Simon Stranger - De som ikke finnes

Tittel: De som ikke finnes

Sjanger: Ungdomsroman

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sidetall: 175 sider

Kilde: Kjøpt selv

Språk: Bokmål

De som ikke finnes er først og fremst historien om Samuel. Gjennom boka får vi høre om hvordan han trosser farene og flykter fra Vest-Afrika til Europa. Først til Gran Canaria, der han blir oppdaget og sendt hjem igjen, deretter på nytt til Nederland der han lever et liv som papirløs.

På Gran Canaria har han møtt Emilie, ei tenåringsjente fra Bærum. På ferie med foreldrene redder hun Samuel fra å drukne når båten han kom i forliser, og hun hjelper ham frem til han blir oppdaget. Før hun drar, gir hun ham adressen sin. Boka begynner en morgen når Samuel plutselig står utenfor vinduet hennes i Bærum og banker på. Hva gjør han der? Hvordan har han kommet dit? Og hva skal Emilie gjøre nå som han er her?

Timing er viktig for opplevelsen av bøker, og å lese denne boka samme dag som nyhetssendinger og nettaviser var fulle av hundrevis av druknede båtflyktninger i Middelhavet, forsterket naturlig nok opplevelsen. I boka er kontrasten stor mellom Samuels desperate kamp for å greie seg og Emilies trygge tilværelse i Norge. Mens jeg leste var kontrasten like tydelig mellom nyhetsbildet den dagen og min egen dag der jeg satt i sommerkjole og leste på verandaen, en uvanlig varm og fredfull søndag i april. Det er en ting som er fin og vond å reflektere over på samme tid, og jeg er glad det skrives bøker som denne som setter tankene i gang, og spesielt glad at det skrives slike bøker for ungdom.

Men på tross av viktig tematikk og en historie som setter i gang tanker hos meg, ble jeg aldri helt berørt av denne boka. Problemet mitt er først og fremst at den er for kort. Den skraper i overflaten der jeg vil den skal å dypere og jeg føler aldri jeg kommer ordentlig innpå verken Samuel eller Emilie. Det kan hende det hade hjulpet om jeg hade lest de to andre bøkene som denne henger sammen med, men De som ikke finnes er ment å kunne stå på egne ben, og lest alene gikk alt litt for fort til at jeg rakk å bli engasjert. Kanskje er jeg nå litt urettferdig, at det jeg egentlig ønsker meg er en roman skrevet med tanke på et voksent publikum, men kravene til en god bok skal uansett skal være de samme.

Jeg synes De som ikke finnes var god, men den manglet litt på å nå helt opp hos meg. Og jeg merker at jeg hadde Americanah av Chimanda Ngozi Adichie, som jeg leste tidligere i år, i bakhodet mens jeg leste. Ei bok som blant annet inneholder en lignende historie om en mann som lever som papirløs i England, men som gjorde meg langt mer følelsesmessig inolvert enn det Stranger fikk til her.

Boka er på kortlista i åpen klasse til Bokbloggerprisen 2014, og du finner flere omtaler av den her.

Truman Capote - In Cold Blood

Tittel: In Cold Blood

Sjanger: True crime

Forlag: Penguin Books

Utgitt: 1966 (min utgave 2000)

Sidetall: 336 s.

Kilde: Kjøpt selv

Språk: Engelsk

Denne boka er noe så uvanlig som ei bok som ble anbefalt både da jeg studerte journalistikk og da jeg gikk forfatterstudiet i Bø, og er derfor ei bok jeg har hatt lyst til å lese veldig lenge. Da Moshonista lanserte "Crime and punishment" som biografisirkeltema, var den det første jeg tenkte på (til tross for at den strengt tatt ikke er en biografi, men det later jeg som ingen vet om…), og jeg hoppet på unnskyldningen til endelig å plassere denne øverst i lesebunken.

Boka forteller historien om et mord som fant sted i Holcomb, Kansas i 1959. En velrespektert familie på fire ble funnet bundet og skutt i sitt hjem, så godt som ingenting var stjålet og politiet sto helt uten spor etter gjerningsmennene. I seks uker levde lokalsamfunnet i uvisshet og mange trodde at morderen til slutt ville bli funnet i nabolaget. Slik var det ikke. Gjerningsmennene bak den brutale og relativt tilfeldige handlingen var Perry Smith og Dick Hickock, to unge menn som hadde møttes i fengselet og personlig hadde null tilknytning til den drepte familien og som hadde kjørt hele natten for å komme seg dit.

