Jorden rundt - Finland/Estland

Jeg bestemte meg for å være med på Lyrans litterære jorden rundt reise i år.

Teknisk sett begynner ikke reisen før i morgen, men jeg har tjuvstarta litt. Første stopp er Øst-Europa, der Lyran har sneket inn finsk-estiske Sofi Oksanen og hennes debutroman Stalins Kyr. Jeg liker tittelen. Jeg liker også det svenske coveret veldig godt, mens jeg synes det norske blir kjedelig ved siden av. Særlig etter å ha lest boka.

Jeg må innrømme at jeg slet med å bli klok på Stalins Kyr. På samme måte sliter jeg nå med å finne ordene som kan beskrive den. Det mest dekkende er kanskje likevel kontrastfylt. Øst og vest. Innenfor og utenfor. Intimitet og fasade. Spiseforstyrrelser og sult i sibirske arbeidsleire. Liker og liker ikke.

Stalins kyr handler om Anna som vokser opp i Finland med finsk far og estisk mor. Samtidig forteller den historien til både Annas mor (Katariina) og bestemor (Sofia). Det blir mange synsvinkler og etterhvert mange navn. Og det hjelper lite når Anna noen ganger kaller seg selv "jeg" og andre ganger "Anna". Etterhvert leste jeg det som at "jeg" delen av Annas synsvinkel er nåtid, mens "Anna" delen handler om barndommen. Litt mindre forvirring etter det. Kanskje er det jeg som har vært en ukonsentrert leser?

Det er isåfall synd. For jeg likte det boka handler om veldig godt. Jeg synes det er kjempespennende å lese om Annas barndomsminner fra reiser til Sovjet-Estland. Alle de små detaljene som viser fram samfunnet som ligger milevis fra min egen virkelighet. Varemangel, illegal økonomi, alle hindringer og omveiene man tar for å komme rundt dem. Jeg liker å lese om alle skjebnene boka tegner omrisset av og om hvordan de som fra utsiden ser ut til å være dem som kommer best ut av det, kanskje ikke gjør det likevel. Jeg er ikke like begeistret for de delene av boka som handler om Annas alvorlige spiseforstyrrelser, uten helt å kunne sette fingeren på hvorfor. Kanskje er det så enkelt som at jeg liker delene fra Estland bedre, og ser nåtidskapitlene som pausefyll mens jeg venter på det jeg liker best.

Ei bok har to sider. Hva den forteller og hvordan den forteller det. Jeg tror grunnen til at jeg ikke greier uttrykke konkret hva jeg mener om Stalins Kyr, er at jeg er delt. Jeg liker hva den forteller, jeg er mindre begeistret for hvordan. Jeg synes språket er helt greit, men ikke fengslende. Jeg synes teksten innimellom hiver meg hit og dit som en kasteball og jeg får aldri helt flyten. Noen ganger føler jeg at jeg leser en oppsummering mer enn en roman, at noen prøver å fortelle meg alt på en gang og at jeg derfor ikke får med meg halvparten. Samtidig er jeg veldig fascinert av detaljer, av situasjoner, av portretter både av personer og av epoker. Jeg inspireres til å ville lære mer, lese mer, forstå mer. Jeg hadde aldri lyst til å gi opp og ikke lese den ferdig. Men jeg hadde heller aldri et behov for å måtte lese videre akkurat nå, som jeg har med enkelte andre bøker.

Jeg er på ingen måte skremt bort fra å lese mer av Oksanen, men Stalins Kyr kommer aldri til å figurere på en ti-på-topp liste fra min hånd.

Rastløs leser

Jeg begynte å lese Sofi Oksanen: Stalins Kyr.
Så fikk jeg det plutselig for meg at jeg skulle lese Dantes Den guddommelige komedie.
Så var jeg på et møte med jobben der jeg ble sittende å prate om bøker med en svensk kollega. Og vips, da jeg kom på jobben i går lå det bok til meg på skrivepulten. Herman Lindqvist: Historien om Sverige
I går kveld bar jeg dermed med meg tre bøker inn til senga da jeg skulle legge meg, jeg kunne ikke bestemme meg.

En liten oppdatering

Jeg ga meg selv et prosjekt å jobbe med for snart en uke siden. Jeg utfordret meg selv til å påta meg en annen persons skrivemetode, fordi den er helt motsatt av min egen. Teorien er at at jeg skal lære noe av det. Foreløpig er jeg mest utålmodig.

