Litterære nyttårsforsetter?

Det er nyttårsaften. Den store dagen for to ting: årskavalkader og selvbedrag. Jeg velger meg sistnevnte, og følger i mange bloggeres fotspor når jeg lager en liste over mine tanker om litteraturåret 2011.

1) Jeg skal lese flere av bøkene som allerede står i hylla
Dette er en klassiker. Bøkene står der fordi jeg på et eller annet tidpunkt har hatt lyst til å lese dem. Og for all del, det er mye god litteratur som venter på meg her. Men i 2010 har jeg lest ca 60 bøker. Jeg har sannsynligvis anskaffet ihvertfall det dobbelte. Å tro at noe annet enn det er fasiten etter 2011 også, er bare naivt.

2) Jeg skal lese mer faglitteratur.
Når jeg tenker tilbake på 2010, ser jeg at flere av bøkene jeg har hatt størst glede av har vært faglitteratur. I 2011 har jeg planer om å lese mer historie, mer lingvistikk og mer filosofi.

3) Jeg skal lese mange noveller.
Det skrives mye bra i kort format. Jeg prøver selv å skrive noveller. Les og lær.

4) Jeg skal delta på Nanowrimo i november.
Og i 2011 skal jeg ha en idé før jeg begynner, og skrive sammenhengende tekst. Det naturlige steget videre fra hva jeg gjorde i år.

5) Jeg skal sende fra meg minst tre tekster.
Til konkurranser, til forlag, til tidsskrifter. Akkurat hvor er ikke det viktigste. Det er handlingen som teller. Og å sende tekster i posten til en venn, er juks og teller ikke.

6) Jeg skal jobbe mot å kunne lese bøker på et sjette språk.
Nå leser jeg på bokmål, nynorsk (ja, det er to ulike litterære språk), engelsk, svensk og dansk. Naturlige valg for språk nummer seks er spansk, fransk eller russisk, som jeg alle har basiskunnskaper i.

7) Jeg skal dra på skrivekurs.
Fordi det er gøy. Trenger ingen annen begrunnelse.

8) Jeg skal tilbringe mer tid på biblioteket.
Dette forsettet motvirker sannsynligvis det første. Men jeg liker meg på biblioteket. Jeg vil gi meg selv tid til å være der. Ikke bare gå inn og ut med en viss målbevissthet.

9) Jeg skal reise vekk alene, ihvertfall en helg.
Med bøker og laptop i kofferten.

10) Jeg skal skaffe meg lesebrett.
Nå har jeg tenkt på det i halvannet år. Jeg er ikke papirnostalgiker i den forstand. Ja takk, begge deler, mener jeg. Men jeg greier ikke bestemme meg. Vanlig lesebrett eller iPad? Akkurat nå heller jeg mot lesebrett. I morgen er det kanskje annerledes. En gang i løpet av 2011 skal jeg bestemme meg.

Godt nyttår folkens!

Bøker under treet?

Ja, det var noen av dem i år også. Teknisk sett befant bare to av dem seg innpakket under edelgrana:

Petter Schjerven - Nostalgisk ordbok
Gaute Heivoll - Før jeg brenner ned

Men i dag kom samboeren hjem fra Sverige, dermed ble det ny julaften for meg med pakkene som kom derfra. Og i dem fant jeg:

Jesper Knallhatt - Baade Og... Tirsdag
Jesper Knallhatt - Baade Og... Onsdag
Anne Rice - En vampyrs bekännelse

I tillegg ligger en liten julegave til meg selv og venter på postkontoret. Hvis jeg ikke husker helt feil, skal det ligge fem bøker i den også.

Da mangler bare tiden til å lese dem. Den tror jeg ikke det blir mye av før vi skriver 2011.

Beate Grimsrud - En dåre fri

Jeg greier ikke å finne en inngang. Jeg har allerede sittet her en time og slettet alle forsøk så langt. Jeg har mange tanker om boka jeg har lest, men de vil ikke stille seg pent på rekke å lage logiske sammenhenger. Det er ikke åpenbart hvilke av dem som bør være først eller sist eller være med i det hele tatt. Men jeg liker omslaget, så jeg gjør bildet større enn jeg pleier og ser på det i stedet.

"Det er jeg som er Eli." Det er åpningssetningen. Presiseringen kjennes etterhvert nødvendig. Det kunne vært så mange andre som fortalte. Eli er ikke alene i sin egen kropp, hun deler den med Espen, Emil, Erik og prins Eugen. Det kunne vært en av dem som fortalte, men det er altså Eli. Eli er fortelleren av dem. Eli er forfatteren. Er Eli virkelig, eller bare en av mange stemmer? Eli har skrevet bøkene Beate Grimsrud har skrevet. Hun har laget filmene Beate Grimsrud har laget. Eli har til og med skrevet boka jeg akkurat har sittet med i hendene, som har Beate Grimsrud skrevet på omslaget. Jeg vil ikke spekulere i hva som er selvbiografi og hva som er roman. Jeg vil ikke tillegge Eli hverken ansiktet fra bokomslaget eller Grimsruds forfatterportrett. Jeg lar Eli forklare det selv, sitat fra side 441:

Jeg setter meg ved kjøkkenbordet. Jeg har vært inne på avdelingen i helgen. Jeg sov ikke da heller, men fikk fortellinger, gaver i natten. Jeg ble mest glad for den lille jenta som er meg, og som forteller eventyr for klassekameratene sine på veien hjem fra skolen. Hun tisser på seg. Poenget forsvinner i en gul flekk i snøen som alle ser. Hele barndommen var full av sånne gule flekker i snøen. Jeg har skrevet om det, og om avdelingen. Men jeg vil ikke bli en offentlig pasient. Jeg trøster meg med at en roman er en roman og bare speiler deler av virkeligheten. Hvordan man tror det var, og hvordan man ønsker at det var. Deler av det ulevde livet. Valgte øyeblikk, oppdiktede øyeblikk. Fortellinger som føder nye fortellinger. En personlig fortelling. Som framstår som sannere og sannere for en, jo lenger det er siden den fant sted. Språket. Som flyr inn i pennen når man øver. Men likevel er dette å skrive en bok bare å la en bit av meg leve et liv jeg ikke kan kontrollere. En bit av meg som flyr omkring som et bortfløyet barn som jeg glemte å lære å kle på seg selv før hun forsvant hjemmefra.

Det tok meg ganske lang tid å komme inn i denne boka. Det er ikke et overgripende narrativ som holder meg i hånden og drar meg gjennom teksten. I stedet består den av mange, mange små scener som til sammen danner en mosaikk som viser et levd liv. Jeg utenpå-leser. Selv om mange av scenene har sterke bilder, er det lett å holde meg på overflaten, ikke la meg påvirke. Etter en stund skjønner jeg hvorfor: Det totale fraværet av følelser i teksten. Alt er helt nøkternt beskrevet. I korte setninger. Dette skjedde og dette skjedde og dette skjedde. Da gjorde jeg sånn. Jeg er ikke vant til at en jeg-forteller er så distansert i forhold til sitt eget liv. Hun lurer meg til å ha samme distanse.

Engasjementet kommer først en morgen jeg har fri og ligger halvannen time og leser under dyna før jeg står opp. Jeg står opp og skriver: I dag er det annerledes. I dag har jeg strekklest og flyttet inn. Jeg har ligget krøllet sammen under dyna og lest i alt for dårlig lys. Til slutt måtte jeg rive meg løs, kan ikke bo der. Må bo i meg selv. Jeg skjønner at teksten er full av følelse likevel, jeg måtte bare finne den først. Jeg blar tilbake og leser starten om igjen, leser følelser overalt. Nå er jeg Eli, og teksten ble plutselig så mye farligere.

Jeg har mer å si, men jeg velger foreløpig å la være. Nå vil jeg lese hva andre har skrevet om boka, og se om noe andre har sagt kan gjøre mine egne tanker klarere.

Språk eller handling?

Denne uka fikk jeg et spørsmål om hva som er viktigst for meg når jeg leser: Språk eller handling. Det beste er selvsagt ja takk, begge deler. De virkelige favorittene oppfyller som regel Ole Brumm-svaret. Men om jeg må velge?

Jeg svarte språk. Om språket irriterer meg i ei bok, blir den aldri noen favoritt. En spennende handling kan få meg til å lese boka ferdig, men irritasjonen vil ødelegge mye av leseopplevelsen. Med en språklig sterk bok uten nevneverdig handling, er det motsatt. Trangen til å lese den ferdig med en gang kan godt mangle, men når jeg leser blir jeg ofte bergtatt. Det er flere av denne typen bøker blant mine favoritter.

Disse tankene førte meg videre over i desembers oppsummeringsmodus. Jeg er ofte veldig positiv til bøker rett etter at siste side er lest. Blogginnleggene skrives mens jeg mentalt ennå er tilstede i bokas univers. Men denne umiddelbare følelsen forsvinner. Innen 2010 er omme, kommer jeg til å ha lest i overkant av 60 bøker. Mange av dem har gitt meg gode leseropplevelser der og da, men likevel kommer jeg til å glemme dem.

Men med noen bøker er det annerledes. Noen bøker kryper under huden på meg og blir der. Noen bøker blir en permanent del av min måte å tenke på. Og hvilke bøker dette er, kommer ofte som en overraskelse på meg. Det er nemlig ikke nødvendigvis de samme bøkene som gjør mest inntrykk på meg mens jeg leser dem.