Det som er spesielt med denne boka er hvordan den plasserer seg i grenseland mellom reportasje og roman. Etter at mordene hadde funnet sted, tok Truman Capote med seg Harper Lee til Holcomb, og sammen utførte de en svært grundig research i form av intervjuer med lokalbefolkningen, etterforskerne og etterhvert også med gjerningsmennene. Wikipedia forteller meg at Capote satt igjen med 8000 sider med notater fra sin tid i Kansas, og det tok seks år før boka var i trykken. Formen på boka er imidlertid svært litterær, og det er vanskelig å tenke på det som noe annet enn en roman mens jeg leser. Fortellerstemmen har grundig kjennskap ikke bare til landskapet og dialoger, men også til karakterenes indre tanker og følelser. I følge Capote selv er alt sant og belagt i de mange intervjuene han og Lee gjennomførte, selv om flere detaljer er bestridt av andre senere.

For meg spiller akkurat det liten rolle. Dette er ei bok jeg har satt stor pris på å lese og som kommer til å bli hos meg lenge. Jeg er imponert over hvordan Capote sakte men sikkert bygger opp sine portretter. Først av familien som skulle bli ofrene, skildret med omtanke og plassert i sitt rette miljø. Beskrivelsene er så hverdagslige og vanlige at det ville vært kjedelig om ikke vissheten om det som skal komme hadde ligget som undertekst og ladet alle detaljer med mening. Deretter gjerningsmennene. Nådeløst utlevert, men ikke skildret uten respekt og medmenneskelighet. Helt fra starten av vet jeg hva som skal skje, men men jeg er likevel spent. Ikke på å få vite hvem, men hvorfor. Handlingen er så grusom at man vil tenke seg at dem som har gjort den må være en form for monstre, men jo mer jeg leser, jo tydeligere blir det at de bare er mennesker de også. Og det er gjennom beskrivelsen av Perry og Dick jeg forsvarer mitt valg om å bruke denne som en biografi, for teksten fremstår virkelig som en biografi for disse to, ikke bare over tiden akkurat rundt mordene men hele oppveksten og tiden frem til dødsdommen ble fullbyrdet.

Jeg var litt mindre begeistret for den siste tredelen av boka som handler om tiden etter at gjerningsmennene ble pågrepet, hovedsakelig rettssaken. Dette ble litt langdrygt for min del, spenningen var borte, det var begrenset hva som kunne skje når de begge hadde tilstått å ha en rolle i mordet på fire mennesker og mye av underteksten forsvant. Men det var bare en liten glipp i det som totalt sett var en strålende leseopplevelse.

Diego Marani - Den siste vostjakeren

Tittel: Den siste vostjakeren

Sjanger: Roman

Forlag: Pax

Utgitt: 2015

Sidetall: 180 s.

Kilde: Anmeldereksemplar

Språk: Norsk

I år har jeg ignorert samtlige mailer fra forlag med tilbud om bøker helt til Pax sendte meg mail om denne. En roman de kalte en "sprelsk språkthriller" med lingvistikk som en svært fremtredende del av plottet hørtes ut som perfekt match. 

Jeg tok feil. 

Egentlig burde jeg sett det komme allerede ved ordet sprelsk. Særlig når det i blurbene og baksideteksten kombineres med ord som humor eller komisk. Vis meg ei bok som markedsføres som morsom, og jeg skal vise deg ei bok jeg ikke liker, og i hvert fall ikke ler av. Den siste vostjakeren var intet unntak.

Jeg har problemer med flere ting i denne boka: med lingvistikken, med karakterene, med menneskesynet. Men siden jeg går ut fra at dette er en tittel de fleste ikke vil ha hørt om, kan jeg begynne med noen ord om hva den handler om.

Ivan er oppvokst i en fangeleir i Sibir og har sett faren bli drept av fangevokterne der. Etter det nektet han å ta vokternes språk i sin munn og har ikke sagt et ord på mange år. Når han kommer ut av fangeleiren og reiser tilbake til tundraen han kom fra, oppdager han at han er alene, ingen er igjen av hans folk.

Enter Olga. En russisk lingvist som er ute på feltoppdrag på den sibirske tundraen, og som møter Ivan i en landsby der han forsøker bytte bort skinn. Hun blir svært oppspilt når hun oppdager at Ivan snakker vostjakisk, et språk forskerne har trodd var utdødd for lenge siden, og som ser ut til å kunne være det endelige beviset på en teori om at finsk-ugriske språk og eskimo-aleutiske språk har samme opphav, eller, sagt på en annen måte: at finsk er i slekt med språk snakket av nordamerikanske indianerstammer.

Olga tar med seg Ivan og den sensasjonelle oppdagelsen til den finsk-ugriske kongressen som skal holdes i Helsinki, og rekrutterer lederen for kongressen, professor Jarmo Aurtova, til å hjelpe seg.
Problemet er at han, uten at Olga er klar over det, på ingen måte oppfatter oppdagelsen som gode nyheter siden den helt kollapser hans egen teori. Og, viser det seg, han er villig til å gå svært langt for å hindre at oppdagelsen av vostjakisk blir kjent.