Elizabeth George skriver kriminalromaner. Det jeg skriver kan kanskje best beskrives som handlingssultne stemningsskildringer. Hennes metode passer overhodet ikke til det. Og det er fint, for målet er å tvinge meg selv til å skrive noe helt annet.

Så langt har jeg lest ut boka hennes, Write Away. Den føles mest av alt som en oppsummering av ting jeg egentlig vet, men er i det minste en særdeles systematisk oppsummering.

Etter oppskriften er det første jeg skal gjøre å ha en idé.
Den har jeg nå skrevet ned og utviklet. Jeg vet hva som er hendelsen som skal sette "det hele" i gang, jeg vet hva "det hele" som settes i gang er, jeg vet hvem som er hovedpersonene i handlingen min og hvor handlingen skal foregå.

Etter å ha gjennomført punkt en, har jeg mest av alt lyst til å sette meg ned og skrive. Men det skal jeg ikke, jeg skal gjennom en liste av andre oppgaver før jeg kommer så langt. Det føles som en liste over unnskyldninger for ikke å jobbe, men for denne ene gangen skal jeg gjøre det, bokstavelig talt, etter boka.

Det andre punktet er research.
Og det er så langt jeg er kommet nå. George forteller om et grundig researcharbeid der hun reiser til stedet handlingen skal foregå, hun går rundt med diktafon og kamera og hun intervjuer folk. Dette skal ikke jeg gjøre.
Stedet min handling foregår, er ikke et sted det er fysisk mulig for meg (eller noen andre) å reise til. Min research innebærer akkurat nå å lese andres tolkninger før jeg lager min egen.
Del to av min research er å skaffe meg en grunnleggende innsikt i livet til en 12-åring. Ihvertfall nok til å vite hva fagene heter på skolen (som etter hva jeg skjønner slett ikke er det samme som da jeg selv var 12...) og litt til...

Med andre ord består min skriveprosess akkurat nå av å lese. Det føles som å skulke. Men jeg prøver å gjøre det med god samvittighet!

Skriveplass

Geir viste fram sin skriveplass og utfordret andre til å gjøre det samme.

Jeg har egentlig to skriveplasser, en hjemme og en på et innleid kontor.
Dette er den jeg har leid et kontor for å rømme fra. Litt for mange ikoner på skrivebordet (også kjent som diverse spill+internett), og en skrivepult til ved siden av der samboeren sitter med sine ting (også kjent som diverse spill+internett).

Bilde fra skrivekontoret får komme en annen gang.

J.D. Salinger: Catcher in the Rye

Denne boka stod alltid på lista som en valgmulighet når vi skulle lese en roman i engelsktimene på skolen. Jeg valgte alltid noe annet. Og nå når jeg har lest den, tenker jeg at det var like greit. Den kan være en klassiker så mye den vil for meg, jeg ble likevel aldri helt grepet av Holden Caulfield og hans historie.

Det er Holden selv som forteller historien, i et muntlig språk med mye banning, gjentakelser og overdrivelser. For meg ble det hele litt masete. Vi følger han gjennom et par dager i New York etter at han er blitt utvist fra skolen på grunn av dårlige karakterer. Det handler om opprør og identitet, om rotløshet, i det hele tatt: livet som tenåring. Og joda, jeg kan se at det er godt skrevet, men det treffer ikke meg.

Jeg har per idag ingen nedskrevet liste over bøker jeg har planer om å lese.
Men mentalt her jeg to: Bøker jeg har lyst til å lese og bøker jeg føler jeg bør ha lest. Om ikke annet har jeg nå en tittel mindre på den sistnevnte av listene.

And the winner is....

Okei... jeg også, selv om jeg egentlig ikke hadde tenkt å gjøre det.

Jeg har fått denne blogawarden fra Søren og thauke2. Tusen takk til begge, det er veldig hyggelig å bli tenkt på!

Reglene:
Kopier awarden til bloggen din.- Link til den personen som ga deg awarden.- Fortell 7 interessante fakta om deg selv.- Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.- Link til deres blogger.- Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

Nå har jeg tenkt å være en regelbryter. De fleste bloggene jeg følger har allerede fått denne awarden opptil flere ganger. Så jeg gjør som jeg alltid gjør med kjedebrev, jeg bryter dem.

