde jeg uten problemer kunne lese svensk og dansk.
Jeg bare gjør det ikke.

Jeg har ei uke igjen å jobbe før jeg skal ha tre ukers sommerferie, og jeg har bestemt meg. I løpet av den uka skal jeg lese minst én bok på fransk eller spansk. Ja, det kommer til å være vanskelig fordi jeg har glemt veldig mye (videregående er noen år siden nå), men det var engelsk første gang også. Jeg kan fremdeles mye om grammatik og syntaks i alle språkene, hovedproblemet er at jeg mangler ordforråd.

Så nå er det bare å grave fram gamle ordbøker og sette igang!

Å sprekke ei boble

Jeg sier ofte at jeg liker å skrive, at skriving er en hobby jeg gjør fordi det gir meg glede.
Men noen ganger er det blank løgn.

Jeg liker ikke å skrive!
Jeg liker å komme opp med og utvikle idéer og jeg liker å ha ferdige tekster jeg kan presentere og være fornøyd med. Men selve skriveprosessen, den er slett ingen avslappende hobby. Det føles som beinhard jobb og en evig flikking på detaljer i frustrasjon over ting som ikke fungerer. Ihvertfall denne gangen.

De siste ukene har jeg jobbet med et novelleutkast.
Idéen er opprinnelig fra en drøm jeg skrev ned så fort jeg våknet en morgen. Siden lå den der i notatboka mi til jeg hadde fått selve drømmen på avstand, deretter begynte jeg å jobbe med den. Men selv om jeg har hele teksten (og endel av underteksten) i hodet, har det vist seg usannsynlig vanskelig å få det ned på papiret i en form jeg kan si meg fornøyd med.
Tror ikke jeg har vært spesielt morsom å leve sammen med de siste dagene. Når ting ikke går min vei, har fysiske objekter i nærheten av tastaturet en tendens til å brått forlate pultflata og treffe veggen med skarpe smell. Men nok om det.

Jeg har inngått en avtale med ei skrivende venninne som innebærer deadlinepress og gjensidig tilbakemelding. I dag har hun lest og kommentert novelleutkastet, og vært fantastisk konstruktiv. I etterkant føler jeg ordet "takknemlig" stå som et stempel i panna.
Noen ganger trenger man en utenfra til å sprekke bobla man sitter i foran sin egen dataskjerm!

En litt annerledes reiseskildring

De to siste ukene har jeg knapt hatt tid til å skru på PCen.
Mens noen har ferie, må andre jobbe overtid. Og heller ta reisingen i bokform.

Jeg leser nå Geert Mak: Europa - En reise gjennom det 20. århundret , ei bok jeg plukket med meg fra Norli uten å vite mer om den enn det jeg kunne lese på baksiden.
Men jeg er godt fornøyd med valget!

Mak er en nederlandsk journalist som i 1999 skulle oppsummere århundret gjennom en rundreise til steder som har vært viktige i Europas historie mellom 1900 og 2000. Resultatet er en reiseskildring utenom det vanlige, en tidsreise like mye som det er historien om hans år på reisefot. Mak kombinerer leting etter fysiske spor, møte med mennesker som forteller sine historier og en grundig research til et helhetlig lappeteppe av historier som jeg finner veldig vanskelig å legge fra meg. Jeg er mektig imponert over hvordan han greier å flette sammen alle elementene og skape flyt, hovedsakelig ved hjelp av rammefortellingen som skapes av hans fysiske forflytning.

Det er klart at mye er utelatt og mye behandles overfladisk når Europas historie gjennom 100 år skal oppsummeres på 700 sider, men denne boka er en strålende inngang og peker videre i mange retninger for den som vil fordype seg. En litteraturliste bak i boka på 20 sider er en god start.

Jeg har nå 200 sider igjen, men skulle ønske det var mer der det kom fra.

Per Petterson og språk

Jeg har lest Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv

Min første tanke, jeg har ingenting å si om den.