Jeg har som sagt flere problemer med boka, men la meg begynne med det som pirret interessen i utgangspunktet: lingvistikken. Jeg skal ikke påberope meg å være noen ekspert med min skarve bachelorgrad, men jeg tror ikke ett sekund på bokas hovedpremiss: At de skal finnes et språk som har beholdt alle lyder nærmest uendret siden urtiden, og som dermed kan bevise slektskapet mellom moderne språk som skal ha utviklet seg i ulike retninger fra dette. Språk er i stadig endring, og oppdagelsen av et slikt bindeleddsspråk er ren ønsketenkning. Og sannsynligvis grunnen til at lingvisten Marani velger seg romansjangeren når han skal skrive om det.

Hovedkonflikten i boka er at Olga vet noe som Jarmo ikke vil skal komme ut. Lingvistikken er i bunn og grunn mest til pynt. Den er innholdet i hemmeligheten, og utover det bare flest mulig fremmedord drysset ut over setningene for å gjøre dem eksotiske. Boka er full av passasjer som dette:

Men jo mer mannen snakket, jo mer skjønte jeg at dette var et helt annet språk. Det kunne være en enklavisert variant av tundranenetsisk, jurakisk, men den glottale plosiven overbeviste meg ikke. Det var først etter at jeg la merke til schwaen at jeg ble lutter øre - jeg hadde aldri hørt den så dump. Selv om nganasanene har en schwa som ligner veldig. Men da jeg hørte hvordan han uttalte de velare frikativene og spesielt de retroflekse palatalene, var jeg ikke lenger i tvil. Mannen jeg hørte på var en vostjaker! (s. 31)

For ikke å snakke om selve rosinen i pølsa, lyden som nevnes igjen og igjen i løpet av teksten: "den laterale frikativen med labiovelar appendiks". Med bachelorgrad i lingvistikk skjønner jeg i det minste hva ordene betyr, noe jeg vil anta er mer enn de fleste lesere vil gjøre, men litterært går dette i beste fall på tomgang. Når veldig mye av teksten består av brev eller dialoger som inneholder mer av samme sort, blir det bare påtatt og tullete. Jeg kan forsåvidt gå med på at disse samtalene kunne funnet sted mellom lingvistene Jarmo og Olga, men selv for meg som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av språklige finurligheter er de totalt uinteressante i en litterær sammenheng. 

Så var det karakterene: pappfigurer og karikaturer hele gjengen. Historien fortelles i tredjeperson som veksler mellom å følge fire personer. Olga er knapt synlig. Hun gjør oppdagelsen, sender et brev og etter det er hennes dager som handlende individ over. Ivan er overdrevent naiv, en karikert urtidsmann kledd i skinn med sjamantromme rundt halsen som plutselig vandrer rundt i Helsinki. Jarmo er karikaturen på en ambisiøs akademiker, kun distrahert fra sitt altoppslukende fagfelt av jakten på unge studinner. Den siste personen vi møter, Jarmos ekskone, er erketypen på forsmådd kone som nå plutselig ser Jarmos ansiktstrekk og personlighet i det som var deres felles hund, og er på desperat jakt etter eksmannen for å levere den fra seg.

Det største problemet for meg er likevel et holdningsproblem. Jeg har lest mange usympatiske karakterer der jeg likevel har likt boka de lever i, men i Den siste vostjaken kommer jeg ikke forbi min stadig voksende avsmak for professor Jarmo Aurtova, som tross alt er den karakteren som tar desidert mest plass i teksten. Han er rett og slett gjennomført usympatisk, og jeg føler en rent fysisk trang til å dusje etter å ha sett verden gjennom hans øyne. For det første er han ekstremt nasjonalistisk og ser på finner som en form for herskerfolk langt bedre enn resten av verden. For det andre er han misogynist og kommer aldri lenger enn til kroppen når han skal bedømme kvinner. Olga har kanskje gjort årtusenets største oppdagelse innen hans fagfelt, men for Jarmo er hun først og fremst feit, og dermed ekkel. Det viser seg etterhvert at han også er fanatisk opptatt av sin egen teori, og har ingen problemer med å rettferdiggjøre alvorlige lovbrudd så lenge det bidrar til å bevare sin egen teori og dermed finnenes ære som folk.

«Når et språk oversettes, blir det skittent», heter det i denne utrolige boka, skrevet av mannen bak braksuksessen «Ny finsk grammatikk» (2013).  

Jeg kan ikke forstå annet enn at også fortellingen om vostjakeren Ivan vil bli en like stor suksess.