Men kan likevel sende denne videre til én person: Lykke-linn er ikke en bokblogger, og derfor heller ikke på blogglista mi. Til gjengjeld er hun et av de mest kreative menneskene jeg kjenner, noe som på bloggen hennes vises gjennom alle fargesprakende strikkeprosjekter.

Så var det å prøve å liste ut syv fakta om meg selv...
1. Jeg er uhelbredelig sjokoholiker
2. Jeg hadde drama som valgfag på skolen. Ett år lagde vi en Ole Brumm forestilling, der jeg blant annet hadde rollen som en rømt sirkus-løve som kom til Hundremeterskogen. Jeg må ha vært troverdig, for fra salen så jeg en liten gutt krype opp i fanget på den voksne han var sammen med og spørre "Er det, er det, er det en ånkli løve?"
3. En gang brukte jeg kalkulator for å regne ut hvor mange kronestykker det er i en million
4. Mitt favorittreisemål er London
5. Jeg har skrevet dagbok litt av og på siden jeg var fire
6. Jeg lider av manglende selvdisiplin
7. Jeg har sesongkort på Marienlyst Stadion

Per Olov Enquist: Magnetisörens femte vinter

"Är han en bedragara, den egenartade magnetisören Friedrich Meisner, eller ãr han en man med förunderliga gåvor - eller bådadera? En tysk magnetisör och läkare kommer til Seefond hösten 1793. I staden bor en doktor med sin blinda dotter. Magnetisören påstår att han kan bota blindheten och övertalar doktorn att behandla dottern. Behandlingen lyckas och magnetisören startar en praktik i staden, men allt är inte som det ska vara."

Dette står bakpå boka, og var alt jeg visste om den før jeg begynte å lese. Likevel satt jeg med noen forventninger, som jeg alltid gjør når jeg har lest noe annet av samme forfatter tidligere. Magnetisörens femte vinter er ikke ei bok jeg har glidd motstandsløst gjennom fra perm til perm, jeg har måttet ta jevnlige pauser for å hvile. Troligvis mye fordi jeg fremdeles ikke er vant til å lese på svensk, det krever mer konsentrasjon og jeg blir fortere sliten. Samtidig er jeg glad for at jeg valgte å gjøre det. Jeg liker rytmen og klangen i det svenske språket.

Boka veksler mellom to synsvinkler. Den ene er en anonym fortellerstemme som rekonstruerer Meisners historie fra et uvisst punkt i fremtiden basert på historiske dokumenter og en god del antagelser. Denne stemmen har en total oversikt over hele Meisners biografi og hopper litt hit og dit i tiden. Til tider litt forvirrende. Samtidig har denne personen et selvfølgelig innblikk i Meisners tanker, som han logisk sett ikke burde hatt, men som jeg likevel ikke finner forstyrrende.

Den andre synsvinkelen får vi gjennom doktoren Claus Selingers dagbok. Dette blir, naturlig nok, en jeg-synsvinkel som baserer seg på hendelser fra dag til dag, og har dermed ikke samme oversikten som den andre fortellerstemmen.

Jeg merket at min interesse forskjøv seg iløpet av tiden jeg leste. I starten var jeg mest interessert i Meisners perspektiv, men et sted på veien var det Selinger som ble den interessante. Og til sist var det også sistnevnte jeg opplevde som hovedperson i denne boka. Grunnen til at jeg sier det er enkel. Meisner er en statisk person. For han er livet en pendel som svinger fra den ene siden til den andre til den ene igjen. Han forholder seg på samme måte gjennom hele boka til både menneskene rundt seg og til sin egen verdensanskuelse. Selinger på sin side, får utfordret sitt syn på verden ved at Meisner dukker opp. Han går gjennom flere faser og utvikler seg gjennom teksten, slik at den Selinger vi møter på slutten av boka ikke er den samme som den vi møter når han introduseres. Det er han som er den spennende karakteren, Meisner er bare en katalysator.

Ellers er tanken jeg sitter igjen med et sitat fra Ibsens Vildanden. "Tar man livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar man lykken fra ham med det samme". (Sitert fritt etter hukommelsen.) Temaet i denne boka er mye av det samme. Er det Meisner bedriver virkelig bedrageri når han faktisk oppnår resultater? Har ikke menneskene han behandler det bedre gjennom den overbevisningen han gir dem? Jeg føler ikke Enquist gir oss noe bastant svar på disse spørsmålene, han bare stiller dem. Og det liker jeg.