Og det er når jeg kjenner etter hvilke bøker dette dreier seg om, jeg skjønner at min selvinnsikt når det gjelder språk og handling befinner seg på gyngende grunn. Med selve teksten på en armlengdes avstand, er det handlingen som gjør at jeg husker bøker. Jeg vet at jeg elsket Tomas Espedals Imot kunsten. Jeg vet at jeg vil være akkurat like forelsket i språket hans når jeg plukker opp boka og leser den på nytt. Men jeg kan i dag på ingen måte fortelle deg hva den handler om. Og det er ingenting fra den boka som dukker opp i tankene mine en kald tirsdag på vei til jobb.

Her er imidlertid en liste over fem bøker som faktisk gjør det. Ingen av dem tilhører kategorien språklig irriterende, men det er fortellingen i dem som gjør at de har flyttet inn i meg.

1)Doris Lessing: Mara og Dann
Jeg var ikke hundre prosent overbevist da jeg omtalte denne boka. Men den selektive hukommelsen har luket ut innvendingene. I dag husker jeg fortellingen om de to søsknenes kamp, men mest av alt husker jeg Doris Lessings fremtidsvisjon.

2) Cormac McCarthy - The Road
Jeg skrev ingen omtale etter å ha lest denne. Litt fordi "alle andre" hadde gjort det allerede, og litt fordi jeg ikke visste helt hva jeg syntes. Nå i ettertid kan jeg med hånda på hjertet si at ingen roman har gjort sterkere inntrykk på meg på mange, mange år. Tanker fra denne, er med meg daglig.

3) Mustafa Can - Tätt inntil dagarna
Denne var jeg begeistret for da jeg skrev om den første gang, og siden da har den bare vokst. En viktig bok!

4) Jesper Knallhatt - Baade og...
her mangler avstanden, men jeg drister meg likevel til å si at denne har forandret måten jeg tenker på om mange ting. Eller rettere sagt: Den har fått meg til å tenke på ting jeg ellers aldri ville tenkt over i det hele tatt.

5) Nicholas Ostler: Empires of the word
Jeg leste den i juni, og føler det er på høy tid å lese den igjen. Dette var midt i blinken for meg, og har med meg tanker fra den hver gang jeg hører ungdommer snakke på bussen.

Dagens sitat

Jeg leser for tiden Herman Lindqvists biografi om Napoleon. Det går sakte framover.

Her kommer en liten smakebit fra noe jeg leste i går kveld. Den handler om prins Louis Antoine som er mistenkt for å ha konspirert mot Napoleon. Han bodde i Tyskland, og den 15. mars 1804 ble en fransk spesialstyrke på 200 mann sendt over grensen. Prinsen ble grepet, sendt til Frankrike, dømt til døden av en domsstol uten myndighet og til slutt skutt.

Jeg har inntrykk av at når en forfatter som behandler historisk materiale sammenligner med vår egen tid, er det ofte for å demonstrere en framgang. Av typen "man må huske at på den tiden var det utenkelig for kvinner å ha stemmerett", og lignende argumenter.

Dette sitatet er, slik jeg ser det, et eksempel på det stikk motsatte:

I dag ville kanskje en regjering ha kalt aksjonen en "antiterroristaksjon". Hertugen var kjent som en fiende av det franske regimet, og han hadde deltatt i, og planla, nye militære aksjoner mot sitt hjemland. I våre dager finnes det hele fangeøyer fylt med "terrorister" som er blitt bortført og innesperret på grunnlag av lignende anklager.
I 1804 var dette et grovt overgrep, en pirataksjon, en klar krenkelse av folkeretten. Hertugen var ikke etterlyst, ikke dømt for noe forhold, ikke krigsfange, heller ikke fange i et sivilt fengsel. Han bodde i et land som ikke var i krig med Frankrike."

Kor e alle kranglefanter hen?

Er vi bokbloggere livredde for å trampe hverandre på tærne?

Norunn på Biblioteker og Labyrinter skrev i går et innlegg der hun etterlyser mer krangling i bokbloggenes kommentarfelt. Også Janke og Knirk nevnte ønsket om mer diskusjon da de var gjester i Bokprogrammet på P2 tidligere i vinter. Jeg begynte å svare i kommentarfeltet, men fant ut at dette fikk bli et eget innlegg her på min egen blogg i stedet.

Norunn skriver blant annet:

Man krangler liksom ikke på bokblogger, er man lettere vovet kan man si at man ikke er enig i at den boken var veldig bra/dårlig. Men det er – så langt jeg har sett – det man strekker det til.

Det er en observasjon det er vanskelig å være uenig i. Ingen krangel startet her heller med andre ord. Dessverre.

Når jeg ikke motsier andres blogginnlegg, har det to grunner.

For det første er svaret ja, jeg er redd for å trampe folk på tærne.
Jeg synes det er vanskelig å diskutere med mennesker når jeg ikke vet hvor jeg har dem. Folk er forskjellige, og tar kritikk på ulik måte. Det blir litt på samme måte som å kommentere tekster andre har skrevet: Jeg elsker å gå inn i en tekst og gi min ærlige tilbakemelding. Det er noe av det morsomste jeg vet. Men jeg gjør det ikke med mindre det er en person jeg kjenner, som jeg vet er ute etter den type kritikk. Det handler litt om ikke å såre vedkommende. Men det handler også om vern om min egen tid. Det krever tid og engasjement å gå inn i noe på den måten. Hvorfor skal jeg gidde det dersom vedkommende ikke egentlig ønsker tilbakemelding?

For det andre handler det for meg om hvordan innleggene er skrevet. Veldig mange bokomtaler på bloggene er rene produktomtaler. Du får vite tittel og forfatter, et sammendrag av handlingen av varierende lengde og om personen som har lest boka anbefaler den videre eller ikke. Da er det ikke så mye annet å diskutere enn å være enig/uenig i at boka er bra. Det er sjelden bokbloggene gir meg noens lesning av ei bok, og for meg er det først her det begynner å bli interessant å diskutere.

Derfor har jeg store forhåpninger til Knirks samlesningsprosjekt. Her ser jeg for meg at målet er å diskutere bøkene på et litt mindre overflatisk nivå enn anbefaler/anbefaler ikke. Forhåpentligvis kan det komme gode diskusjoner ut av dette.

For øvrig har snillismen også en annen side:
Vi skriver heller ikke negative bokomtaler. For min egen del er det sjelden jeg leser ferdig bøker jeg ikke liker. Og jeg skriver bare om bøkene jeg har lest ferdig. Kanskje burde jeg forandre på det?
Det er faktisk lite som er så morsomt å lese som en god totalslakt!

Jeg - en vinner?

Jeg meldte meg på årets Nanowrimo uten noen som helst tro på at jeg skulle fullføre. Såpass godt trodde jeg at jeg kjente meg selv. Noen ganger føles det helt greit å ta feil!

Jeg har vært sta gjennom hele november og ikke latt meg selv slippe unna. Det har vært mange dager jeg absolutt ikke har hatt lyst til å skrive, men har gjort det likevel. Og tirsdag 30.november fortalte Word meg at nano.doc nå bestod av 50 088 ord.

Hvor stor verdi dette dokumentet har i seg selv, er jeg usikker på. Jeg har en mistanke om at det er ihvertfall 95% ræl. En roman er det ihvertfall ikke.

I stedet består dokumentet av mye annet: Det er utdrag fra minst tre forskjellige romaner som foreløpig bare eksisterer som vage ideer i mitt hode. Det er betraktninger og fabuleringer rundt mennesker jeg har sett på buss eller tog. Det er rene dagbokspassasjer. Det er små snutter som best kan beskrives som kortprosa. Det er flere dialoger mellom personer jeg ikke helt veit hvor hører hjemme. Noe er rene ideskisser. Noe er tankerekker som nok til syvende og sist blir bloggposter. Og det er ganske mye tekst av typen: Nå veit jeg ikke hva jeg skal skrive, så jeg skriver på tomgang bare for å skrive, mens jeg venter på at noe annet dukker opp.

Det jeg forhåpentligvis tar med meg fra årets Nanowrimo, er rutinen. Om ikke annet har jeg bevist for meg selv at det er fullt mulig å skrive 50 000 ord på en måned. jeg har bevist at jeg har tid til å skrive, det handler bare om prioritering. Og jeg har lært at når jeg plasserer den indre kritikeren bak lås og slå i kjelleren, er det faktisk ganske gøy å skrive igjen også. Jeg har også funnet ut at alt ikke trenger å være så planlagt hele tiden. Det går fint å sette seg med hendene på tastaturet og se veien bli til mens jeg går. De beste partiene jeg har skrevet denne måneden, har kommet totalt overraskende på meg. Det er også en fin erfaring å ta med seg.

Nå er neste skritt utskrift og gjennomlesning. Men tror jeg vil la det vile litt først. Får se hvor tålmodig jeg greier å være.

PS:
Nanowrimo pekte meg også i retning av en side som heter Write or Die, som jeg tror jeg kommer til å bruke når jeg står fast seinere også. Den er en videreføring av en kjent skriveøvelse, nemlig automatskriften. På Write or Die setter du deg et mål, enten antall ord eller antall minutter du skal skrive, så skriver du på den siden (husk å kopiere teksten og lime den inn i et dokument for lagring om du vil ta vare på den). Du kan selv stille inn hvor streng du vil den skal være, men på sitt strengeste begynner den å slette i teksten din om du bruker for lang tid på å tenke. Ikke et sted du vil skrive hele romaner kanskje, men artig de gangene du virkelig ikke kommer i gang.