Dette skriver Cathrine Krøger i starten av sin anmeldelse av boka i Dagbladet, som videre forteller at dette er det mest underholdende og originale hun har lest på lang tid. (I hvert fall er det overskriften sier. Selve anmeldelsen ligger bak en betalingsmur jeg ikke er villig til å forsere.) 

Jeg har problemer med å forstå at vi i det hele tatt kan ha lest samme tekst. Som regel når jeg ikke ler av ei bok, kan jeg i det minste se hva det er meningen jeg skal le av, men denne gangen står jeg igjen som et spørsmålstegn. Skal jeg le av alle de lingvistiske fremmedordene som kastes rundt? Av Jarmos stadige nedrakking på ekle undermennesker som han nedlater seg til å ha omgang med for den gode sak? Skal jeg le av den forsmådde kona som overfører Jarmos egenskaper til hunden eller av den dumme, primitive Ivan som ikke en gang forstår hva sex er? Eller av tåpelige akademikere som lar det gå på livet løs for å forsvare teorier som hoveddelen av befolkningen ikke engang aner eksisterer? 

Jeg aner ikke. Om noen andre har lest og kan forklare meg hvor underholdningsverdien ligger, blir jeg takknemlig. For min egen del var den eneste grunnen til at jeg fullførte at 180 sider er overkommelig, og at det er lenge siden jeg har skrevet om noe jeg ikke liker.  

Månedsoppsummering mars

* Dette innlegget er redigert etter at jeg kom på jeg hadde glemt ei bok i oversikten over leste bøker.

Jeg føler det går litt trått med lesinga om dagen. Utfra hvor mye fritid jeg har hatt i mars, er fem bøker lite. Jeg har lyst til å lese omtrent alt jeg ser, men blir apatisk av valgmulighetene og ser Netflix eller HBO i stedet. Hadde det vært en annen grunn til at jeg ikke leste, ville det være greit, men når TV-serier er grunnen, gir jeg bare meg selv dårlig samvittighet.

Dette er bøkene jeg leste i mars:

• 17: David Nicholls - Us
• 16: Truman Capote - In Cold Blood
• 15: Elena Ferrante . Mi Briljante venninne
• 14: Miranda July - The First Bad Man
• 13: Siri Hustvedt - A Plea For Eros

Den positive vinklingen er at alle bøkene er gode, og totalt sett hadde de også mer tyngde enn det jeg kom gjennom i februar. To av dem har jeg skrevet om allerede, og hopper over her. Capotes bok skal jeg argumentere inn i Moshonistas biografilesesirkel 15. april, og da gjenstår bare to. Etter å ha lest One Day av David Nicholls tidligere, var jeg overrasket over å finne hans tittel på Booker-langlista i 2014, og det må jeg vel innrømme at jeg er fremdeles etter å ha lest Us. Jeg likte boka, bedre i første halvdel enn i andre, men jeg ser fremdeles fortellingen spilt ut i hodet som en romantisk komedie. Denne gang som roadtrip med en smått dysfunksjonell familie og litt mindre trist slutt enn sist. Ei bok jeg likte mens jeg leste den, men som ikke kommer til å stå igjen som et høydepunkt i leseåret. Det samme kan jeg egentlig si om Mi briljante venninne som jeg gravde frem fra ventehaugen etter at den har fått fantastiske anmeldelser overalt. Ja, den var god, og ja jeg kommer nok til å lese fortsettelsen, men ikke ei bok som får meg til å grave dypt etter superlativene.

Avslutningsvis, måloppnåelse så langt i år har fått fire nye kryss. Ett for Us og ett for Mi Briljante venninne som stod i bokhylla per 31.12 og to til In Cold Blood som både gir 1001-kryss og enten biografi eller faglitteraturkryss. Tror jeg ender på faglitteraturkryss på tross av at jeg har tenkt å bruke den i biografisirkelen, jeg har uansett litt å gå på der etter å ha lest to biografier utenom lesesirkelen også. Nå satser jeg på at det løsner litt i april godt hjulpet av påskeferie med noen dager på hytta. Foreløpig har jeg to påbegynte bøker som skal fullføres, to bibliotekbøker med deadline og bunkevis av uleste bøker i hylla.

God påske!

• 0/20 norske bøker utgitt i 2015
• 10/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 2/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 3/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 3/6 andre faglitterære bøker
• 0/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 0/5 novellesamlinger
• 0/1 bok på fransk
• 2/9 faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

Miranda July - The First Bad Man

Tittel: The First Bad Man

Sjanger: Roman

Forlag: Canongate

Utgitt: 2015

Sidetall: 276 s.

Kilde: Kjøpt selv

Språk: Engelsk

Noen ganger når jeg har lest ei bok er jeg så full av inntrykk at det er helt umulig å svare når noen spør meg: 

- Nå, hva synes du?