Og jeg gleder meg til å fortsette på bunken med Enquist-bøker jeg har liggende. Men tror jeg skal ta en liten svensk-pause og lese noe på norsk først.

Nye mål

I høst satt jeg på skrivekontoret mitt og ønsket meg en deadline. Få dager etter hadde jeg lest om to novellekonkurranser. Bokvennens, med innsendingsfrist 30. desember. Og Mslexias med innsendings frist 25. januar. Jeg bestemte meg da for at jeg skulle sende inn to noveller til den første og en til den siste. Det er nå fullført, jeg sendte inn min engelske novelle i går kveld.

Jeg er fornøyd med meg selv fordi jeg faktisk fullførte målsettingen min. Jeg er også fornøyd fordi jeg satt meg en målsetting det var overkommelig for meg selv å gjennomføre. Dermed sitter jeg her idag med et smil istedenfor dårlig samvittighet.

Nå trenger jeg en ny målsetting, og jeg tror jeg vet hva den skal være. Igår fikk jeg ei bok i posten. Jeg ble nysgjerrig på den etter å ha lest Natalie Normanns skrivelogg. Så langt har jeg lest de første fire kapitlene, men ser allerede hvor langt fra min egen skrivemetode dette ligger. Elizabeth George er utrolig systematisk og legger i denne boka vekt på håndtverket i å skrive en roman. Jeg har ingen problemer med å se at denne metoden kan fungere, men jeg kjenner at jeg har mest lyst til å avvise alt som irrelevant for meg selv. Men det skal jeg ikke.

Jeg har lest manges tips om hva som skal til for å gjøre deg til en bedre forfatter (eller til en forfatter i det hele tatt, for den saks skyld). Et av tipsene er å utfordre deg selv, gjøre ting du ikke er komfortabel med. Et annet er å tørre å være dårlig. Kombinasjonen av de to er akkurat hva jeg har planer om å gjøre nå. Vanligvis liker jeg å ikke vite hvor fortellingen min skal mens jeg skriver. Når jeg vet det, blir hele skrivingen bare en transportetappe, og språket flatt som asfalt. George sin tilnærming er at du skal vite omtrent alt før du i det hele tatt begynner å skrive. Helt motsatt med andre ord. Så dette er det jeg nå skal prøve.

Jeg har tre alternativer om hva jeg skal prøve denne metoden på.
1. Jeg har en tekst jeg begynte på for mange år siden, som i mitt hode var kapittel en i en ungdomsbok. Husker jeg syntes det var veldig morsomt å skrive denne innledningen.
2. Jeg har en påbegynt lang fortelling som startet som en skriveutfordring på et skriveforum, som jeg etterhvert sluttet å skrive på fordi jeg ikke tok den seriøst. Men her hadde jeg mot til å være tullete og ikke ta det jeg skrev så høytidelig.
3. Jeg har en ide til en fantasyfortelling som har levd i hodet mitt i mange år.

Jeg skal tygge litt på disse alternativene, men tror ikke det blir det nummer tre. Det kommer kanskje litt lenger ut i prosessen, etter mer øvelse?

Og samlingen vokser videre

Nysgjerrigheten har tatt overhånd, jeg må lese med egne ord det "alle" snakker om. Et gavekort fattigere, men en bok rikere. Et bra bytte i min verden.

Selv om hylla allerede er full av uleste bøker som roper på oppmerksomhet. Jeg får trøste dem med at jeg ihvertfall leverte tilbake alle bøkene jeg hadde lånt på biblioteket (uleste!). Nå er planen å lese mer av det jeg allerede har i huset før jeg går løs på flere bibliotekbøker. For øyeblikket er det Per Olof Enquists Magnetisörens femte vinter som har oppmerksomheten. Mer om den litt senere.

Kristine Tofte: Song for Eirabu

Jeg har alltid likt å lese fantasy.
Men.
Fantasy er en sjanger jeg kun har hatt glede av på engelsk siden jeg ble gammel nok (eller god nok) til å lese engelske bøker. Det er alltid noe som skurrer når jeg leser fantasy på norsk, språklige irritasjonsmomenter som står i veien for fortellingen. Derfor har det sluttet å være et alternativ.