Herta Müller - Pustegynge

I Bø var Hertha Müller en forfatter alle forfatterne anbefalte. Da hun fikk Nobelprisen i fjor, satt jeg der med mine to flinkis-tanker.
For det første: Henne har jeg hørt om, jeg er oppdatert.
For det andre: Jeg skulle ha lest henne før hun fikk Nobelprisen og alle andre har hørt om henne også.

Men jeg har lest henne nå. Jeg kan ikke si jeg har kost meg. Det har på mange måter vært en ubehagelig leseopplevelse. Pustegynge handler om 17 år gamle Leopold som blir sendt fra Romania til en sovjetisk arbeidsleir på slutten av annen verdenskrig. Det kan ikke bli hyggelesning med det som utgangpunkt. Sult, kulde, sult, tvangsarbeid, sult, hjemlengsel. Mer sult. Sult på linjene, sult mellom linjene, sult som gjennomsyrer alt.

I hendene på en annen forfatter, kunne dette blitt sippete patos-suppe. I stedet blir det noe helt annet. Jeg tror dette er en bok enhver leser tar med seg ulike ting fra. Basert på hva leseren har av bagasje fra før. Alt jeg har, bærer jeg med meg. Det er bokas første setning. For fortellerstemmen blir bagasjen en leiropplevelse. For leseren vil den være noe annet. Og for mange vil nok noen få sider være nok til å si "dette er ikke for meg" og legge boka vekk.

Jeg fortsatte. Til tross for at jeg ofte følte at boka motsatte seg å bli lest. "Språket flyter" kan jeg si om ei bok, og mene det som et kompliment. Her synes jeg ikke språket flyter i det hele tatt, og det er akkurat det som gjør boka spennende. Det hakker. Stadig må jeg stoppe opp, gå tilbake og lese setninger om igjen. Ting skurrer. Det høres feil ut. Helt til jeg går tilbake og leser på nytt, finner ut at det er helt riktig. Andre ganger leser jeg setningene flere ganger fordi de er så bra, så presise. Effekten er likevel den samme. Som leser søker jeg leserytmen, men finner den aldri i denne romanen. Så fort jeg føler jeg er i ferd med å finne takten, rykkes jeg ut. Jeg har sett språket i Pustegynge beskrevet som poetisk. For meg er det ikke poetisk, men strengt funksjonelt. Språket er brukt helt bevisst for å oppnå noe. Gjennom insisteringen på det språklige, skapes en avstand til handlingen. En avstand som er helt nødvendig for at boka skal fungere som noe annet enn tåreperse.

For meg handler Pustegynge først og fremst om Leopolds kamp for å beholde seg selv. I leiren mister han styringen over alt, sin egen kropp, sin egen tid, omgivelsene eller hvem han velger å oppholde seg sammen med. Det eneste han sitter igjen med er ordene, tankene. Det som holder ham oppe er definisjonsmakten. Han kan selv velge hvordan han tolker tingene rundt seg. Det eneste valget han sitter igjen med, er valget om hvilke ord han bruker for å beskrive tingene. Derfor kommer også mange ord igjen og igjen i teksten, som mantraer Leopold har konstruert for å holde seg i gang. Som ordet pustegynge, eller sultengelen. I kontrasten mellom Leopolds beskrivelser og leserens tanker om leirlivet, ligger spenningen i teksten.

Som sagt, ubehagelig lesning. Men bra.
Veldig bra.

Til slutt, et bittelite utdrag:

I leiren hadde ikke et slikt lommetørkle noe å gjøre. I alle årene kunne jeg ha byttet det i noe spiselig på basaren. Jeg kunne ha fått sukker eller salt for det, kanskje til og med hirse. Fristelsen var der, sulten var blind nok. Det som holdt meg tilbake: Jeg trodde at lommetørkleet var skjebnen min. Når man gir fra seg skjebnen sin, er man fortapt. Jeg var sikker på at bestemors avskjedssetning JEG VET DU KOMMER TILBAKE hadde forvandlet seg til et lommetørkle. Jeg skammer meg ikke over å si at lommetørkleet var det eneste mennesket som brydde seg om meg i leiren. Det er jeg sikker på den dag i dag.

Jesper Knallhatt: Baade Og

"Baade-Og er et bogværk på i alt fem bind. Denne bog er den første af de fem, den udkom i 2005, og den sidste bog er planlagt til 2009. Idéen med bøgerne er at skabe debat om vores fælles fremtid: Hvad vil vi med os selv som menneskehet?"

Om dette høres ut som et voldsomt prosjekt, virker det ikke akkurat mindre av å ha fullført den første av fem bøker. Her er ambisjonsnivået skyhøyt, og jeg kjenner umiddelbart at det liker jeg. Dette er ikke 400 sider med pjatt. Her er det en forfatter som har mye på hjertet, og en klar tanke om hvordan hun skal få meg som leser til å henge med. Og ikke på noe tidspunkt har hun vært i nærheten av å miste meg.

Oppbyggingen av boka er spesiell. Det er en form for rammefortelling som kanskje kan kalles science fiction. I et forord datert 2035 skriver Editor in Chief, Pamfilia Severinsen, om hvordan hun kom over dette manuskriptet på en gammel laptop. Forfatteren oppgis å være Jesper Knallhatt, men Severinsen gjør det også klart at dette neppe er forfatterens virkelige navn. Manuskriptet er skrevet i perioden mellom 2001-2006, så i hoveddelen av det vi leser er vi tilbake i vår egen tid. Men den godeste Pamfilia Severinsen bistår med jevne mellomrom med forklarende fotnoter som igjen knytter det vi leser opp til hennes tid, og dermed er vi på nytt inne i science fiction.

Boka Jesper Knallhatt har skrevet er basert på en dialog mellom journalisten Tenna E. Rasmussen og den kjente TV-produsenten Cornelius Magnussen. Magnussen har hatt sine private affærer gjennomtygget av tabloidpressen, han har mistet førligheten i begge bena, men har i etterkant av dette produsert TV-serien CPH1, en politiserie med handlingen lagt til 2025. Etter denne serien, fortsatte Magnussen sin research. Etter fire år avskåret i sin egen verden blir han plassert på psykiatris avdeling. Her tropper journalisten Rasmussen opp med intensjoner om å lage et kjapt og greit intervju med en tidligere medienisse som nå er borte fra mediebildet. Men hun får noe helt annet.

Magnussen går bare med på å prate med henne, om hun virkelig setter av tid til å hører alt. Noe hun selvsagt går med på. Og med alt, mener han virkelig alt. Denne første boka heter mandag, fordi intervjuet varer hele mandagen. Magnussen har helt klart en plan med det han sier. Han går systematisk igjennom, gir først en oversikt, forklarer nærmere og hinter om det som kommer. Han går historisk til verks, setter ting i sammenheng, går gjennom teknologiske nyvinninger, økonomiske systemer, samfunnsprosesser og religion. Hele tiden supplert av sitater fra en mengde forskjellige kilder. Dialogen mellom dem er som lærer og elev, han belærer, hun mottar, men samtidig er den akkurat så morsom at det løser opp i alt det tungfordøyelige stoffet.

For meg er veldig mye av det jeg leser nytt. Jeg vet for eksempel fint lite om nanoteknologi eller kjemi fra før. Derfor er det lett å ta alle Magnussens konklusjoner for god fisk. Samtidig er karakteren Magnussen skrevet på en slik måte at han mister autoritet. På mange måter framstår han som en arrogant drittsekk, en du har lyst til å motsi av rent prinsipp. Og i tillegg er han altså innlagt på noe som fremstår som en lukket psykiatrisk avdeling, han får medisiner, men vi vet ikke noe om diagnose. Sammen med alle sitater og kildehenvisninger, gjør dette at boka mer enn noe annet framstår som et startpunkt, for så å peke deg videre mot mer utfyllende lesning.

Dette begynner å bli veldig langt, men det er en ting til jeg vil nevne til slutt. Det er fascinerende hvor mange nivåer av fiksjon denne boka får plass til. Jesper Knalhatt skriver om to oppdiktede karakterer som har en dialog. Knallhatt er i første rekke et pseudonym, noe Severinsen påpeker, men utover det er han en fiktiv karakter i seg selv. Boka han har skrevet er med andre ord også en fiksjon. Severinsen, som har funnet denne boka og gitt den ut i 2035, må definitivt være fiksjon, og det samme er boka hun har gitt ut. Men den boka er den jeg sitter med i hånda og akkurat har lest ferdig. Det er fristende å avslutte med en allusjon til et kjent dataspill:
“The book is a lie!”

(Den virkelige forfatteren av verket heter for øvrig Lene Andersen.)

Poetikk - Tekster til Eldrid Lunden

Man leser alltid med utgangspunkt i seg selv. Sjelden har det vært mer tydelig for meg enn mens jeg leste denne boka (som jeg forøvrig har fått gratis av forlaget, for dem som er opptatt av sånt). Plutselig var jeg tilbake i Bø. Plutselig satt jeg i den dype delen av hesteskoen, hvite ark fulle av bokstaver foran meg, medelever rundt meg. Foran tavla står kateteret. Der står det fint helt alene. Eldrid Lunden sitter på en stol midt i hesteskoen, hun gjemmer seg ikke bak et kateter, hun sitter i midten. Og hun ser meg.