Nå er det faktisk ingen som har spurt meg. 

Bare meg selv som påtvinger verden mine meninger ved å legge dem ut på internett. Man skulle kanskje tro at motivasjonen for å gjøre nettopp det er at jeg visste svaret og ville bli hørt, men nei.

Heller et vagt håp om å komme fram til et svar i løpet av tiden det tar meg å skrive dette innlegget, tror jeg. Det er kanskje å håpe for mye.

Hvilke forventninger jeg har til ei bok, er vesentlig for opplevelsen jeg har av den. Gode bøker kan skuffe når de er dårligere enn jeg trodde de skulle være, og mindre gode bøker kan bli en positiv opplevelse fordi jeg trodde de skulle være verre. Med The First Bad Man var forventningene mine bare totalt feil, noe som er med på å forvirre meg. Jeg hadde sett for meg at dette skulle være ei flinkis-bok. Relativt høytsvevende, smått filosofisk, kanskje ganske stillestående handling men med fokus på det psykologiske eller det språklige. 

Hvor jeg har fått det fra, aner jeg ikke. Kanskje fordi jeg kjøpte den samtidig som Siri Hustvedts essaysamling og trodde den var blitt smittet i handleposen? Eller kanskje fordi omslaget er så minimalistisk svart med hvit skrift at den bare var nødt til å være hipsterkul og hyperseriøs. 

Når jeg tenker meg om, tror jeg egentlig ikke jeg visste noe om denne boka annet enn hvordan den så ut, så det må være det siste. I retrospekt burde det vært et hint at Lena Dunham kommer med følgende blurb på baksida: Never has a novel spoken so deeply to my sexuality, my spirituality, my secret self. I know I am not alone. Men det hintet tok jeg ikke før etterpå.

The First Bad Man viste seg nemlig å være noe så overraskende som genuint morsom. Hadde noen fortalt meg det på forhånd, er det ikke sikkert jeg hadde kjøpt den. Jeg pleier ikke gå overens med morsomme bøker, men denne gangen har jeg glist og flira meg gjennom side etter side. Historien fortelles i førsteperson av Cheryl, en enslig kvinne på 43 som strengt tatt er ganske patetisk. Komedien ligger i at hun ikke vet det selv. Et utdrag der hun forklarer systemet hun har i hjemmet sitt:

It doesn't have a name - I just call it my system. Let's say a person is down in the dumps, or maybe just lazy, and they stop doing the dishes. Soon the dishes are piled sky-high and it seems impossible to even clean a fork. So the person starts eating with dirty forks out of dirty dishes and this makes the person feel like a homeless person. So they stop bathing. Which makes it hard to leave the house. The person begins to throw trash anywhere and pee in cups because they're closer to the bed. We've all been this person, so there is no place for judgement, but the solution is simple: Fewer dishes.They can't pile up if you don't have them. This is the main thing, but also: Stop moving things around. (s. 21)

Sett fra Cheryls synsvinkel er hun en oppegående karrierekvinne med en respektert stilling i en veldedig organisasjon. Etterhvert begynner jeg å få nok korrekser fra omgivelsene til at det bildet justeres noe, men da er jeg allerede så godt etablert på Cheryls lag at det spiller liten rolle. Det eneste Cheryl mangler er en mann, men det er bare et spørsmå om tid. Hun er ment for Philip, et av styremedlemmene i organisasjonen, han har bare ikke oppdaget det enda. Cheryl har en velutviklet fantasi, og iscenesetter seg selv hele tiden. Hun ser livet som en film, seg selv som hovedpersonen, og om hun bare følger manuset vil den lykkelige slutten nødvendigvis komme på Hollywood-vis til slutt. Hennes indre monolog snakker ikke bare til meg som leser, den er også måten hun kommuniserer med andre karakterer i boka på. Et enkelt blikk representerer utredninger, og lange dialoger foregår helt uten at noen åpner munnen.

Det kunne blitt stakkarslig, men jeg opplever det ikke sånn. Jeg ler stadig vekk av Cheryl, men jeg synes aldri synd på henne. Hun viser stadig vekk små drypp av selvironi og humor som gjør dette umulig. Jeg synes ikke synd på en person som er vittig, hun har gitt meg tillatelse til å le gjennom selv å karakterisere andre på denne måten:

They were terrible people, even slightly worse than most. I stalled, fumbling with the sleeves of my gown. Should I introduce myself or try to kill them? Not violently, just enough that they wouldn't exist. (s. 186)

Så langt: Skamros. 

Med den innledningen jeg hadde på dette innlegget, burde det på et eller annet tidspunkt komme et men. 

Men. 

Det er her jeg blir usikker på om det er et et 'men' eller et 'og'. 

Jeg tror svaret kommer helt an på leseren.