Jeg har vært skeptisk til å lese Song for Eirabu. Etterhvert har jeg lest så mange positive omtaler jeg ønsker å tro på, men er redd for å bli skuffet. Til slutt tok likevel nysgjerrigheten innersvingen på skepsisen. Og skuffet? Neida, jeg kan slutte meg til hylningskoret.

Jeg har ikke planer om å skrive en anmeldelse, om noen leter etter det, trenger de uansett ikke lete lenge. Isteden vil jeg skrive om noen tanker jeg har gjort meg mens jeg leste. Song for Eirabu har nemlig mest av alt fått meg til å tenke på språk. Hvorfor er dette den første fantasyboka jeg har lest på norsk der ingenting stritter imot?

En del av svaret er at Kristine Tofte er dyktig. Men ikke hele. Jeg tror at for min del, handler det like mye om avstand. Per Petterson har sagt at han i søken etter sitt eget språk, måtte lete rundt alle "de flaue" ordene. Og med det mente han ikke banneord eller mer eller mindre flatterende ord for kjønnsorganer. Han snakket om de store ordene. Kjærlighet. Lykke. Sorg. Jeg deler hans tanker om dette. Det finnes en del ord der ute jeg ikke kan si høyt uten å legge stemmen i et ironisk toneleie. Og mange av disse ordene hører naturlig hjemme i en fantasyroman.

Fantasyromaner er oftest grandiose, episke fortellinger. Profesier, skjebnebestemte hendelser, valg som får konsekvenser for hele verden, alt flettes sammen av en forfatter med totalt overblikk og sans for de store linjene. Da er de store ordene vanskelig å unngå.

Og der ligger problemet for meg når jeg skal lese fantasy på norsk. Der ord som destiny eller fate glir ned motstandsløst, er skjebne et ord med mange pigger som gjør vondt å svelge. Jeg må innrømme at jeg er overrasket over at lagnad viste seg å være et ord helt uten pigger. Og det er dette som gjør at jeg nevner avstand. Engelsk er ikke mitt morsmål, heller ikke nynorsk. Og det viste seg å være nok til å gi meg den avstanden til ordene jeg trengte for å ha glede av fortellingen.

Jeg har selv lekt med tanken om å skrive en fantasyroman helt siden jeg leste Den Uendelige Historie som barn. Det lengste jeg har kommet er et tre siders sammendrag av de største hendelsene i fortellingen. Det som alltid stopper meg, er språket. Det stritter imot å skrive det på norsk, jeg er ikke god nok til å skrive det på engelsk. Å skrive på nynorsk er heller ikke et alternativ for meg, men Song for Eirabu har likevel gitt meg et håp om at det går an å skrive rundt de piggete ordene. Også på norsk.

Inkonsekvens?

Igår klaget jeg over plassmangel i bokhyllene, i dag bestilte jeg tre nye bøker på Capris. Sånn kan det gå.

Har bestemt meg for å henge meg på Lyrans Jorden rundt reise i år. Første stopp er Øst-Europa i februar. Lyrans liste ser slik ut:

Östeuropa
Stalins kossor - Sofi Oksanen (Finland, som egentligen tillhör Västeuropa)
Låt tistlarna brinna! - Yasar Kemal (Turkiet)
Aprils frusna blommor - Ismaïl Kadaré (Albanien)

Jeg har idag bestilt de to sistnevnte og er med det klar for første etappe. Gleder meg til å introduseres for nye stemmer.

I tillegg bestilte jeg også Elizabeth George: Write Away, som Natalie Normann har skrevet om i sin blogg de siste dagene.

Et evig, men hyggelig, problem

Jeg har et problem som stadig kommer tilbake.

Eller egentlig har jeg to. Det andre er husarbeid, og jeg hater det. Man blir jo aldri ferdig! Jeg kan lage meg en lang liste over ting som skal gjøres, og når jeg endelig kan puste ut og stryke siste ting fra lista, er det på tide å begynne på toppen igjen. Men dette er en digresjon. Jeg er skippertakshusmor denne helga, rydder og vasker. Og det leder meg inn på det som er det egentlig tilbakevendene problemet jeg startet med: Bokhyllene mine er fulle.