Det var nemlig det første jeg bet meg merke i etterhvert som jeg leste. At mange hang seg opp i nettopp blikket hennes. Selv om tekstene i denne samlinga er veldig ulike, i seg selv et motargument til dem som hevder forfattere skriver helt likt etter å ha gått i Bø, har mange akkurat dét til felles. De husker blikket. Og jeg smilte og nikket gjenkjennende. Det er definitivt noe med det blikket. Noe jeg tydeligvis trenger mer enn ett år på forfatterskole for å greie å beskrive. Jeg nøyer meg med å lage adjektiv av navnet hennes. Hun har et lundensk blikk. Du trenger ikke en gang møte henne for å se det, det holder å bilde-google navnet hennes.

Som sagt, jeg leste med utgangspunkt i meg selv. Det vil si at jeg begynte med Agnar Lirhus sin tekst. Han gikk i "mitt" kull. Deretter leste jeg meg gjennom bidragene til alle gjestelærerne vi hadde det året jeg gikk der. Til slutt oppsamlingheatet: resten. Jeg fullførte ikke alle tekstene. Noen gikk jeg lei før jeg var halvveis, noen leste jeg ferdig selv om de kanskje ikke ga meg all verden, noen fikk meg til å nikke gjenkjennende, noen fikk meg til å lengte tilbake. Og én traff magen som et bokseslag uten hanske: Gro Dahles bidrag har jeg lyst til å klippe ut og lime på veggen så jeg kan se på det hver gang jeg prøver å skrive, men føler jeg ikke får det til.

Det er vanskelig å si hva denne boka vil gi andre med et annet forhold til Eldrid Lunden. Jeg greier rett og slett ikke se utenfor min egen horisont her.
Men for min egen del, sitter jeg igjen med en del tanker.

Først og fremst at jeg søkte og kom inn i Bø for tidlig. Jeg hadde fått en helt annen opplevelse av å være der nå. Jeg søkte meg inn som 23-åring med tekster jeg hadde skrevet i starten av videregående. Mellom videregående og søketidspunktet, hadde jeg kun skrevet journalistikk. Nå har jeg lest mye mer, skrevet mye mer, har et mye mer bevisst forhold til litteratur.

På min aller første tekstgjennomgang husker jeg Eldrid Lunden sa jeg ikke engang var i startgropa som skribent. (Etter min aller første tekstgjennomgang hadde jeg lyst til å hoppe av hele studiet, men gjorde det heldigvis ikke.) Det er lett å si i dag at hun hadde rett. Og der andre i klassen min banket på døra til Eldrid både titt og ofte for å få tilbakemelding på egne tekster (noe de ulike bidragsyterne i antologien også kan fortelle mye om), hadde jeg rett og slett ingenting å komme med før helt på slutten av året.

Samtidig er det feil å tro det ville vært bedre å ha kommet inn nå. Forfatterstudiet forandret meg. Det at jeg har et mer bevisst forhold til hva jeg leser og skriver i dag, er mye fordi jeg har gått i Bø. Om jeg hadde ventet, ville jeg sannsynligvis vært akkurat like i startgropa første skoledag.
Jeg ville bare vært eldre. Jeg har bestemt meg for å tilgi meg selv den lille tjuvstarten!

Ekte kjærlighet

Ytterst på setet
Fotballkamper har en egen lyd om høsten.
Jeg slår hendene sammen med samme kraft som ellers
men hanskene demper, fjerner all skarphet
Den kollektive lyden av tusener av hender
med tusener av hansker
får meg til å tenke på snøen
som snart skal komme,
pakke alle lyder inn i vatt.
Her er det flomlysene som tennes
når det mørkner over det eviggrønne plastgresset
og mens ballen ruller
sitter jeg helt ytterst på stolsetet og sitrer
Fordi det er om høsten de viktige kampene spilles
det er om høsten det virkelig teller
og telles
mål forlengs og baklengs
poeng
muligheter og eventualiteter
trivialiteter for noen
Men her jeg sitter, helt ytterst på klappsetet
i disse uendelige lange sekundene
og venter på én skarp lyd,
ett par armer som peker mot garderoben
tusener av armer som strekker seg i været
tusener av andre armer som henger rett ned mot bakken
Her jeg sitter
og sitrer
er ingenting mer viktig
enn at det er mine armer som flyr i været
etter to ganger femogførti
pluss tillegg

The giving tree

Utrolig hva man finner på youtube:

Fordi...

jeg er en lemming.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Takiji Kobayashi - Krabbeskipet

Jeg har til å begynne med to innrømmelser å komme med:

1) Mitt foreløpig eneste forhold til japansk litteratur, er alle Haruki Murakami bøkene jeg har kjøpt og plassert i bokhylla etter å ha lest mange begeistrede bloggomtaler. Foreløpig har jeg bare lest én av dem, Trekkoppfuglen, og jeg var ingen stor fan. Noe som er grunnen til at alle de andre står der ulest.

2) Sannsynligheten for at Krabbeskipet hadde havnet på min leseliste helt av seg selv, er mest sannsynlig forsvinnende liten. Men siden Bokvennen forlag syntes jeg burde lese den, og derfor sendte den til meg i posten helt gratis, havnet den der likevel. Og det har jeg ingenting i mot.

Krabbeskipet er en japansk proletarroman fra 1929 som viser fremmedgjøringen på sitt mest brutale, er første setningen av baksideteksten på boka. Den kunne egentlig stoppet der. Sjelden har jeg sett én setning bedre oppsummere ei hel bok.

Vi befinner oss på et japansk krabbeskip på slutten av 1920-tallet. Dette var store fabrikkskip der krabbene som ble hentet opp fra havbunnen ble hermetisert om bord. Forholdene for arbeiderne er grusomme, oppsynsmannen brutal og bakmennene som tjener seg søkkrike på bedriften sitter langt unna både slitet og lukta av alt som ligner kroppsarbeid. Det er i det hele tatt svart, skittent, stinkende og lite oppløftende lesning i mesteparten av boka. Men selvsagt er det rødt også. Dårlig gjemt under overflaten syder misnøyen, og gradvis drives arbeiderne mot et oppgjør med dem som undertrykker.

Forutsigbart kanskje, men på ingen måte uinteressant. Forholdene på båten er godt skildret, og selv om det er dystert, har jeg ingen problemer med å henge med. Det som likevel skiller seg mest ut med denne boka, er en total mangel på hovedperson. Vi følger i stedet kollektivet, svever gjennom skipet med tilgang til alle rom, overhører samtaler og observerer. Det er fascinerende å se at selv uten en person å henge handlingen på, uten karakterer å bli kjent med, drives historien stadig framover. Et spennende virkemiddel, og spesielt passende i en bok som denne.

Ellers vil jeg også berømme oversetter Magne Tørring for velskrevne for- og etterord. Jeg likte boka i seg selv, men det løftet leseopplevelsen minst ett hakk å få den plassert i sammenheng, både språklig (forordet) og historisk/politisk (etterordet). Boka ble plutselig en bestselger i Japen i 2008 etter å ha vært oversett i mange år, og det var interessant å lese om hvorfor. Dette var absolutt med på å gjøre boka aktuell for meg som leser også i 2010, og ga meg litt å tenke på.

For meg ble dette et langt mer positivt møte med japansk litteratur enn Murakami.

Jeg har begynt å telle

Som den lille widgeten til høyre her viser, jeg bestemte meg til slutt for å bli med på årets Nanowrimo. 31. oktober registrerte jeg meg. 1. november skulle jeg begynne å skrive, uten noe som engang lignet en slagplan, en idé, et plot eller en karakter.

Første dagen satt jeg her ved tastaturet. Skrev en begynnelse, slettet den igjen. Skrev en ny begynnelse, slettet den også. Skrev litt til, slettet det også. Jeg endte på 800 ord. 867 for lite om det som er gjennomsnittlig ord jeg må skrive hver dag om jeg skal nå 50 000 før den 31. november.

Men nå har jeg bestemt meg. Lista legges på limbonivå. Hele poenget med Nano er å produsere masse tekst på kort tid. Det handler ikke om kvalitet, men om mengde. Så nå skal jeg rett og slett trene på å være dårlig. For det er jeg fryktelig dårlig på. Uansett hvor mange som forteller meg at man må tørre å være dårlig først, vil jeg aller helst være verdensmester med en gang. Og det skjer bare ikke.

Så dette er slagplanen: Jeg har ingen planer om å skrive en roman. Jeg har bare planer om å skrive 50 000 ord på en måned. Teksten trenger ikke henge sammen. Om jeg vil skrive på en historie en dag og noe helt annet dagen etter, er det greit. Mitt eneste kriterium er at jeg skal skrive minst 1667 ord hver dag. (Pluss litt ekstra for å ta igjen for den dårlige startdagen.) Hvis jeg står bom fast, er det lov å "jukse" med å skrive om hva jeg har gjort i dag, beskrive togturen til jobb, hvor vanskelig det er å finne på noe å skrive, hva som helst. Det eneste som ikke er lov, er å skrive mindre enn dagsmålet.

Hva håper jeg å få ut av det?
Erfaringen av å ha skrevet hver eneste dag i en hel måned. En følelse av mestring fordi jeg har greid det jeg har satt meg fore. Et mentalt klapp på skuldra fordi jeg er flink, istedenfor en gnagende dårlig samvittighet av burde-burde.