Jeg satt i en hagestol i sola og leste ut siste side, gikk inn og hentet ei ny fra bunken og var klar til å avfeie den med et skuldertrekk, men føler jeg ikke kan. For all del, det er på ingen måte en dårlig skrevet bok. Men for meg ble det for mange små irritasjonsmomenter som gjorde at teksten hele tiden holdt meg på en armlengdes avstand.

For eksempel har jeg god lyst til å klappe til jeg-fortelleren med flat hånd på hvert kinn og rope alt jeg makter opp i ansiktet på han at han må ta seg sammen.

Dessuten er det endel formuleringer jeg ikke er med på, som denne:

... , og sletta var flat som bare danske sletter kan være flate. En gang for lenge siden gikk noen berserk med et strykejern her.

Så da får det heller være med det.

Isteden vil jeg heller skrive om mitt første møte med skribenten Per Petterson:

En tekst opprinnelig skrevet som et foredrag til et seminar med Norsk Oversetterforening, trykket som essay i samlingen Månen over porten. Teksten heter "Stil og språk i klassereisens tid".

Jeg tror aldri jeg har hatt en sterkere "ja! ja! akkurat sånn er det"-følelse enn da jeg leste denne teksten. Petterson skriver her om hvor trøblete det har vært å komme fram til et språk han kan være komfortabel med, stå inne for. Han skriver om en oppvekst med begrensninger på hvilke ord man kunne bruke når man snakket sammen:

Men først og fremst var ord flaue. Ikke alle ord sjølsagt, vi kunne jo snakke, men en viss type ord, en viss type språkbruk. På godt norsk heter det å ta munnen for full. Å ta munnen for full var ekstremt flaut.

De uskrevne reglene for det muntlige språket kom raskt på kollisjonskurs med det skriftlige, både det han lærte på skolen og det han erfarte gjennom litteraturen han leste. Da Petterson satt seg ned for å skrive, helt på alvor som han selv sier, oppdaget han at han ikke hadde et skriftspråk. Han forteller om hvordan det tok han ti år og komme fra setningen "Hun gikk opp til ham og ga ham en ørefik" til "Hun gikk rett bort og slo han i ansiktet med flat hand." Han skriver om å ta inn over seg begrensningene han følte i språket, ordene han ikke kunne bruke, og heller skrive seg rundt det, om å gå fra det abstraktet til det helt konkrete og kroppslige.

Som når hovedpersonen i boka mi I Kjølvannet ser på TV, og så er det en reportasje der om noe helt forjævlig som har skjedd, noe som i høyeste grad angår han, men han forstår ikke hva han ser, han tenker ikke: Å gud, å gud, noe forferdelig har skjedd, konsekvensene for livet mitt vil bli enorme. Det som skjer er at beina hans klapper sammen, og han tenker: Fy faen, jeg har fått MS, det blir rullestol fra nå av.

Pettersons beskrivelse av kampen om å finne sitt språk traff meg, som ung forfatterspire, rett i magen, og etter å ha lest essayet igjen i dag, har det inntrykket ikke forandret seg.

Da jeg leste det første gang, falt flere brikker på plass i hodet mitt. Først og fremst det at han brukte ordet flaut om språk. Da jeg leste gamle tekster, var det akkurat det jeg kjente. En enorm flauhet, ikke nødvendigvis for innholdet, men fordi språket kjentes helt feil, som om jeg skulle åpne munnen for å snakke og høre stemmen til Hans-Wilhelm Steinfeldt komme fra mine lepper.

Det skjer fremdeles at jeg har den følelsen, men litt sjeldnere og mindre kraftig.

Jeg jobber med det, prøver å skjønne hva som gjør at setninger ikke flyter som de skal eller føles lånte. Forhåpentligvis ender det opp i noe som er mer meg enn det er en pastisj på det siste jeg til enhver tid har lest.