Dette problemet har jeg vanligvis løst ved å kjøpe ei ny bokhylle. Men nå er det ikke plass til flere. Teknisk sett har jeg fremdeles plass til noen flere bøker, det vil bare ødelegge systemet mitt. Per i dag har jeg tre bokhyller med skjønnlitteratur sortert alfabetisk etter forfatter, ei bokhylle med fantasybøker og ei bokhylle med faglitterære bøker, lyrikk og litt ymse.
Slik jeg ser det, har jeg nå følgende valgmuligheter:

1. Pakke bort eller gi bort bøker
Tror jeg er blitt for mye samler til å greie dette. Det er ikke det at bøkene mine er verdifulle førsteutgaver, for det er de absolutt ikke. Det er bare det at de er mine. Jeg kan godt låne dem bort, men å gi dem bort blir noe annet. Det eneste jeg vet om drømmehuset mitt, er at det har et eget bibliotek og da må jeg ha noe å fylle det med. Dessuten har jeg allerede hatt en opprydning i bokhylla mi i fjor høst der jeg tok ut bøker jeg visste jeg aldri ville lese igjen, og ga to bæreposer til Fretex. Tror det er for tidlig for en ny sortering.

2. Omorganisere og gi skjønnlitterære bøker bedre plass på bekostning av annet
Kanskje, men det får isåfall bli i en ferie, for det kommer til å ta lang tid.

3. Flytte alle bøkene til skrivekontoret mitt og få bedre plass i stua som en bonus
Dette er en fristende løsning, men har fordeler og ulemper som alt annet. For det første er det mye jobb. Det vil koste penger, fordi jeg da vil ha innboforsikring også på kontoret. Bøkene mine vil ikke være her, hjemme hos meg, så jeg kan ikke bla i dem når jeg vil. Og det vil gi meg akkurat det jeg ikke ville ha på kontoret: distraksjoner i massevis. Til gjengjeld ville jeg kanskje da få plass til spisebordet jeg ønsker meg i stua hjemme (men da må jeg ha ny og mindre sofa også), og jeg ville på et vis hatt mitt eget private bibliotek med egen nøkkel. Det er bare ti minutter unna med bil, og jeg kan hente bøker derfra akkurat når jeg vil. Et alternativ jeg skal tenke litt på dette.

4. Legge all ordenssans til side og stappe inn bøker der det enda er plass
Den mest sannsynlige løsningen, ihvertfall inntil videre. Det er plass til ganske mye mer så fort jeg kan begynne å stable to i bredden...

Til slutt, et bilde av de skjønnlitterære bokhyllene mine, tatt en gang i fjor sommer. De er blitt en del fullere siden da...

Naiv VS Sentimental

I den nyeste utgaven av Vinduet har Frode Saugestad et intervju med Orhan Pamuk. Jeg vil påstå jeg fikk mye mer ut av å lese Pamuks egne tekster i Other Colours (som jeg forøvrig ikke er helt ferdig med enda) enn av å lese dette intervjuet, men én ting ble jeg sittende å tenke over etter å ha lest ferdig. Jeg siterer:

I den første av sine seks forelesninger snakket Pamuk om den naive forfatteren, som skriver spontant og uten detaljert planlegging, som om han er inspirert av naturen eller Gud. Han er med andre ord spontan og selvsikker. Den sentimentale, det vil si den gjennomtenkte og forberedte, forfatteren, er på sin side smertefullt klar over både skriveakten og hans egne kreative muligheter - og ikke minst begrensninger - og han skriver med intellektet.(...) På samme måte er vi som lesere naive når vi umiddelbart fortaper oss i romanens verden, og sentimentale når vi hele tiden spør oss selv hva som er sant eller ikke.

Etter å ha lest dette, begynte jeg selvsagt umiddelbart å plassere meg selv i forhold til kategoriene han skisserer. Som skrivende er jeg definitivt sentimental. Jeg har skrevet noen veldig få korte tekster jeg kan kalle spontane, men i all hovedsak er det jeg skriver tenkt og planlagt. Jeg skulle ønske jeg hadde mer av det naive i meg som skrivende, men det er vanskelig å komme dit.

