Noveller

Et av lesemålene mine for 2011, er å lese flere noveller. Det er jeg tydeligvis ikke den eneste som har tenkt.

Bai, som skriver Boklesebloggen min, har laget ei utforing som går ut på å lese i snitt ei novelle i uka gjennom hele året, og jeg har slengt meg med. Så langt bare i navnet, ingen noveller er leste i løpet av årets første ni dager, men det kommer.

Det er så lett å tenke at når jeg først skal lese noveller, må jeg lese hele samlinger fra perm til perm. Men det er jo akkurat det som er det fine med noveller: Man kan lese en og en aleine, og man trenger ikke like lang tid på å fullføre som når man leser hele bøker. Jeg har funnet fram til flere novellesamlinger i bokhyllene mine. Det burde være en smal smak og lese ei novelle her og ei novelle der i tiden som kommer.

I tillegg kommer det nok noen større jafs i blant, gjerne rett etter biblioteksbesøk. Utfordingen blir å skrive omtaler av disse tekstene på en måte som kan fungere som lesetips heller enn spoilere for andre som er med i prosjektet.

Gaute Heivoll - Før jeg brenner ned

Jeg møtte mannen Gaute Heivoll før jeg møtte tekstene hans. Han kom inn som foreleser i Bø og leste mening inn i tekster som jeg ikke visste lå der. Det var først da jeg begynte å få utbytte av forfatterstudiet, det var da dørene begynte å åpne seg. Like mye fordi det var først da vi begynte med prosa, men det henger sammen.

Siden leste jeg tekstene hans, og var solgt fra første øyeblikk. Kanskje var jeg farget av at jeg likte mannen, jeg vet ikke, men tekstene grep uansett tak i meg. De er så følsomme og sanselige, vare på en måte, samtidig som de likevel har evnen til å sparke meg hardt i leggen og være ubehagelige. De vitner om en konstant tilstedeværelse i omgivelsene, et blikk for meningsbærende detaljer og musikalitet i språket. Og de er så rolige. Som de drøvtyggende kuene som alltid er til stede, med sine store mørke øyne og uutgrunnelige blikk.

Og kuene er på plass også i Før jeg brenner ned. De står der og stirrer mens en låve brenner ned til grunnen foran øynene deres. Men jeg er ikke lenger med i magien. Jeg ble så glad da Heivoll fikk Brageprisen, synes anerkjennelsen er så fortjent. Men så liker jeg ikke denne boka. Jeg vil så gjerne, men det hjelper ikke. Jeg har faktisk slitt for å lese den ferdig, men gjort det på trass.

Hva er det som er annerledes? Jeg vet ikke. Vet bare at jeg ikke er med. Jeg var heller ikke helt med i Heivolls forrige bok, Himmelarkivet, og Før jeg brenner ned føles som et skritt i samme retning. Han tar utgangspunkt i en historisk hendelse, og sirkler rundt denne i et forsøk på å trenge inn. Han innlemmer seg selv og sin egen skriveprosess, og i Før jeg brenner ned også sin egen barndom og oppvekst. Jeg opplever boka som to separate historier som egentlig ikke hører sammen, men som forfattteren gang etter gang insisterer på at gjør det. Kanskje er det der jeg faller av.

Eller kanskje det er i alle de megetsigende detaljene. Tilsynelatende uvesentlige, men fordi de faktisk er skrevet ned, gitt en egen tyngde og gåtefullhet. Som leser sitter jeg igjen og lurer på hva det er jeg ikke skjønner, hvorfor er akkurat syrinene beskrevet her, hva har de med saken å gjøre. Samtidig kan jeg egentlig forstå det, teksten er svært stedbunden og detaljer som syrinene er med på å gjøre omgivelsene konkrete også for meg som ikke har vært der. Men det skurrer.

Jeg har ingen bedre forklaring enn det.

Ola Wikander - I døde språks selskap

Jeg liker å lese bøker der det er tydelig at forfatteren har et sterkt engasjement for det han skriver om. Dette er en sånn bok. For eksempel gjort tydelig gjennom setninger som denne: Det å forstå en særlig innviklet og elegant bøyningsform fullt ut kan faktisk være en nesten uanstendig nytelse.

Wikander presenterer i tur og orden sumerisk, akkadisk, hebraisk, koptisk, hettitterrikets språk, sanskrit, gammelpersisk, oskisk, etruskisk, gotisk og anglesaksisk. Boka er på bare 200 sider, så det sier seg selv at det ikke er tid til å gå i dybden på hvert enkelt språk. I stedet oppsummeres historien, de viktigste særtrekkene og et tekstutdrag med oversettelse. Det er litt samme prosjektet som i A History of the Word, som jeg leste i fjor, men i litt mindre format.