Fersk i faget

Jeg var fire år da jeg skrev mitt første dagboksnotat. Jeg husker jeg stod på Obs med boka i hånda og mamma som sa "men det er bare store jenter som skriver dagbok". På ett eller annet vis må jeg ha overbevist henne om at fire år var ganske stort, for jeg fikk boka, med blå plasthengelås og det hele. Den dukket opp igjen under en opprydning, fantastisk morsom å lese nå i "voksen" alder.

Dagbok har jeg altså skrevet litt til og fra nesten hele livet, men tanken om en blogg har aldri falt meg inn.
Før nå.
Det er noe jeg har tenkt på en stund før jeg bestemte meg for å prøve. Det er et nytt medium for meg, skal innrømme at jeg knapt har lest blogger før jeg begynte, det kommer til å ta litt tid før jeg finner en form jeg er komfortabel med. Men akkurat nå handlet det om å begynne, om å tvinge meg selv i gang med det som tross alt er det viktigste, selve skrivingen. Så får resten komme på plass etterhvert.

Jeg tilbragte noen timer i går med å lete etter og lese andre lignende blogger.
Det resulterte i at Dipsolitteraten linket min nystartede blog og plutselig skrev jeg ikke lenger bare for meg selv. Litt skummelt, men selvsagt veldig, veldig hyggelig. Tusen takk for drahjelp!
I tillegg til denne bloggen har jeg også laget profil på skriveforumet www.underoverflaten.no der jeg la ut min første lille tekst i dag tidlig.

For meg handler dette om nettverksbygging. Om å finne mennesker som deler min interesse, som kan fungere som samtalepartnere, som kan tipse meg om ting som er verdt å lese, som kan yte meg motstand når jeg tror jeg er verdensmester eller gi meg et klapp på ryggen når jeg er overbevist om at alt jeg gjør er håpløst. Forhåpentligvis kan jeg også selv være den personen for andre. Jeg gleder meg!

Sturle Brustad - Anarchy in Åmot

Før første refrenget kom, sprengte det sånn i brøstet, verka det sånn i
hjertet, at jeg måtte bøye meg forover og holde rundt meg sjøl av frykt for at
jeg skulle sprenges. Jeg var kvalm. Jeg frøys - likkavæl svetta jeg som en gris.
Jeg visste ikke hvor mye av detta som skyldtes hjernrystelsen og hvor mye som
var bandet, men jeg følte meg på no vis utvida. Det kjentes som vegger
hadde ramla ner i meg, som jeg for første gang i livet mitt pusta.
Virkelig pusta.

Dette er hovedpersonens beskrivelse av første gang han hørte Sex Pistols, høyt og over speakeranlegget på stadion.
Det er ikke et tilfeldig valgt sitat. Selve boka har jeg ikke så mye å si om. Ta "Beatles", spol tida litt framover, bytt ut Oslo med Åmot og Beatles med Sex Pistols og du vet langt på vei hva det dreier seg om. I tillegg er boka skrevet på moing, uvant og lese først, men etter noen sider er jeg helt med (og prata plutselig mye breiere selv noen dager).

Men tilbake til sitatet.
Dette handler om å oppdage noe for første gang. Den følelsen man får når man skjønner at man er vitne til noe stort, noe som kommer til å forandre deg. Det handler om musikk som opplevelse.
For meg er det det litteratur handler om. Når jeg setter meg ned med bok etter bok, er det akkurat den følelsen jeg er på jakt etter. Opplevelsen. Det er ikke ofte det skjer, men når det gjør det føler jeg meg "på no vis utvida", akkurat som HP gjør det.