Som leser er det vanskeligere. Tidligere hadde jeg nok fast bosted i naiv-kategorien. Jeg slukte bøker med stor innlevelse, og kunne plutselig storme ned trappa for å fortelle mamma en stor nyhet, helt til at jeg kom på at "hei, vent nå litt. Dette skjedde i ei bok, og hun har ingen aning om hvem noen av personene er". Etter et år på forfatterstudiet, forandret jeg meg mye som leser og har flyttet ihvertfall den ene foten over i gruppen av sentimentale lesere. Jeg tenker mer over det jeg leser, jeg legger bedre merke til måten bøker er skrevet på og virkemidlene forfatteren har brukt og jeg leser "vanskeligere" bøker. På en måte gir dette lesningen en ny dimensjon jeg ikke ville vært foruten. På en annen måte har jeg gjennom dette mistet en del av leseopplevelsen. Det skal mye mer til for at jeg faller inn i en bok og blir dratt med enn det skulle før. Noen ganger savner jeg det.

Saugstad kommer til slutt fram til at det ideelle må være å finne en balanse mellom å være en passe naiv og en passe sentimental leser. Og det er jeg helt enig i. For min egen del tror jeg at det i stor grad kommer an på boka jeg leser. De virkelig gode fortellerne greier fremdeles å rive meg med og få meg til å glemme selve teksten. Det fremste eksempelet fra 2009 må være min personlige oppdagelse av Doris Lessing. Håper på flere av disse opplevelsene i året som kommer.

Året 2009

Jeg håper året 2009 en gang i fremtiden er året jeg peker tilbake på og sier: Året 2009, det var det året jeg bestemte meg for å satse!

Det føltes virkelig sånn i sommer. Jeg mistrivdes i jobben og syntes mest av alt synd på meg selv. Søkte litt her og der på nye jobber, uten særlig engasjement eller innsats. Når man ikke vet hva man leter etter, er det vanskelig å finne.
Så lenge jeg kan huske, har jeg sett på meg selv som en skrivende. Det er helt merkelig. Selv når jeg ikke skriver i det hele tatt, og med hånda på hjertet har det vært langt flere av de periodene i livet mitt enn det motsatte, ser jeg på meg selv som en skrivende. Så i sommer sa jeg til meg selv: Det er først og fremst et spørsmål om å bestemme seg. Og det gjorde jeg.

I første omgang gjorde jeg to helt konkrete ting. Jeg startet denne bloggen og jeg opprettet en profil på et skriveforum. Bloggen har overlevd året, min innsats på skriveforumet har ikke det. Men akkurat det føles ikke som et nederlag. Jeg har faktisk skrevet siden i sommer. Skriveforumet hjalp meg i gang, men etterhvert har jeg sluttet å legge ut tekster der, fordi jeg kanskje vil noe annet med dem. Jeg leser mer enn jeg har gjort på mange år, og har stor glede av det. Jeg kjøpte meg en ny laptop, eller notebook, som jeg bruker kun til å skrive på. Og jeg har leid meg et eget skrivekontor.

Mitt største problem som skrivende har alltid vært å fullføre. Jeg har kunnet skrive små kortprosatekster i inspirerte øyeblikk, men aldri nok til å kunne sette det sammen på noen som helst måte. Og om jeg prøver å skrive lengre tekster, når jeg etterhvert en vegg jeg ikke kommer forbi og begynner på noe annet i steden. Å si at dette er et problem jeg har kommet over, vil være ren løgn.

Likevel er jeg veldig fornøyd med meg selv fordi jeg faktisk har fullført en konkret målsetting jeg satt for meg selv i høst. Jeg skulle sende inn to noveller til Bokvennens novellekonkurranse før fristen gikk ut 30. desember. Jeg sendte inn tekst nummer to den 29. Nå er alt jeg kan gjøre å vente med kryssede fingre, men uansett vet jeg at den konkurransen har hjulpet meg. Jeg møtte veggen under skrivingen av begge novellene, men på et eller annet vis kom jeg i mål likevel. Og det er det viktigste jeg tar med meg fra året som gikk.