Situasjonen jeg har beskrevet så langt er starten av boka, før noe egentlig skjer. 

Hendelsen som sparker boka i gang skjer i kapittel to da Clee, den 20 år gamle dattera til Cheryls sjefer mer eller mindre ubedt flytter inn i leiligheten hennes. Det velutviklede systemet til en som har bodd alene i veldig mange år settes på prøve av en ufordragelig nesten-tenåring med null grenser og dårlig kroppshygiene. Samtidig skjer det en utvikling i forholdet mellom Cheryl og Philip.

Og nå begynner ting å bli skikkelig merkelige! 

Vi følger Cheryl hovedsakelig gjennom forholdet hennes til tre personer: Clee, Philip og (alternativ-) terapauten Ruth-Anne. Uten å røpe for mye kan jeg vel si at ingen av disse forholdene er særlig normale. Jeg leste store deler av dette midtpartiet på toget da en jordfeil på Oslo S la til 50 minutter ekstra på togreisen til jobben forrige uke, og jeg begynte etter hvert å forsikre meg om at ingen leste over skuldrene på meg. Dette ble ganske saftig! (Og det er her jeg tenker at Lena Dunhams blurb burde vært et hint. Alle som har sett Girls vet at noe som snakker 'deeply' til hennes seksualitet kanskje er litt i overkant av hva som er innafor for andre…)

I den siste tredjedelen av boka, bytter den gir igjen og går over til noe helt annet. Om dette hadde vært en film, ville jeg sagt at den startet som en romantisk komedie, gikk over til mykporno og avslutter som drama av typen onsdagsfilmen på TV-Norge. Etter at alt dette er gjennomlevd kommer Cheryl ut på den andre siden flere skritt nærmere støpeforma til hvermansen enn hun var da hun begynte, og hun har nok lært en ting eller to på veien også. Uten at hun noengang er i fare for å kunne kalles A4. 

Så, hva er konklusjonen?

Denne boka tok meg med på en merkelig reise jeg kommer til å huske lenge. 

Jeg har hatt det strålende på turen og kost meg med alle vittighetene. Jeg har følt meg smart som forstår mer om det som skjer enn hun som forteller det til meg, og jeg har frydet meg over alt som er kneppet tre hakk til venstre for den vrkeligheten jeg kjenner og forholder meg til på daglig basis. 

Men jeg tror jeg kommer til å være forsiktig med å anbefale den videre. 

Jeg er rett og slett redd for hva folk skal tro om meg om jeg gir dem denne boka med beskjed om at 'denne må du bare lese!'

Jeg tror dette er en typisk enten-eller bok, du digger den eller synes den er håpløs. Jeg sa innledningsvis at jeg vanligvis ikke går så godt overens med bøker som skal være morsomme. Jeg kan legge til at det har skjedd mer enn en gang at bøker jeg synes er morsomme, ikke oppfattes sånn av andre. 

Om du derimot deler min humor, og ikke er redd for noen eksplisitte beskrivelser av kjønnsorganer i bevegelse, værsågod. Her har du en bokanbefaling.

Siri Hustvedt - A Plea For Eros

Tittel: A Plea For Eros

Sjanger: Essaysamling

Forlag: Sceptre

Utgitt: 2006

Sidetall: 228 s.

Kilde: Kjøpt selv

Språk: Engelsk

En anmeldelse er aldri en objektiv sannhet, men i omtalen av bøker som dette blir jeg enda mer subjektiv enn vanlig. Når jeg ikke har et plot å støtte meg til, når hele boka er tankerekker, blir min personlige leseropplevelse i enda større grad enn vanlig preget av hva som appellerer til meg, hvilke tanker og temaer jeg er mottagelig for fra tidligere. A Plea For Eros inneholder 12 essays som sirkler rundt ulike emner, og mine preferanser sier lite om det er noen litterære kvalitetsforskjeller mellom dem. De essayene jeg liker handler om ting som opptar meg, mens essayene der tematikken ikke interesserer meg heller ikke fester seg i minnet. Som hun skriver det selv om sin egen lesing:

I will take some ideas and leave others. It's all a question of resonance. Old thoughts from earlier reading will return in new forms, and I will fall in love with all the ideas that articulate what happens between us, (…) (s. 224)

Jeg har lest bare ei bok av Hustvedt tidligere, og den likte jeg ikke. Jeg har imidlertid blitt fortalt flere ganger at The Summer Without Men er hennes svakeste og at jeg burde gi henne en ny sjanse. Samtidig var en av mine grunner til å ha problemer med den boka at jeg synes den var overdrevent analytisk. Jeg ble aldri engasjert i historien fordi jeg følte at fortellerstemmen var for flink, det var for mange tankerekker jeg ikke greide koble sammen med handlingen. Derfor tenkte jeg en essaysamling var et bedre andremøte med forfatteren: Her kan hun være så analytisk hun bare vil uten at jeg vil føle meg snytt for noe annet.