1. desember skal jeg skrive ut tekstdokumentet for å lese gjennom med gul markeringstusj og notatblokk. Før det er det faktisk ikke lov å lese det jeg har skrevet, selv for meg!

Og vet dere hva? Nå som jeg har låst den indre kritikeren inn i kjellerboden fram til desember, er Nano faktisk morsomt!

Åpent brev til læreren

Kjære Marianne (om du leser dette)!

Jeg elsker pensumlista di! Tror ikke tyskelevene dine sier det til deg nok, så jeg tok på meg oppgaven.

For, altså, jeg begynte med å lese Helle Helle, og hun var god. Eller, novellene hennes da, om man skal være presis. Og det skal man jo når man skriver.

Så fortsatte jeg med å tog-lese meg gjennom Naja Marie Aidt. Og det likte jeg endre bedre.

Og da gjenstår bare best av adjektivsbøyningen. Og der vil jeg plassere Ingvild H. Rishøi og La stå. Nå vet jeg ikke om jeg tør lese videre på lista di, for herfra kan det bare gå nedover. Og det sier jeg i full visshet om at både Hemingway og Askildsen gjenstår.

(For de av dere som ikke er Marianne: Marianne skulle holdt novelle-kurs førstkommende helg, og sendte ut pensumliste på forhånd. Kurset er dessverre utsatt, men gode lesetips trenger ingen grunn til å følges. Her er forøvrig lista jeg skriver om i sin helhet. Og som flinkis-eleven jeg er, har jeg da lest hele samlinger, ikke bare enkeltnoveller som lista sier:

Blinddøra av Hans Herbjørnsrud fra samlingen Blinddøra
Et deilig sted av Kjell Askildsen
Thomas av Kjell Askildsen
Bulbjerg av Naja Marie Aidt fra Bavian
Søndag av Naja Marie Aidt fra Bavian
Mere kaffe av Helle Helle
Indsamling av Helle Helle
Min tante døde av Helle Helle
Syltning av Helle Helle Alle tekstene fra "Biler og dyr"
Att döda ett barn av Stig Dagerman
Hills like white elephants av Ernest Hemingway
Hilsen Julie av Ingvild Rishøi
Ariel av Ingvild Rishøi Begge fra samlingen "La stå"
Stockholm av Bjarte Breiteig)

Jeg er ganske sikker på at jeg har lest ihvertfall ei novelle av Rishøi før, men takker hjertelig for påminnelsen. For disse tekstene traff meg akkurat der god litteratur skal treffe. Jeg måtte lese dem én og én for å gi dem tid. Jeg gjør aldri det, jeg pløyer gjennom. Men ikke nå.

Hun har sitt eget språk, Rishøi. Det frister å kalle det poetisk, men da føler jeg at jeg må forklare hva som gjør det poetisk, og det kan jeg ikke. Men der noe språk føles som påklistra utapå-språk, er Rishøi langt under huden på meg. Og ikke bare det. Hver novelle har sitt eget språk, bærer preg av personen som forteller. Og det er det jeg liker så godt.

Og jeg liker at det framstår så barnslig. Eller riktigere: barnlig. Selv om hovedpersonene ikke alltid er barn, så husker de godt hvordan det var å være det. Og de preges alle av hendelser fra barndommen. Samtidig er temaene langt fra barnslige. Novellene er befolket med mennesker som har opplevd store ting, viktige ting, vonde ting. Men det skrives om på en måte som prøver å dysse ned, gjøre normalt.

Første og siste novelle henger sammen, rammer inn samlingen, og for å gjenta meg selv: jeg liker det også.Så mye at jeg stjeler knepet selv. Jeg synes du har laget en strålende pensumliste, kjære skrivelærer.

Og her, du kan få ett eple i samme slengen ;)

Klem,

Elisabeth

Tid til å skrive?

Det sa jeg så fint i juni da jeg sa opp jobben og skulle gå over i deltidsstilling.
Selve overgangen skjedde i midten av august, men denne tiden jeg skulle kjøpe meg, har jeg sett lite til.

I september var ferituren til England den eneste grunnen til at jeg ikke hadde timer nok til å kunne kalle det full stilling.
I oktober leverte jeg timeliste på 183 timer.

I tillegg har jeg så smått begynt å frilanse litt igjen. Seks oppdrag har det blitt til nå. Og jo visst, journalistikk er jo også skriving. Men ikke den typen skriving jeg snakket om i juni.

Summa sumarum har jeg faktisk jobbet mer siden jeg sa opp jobben.
Samtidig trives jeg mye bedre, så det kjennes ikke sånn ut.

I dag sitter jeg som jeg har gjort resten av uka. Med pekefingeren på knappen til NaNoWriMo og lurer på om jeg skal melde meg på. Den eneste grunnen til at jeg ikke har gjort det allerede, er min lave tiltro til egen gjennomføringsevne. 50 000 ord på en måned? Fra denne siden av november ser det ut som et litterært Mount Everest.

Men man kan kanskje ha en fin tur om man bare kommer et stykke på veien?

Naja Marie Aidt: Bavian

Novellekurset jeg skulle på er utsatt, men jeg fortsetter med hjemmeleksene. Kurs eller ikke, jeg prøver uansett å skrive noveller. Det er fint å kunne inspireres av noen som gjør det bra.

Og blant dem er så absolutt danske Naja Marie Aidt. Jeg har akkurat lest ferdig samlingen Bavian, og er begeistret. Jeg liker de litt odde situasjonene mange av karakterene hennes befinner seg i. Det er mange familiære forhold, men alt er liksom litt på skakke, det er ingen happily-ever-after-Disney-stemning her. Det vakre går hånd i hånd med det ekle og min sympati hører sjelden hjemme hos hovedpersonene.

Som alltid i en samling liker jeg noe bedre enn resten. I Bavian står teksten Store træers grønne mørke fram som en klar favoritt for min del. En mann med et spesielt forhold til trær, en ung kvinne han møter i parken, sår tilnærming og et keitete svik. Dette er historien jeg kommer til å huske fra denne boka!

Jorden rundt - Nord-Amerika

Det er rart med fordommer. Uten å ha lest et eneste ord av Paul Auster, og knapt et ord om Paul Auster, hadde jeg en bestemt tanke om at hans bøker ikke var for meg. Den eneste grunnen til at Illusjonenes Bok fikk være med hjem fra biblioteket, var at det var den eneste av oktobers tre Jorden Rundt bøker som var inne den dagen jeg var der. Og etter å ha avbrutt mitt septemberforsøk (Åndenes Hus), var jeg sta og ville ikke gi meg for andre måned på rad.

Så viser det seg altså at Paul Auster definitivt er noe for meg. Hvor har jeg fått alle mine motforestillinger fra? Jeg aner ikke. Jeg leste de første siden med skepsis og en forventning om at jeg ville begynne å kjede meg hvert øyeblikk. Gradvis forsvant skepsisen, og i stedet ble jeg sittende fast i fortellingen uten ønske om å slite meg løs.

Jeg sliter derimot med å finne noe halvveis fornuftig å si om leseopplevelsen. Mine forsøk på å si noe om boka ender istedet opp som lange gjenfortellinger av handlingen. Jeg ser det som et tegn på at fortellingen både fenget og fanget. Kanskje burde jeg ventet lenger før jeg skrev noe, fått boka litt på avstand?

En kortversjon av handlingen kommer likevel her: David Zimmer, litteraturviter, har mistet kona og begge sønnene i en flyulykke. I et forsøk på å drukne sorgen i arbeid skriver han ei bok om filmene til stumfilmskaper Hector Mann, som forsvant sporløst en gang på slutten av 20-årene. En dag får Zimmer et brev fra ei dame som hevder å være Manns kone og at han fremdeles lever. Herfra flettes narrativene om Zimmer og Mann sammen, og hvem som egentlig er hovedpersonen, er jeg litt i diskusjon med meg selv om.

Zimmer, som er jeg-personen, er nemlig ikke den jeg opplever som bokas sentrale karakter. Den boka egentlig forteller om er Hector Mann. Jeg leser Zimmer bare som en fortolker i en rammefortelling, og får aldri helt sympati med tragediene i hans liv.

Hector Mann derimot, er annerledes. Hans liv egner seg som biografi. Og det at Auster har valgt å fortelle hans historie gjennom Zimmers begrensede tilgang på informasjon, gjør Mann bare mer mystisk. Jeg liker også at Manns personlighet i stor grad kommer fram gjennom særdeles detaljerte skildringer av filmene hans. Jeg føler jeg har sett dem sammen med Zimmer, skildringene gir meg helt konkrete, visuelle bilder i hodet.

Jeg har hatt Orakelnatt av Auster stående ulest i bokhylla i en liten evighet. Jeg tror kanskje det er på tide å gjøre noe med det.

Har - har ikke?

Jeg liker å innbille meg at jeg har kontroll på min stadig voksende boksamling. At om jeg ikke faktisk har lest alle bøkene mine, så vet jeg ihvertfall at de er der. Nå har jeg nesten lest ferdig Naja Marie Aidts novellesamling Bavian som jeg lånte på biblioteket forrige uke. Attpåtil på dansk, fordi det var bare det de hadde. Og hva så jeg i bokhylla mi i går kveld? Du gjettet det. Naja Marie Aidt: Bavian. I norsk oversettelse. Lurer på når den havnet der?