Jeg skal ikke skryte på meg å ha lest mye litteraturteori, men jeg har lest litt. Mest fordi det var eksamensfag på forfatterstudiet, men har også lest litt etterpå fordi jeg følte det forventes av meg som "litteraturinteressert".
Men helt ærlig, for all litteraturteori jeg leser, kjennes det som noe dør inni meg.
Teorien river ting i biter, kompliserer ting som er fullt forståelige sånn som de står, lager abstraksjoner ut av alt som er konkret.
Jeg vil ha litteraturen i fred! Jeg vil fremdeles få lov til å kose meg med tekster, rives med i stemninger, fryde meg over velformulerte setninger. Jeg vil ha leseropplevelser som river meg ut av stedet jeg er her og nå og plasserer meg et helt annet sted.
Kanskje er jeg naiv, men isåfall foretrekker jeg det.

Mircea Cartarescu - Nostalgien

Noen ganger er det tilfeldigheter som fører til de største leseropplevelsene. Jeg plukket med meg denne boka på et tilbudsbord på Tronsmo uten å ha noen som helst aning om hva jeg betalte for og puttet i posen. Jeg begynte å lese totalt uten forventninger.
Nå har jeg lest ferdig og føler meg nyforelsket!

Vanligvis er det enten språk eller historie som fanger meg. Her er det begge deler, språket er som en jevn pust som blåser fram historiene. Noen ganger så du knapt kan merke det, andre ganger som vindpust som virvler lekent rundt med bladene på bakken. Noen av historiene er realistisk barndomsnostalgi, men hele tiden stopper de ulike fortellerstemmene opp og kommenterer, eller heller unnskylder, seg selv for valgene som er tatt når noe skal fortelles. Som allerede i starten av den første fortellingen:

Gi Israels trøst
til en som har åtti år og ingen morgendag.

Jeg noterer her (hvorfor?) disse versene fra Eliot. Slett ikke som et mulig motto for noen av bøkene mine, for jeg skal aldri skrive mer.

Andre ganger starter fortellingene realistisk men glir over i det magiske, en verden uten fysiske grenser å ta hensyn til. I en av fortellingene gir en ung mann meg svaret på et spørsmål jeg en gang for lenge siden skrev i ei dagbok: "Hvordan kan jeg skrive noe som helst, når min egen dagbok får meg til å sovne". Heller ikke han har (før denne fortellingen kan jeg nok legge til) hatt de store opplevelsene, men han har lest enormt mye, og gjennom litteraturen har han likevel fått referanserammer som gjør han istand til å skildre og kommentere dønn presist.

Jeg vil ikke skrive så mye mer, annet enn et langt sitat som handler om det å skrive. Dette er et svar på et spørsmål om vedkommende ønsker å bli en stor forfatter. Et svar velegnet til å sette en skrivendes prestasjonsangst i perspektiv:

En stor forfatter er ikke annet enn en forfatter. Forskjellen er en
gradsforskjell, det er ikke noe stort brudd. Alle høydehoppere kommer over, la
oss si to meter. Én klarer to meter og ti og er en stor idrettsmann. Så nei, det
er ikke bryet verdt å tenke på om å bli en stakkars stor forfatter, ikke en gang
en stakkars genial en. Ta de beste bøkene som noengang er skrevet. Det er såvidt
de hever seg over de middelmådige bøkene. I utgangspunktet er de bøker, ikke noe
annet. Når du leser dem, gir de deg en litt større estetisk glede. Som en kopp
kaffe som er litt søtere. Du legger dem fra deg etter tretti sider for å ta en
skive med brød og gå på badet. Du leser dem parallelt med en tilfeldig
kriminalroman. Om noen tusen år er de støv.

Kjettingdrømmer

Ei tom notisblokk som skræver med permene mot deg. Å bla i de tomme sidene, kjenne mulighetene krible som en maursti på innsida huden, med blyant i hånda klar til å besudle de rene, hvite sidene.
På samme måte hypnotiseres jeg av den blinkende streken på en hvit dataskjerm og vet at så snart jeg skriver det første ordet, den første setningen, er fortryllelsen brutt, jeg låst fast i det jeg har begynt på, kan ikke gjøre annet.
Dette tenker jeg før jeg begynner, og drømmer kjettingdrømmer i tre netter før jeg kan skrive det første ordet.