A Plea For Eros var et godt valg, jeg liker Hustvedt som essayist. Hun skriver klar og lettfattelig prosa og er flink til å kombinere personlige anekdoter med relevant kunnskap. Essayene tar for seg forskjellige emner: språk, identitet, minner, seksualitet, kunst, 9/11, film, litteratur. Aller best liker jeg det første essayet, Yonder, som har fokus på hvilken rolle språk spiller for utviklingen av egen identitet. Det er midt i mitt interessefelt, og Hustvedt tar meg med på en tankereise mellom Minnesota, Norge og New York det er en fryd å få være med på. Også det siste essayet ble en favoritt. Extracts from a story of the wounded self tar utgangspunkt i minner, fragmenter som har festet seg i hukommelsen der Hustvedt spør seg selv hvorfor. Generelt kan jeg si at jeg liker samlingen best der den er personlig og går tett på, det er der jeg finner gjenkjennelse og derfor også engasjement. 

Jeg er mindre begeistret for de litterære essayene, det er en sjanger jeg ikke blir helt fortrolig med. Jeg liker å lese bøker, men når man går inn og skal analysere dem i dybden, føler jeg ofte det blir kunstig, at man prøver å presse ting inn i teksten som ikke hører hjemme der. Jeg har sett mer ekstreme eksempler på det andre steder, men tendensene finnes også her, kanskje særlig i essayet som tar for seg The Great Gatsby. Essayet om Henry James' The Bostonians var det eneste jeg ikke fullførte. Det var så tett knyttet opp til en tekst jeg ikke har lest at jeg ikke hadde knagger å henge noen av tankene på, de ble bare en vegg av ord. Essayet med utgangspunkt i Charles Dickens' Our Mutual Friend var derimot åpent nok til at jeg hang med i svingene på tross av at jeg kun har lest andre bøker han har skrevet. Her ga Hustvedts analyse meg lyst til å lese boka og se etter tingene hun påpeker selv og essayet ble dermed en invitasjon inn i teksten som fungerte også for en uinvidd. 

Denne boka har gitt meg lyst til å gi også romanforfatteren Hustvedt en ny sjanse. Samtidig tenker jeg at å ha lest romanene hennes før denne boka, ville gitt lesningen en ekstra dimensjon siden hun stadig vekk refererer til dem. De referansene ville gitt mer mening om jeg leste i en annen rekkefølge, men det føltes ikke som et stort savn ikke å ha lest dem. Tekstene forklarer nok til at ingenting henger i lufta. 

Alt i alt, en god start på mars som lesemåned.

Bonjour Paris!

Hva sier Paris mer enn et pariserhjul?

Mange som leser norske bokblogger vil ha fått med seg at det er én av bloggerne som er spesielt glad i Paris, nemlig Silje. Da hun nevnte at planen for vinterferien var nok en uke aleine i favorittbyen, var jeg freidig nok til å spørre om hun ville ha selskap. Og vips: for første gang på veldig mange år har jeg faktisk hatt vinterferie!

Det er alltid litt skummelt å dra på tur med noen for første gang. Jeg har etter hvert møtt Silje en del ganger, men det er likevel noe helt annet å bo oppå hverandre i fem dager enn å møtes på café eller på litterære arrangementer. Jeg har tidligere både vært på resier der man blir bedre venner enn man var før man dro og reiser der det har vært helt kræsj. Jeg trodde på forhånd at å reise med Silje skulle bli et eksempel på det første, og fikk heldigvis rett. Du er faktisk nødt til å bli godt kjent når du får hotellrom uten dør til toalettet.

Fasaden til Shakespeare and Company

Jeg har vært i Paris to ganger tidligere, og har tråkket det meste av den obligatoriske turistløypa. Derfor var det ekstra hyggelig med lokalkjent reisefølge som kunne vise meg sitt Paris. Og alle som har lest Siljes blogg, vet at i hennes Paris ligger bokhandlene tett. Siden jeg nå en gang hadde trengt meg på, måtte jeg nesten ofre meg å være med i hver eneste en. Noen av dem flere ganger.
Jeg vet, skikkelig triste saker. Det var hardt å være meg.
(Om noen skulle være i tvil - jeg sier dette med et gigantisk glis.)

Først ute var Shakespeare and Company, en engelskspråklig bokhandel som etter hvert har blitt en turistattraksjon i seg selv. En veldig sjarmerende butikk: Trangt mellom hyllene, massevis av bøker, eget bibliotek med leseplass, piano og bokhandelkatt. Vi skulle gjerne også vært der på et arrangement, men det var ingen mens vi var i byen, så det får bli en annen gang. Siden dette er en butikk med nye bøker er prisene deretter, og jeg gikk ikke helt bananas. Det endte med to bøker stemplet Shakespeare and Co i kofferten, pluss en totebag.