Tanker om egen blogging

Jeg startet bloggen min i juni i fjor som et spark bak til meg selv. Da hadde jeg ikke lest en eneste bokblogg. Jeg hadde noen vage tanker om hva jeg skulle skrive her, men først og fremst var tanken i det hele tatt bare å skrive noe. Og å lese mer.

Jeg skulle ikke skrive bokanmeldelser. Tenkte at om man vil lese det, er det mange steder man kan finne dem. Og det finnes så mange anmeldere som gjør det bedre enn meg. Jeg hadde en idé om å føre en samtale med bøkene jeg leste. Med det mente jeg at jeg ikke skulle skrive om selve boka, men heller om hva den fikk meg til å tenke på, hva den betydde for meg. Og de aller første innleggene mine, er spede forsøk på dette.

Nå, halvannet år senere, ser bloggen helt annerledes ut enn jeg hadde tenkt meg. Og jeg tror grunnen er enkel: Så fort jeg begynte å skrive en bokblogg, begynte jeg også å lese andre bokblogger. Og jeg ble påvirket. Nå er hoveddelen av det jeg skriver og legger ut anmeldelser. Jeg sier ikke at det er negativt, bare annerledes enn det jeg så for meg da jeg begynte. Og jeg har hele tiden hatt i bakhodet at det er midlertidig. En måte å gjøre det på til jeg finner ut hvordan jeg egentlig vil skrive bloggen min.

Og hvis det er på en annen måte enn jeg gjør det i dag, er det kanskje på tide å finne det ut? Halvannet år må være lang nok læretid. Å blogge er faktisk noe jeg gjør for min egen del. Fordi jeg liker å utfordre meg selv til å sette ord på tanker, og akkurat det synes jeg kanskje ikke jeg er flink nok til å gjøre.

Å skrive anmeldelser, gir meg noe. Jeg merker at det får meg til å lese bøker på en annen måte. Jeg er mer til stede i lesingen, om det gir noen mening?
Jeg har med andre ord ingen planer om å slutte å skrive anmeldelser. Men jeg har lyst til å gjøre dem til Bokstavelig talt-omtaler. De skal ikke på trykk i noen avis, det er kun meg selv som skal stå inne for det jeg skriver. Så hvordan ser en slik omtale ut?

Det er noe jeg vil tygge litt på de neste dagene.






(Kimen til dette innlegget ble forøvrig født etter å ha lest kommentarfeltet til denne posten hos Vixxtoria)

Er julaften flyttet til 20. oktober?

I postkassa mi lå det idag en pakke med velkjent fasong. Hva har jeg glemt å avbestille nå da? var første tanke som slo meg, eller Hva har jeg bestilt og glemt at jeg venter på?

Men det var ingen av delene. I steden var det en gratis bok fra Litteraturklubben som takk for at jeg hadde registrert meg på nettet. Noe jeg egentlig ikke har gjort, men går ut fra at det har skjedd automatisk siden jeg var medlem i bokklubben Epp, som nå er blitt gjort om til Litteraturklubben. Jeg takker, bukker og ønsker Ingvar Ambjørnsens Opp Oridongo velkommen i bokhylla.

Helle Helle - Biler og dyr

Om en måned skal jeg tilbringe ei helg på novellekurs, eller novelle-workshop, kall det hva du vil. Før det har vi fått hjemmelekse, en hel smørbrødliste med noveller vi skal lese for å ha en felles referanseramme og diskutere ut fra.

Det er fint synes jeg. Jeg har lest lite noveller. Jeg har en tanke i bakhodet om hva som er en novelle, men det er først og fremst basert på en liste med regler satt opp av flere norsklærere gjennom mange års skolegang. Ut fra det jeg faktisk har lest, føler jeg kartet ikke alltid stemmer med terrenget. Og det er deilig med ei leseliste for inspirasjon.

Helle Helle er en forfatter jeg aldri har lest noe av, men som jeg alltid har tenkt jeg ville like ut fra det jeg har lest om henne.

Det stemte bra.

Biler og Dyr er bare 100 sider, men rommer 16 noveller. Jeg liker stemningen i dem. Det er hverdagssituasjoner som skildres, men hele veien er det noe som ikke stemmer. Noe som ligger under og skurrer, men ikke nevnes. Setningene er korte og nøkterne, det er ingen store følerier som skildres, bare handling og overfladiske beskrivelser. Likevel er jeg aldri i tvil om hvilken sinnsstemning karakterene i tekstene hennes er i.

Det er godt skrevet og jeg koste meg mens jeg leste. Men tror likevel ikke dette er historier jeg kommer til å bære med meg i lang tid framover.

Fordi jeg fortjener det

De siste fire dagene har jeg jobbet tilsammen 49 timer. Legg til 50 minutters reisetid hver vei, og det gjenstår lite tid til annet enn å dusje og å sove. Har greid å lese et par sider på senga hver dag før jeg har slokna, men det er alt.

I dag har jeg helt fri, og store planer om å slappe av i sofakroken. Noe som passer fint siden både Vinduet og Vagant datt ned i postkassa mi i løpet av uka, og på tirsdag var det ei dame på toget som ga meg Kamille fordi hun hadde lest det ut.

Helgekos!

Jesper Knallhatt: Baade og

70 sider inne i boka, og leser med markeringstusj og blyant. De eneste bøkene jeg har behandlet sånn, har vært pensumbøker under studietiden. Og stort sett ikke en gang da. (Jeg lånte mesteparten på biblioteket, og gikk gjennom tre år på høyskole nesten uten å kjøpe bøker.)

Konseptet er som følger:
I år 2035 har noen funnet et etterlatt manuskript fra 2005 på en gammel laptop. Manuskriptet er skrevet av Jesper Knallhatt og har form av en dialog mellom to fiktive karakterer, en pensjonert TV-produsent og en ung, kvinnelig journalist som prøver å intervjue ham.

Jeg siterer fra coveret:
Baade-Og er et bogværk på i alt fem bind. Denne bog er den første af de fem, den udkom i 2005, og den sidste bog er planlagt til 2009. Idéen med bøgerne er at skabe debat om vores fælles fremtid: Hvad vil vi med os selv som menneskehed?

Mer utfyllende omtale kommer når jeg har lest hele.

Skrive alene

Jeg leser om å skrive igjen. Vet ikke om jeg tror jeg lærer noe av alle disse bøkene. Ettervert begynner det meste å være kjent. De gjentar hverandre. Eller sier det stikk motsatte. De sier akkurat det jeg vil høre, og jeg later som jeg er overrasket. Får tårer i øynene og nikker "ja". "There is no such thing as discipline. Only need." Og litt senere: "The goal and the fruit of true discipline is completion. The completion of the work of art." Jeg er en kunstner. Jeg føler meg ikke som en kunstner. Jeg tenner telys og heller opp vin i et glass, håper det skal hjelpe. Livet mitt er ingen novelle, jeg må slutte å vente på vendepunktet. Jeg sitter med laptopen i fanget og er en klisjé. Jeg lukker øynene, skal tenke tilbake og la bildene flyte forbi. Jeg sovner. "Show, don't tell", men eksemplene er fra bøker jeg ville gitt opp etter få sider. Det hele begynner å bli krampeaktig. Hva vil jeg med denne boka? Den er en stemme som forteller meg ting jeg allerede vet. "A writer is someone who writes." Så mye bedre det ordet er på engelsk. Hva skal man kalle seg på norsk når ordet forfatter er for stort for munnen? Jeg er en skriver, en skrivende, jeg skriver. Jeg bytta jobb og gjorde det offentlig. Jeg har sagt det høyt, med rødmende stemme. Jeg skriver. Jeg gir meg selv tyn fordi jeg ikke skriver. Jeg skriver blogginnlegg. Jeg skriver brev. Jeg skriver små snutter uten retning. Jeg skriver dette. Jeg får spørsmål om hvordan det går med boka mi. Jeg sier jeg ikke skriver. Vil gjemme meg. Det er ingen bok. Men det er ord. Andre ord. Og bøker som denne dytter meg ned i sofaen og plasserer laptopen i fanget mitt. Jeg skriver. Hva annet kan jeg kalle det? Jeg trykker på tastene og bokstavene gir mening. Ett ord om gangen. Det er ingen annen måte.

Sofi Oksanen - Utrenskning

Jeg leste Stalins Kyr tidligere i år, men ble ikke overbevist. I kommentarfeltet ble jeg oppfordret til å gi Oksanen en ny sjanse med Utrenskning. Det tok noen måneder, men nå har jeg lest den. Og denne gangen blir omtalen en helt annen.

For her er det mer av alt jeg likte i den første boka. Og det jeg ikke likte, er vekk. Der Stalins Kyr dro i alle retninger på en gang, er Utrenskning stram og konsentrert. Den har en rammefortelling med to underliggende fortellinger som gradvis avsløres underveis. Det høres banalt ut når jeg oppsummerer det sånn, men det funker som bare det.

Nå er jeg nemlig revet med fra start til mål. Aliide og Zara er begge kvinner med sterke historier som jobber hardt for å skjule dem. Oksanen fletter dem sammen på mesterlig vis, og etterhvert begynner man som leser å skjønne hvordan de henger sammen. Alle de små detaljene i skildringene gir innsikt og gjør det hun skriver troverdig, og det enkle, konkrete språket kler teksten.