Jeg må si jeg har kost meg i Wikanders selskap, og boka har absolutt fullført hans misjon om å skape interesse for videre lesning. Særlig gjennom litteraturlista bakerst i boka. I stedet for bare å ramse opp en liste titler, gir han meg en kort kommentar om hver boks nivå, styrker og svakheter. Sånt liker jeg. Det er ikke alltid like lett å navigere i et fagfelt jeg ikke er godt nok kjent i, men som jeg ønsker å lære mer om.

Et sitat som dette, får meg til å drømme om å beherske sanskrit:

Iblant kan teksten leses både forlengs og baklengs. For eksempel finnes det et dikt som lest forlengs oppsummerer eposet Mahabharata, mens det lest baklengs er en oppsummering av det andre store eposet, Ramayana.
(Og beklager Wikander, jeg får ikke til å sette inn aksenttegnene så transkribasjonen blir riktig.)

Mens når jeg leser de andre kapitlene, er det like fristende å ta fatt på akkurat dét språket.

Det eneste jeg har klødd meg litt i hodet over mens jeg har lest, er oversettelsen til norsk. Ikke fordi det er noe galt med språket, men fordi de aller fleste lydeksemplene som gis refererer til det norske språket. Jeg blir veldig nysgjerrig på hvilke eksempler som er gitt i den svenske originalteksten, og hvordan dette svarer til det norske. Kanskje jeg en gang må lese boka om igjen på svensk, bare for å se forskjellen? Det vil i såfall være helt i forfatterens ånd.

Bøker til pynt

I dag faller snøen i store flak utenfor vinduet. Men om jeg skulle snø inne, er det ingen fare, jeg har definitivt nok å lese på...

Jeg vet jeg kjøper flere bøker enn jeg leser. Det var en gang jeg kunne si jeg hadde lest alle bøkene som stod i hyllene mine, men det begynner å bli mange år siden. Og det er helt greit.

Med ny orden i hyllene, bestemte jeg meg imidlertid for å finne ut akkurat hvor mange bøker jeg har som jeg ennå ikke har lest. Og tallet var mye høyere enn jeg hadde regnet med. Jeg sluttet å telle da jeg kom til 200, men det egentlige tallet er litt i overkant. Noe av dette er bøker jeg har begynt på men aldri avsluttet og noe er oppslagsverk, men likevel.

Om jeg leser med samme tempo som i 2010, vil det ta meg over tre år å komme gjennom. og det er om jeg ikke kjøper noe nytt og ikke låner noe på biblioteket.

Jeg kommer til å kjøpe noe nytt, og jeg kommer til å låne noe på biblioteket. Trøsten får være at de ser veldig fine ut der de står, alle bøkene. Kanskje noen av dem kan kategoriseres som pynteting?

Nytt år, ny orden

Det begynte egentlig med noe helt annet.

Samboeren fikk Kinect til jul, og vi skulle prøve. Det vi selvsagt ikke hadde tenkt på, var plassen. Når du skal styre et TV spill ved å veive med armer og bein, bør du ha litt albuerom. Det gikk akkurat, om vi spilte én av gangen, men optimalt var det ikke. Så da vi var ferdige med å le av hvor dumme vi så ut, ble vi sittende i sofaen og se på stua vår med ommøbleringsøyne.

Vi har snakket om å gjøre det før også. Men denne gangen ble jeg plutselig veldig ivrig. Og avstanden fra tanke til handling veldig kort. Jeg fant nemlig raskt ut at løsningen vi så for oss ville samle alle bokhyllene mine langs den ene langveggen. Og enda bedre: Det ville faktisk bli plass til én til!

Dermed ble sofaen flyttet til motsatt side av rommet, alle bøkene dratt ut av hyllene og plassert i bunker utover gulvet, alle bokhyllene samlet langs langveggen og en ny Billy-bokhylle levert på døra av en snill bror som hadde en til overs. I går satt samboeren den nye hylla sammen mens jeg var på varetelling, og resten av dagen gikk med til sortering og plassering.

Nå står all skjønnlitteratur igjen alfabetisk etter forfatter, noe plassen har satt en stopper for lenge. Fantasyseriene er samlet i egne hyller, og fagbøkene er grovsortert etter emne. Jeg har vært flink og sortert ut to fulle bæreposer med bøker jeg skal gi bort. Noen fordi jeg vet jeg ikke kommer til å lese dem igjen, andre fordi jeg oppdaget at jeg hadde to like. Nå er det orden, system og oversikt som gjelder.