The Abbey i kveldsregn, besøk 2.

Derfra gikk turen videre til The Abbey, en canadisk bokhandel som har både nye og brukte bøker. Igjen bøker fra gulv til tak og minimalt med plass mellom hyllene kastet bort til gangsone. Gitt at jeg hadde hatt med nistepakke, kunne jeg fint tilbragt fem dager der uten å gå utenfor døra. Vi tilbragte laaaang tid med å saumfare hyllene. Fordelen med et reisefølge som synes dette er akkurat like gøy som det jeg gjør: Ingen dårlig samvittighet for å være treg Med vissheten om at dette var butikk to av seks på planen, greide jeg begrense meg til to bøker også her.

Da ble det verre ved neste stopp, San Fransisco, en ren bruktbokhandel. Tanken på vektbegrensning av bagasjen gjorde at mest tid ble tilbrakt i hyllene med pocketbøker, men de var til gjengjeld overfyllte av godbiter, så det var mye å velge i. Jeg gikk for gamle Penguin-utgaver og Doris Lessing, og greide så vidt å stoppe på fem bøker. Dagens fjerde og siste planlagte stopp viste seg å være stengt på mandager, så første dags bokfangst stoppet der. Men det er vel trygt å si at lista for resten av turen var lagt.

Det er faktisk ikke mulig å la være!

De neste dagene var vi innom enda to bokhandler med store engelskspråklige avdelinger, og jeg gikk ikke tomhendt ut av noen av dem. Den sjette kom vi til på torsdag da vi returnerte til butikken som var stengt mandag, Berkley Books. Før vi forlot hotellet den dagen hadde jeg smått nervøs veid kofferten etter all bokshopping resten av uka og blitt gledelig overrasket: Jeg hadde fremdeles sju kilo å gå på. Med det i bakhodet slapp jeg inn i godtebutikken…

Du kan trygt si det var kjærlighet ved første blikk. Berkley hadde et mindre lokale enn de andre bruktbutikkene, men mer plass mellom hyllene og tellekanter på bøkene. Jeg hadde lyst til å kjøpe omtrent alt jeg så, og bunken jeg bar på bare vokste og vokste. Jeg prøvde å kutte ned på antallet, men det var rett og slett ingen av bøkene jeg kunne legge fra meg. Helt sant. Det var helt nødvendig å kjøpe alle sammen. Til slutt måtte jeg bare betale og slutte å se etter mer, jeg skulle faktisk bære med meg dette rundt resten av dagen. Mens Silje kikket seg ferdig, satt jeg meg på en krakk og begynte å lese.

Planen var at det skulle ha gitt seg der, men alle som blogger vet at planer er til for å brytes. Flyet hjem gikk såpass seint på fredag at vi hadde tid til en runde til. Det ble nytt besøk på både The Abbey og Shakespeare, men denne gangen var det bare Silje som handlet. Jeg fant derimot ut at jeg ikke kunne komme hjem fra ellevill bokshopping i Paris uten også å ha kjøpt noe på fransk, og fant Albert Camus på originalspråket i en annen brukthandel. Fordi jeg strengt tatt ikke kan lese fransk (ennå), tenkte jeg det kunne være enklere med tegneserier og kjøpte to utgaver av Asterix også.

Vår felles bokfangst før den siste dagen. Det ble litt til.

Resultatet er at jeg kom hjem fra Paris med 22 nye bøker pluss to tegneseriehefter i kofferten. Komplett liste finner du her, alt oppført i februar etter Dust er kjøpt i Paris.

Ut fra dette ser det ut som vi ikke har gjort noe annet i Paris enn å kjøpe bøker. Det stemmer selvsagt ikke, men siden dette nå en gang er en bokblogg, er det den delen jeg velger å fokusere på her. Vi har gått masse rundt og sett på saker og ting, vi har vært i andre butikker, besøkt Louvre og møtt Frenchiedee, en annen bokblogger/booktuber Silje har blitt kjent med tidligere. Vi har tilbragt masse tid sittende på kafe, både med og uten bok, og spist så mye kake at vi ikke orket middag. Vi har snakket fransk og engelsk om hverandre, jeg har spist makroner for første gang og vi har sittet i park og lest bok selv om det egentlig var for kaldt. Og vi har hatt det helt usannsynlig morsomt med å ta selfies der vi selv egentlig ikke er med på bildene som du finner på Instagram med #helanoghalvanpåtur.

Oppsummeringen sakses rett fra barneskolens stiler:
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

#helanoghalvanpåtur besøker Louvre