Handlingen utspiller seg dels under krigen, dels under den sovjetiske okkupasjonen og dels på begynnelsen av 90-tallet. I Estland og noe i Russland og Tyskland. Kontrastene er store, men lite er svart eller hvitt. Det meste foregår i gråsoner, og sympatier havner lett i vrangstrupa.

Dette var rett og slett en sterk og god bok, som jeg gladelig anbefaler videre.

Marjane Satrapi: Persepolis 2

Jeg startet dagen i dag på biblioteket, og ble minnet på at jeg bare hadde lest den første Persepolis boka da jeg så den i ei hylle. Nå har jeg lest ut denne andre i ett strekk, og er enda mer begeistret enn jeg var forrige gang.

I denne andre boka forteller Satrapi om fire år i Østerrike og om hjemkomsten til Teheran. Det handler om å vokse opp, om en tenåring i identiteskrise som forsterkes av ikke å høre til i samfunnet hun lever i. Først i Østerrike dit hun kommer som en fremmed. Deretter å føle seg fremmed i sitt eget land fordi hun etter fire år i utlendighet plutselig skiller seg ut også der. Samtidig er det også krass regimekritikk og en sterk personlig historie som fortelles.

Jeg tar meg i å tenke at Persepolis-bøkene, på tross av å være lite barnevennlige, ville gjort seg som pensum i skolen. Kulturforståelse banket inn når man er som mest påvirkelig.

Kanskje som en hviskende stemme i en kassettspiller under senga i ekte Aldous Huxley stil? (Det er blitt mange år siden jeg leste A Brave new World, men det var sånn de hjernevasket alle fra spedbarnsaldre, var det ikke?)

Litt reklame...

Min blogg, da kan jeg reklamere for hva jeg vil. Og siden et par lesere kommenterte at de var interesserte i skrivekurset jeg var på i helgen, benytter jeg nå anledningen til å reklamere for det neste.

Det skal holdes i Oslo enten 15. eller 16. oktober, klokka 11-17. (Jeg er usikker fordi Marianne har skrevet 16. på Facebook, men 15. når hun kommenterte her på bloggen min igår, men med klokkeslett på dagtid høres jo lørdag 16. mest sannsynlig ut.) Pris og sted er ikke helt avklart enda, men man kan melde sin interesse til Marianne på mail marianneteie@runbox.no, så får du all informasjonen du trenger derfra.

Kurset er en ny utgave av det jeg akkurat var på, og har temaet "Åpninger". Som jeg skrev, fokuserte vi på friskrift, en teknikk som går ut på å skrive uten å sensurere seg selv i en gitt periode. Med bare seks timer til rådighet passer det bra, det er begrenset hvor mye man rekker å gå i dybden på så kort tid. Jeg liker det. Ofte overrasker jeg meg selv med å ha skrevet ting jeg aldri ville trodd jeg selv kunne kommet på. Denne arbeidsmetoden gjorde også at kurset inneholdt lite teori og mye skriving, og jeg var ihvertfall veldig inspirert da jeg kom hjem etterpå.

Marianne selv er en veldig erfaren skrivekursdeltaker, hun er engasjert og full av meninger og veldig flink til å kommentere tekster. Og veldig lite skummel, så det er bare å melde seg på ;)

Joe Abercrombie: Best Served Cold

"Men HURRA så heldig du er: Han har skrive ei fjerde bok frå same univers, der du møter igjen nokre av dei same karakterane.

Best served cold.

Og den er også god! "

sa Avil da jeg skrev om The First Law trilogien.
Hun hadde selvsagt helt rett.

Tror faktisk jeg vil gå så langt som å si at Best Served Cold er enda bedre. Den er ihvertfall enda ett hakk mørkere.

Boka handler om leiesoldaten Monza Murcatto som blir sveket av sin arbeidsgiver og sverger blodig hevn. Hun samler en gjeng mer eller mindre tvilsomme hjelpere og deretter går det, helt bokstavelig, slag i slag. Det er spennende, hensynløst og blodig til siste side. Og tidvis så heftig at jeg håpet dresskledte pendler-menn ikke leste over skuldra mi på toget.

Det er tre ting som gjør at jeg elsker denne boka:
For det første er den herlig full av svart-svart humor.
For det andre har Abercrombie skapt noen fantastiske karakterer som trer fram som langt mer enn ord på et ark.
For det tredje er han ikke redd for å skade karakterene sine. Noe som gjør fortellingene både mer realistiske og ikke minst mindre forutsigbare. (Du vet det kommer til å gå bra med Harry Potter og at Frodo kommer til å lykkes. Du er aldri helt sikker på hvem som overlever Murcattos vendetta, om noen.)

Liker du mørk fantasy og har ikke lest Abercrombie, gjør noe med det!
Har du lest Abercrombie og har noe lignende å anbefale meg, kom med det!

Skrivekurs - igjen

Igår var jeg på mitt andre skrivekurs for året. Eller noensinne, om man ikke regner Forfatterstudiet i Bø som et skrivekurs. Noe som ville være ganske urettferdig mot Forfatterstudiet, når jeg tenker meg om, så jeg trekker det tilbake.

Uansett. Jeg møtte Marianne på skrivekurs på Nansenskolen i sommer. På toget på vei hjem fortalte hun at hun hadde lyst til å holde sine egne skrivekurs. Og for noen uker siden dumpet en invitasjon til hennes "pilotskrivekurs" ned i min facebook postkasse. Så igår lot jeg svigerbesøk fra Sverige være svigerbesøk og troppet opp i Oslo med skriveblokk, blyant og et bilde av meg selv (det skulle brukes i en oppgave).

Det ble en dag med mange åpninger. Vi var syv elever og én veldig engasjert lærer. Fokus på dagen var friskriving. Å leke, ikke sensurere seg selv, å komme igang. Marianne hadde et vell av oppgaver parat, jeg har en mistanke om at vi bare rakk en liten brøkdel.

Seks timer senere forlot jeg Oslo med skrivekrampe, masse ny tekst i min skrivebok og tonnevis av inspirasjon til å jobbe videre. Marianne har lovet flere kurs i høst. Sannsynligvis vil det neste dreie seg om noveller og gå over en helg for å få tid til å gå dypere inn i tekster. Jeg gleder meg allerede.

Shopoholic?

Mye shopping blir det ikke på tur med en samboer med butikk-vegring. Men litt mer lesestoff ble med meg hjem fra England likevel.

Joe Abercrombie - Best Served Cold hadde jeg tenkt å kjøpe før jeg dro og ha med som lesestoff. Det rakk jeg ikke, dermed ble Waterstones redninga. I Canterbury var jeg inne i en bokhandel der alt var billig-billig, men det var starten på en lang gåtur og jeg orket ikke bære... Dermed ble det bare to bøker: en om vampyrer og en om rosekrigene.

Resten av nyinnkjøpene er guidebøker fra noen av stedene vi har besøkt. De har alltid så mye bedre bilder enn jeg noengang greier ta.

Og den fineste av dem alle, står det ingenting i. En nydelig, skinninnbundet skrivebok med håndlaget papir inni. Så fin at jeg sannsynligvis aldri kommer til å finne noe jeg har å skrive ned verdig til å noteres i den...

England - kjempers fødeland

Vi har hatt en drømmeferie, min drømmeferie for å være mer eksakt, der septembersola har fulgt oss rundt i landet og paraplyene stort sett fikk hvile. Vi har trasket og gått gjennom historiske steder, med kamera rundt halsen som ekte turister. Vi har sust avgårde på motorveier og krysset landet både på tvers og på langs (ihvertfall hvis du legger litt godvilje til). Vi har kjørt rundt på smale, smale landsbyveier som kunne vært klippet rett ut av Postmann Pat. Vi har nytt godt av venners gjestfrihet, sovet godt i et hotell med røtter fra det 15. århundre og like godt på et annet. Vi har spilt Guitar Hero og vært på kino. Blitt ønsket god morgen av en ellevill hund. Spist full english breakfast og fish n'chips (ihvertfall har én av oss gjort det...) Kjørt på feil side av veien uten problemer. Gått en laaaaang omvei i Bath. Spist Cookie Dough dessert på Pizza Hut. Tilfeldig utvalgte snapshots.

Det har vært historisk mer enn litterær sightseeing for oss. Vi har sett Royal Pavillion i Brighton. En helt utrolig bygning, herlig malplassert og gjennomført overdrevent.

I Hampton Court Palace møtte vi Henry 8 på dagen han giftet seg med sin sjette kone, Catherine Parr.

Vi besøkte Hever Castle der Henrys andre kone, Anne Boleyn, vokste opp. Fint slott, men smekkfullt av turister, så vi gikk i kø gjennom hele. Dermed ble den fantastiske hagen høydepunktet. Selv om den nok hadde vært enda finere litt tidligere på året.



Katedralen i Canterbury ga ly for den eneste skikkelige regnskura vi hadde.


Dover Castle kommer ihvertfall min kjære sambo til å huske som stedet med alle trappene. Mye å se, mange skritt. Rekonstruerte møbler i farger som minnet om barneleker. Vanskelig å se for seg at det faktisk var sånn det var. Lett å se for seg at alt gammelt er falmet, sprukket og utstilt i en monter.


Roman Baths i Bath. Imponerende byggverk. Får meg til å le av at mennesker i dag tror vi er så mye mer avanserte enn mennesker som levde for 2000 år siden.