Lest 2010

Harald Voetmann: Vågen
Beate Grimsrud: En dåre fri
Hertha Müller: Pustegynge
Jesper Knallhatt: Baade Og
Hant&Høghaug (red.): Poetikk - Tekster til Eldrid Lunden
Takiji Kobayashi: Krabbeskipet
Ingvild H. Rishøi: La stå
Naja Marie Aidt: Bavian
Paul Auster: Illusjonenes bok
Helle Helle: Biler og dyr
Diverse forfattere: Løsrivelse
Sofi Oksanen: Utrenskning
Desmond Seward: The Wars of the Roses - the bloody rivalry for the throne of England
Joe Abercrombie: Best Served Cold
Reif Larsen: T.S. Spivets utvalgte verker
Jerome Carcopino: Keisertidens Roma - Daglig liv i det første århundre
Joe Abercrombie: Last argument of kings
Joe Abercrombie:Before they are hanged
Joe Abercrombie: The Blade Itself
Tom Holland: Persian Fire
Gro Steinsland: Norrøn religion
Linda Olsson: Nu vill jag sjunga dig milda sånger
Jhumpa Lahiri: Den indiske tolken
Alice Munro: Utsikten fra Castle Rock
Tomas Espedal: Imot kunsten
Doris Lessing: Det femte barnet
Rachid El-Daif - Et villet opphold mellom døsighet og søvn
Nicholas Ostler: Empires of the Word - A Language History of the World
Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
Guro Sibeko: Vingespenn
Chimamanda Ngozi Adichie: Half of a yellow sun
Kamila Shamshie: Burnt Shadows
Pramoedya Ananta Toer: Glasshus
Markus Zusak: The book thief
Pramoedya Ananta Toer: Fotspor
Inghill Johansen: forsvinne
Pramoedya Ananta Toer: Et barn av alle nasjoner
Pramoedya Ananta Toer: Menneskenes jord
Vladimir Nabokov: Lolita
Gert Nygårdshaug: Klokkemakeren
Kjersti Rorgemoen: Purkene snudde seg
Amos Oz: Den svarte boksen
Mohammed Hanif: A case of exploding mangoes
Mustafa Can: Tätt intill dagarna
Torgrim Eggen: Jern
Aina Basso: Ingen må vite
Marit Eikemo: Arbeid pågår
Marjane Satrapi: Persepolis
Amos Oz: Hvordan helbrede en fanatiker
Per Olof Enquist: Nedstörtad ängel
Yasar Kemal: Tistlene brenner
Per Olov Enquist: Legionärarna
Ismaïl Kadaré: Aprils frusna blommor
Herman Lindqvist: Historien om Sverige, Från islossning till kungarike
Sofi Oksanen: Stalins Kyr
Elizabeth George: Write Away
J.D. Salinger: Catcher in the Rye
Per Olov Enquist: Magnetisörens femte vinter
Kristine Tofte: Song for Eirabu

Lest 2009 (fra juni)

Richard Herrmann: Over til London
Kristoffer Schau: På vegne av venner
Åsa Linderborg: Mig äger ingen
Nikolaj Frobenius: Jeg skal vise dere frykten
Per Olov Enquist: Et annat liv
Trude Marstein: Ingenting å angre på
Richard Herrmann: Livet med Elizabeth
Cormac McCarthy: The Road
Haruki Murakami: Trekkoppfuglen
Rainer Maria Rilke: Malte Laurdis Brigges opptegnelser
Linn Strømsborg: Roskilde
Geir Gulliksen: Tjuendedagen
Lena Niemi: Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket
Monica Isakstuen Stavlund: Avstand2
Ingrid Storholmen: Tsjernobylfortellinger
Märta Tikkanen: Århundradets kärlekssaga
Doris Lessing: Mara and Dann
Muriel Barbery: Pinnsvinets eleganse
Bernhard Schlink: Høytleseren
Doris Lessing: Den gode terroristen
Sjón: Flisen fra Argo
Diane Setterfield: Den trettende fortellingen
Rainer Marie Rilke: Brev til ein ung diktar
Marit Eikemo: Samtidsruinar
Hedda H. Robertsen: Skutt i filler av Mads Mikkelsen
Gaute Heivoll: Himmelarkivet
Helene Uri: De beste blant oss
Janne Marie Fatland :imitabilis
Svein Sæter: Operatøren - Knut Hauglands egen beretning
Geert Mak: Europa - en reise gjennom det 20. århundret
Selma Lønning Aarø: Spekulum
Markus Midré: Tunnel
Bjørn Esben Almaas: Sov eller snakk om kjærlighet
Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv
Alan Moore/Dave Gibbons: Watchmen
Sturle Brustad: Anarchy in Åmot
Mircea Cartarescu: Nostalgien