Og det beste av alt: Mye tomrom med plass til nye bøker også.
Jeg er strålende fornøyd og klar for 2011!

Lest i 2011

Steven Erikson: Memories of Ice (Malazan Books of the Fallen - Book 3)
Steven Erikson: Deadhouse Gates (Malazan Books of the Fallen - Book 2)
Steven Erikson - Gardens of the Moon (Malazan Books of the Fallen - Book 1)
Irène Némirovsky: Hett blod
Joe Abercrombie - Heroes
Olaug Nilssen:Få meg på, for faen
Bill Bryson: A short history of nearly everything
Ngũgĩ wa Thiong’o: Wizard of the Crow
Joseph Conrad: Mørkets hjerte
Arika Okrent - In the land of invented languages
Mitch Albom: Tuesdays with Morrie
Guy Deutscher : Through the language glass - Why the world looks different in other languages
George R.R. Martin: A Dance with Dragons
George R.R. Martin:: A Feast for Crows
George R.R. Martin: A Storm of Swords
Carsten Jensen: Jeg har set verden begynde
Helle Helle: Rødby - Puttgarden
Alice Munro: Too Much Happiness
Beate Grimsrud: å smyge forbi en øks
J.M. Coetzee: Et dårlig år
Marguerite Duras: elskeren
George R.R. Martin: A Clash of Kings
George R.R. Martin: A Game of Thrones
Arild Pedersen (red.): Exphil I - Filosofi- og vitenskapshistorie
Jhumpa Lahiri: Fremmed Jord
Institutt for filosofi: Exphil II
Agnes Ravatn: Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå.
Günter Grass: Peeling the Onion
Jonathan Franzen: The discomfort zone
Doris Lessing: The Golden Notebook
Aina Basso: Fange 59. Taterpige
Ingvild Sælid Gilhus og Einar Thomassen: Oldtidens religioner
Carl Frode Tiller: Innsirkling 2
Carl Frode Tiller: Innsirkling
Per Egil Hegge: Kunsten å skrive godt
Gabriel Michael Vossgraff Moro: Der lyset slipper inn
Erik Wahlström: Flugtämjaren
Alice Munro: Hateship, friendship, courtship, loveship, marriage
Ingvild H. Rishøy: Historien om Fru Berg
David Nicholls: One day
Jesper Knallhatt(Lene Andersen): Baade Og Tirsdag
Kristian Olsen aaju: Det tatoverede budskab
Sonja Nordenswan: Blues från et krossad världshus
Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned
Ola Wikander: I døde språks selskap

Harald Voetmann - Vågen

Bok nummer to ut i Knirks samlesningsprosjekt, der vi leser de nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris sammen. Her finner du oversikten over andre som har skrevet om boka i dag.

Danske Vågen ble påbegynt uten noen som helst forventninger. Jeg hadde aldri hørt om den før den ble nominert, og hadde sannsynligvis aldri lest den om det ikke var for samlesningen.

Nå når jeg har lest den, er jeg egentlig overrasket over at jeg ikke likte den. Den inneholder mange elementer som vanligvis får meg til å like ei bok:
Den er godt skrevet.
Den har handlingen lagt til historisk tid, i dette tilfellet Romerriket.
Den tar utgangspunkt i en fascinerende historisk skikkelse, Plinius den Eldre, og hans enorme prosjekt om å skildre hele verden i skrift.
Den er tidvis ganske makaber i skildringene, uten å gjøre noe stort oppstyr av det.

Og det er ikke sånn at jeg synes boka er dårlig.

Jeg har tygget på det noen dager, men greide ikke sette fingeren på noe konkret jeg ikke liker. Så slo det meg at det er et spørsmål om motivasjon. Der Beate Grimsrud har en klar agenda med sin En dåre fri, er det ingenting som ligner det her. Jeg mener ikke at alle bøker skal ha en mer eller mindre skjult politisk agenda, men jeg mener at hver bok skal ville meg noe. Det kan være så enkelt som å ville fortelle en god historie, eller det kan være noe annet. Men mens jeg leste Vågen, følte jeg ikke at Harald Voetmann ville meg noe annet enn å vise hvor flink han er. Derfor ble jeg aldri særlig engasjert i teksten.

Om jeg skulle trillet terning, hadde den endt på høykant, likegyldig vippende mellom tre og fire.