Vi droppet Stonehenge og dro til Avebury, ofte kalt "the other Stonehenge". Varm sol og et fantastisk lys over landskapet den dagen. Herlig, avslappet stemning. Ro. Svært område og digre steiner. Og sauer som ikke brydde seg det døyt om hvor lenge steinene hadde stått der så lenge de var gode å klø seg på.




På vei til Salisbury snublet vi over Old Sarum Castle og unnet oss en ny spasertur i solskinnet. Her krevdes litt mer fantasi enn under besøket av de andre slottene, det var ikke mye igjen å gå etter. Men utsikten over gressplenen der man kunne se omrisset av den gamle Salisbury-katedralen var flott. Og etter besøket her, bestemte vi oss for at vi hadde sett nok for en dag og droppet selve Salisbury.



Da vi dro nordover siste helga, var vi litt mette på sightseeing. Vi var dessuten i York for to år siden, så det hoppet vi over denne gangen. Men en tekstmelding om en "plumbing emergency" fikk oss til å tilbringe noen timer i Thirsk mens vi ventet på at rørleggeren skulle bli ferdig. Der så vi blant annet denne kirken, før vi satt oss på en benk med hver vår bok i solskinnet.

Youtube på en lørdag

På torsdag hadde jeg tenkt å legge meg tidlig, jeg skulle bare se ett youtube-klipp først. Og før jeg visste ordet av det, hadde det gått to timer.

Sånt skjer hele tida. Jeg ser ett klipp, som lenker videre til noe annet som ser interessant ut, som minner meg på noe jeg må søke opp, som lenker videre til...

Uansett, veien ledet meg på et eller annet tidspunkt til dette klippet av Janis Ian som synger At Seventeen. En nydelig sang jeg har hørt mange, mange ganger før.

Men det som gjør dette klippet, er monologen før hun synger. Det virker som hun har fått spørsmål om hun noensinne blir lei av å spille akkurat den sangen. Og svaret hennes er helt fantastisk. Vel verdt 1 minutt og 22 sekunder av din dag. (Eller 6 minutter og 39 sekunder, så får du med deg sangen også.)

De gamle romere - og noen tanker

I ferien leste jeg om antikkens persiske rike. Nå er turen kommet til romerne. Akkurat nå, mer presist Keisertidens Roma - Daglig liv i det første århundre av Jerome Carcopino, en bok jeg plukket med meg på en feriedag luskende blant bibliotekets hyller.

Denne boka er virkelig midt i blinken for meg. Jeg elsker bøker som skildrer historien som noe annet enn en oppramsing av hendelser og årstall. Bøker som prøver å gjøre menneskene synlige, som gjør det mulig å drømme seg bort.

Men jeg må innrømme at først ble jeg litt i stuss. Det var noe med fortellerstemmen i boka jeg ikke fikk til å stemme. En holdning jeg ikke er helt med på. Litt som om Carcopina har hodet godt lent tilbake og betrakter verden med et blikk som slanger seg langs neseryggen og ser det hele ovenfra og nedover.

Det var til slutt ordet "muhammedaner" som fikk meg til å bla om til tittelsiden og se på utgivelsesåret. 1939. Dermed falt en del biter på plass. Og boka fikk plutselig en dobbel historisk betydning, fordi den sier noe både om tiden den handler om og tiden den er skrevet i. Og om utviklingen, eller mangelen vi har hatt på den, siden da.

Nå er jeg litt over halvveis, og det er én ting som har slått meg:
Carcopini skriver om tiden han karakteriserer som høyden av romertiden. Men han understreker mange tendenser han mener er begynnelsen på slutten. Tegn på at samfunnet er i forfall.

Selv trekker han ingen sammenligning med sin egen tid (ihvertfall ikke så langt jeg har kommet), og elementene han peker ut som tegn på forfall var trolig heller ikke påtrengende tilstede i hans samtid. Men for meg som sitter og leser dette 70 år etterpå, er fellestrekkende med det jeg kan se rundt meg påfallende. Og faktisk litt skremmende.

For det første skriver han, med dårlig skjult forakt, om skilsmissestatistikken i denne tiden. Han mener brudd av familebånd er destabiliserende for samfunnet og dermed et klart tegn på forfall. Fellestrekket til idag er åpenbart.

Han beskriver et samfunn der store deler av befolkningen er arbeidsledig, men heller ikke trenger arbeide fordi staten sørger for at de får det de trenger likevel. Nå skal jeg ikke påstå at dagens velferdsstat er et svakhetstegn for vårt samfunn. Men likheten er så absolutt til stede.

For det tredje skriver han om hvordan religionen har sluttet å ha en personlig betydning for folk flest, men at ritualene den innebærer fremdeles pågår. Som alle mennesker idag som kun er i kirken for dåp, konfirmasjon og begravelse. og kanskje på julaften.

Han skriver om folks opptatthet av materielle goder og alt som skulle til for å opprettholde romernes luksuriøse vaner.

Og i kapittelet jeg har kommet til nå, skriver han om betydningen av sirkus. Å holde folket fornøyd med en stødig strøm av harmløs underholdning så de ikke kjeder seg. Parallellen til dagens reality TV, endeløse strøm av meningsløs informasjon, Hollywood osv er enkel å trekke.

Ut fra det jeg har lest så langt, ser Carcopino på kristendommen som redningen. Ikke for romerriket, men for samfunnet. Han hever kristendommen på sikt bragte moral og stabilitet inn i et samfunn stadig mer preget av umoral og stagnasjon.

Hvis jeg skal trekke sammenligningen til vår tid helt ut og tolke det dit hen at vårt samfunn er i ferd med å råtne på rot, lurer jeg på hva jeg skal sette i kristendommens rolle. Hvis alt går i bølger og vår sivilisasjon er i ferd med å trekke seg tilbake, hva vil istedet rulle inn som neste bølge? Spennende tanker å bruke sommerkveldene til å tenke på. Og jeg vet hva jeg tror.

Drømmerier og planlegging

Her er siste investering på bokfronten, og også boka jeg har kost meg med de siste dagene, Lonely Planets England guide.

Jeg har nemlig fremdeles en hel ferieuke igjen. Med litt strekk i den ene enden, skal den tilbringes som en ni dagers rundreise i England sammen med min kjære.

Da må det selvsagt planlegges. Ihvertfall litt.

Etter én dag blafrende gjennom sidene i denne boka, har jeg allerede innsett at ni dager er altfor lite til alt jeg har lyst til å gjøre. Særlig når begge helgene er bortbestilt til vennebesøk. (Et bevis på at World of Warcraft er mer sosialt enn å se på TV.)

Jeg er nok mer en gjennomsnittlig anglofil. For meg er England stedet jeg stadig vender tilbake til, landet jeg har forelsket meg i. Dette blir faktisk tredje turen bare i år, men det blir også det lengste oppholdet jeg har hatt i landet så langt. Sannsynligvis leier vi bil og kjører litt rundt iløpet av de fem dagene vi foreløpig ikke har konkrete planer.

Jeg tror det blir mest Sør-England denne gangen. Så får Nord-England og Skottland bli neste tur?

Joe Abercrombie - The first law trilogy

Hva jeg liker å lese går ofte i perioder. Med unntak av Song for Eirabu, som jeg fikk til jul og leste i januar, er det over et år siden jeg hadde forrige fantasy-leseperiode. Da leste jeg Ian Irvine, 11 tjukke bøker i strekk. Denne gangen har det altså vært Joe Abercrombie. Og tre bøker kjentes for lite. Ikke fordi historien føltes uferdig eller manglende. Bare fordi jeg ikke ville forlate dette universet.

Fra starten følger vi tre personer:
Logen Ninefingers, en viking-aktig kriger. Jezal dan Luther, en bortskjemt og selvopptatt adelsmann. Sand dan Glokta, en forkrøplet torturist. Utover i serien utvides persongalleriet med noen flere synsvinkler, men sier ikke mer i redsel for å røpe for mye.

Dette er ingen "snill" fantasy der de gode aldri gjør noe umoralsk og de onde ikke har en moralsk dråpe blod i kroppen og derfor kan meies ned uten skrupler (eller omvendes). Det er heller en samlig med mennesker som hver og en har sin personlige agenda og handler ut fra den. Hvor sympatien havner, har mer med synsvinkelen å gjøre.
Det liker jeg.

Det er blod, gørr og maltrakterte lik. Det er intriger, svik og skitne triks. Det er spirende romanser. Det er store slagscener, og de mindre kampene. Det er gode dialoger med noen treffende one-linere som fikk meg til å le høyt og måtte forklare meg for omgivelsene. (Noe som ikke alltid var like lett... "Eh, det var bare noe hovedpersonen sa mens han delte en annen fyr på midten...")

Plottet driver lesingen framover og gjorde bøkene vanskelige å legge fra seg. Veldig vanskelige. Noen ganger legger bøkene opp til *trommevirvel* AVSLØRING!! .. og jeg har skjønt hva som skal avsløres for lenge siden, fordi det har vært gitt mange og tydelige hint.
Andre ganger skjønner jeg at noe er i gjære, men ikke akkurat hva. Som leser sitter jeg igjen med en fin balanse av å føle meg smart og å bli overrasket.

Klimakset er storslått og overdrevet, som det pleier å være i fantasy, men sobert nok til at jeg følger den indre logikken. Og avslutningen samler alle trådene.

Ar ikke så mye annet å si enn å stikke tomlene i været og anbefale, om du liker fantasy av den litt mørkere sorten.